Sommerstevnene

Sommerstevnene

Denne sommeren har virkelig vært rik, full av sterke opplevelser og fine øyeblikk sammen med venner fra fjern og nær. Det er rørende å se den store lengselen og iveren etter å samles på Brunstad, og vi merker at engasjementet for stevnene er stort blant våre venner.

Flere ble nok minnet om det som står om disiplene som snakket sammen på vei til Emmaus: «Brant ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien og åpnet Skriftene for oss!» Luk. 24, 32. Denne sommeren fikk også vi høre, like levende forklart, budskapet om Kristi lidelser og veien til herlighet. Vi står i dyp takknemlighet til Gud for de tjenere han har satt i menigheten, og i særlig grad for vår kjære bror og venn Kåre J. Smith, som trofast har tjent med Guds ord gjennom hele sommeren.

På møtene fikk vi enkel og tydelig veiledning: Vi er kalt til å vandre i Ånden og la Kristi liv få vokse fram i oss. Måtte det være første post på programmet vårt, resten av vårt liv! Med stor takknemlighet ser vi tilbake på sommerens stevner, og her følger et utdrag fra møtene, til oppmuntring og ettertanke.

Vende øret til Gud – og forstå hva menigheten er

Kåre J. Smith minnet om en viktig oppfordring Gud ga til Israel for lenge siden, som er like aktuell for oss i dag: «Hør på meg, mitt folk! Vend øret til meg, du min menighet! For lov skal gå ut fra meg, og min rett vil jeg sette til et lys for folkene.» Jes. 51, 4. Gud hadde gitt Israel sine bud og lover for at et sterkt og rettferdig folk skulle vokse frem, et forbilde for andre nasjoner. Men det var en betingelse; alt var avhengig av om de ville lytte til Gud og følge hans ord.

Profeten Jeremias ropte ut til folket: «Land, land, land, hør Herrens ord!» Jer. 22, 29. Det er helt avgjørende at vi er i stand til å høre Guds stemme. Vi er kalt til å være Guds barn og hele skaperverket lengter etter at Guds barn skal åpenbares. Rom. 8, 19-22. Men hører vi Herrens ord? Har vi åpnet vårt hjerte og vårt sinn for det Gud vil si oss?

I vår tid blir oppmerksomheten så lett trukket bort fra det som har evig verdi. Verden kan tilby oss mye som fanger vår interesse og som opptar våre tanker og vår tid. Dermed blir det vanskelig å høre Guds stille røst. «Dette sier jeg da og vitner i Herren: Vandre ikke lenger slik som hedningene vandrer, som følger sitt tomme sinn.» Ef. 4, 17. Hedningene kjente ikke Gud, og de hadde verken budene eller løftene. Men selv om Gud hadde gitt Israel sine løfter, så var det likevel forgjeves hvis de ikke ville lytte og handle etter Guds ord. Når vi tenker på vår egen frelse, er det helt avgjørende at vi vender øret til Gud, og lar Den Hellige Ånd tale til oss i vårt indre. «Hør på meg, dere som kjenner rettferdighet, du folk som har min lov i ditt hjerte!» Jes. 51, 7.

Menighetens primære oppgave er å hjelpe menneskene til å bli disipler som vil følge etter Jesus. Da Paulus skrev til efeserne om herligheten som var blitt åpenbart ved Jesus, påpekte han hvordan Kristus forlikte oss med Gud i ett legeme, ved korset. Ef. 2, 16. Menigheten skal være ren og hellig, som Kristi brud. «Slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig.» K. 5, 27. Ved å leve et korsfestet liv, blir vi et lem på Kristi legeme på jorden.

Jesus er hode for legemet, og hodet er utvalgt til en spesiell gjerning. Men de enkelte lemmene har også en gjerning å gjøre. Det er en misforståelse å tro at «Jesus har gjort alt, så vi trenger ikke gjøre noe.» Alle de som er i Kristi legeme, er kalt til å leve i samsvar med hodet. Er man ikke korsfestet med Kristus, er man heller ikke på Kristi legeme. Gal. 5, 24.

Det er velsignet å være i menigheten, men det er ekstra godt å få øynene opp for hva menigheten virkelig er. Jesus er hode for menigheten, og på korset var han seierherre: «Han avvæpnet maktene og myndighetene og stilte dem åpenlyst til skue, da han viste seg som seierherre over dem på korset.» Kol. 2, 15. Menigheten består av mennesker som følger Jesus og som vil leve som disipler. De er ikke bare medlemmer, men etterfølgere.

Kåre J. Smith leste for oss fra Efeserbrevet, som gir et klart bilde av hva menigheten er. Etter at Jesus vant sin store seier, står det: «Gud la alt under hans føtter, og ga ham som hode over alle ting til menigheten, som er hans legeme, fylt av ham som fyller alt i alle.» Ef. 1, 22-23. Jesus er fullkommen, men hans legeme på jorden er i stadig utvikling. Gud arbeider med hver enkelt av oss for å forme oss etter sin vilje. Jesus var en ydmyk mann, og fornedrelse var han vel kjent med. «Han fór opp! – hva er det uten at han først steg ned til jordens lavere deler? Han som steg ned, er den samme som fór opp over alle himler for å fylle alt.» K. 4, 9-10. Jesus valgte å gå denne veien i det lave, og han ga oss dermed muligheten til å bli forvandlet.

Paulus beskriver videre hvordan Gud bygger opp menigheten. V. 13. Det handler om å vokse i tro, bli modne, og la Jesu liv få mer rom i oss. Menigheten, Kristi legeme og brud, formes ved at vi tar et oppgjør med synd og selvliv, og velger sannheten. «Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.» V. 15-16.

Vår forbindelse til hodet, Kristus

Vi tror at de som virkelig følger Jesus og lever etter hans eksempel, utgjør Kristi legeme her på jorden. Kristus selv er hodet for dette legemet. Kol. 1, 18. Og han vil vise oss hvordan vi skal forholde oss i livets ulike situasjoner.

Noen kan oppleve at de ikke får det samfunnet de ønsker i menigheten, eller at de ikke får være med i tjenesten på den måten de vil. Da er det lett å tenke at det er andres skyld. Det er en misforståelse. Problemet ligger aldri hos de andre. Hver enkelt av oss skal en dag stå til ansvar for vårt eget liv, for Guds ansikt. Rom. 14, 12. Det handler kun om vår egen forbindelse til hodet, som er Kristus. Det hjelper ikke å skylde på andre, for det er Kristus som gir den enkelte en plass og en oppgave i legemet: «Han er det som ga noen til apostler, noen til profeter, noen til evangelister, noen til hyrder og lærere, for at de hellige kunne bli gjort i stand til tjenestegjerning, til oppbyggelse av Kristi legeme». Ef. 4, 11-12.

Gud har satt tjenere i menigheten nettopp for å hjelpe oss til å utvikle oss i den tjenesten som er vår. Hvert lem i legemet har en funksjon, en oppgave som bidrar til at legemet – det vil si menigheten – kan vokse og utvikle seg. V. 13. Når vi har tett kontakt med Jesus, kan Guds Ånd lede oss til å se sannheten om oss selv. Da får vi muligheten til å rense oss og vokse i Kristus. V. 15.

«Gi akt på deg selv og på læren, og fortsett med det! For når du det gjør, skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» 1. Tim. 4, 16. Hvis man slutter å vokse og blir passiv i det åndelige, mister man forbindelsen med hodet. Det skjedde med noen av menighetslederne i Lilleasia. Jesus måtte si til dem: «Du har navn av at du lever, men du er død.» Åp. 3, 1. «Men jeg har imot deg at du har forlatt din første kjærlighet.» K. 2, 4. Dette bør gi oss mer alvor, særlig oss som har vært i menigheten i årevis og som kanskje har begynt å ta ting for gitt.

Guds ord taler om vekst i alle Kristi dyder. Det betyr at vi skal vokse i likhet med Jesus i alle ting. Apostelen Peter skriver om dette: «så legg nettopp derfor all vinn på at deres tro viser seg i rett liv, og i det rette liv kunnskap, og i kunnskapen selvbeherskelse, og i selvbeherskelsen utholdenhet, og i utholdenheten gudsfrykt, og i gudsfrykten broderkjærlighet, og i broderkjærligheten kjærlighet til alle.» 2. Pet. 1, 5-7. Når disse dydene vokser i oss, er det et bevis på at vi er fruktbare og levende i kunnskapen om Jesus Kristus. V. 8.

De oppriktiges menighet

Gud søker etter mennesker som er rettferdige og oppriktige. Det har han alltid gjort. Dette er et tema i flere av salmene, som for eksempel: «Halleluja! Jeg vil prise Herren av hele mitt hjerte i de oppriktiges råd og i menigheten.» Salme 111, 1. «Halleluja! Syng en ny sang for Herren, syng hans pris i de frommes forsamling!» K. 149, 1.

Disse oppriktige og gudfryktige har et helt annet sinnelag enn de som ikke frykter Gud. Om dem står det: «Derfor skal de ugudelige ikke bli stående i dommen, heller ikke syndere i de rettferdiges menighet.» K. 1, 5.

Dette budskapet er nok mer aktuelt i dag enn noen gang før. Kåre J. Smith understreket hvor viktig det er å leve etter Guds ord og ta det på alvor. Gud forbereder nå en brud for sin Sønn. Bruden skal gjøre seg klar til å møte sin brudgom. Gud samler oppriktige og rettferdige mennesker i sin menighet. De utgjør Kristi legeme på jorden, og de skal en dag forenes med ham i all evighet.

«Det er henne gitt å kle seg i rent og skinnende fint lin. For det fine linet er de helliges rettferdige gjerninger.» Åp. 19, 8. Våre gjerninger er vår kledning, og vi må arbeide på brudedrakten slik at den blir så vakker som mulig. Gud krever oppriktighet av sine utvalgte. Falskhet, overfladiskhet og svik er en styggedom for ham. Det vet de oppriktige, og derfor bruker de tiden de har fått til å dømme seg selv og rense sin kledning. 1. Pet. 4, 17. Tiden vi har er svært dyrebar. Det er her og nå vi skal berede oss til Jesu gjenkomst.

Gjennom tidene har det alltid vært få som virkelig skjønte hvem Jesus var: «Noen sier døperen Johannes, andre Elia, andre igjen Jeremia eller en av profetene.» Matt. 16, 14. Forstår vi virkelig hvem Jesus er?

«Du er Messias, den levende Guds Sønn.» V. 16. Denne åpenbaringen fikk Peter fra Faderen, og en slik åpenbaring trenger også vi. Vi er kalt til å være til nytte når Jesus skal bygge sin menighet. Og den menigheten kan aldri brytes ned: «På denne klippen vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den.» V. 18.

Gud fortsetter sitt verk i vår tid. Derfor må vi aldri bli sløve og likegyldige og gå bort fra Guds ord. Bygningen skal reises i den samme ånd og kraft som den ble reist med av de hellige og gudfryktige menn som gikk foran oss. Og vi kan være sikre på én ting: Gud vil fortsatt legge til menigheten alle dem som lengter etter dyp og sann frelse. Ap. gj. 2, 47.

Lovet være Gud for at han samler de rettferdige og oppriktige!

Et liv i lydighet

Gud er uendelig stor, det finnes ingen begrensninger i ham, og vi mennesker er ikke i stand til å fatte dybdene i hans allmakt. Han lar seg ikke friste av det onde, og han frister heller ingen. Jak. 1, 13. Han sendte oss en mellommann – en som vi kunne forstå og knytte oss til, Jesus Kristus. «For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.» 1. Tim. 2, 5.

Jesus kom til jorden som et menneske. Han ble født som en menneskesønn, og levde blant sine brødre og søstre. Akkurat som vi blir fristet, ble også han fristet. Men han sto imot synden, led i fristelsene og vant seier på seier. Han vet nøyaktig hvordan det føles å stå i kampen, og han kan hjelpe oss når vi kjemper mot synden og mot lystene som bor i kjødet. Hebr. 2, 16-18. Dette er et fantastisk budskap!

Men hvorfor er det så få som klarer å seire over synden? Det er fordi de fleste ikke tar Guds ord på alvor. I stedet for å søke Guds rike først, som Jesus sa vi skulle gjøre, blir de fleste opptatt av alt mulig annet. Matt. 6, 33. Mange troende nøyer seg med halve evangeliet; at de kan få tilgivelse for sine synder, men de viser liten interesse for å lære av Mesteren.

Å være en Jesu disippel handler om å lære lydighet. Selv Jesus måtte lære å bli lydig: «Enda han var Sønn, lærte han lydighet av det han led.» Hebr. 5, 8.

Apostelen Paulus fikk nåde av Gud, og fikk samtidig i oppgave å bringe folk til troens lydighet. Ikke bare skulle de tro med hodet, men de måtte lære å leve i tro. Rom. 1, 5. I det nye testamentet finner vi mange formaninger om å gjøre det Jesus sier, og være lydig. «Men hvorfor kaller dere meg Herre, Herre! – og gjør ikke det jeg sier?» Luk. 6, 46.

Sann forvandling kan ikke skje uten lydighet mot Guds ord. Er vi lydige, vil vi komme inn i en utvikling, og vi lærer å oppgi vår egen vilje, slik at vi kan leve for Gud. Dette er veien til det nye livet. «Og da han var fullendt, ble han opphav til evig frelse for alle dem som er lydige mot ham.» Hebr. 5, 9.

Å følge Jesus handler om å ofre noe. Det handler ikke bare om å tro på ham. Det handler om å gå i hans fotspor og bli forvandlet. Det skjer når vi lyder Guds ord og lar Ånden vise oss hvor vi trenger forvandling. Når vi er lydige mot Åndens virkninger, gir vi vårt liv som et offer som behager Gud. Rom. 15, 16-18.

Før Jesus ble rykket opp i himmelen, ga han disiplene bud som de skulle følge. Ap. gj. 1, 1-2. Det var lydigheten mot disse budene som skulle føre dem nærmere Gud, og som skulle forvandle deres liv. Gud vil føre oss inn i samme spor. Når vi lærer lydighet, slik Jesus gjorde, blir Jesus vår Mester. Da blir vi forlikt med Gud gjennom Jesu død, og ikke bare det: vi får leve, ved hans liv! Rom. 5, 10.

Troens vei til det lovede land

Det andre sommerstevnet startet med en svært viktig formaning: Kåre J. Smith talte velsignet om de store løftene Gud har gitt dem som lever i tro. Alle Guds løfter har betingelser knyttet til seg, men når vi oppfyller dem, vil Gud holde ord, slik han alltid har gjort.

Apostelen Johannes skriver at den som er født av Gud, seirer over verden: «Og dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn?» 1. Joh. 5, 4-5. Å overvinne verden og tidsånden krever en sterk ånd. Det er umulig å lykkes hvis vi prøver å stå med ett bein innenfor og ett utenfor. Seieren over verden blir mulig hvis man er helhjertet og født av Gud.

Israels folk er et sterkt eksempel for oss. Som slaver i Egypt hadde de ingen fremtid, men Guds plan var å føre dem til det lovede land. 2. Mos. 3, 8. Da prøvelsene kom, hadde de ikke tro til å kjempe. De baserte seg på tidligere erfaringer, tvilte, ga etter for følelsene, og vendte seg til avgudene. Derfor sverget Gud at ingen av dem skulle komme inn i landet. 4. Mos. 13, 25; 14, 5; Hebr. 4, 1-3.

Det samme kan skje i dag. Som disipler er vi kalt til å «innta det lovede land» – å vinne seier over synden i vårt eget kjød, og få del i Kristi liv og dyder. Gal. 5, 22-24. Men når prøvelsene kommer, vil det store flertallet tvile på Guds løfter, og hvis man drikker av tidsånden, blir man overfladisk. Så får man aldri tak i løftene og finner ikke fram til det lovede land.

Josva fikk beskjed om å føre Israel inn i hvilens land, hvor fienden var beseiret. Hebr. 4, 8. Men folket stolte mer på sin egen styrke enn på Gud. Josva og Kaleb, derimot, stolte på Gud. De hadde hørt hva Gud hadde sagt, og visste at han ville hjelpe. Derfor trodde de på seier, allerede før kampen startet. 4. Mos. 14, 8-10. Gud holdt sitt løfte.

Livet vi er kalt til å leve, er et liv i full tillit til Gud, der vi står fast i kampen mot synden. Anklageren vil alltid hevde at det vil ikke lykkes for oss. Skal vi høre på ham? Langt ifra! Heller ikke må vi stole på våre følelser og sanser. Gud har aldri sviktet dem som lever helhjertet for ham. Mangel på full overgivelse er det eneste som hindrer oss i å komme inn til hvilen.

Josva formante folket: «Sett dere bare ikke opp mot Herren!» 4. Mos. 14, 9. Dette kan vi også ta til oss. Vi må lytte til Guds stemme og stole på hans ord. Da vil vi oppnå den frelsen han har kalt oss til: «Men den rettferdige, ved tro skal han leve. Og dersom han unndrar seg, har min sjel ikke behag i ham. Men vi er ikke blant dem som unndrar seg og går fortapt, vi er av dem som tror til sjelens frelse.» Hebr. 10, 38-39.

For å vinne seier over synden i eget kjød, trenges en brennende nidkjærhet. I Bergprekenen sier Jesus: «Dere må ikke tro at jeg er kommet for å oppheve loven eller profetene! Jeg er ikke kommet for å oppheve, men for å oppfylle.» Matt. 5, 17. Han brukte konkrete eksempler fra temaer som utukt og urenhet, og sa: «Om ditt høyre øye frister deg til fall, da riv det ut og kast det fra deg!» V. 27-29. Jesus mente ikke dette som en overdrivelse, men som et uttrykk for det alvoret som kreves i vår holdning for å komme til full hvile. Hvordan er det med oss? Hvor langt er vi villige til å gå i kampen mot synden?

Noen er godt fornøyd når de har seier over ytre synder, og når folk har et godt inntrykk av dem. Men hva med tankene våre, som ingen ser? Har vi kommet til hvile også når det gjelder utukt, bekymring, misunnelse, bitterhet, utålmodighet og lignende? Når vi skal ut i kampen, må vi væpne oss med dette ordet: «den som har lidd i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Pet. 4, 1. Det er bare på den måten vi kan innta det lovede land.

«La oss derfor gjøre oss umak for å komme inn til den hvile, for at ikke noen skal falle etter samme eksempel på vantro.» Hebr. 4, 11-13. Israels folk ropte til Gud når fienden fikk overtaket over dem, men vendte ofte tilbake til gamle vaner når Gud hadde vært nådig, og de hadde slått en fiende. Dette er en tendens blant mange troende. Man roper til Gud når man er i nød, men har ikke et hat til synden som er dypt nok til å reise seg til kamp, slik at man virkelig kommer til hvile.

Vi er kalt til å leve i samme ånd som Jesus, den troens ånd som kjennetegner dem som av hele sitt hjerte tjener Gud. Det var denne ånd som drev David til å stille opp mot Goliat. I tro kunne han vitne om seier, allerede før kampen startet! 1. Sam. 17, 44-45. Dette er den profetiske ånd som kommer rett fra Gud. 2. Pet. 1, 19-21.

Fra menneskelig uro til hvile i Kristus

Helt siden syndefallet har menneskene vært preget av uro og bekymring. Tankekjør er noe som generelt plager folk mye. På grunn av synden blir tankene svært urolige, og livet blir vanskelig å leve. Derfor kommer Jesus med en invitasjon som straks gir håp om å få det bedre: «Kom til meg, alle som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile!» Matt. 11, 28. Tenk om alle kunne ta imot denne invitasjonen og stole på at oppskriften som Jesus gir oss, er gull verd?

For å komme til den hvilen som Jesus tilbyr, må vi ha tillit til ham, omvende oss og gå inn i Ordet. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, og uten ham er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. I ham var liv, og livet var menneskenes lys.» Joh. 1, 1-4. Videre står det: «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Og vi så hans herlighet, en herlighet som den en enbåren Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.» V. 14.

Jesus kom til jorden som et menneske, akkurat som oss. Han var villig til å ofre seg selv, og innvidde en ny og levende vei for oss. Hebr. 10, 20. Han overvant synden og begjæret som hadde slått rot i menneskenaturen. Aldri noen gang har Gud gitt menneskene et større budskap enn det han ga oss ved Jesus. K. 1, 1-3. Evangeliet er det mest dyrebare Gud kunne betro oss. Men denne «verdens gud» forsøker å skjule denne store gaven for menneskeheten. 2. Kor. 4, 3-4. Ofte forstår vi ikke at det nettopp er i prøvelsene og trengslene vi møter, at Guds herlighet skal lyse fram i oss. V. 6. Når vi prøves, må vi holde fast på Ordet så det blir levende i oss, slik det ble i Jesus.

Fristet blir vi stadig vekk, og derfor formanes vi til å alltid bære Jesu død med oss, slik at Jesu liv kan komme fram i oss. 2. Kor. 4, 10. Dette kan virke abstrakt, men disippellivet består selvfølgelig av konkrete ting. Vår tro virker inn på våre holdninger, som påvirker våre valg, og fører til handling i våre daglige situasjoner. Hvis vi ikke står i denne prosessen, eller «i løpet», vil lyset fra evangeliet lyse svakere og svakere for oss. De, derimot, som virkelig har tatt imot evangeliet, gleder seg i prøvelsene og mister aldri motet. De lærer seg å kjempe, og de løper på den indre løpebanen. De vet at det finnes en virkelighet som er ukjent og usynlig for så mange, men fordi de ledes av Guds Ånd og er trofaste i kampen, fornyes stadig deres indre. V. 16-18.

Det er forskjell på begrepene fred og hvile. Vi får fred med Gud ved nåden i Jesus Kristus. Rom. 5, 1-2. Og derfra kan vi gå inn til hvilen. Trengslene vi møter, virker noe i oss som vi kan ta med oss inn i evigheten og gjør oss mer lik Jesus. V. 3-5. Når vi overgir oss helt til Gud og lar ham lede oss, får vi del i Ånden som er i Ordet, og ikke bare i bokstaven. 2. Kor. 3, 4-6. På samme måte som Ordet ble kjød i Jesus, kan Ordet bli en del av oss.

Tror man fullt og helt på Gud og hans ledelse, er det ikke mulig å samtidig leve sitt liv i egen kraft og styre etter sin fornuft. «Men tro er full visshet om det en håper, overbevisning om ting en ikke ser.» Hebr. 11, 1. Abraham er et sterkt eksempel. Menneskelig sett var det umulig at Gud kunne holde sitt løfte, men Abraham tvilte ikke. Rom. 4, 19-21. Når vi ikke tror på Guds ord, kommer uroen, for uro springer ut av menneskelig fornuft og vantro.

Ordet leder oss til hvile. «For Guds ord er levende og virksomt og skarpere enn noe tveegget sverd. Det trenger igjennom helt til det kløver sjel og ånd, ledd og marg, og dømmer hjertets tanker og råd.» Hebr. 4, 12. Med fornuften tror man at man kan bedømme alt mulig, men dette skaper bare uro. Når Ordet får skille mellom våre egne tanker og Guds vilje, skjer det noe: vi vender blikket mot ham. Og alt er åpent og bart for Gud. V. 13. Da skjer Guds vilje i oss, og Ordet blir kjød i vårt liv. Vi får oppleve den herlige hvilen Jesus kaller oss til.

Løft hodet – Forløsningen er nær

Når vi ser på dagens verdensbilde, forstår vi at nådetiden snart er over. Derfor bør vi rette blikket mot himlenes rike og bruke den dyrebare tiden vi har til å søke frelse. Vi må forberede oss, slik en brud gjør seg klar for sin brudgom.

Jesus sier: «Men når dette begynner å skje, da rett dere opp og løft hodet! For deres forløsning stunder til.» Luk. 21, 28. Han fortsetter med en lignelse: «Se på fikentreet og alle trær. Når de springer ut og dere ser det, vet dere at sommeren er nær. Slik skal dere også, når dere ser dette skje, vite at Guds rike er nær.» V. 29-31.

Jesus syntes det var nødvendig, allerede da, å oppfordre disiplene til å våke og be «om å bli aktet verdige til å unnslippe alt dette som skal komme, og til å kunne stå for Menneskesønnen.» V. 36. Og han advarer også kraftig mot å la seg fange av rus og jordiske bekymringer. V. 34-35. Lar man seg fange av slikt, mister man sitt himmelske kall og påfører både seg selv og andre mye lidelse.

Vi ser det som skjer med Israel i dag, og vi vet at det er Gud som dømmer og regjerer: «For ikke fra øst og ikke fra vest, og heller ikke fra ørkenen kommer oppreisningen. Nei, Gud er den som dømmer. Den ene fornedrer han, den andre opphøyer han.» Salme 75, 7-8. Guds plan for både det jordiske og det åndelige Israel blir tydeligere etter som årene går. Gud våker over sitt folk, og alle store hendelser i verden skjer for at Guds ord skal gå i oppfyllelse. Alt skjer etter hans plan. For dem som venter på Herren, er det ingen grunn til frykt. Det ligger stor kraft og glede i å vente på at Kristus skal komme tilbake og hente oss.

Gud ønsker at de hellige skal bli frelst før enden kommer, altså før Guds vrede rammer jorden. «Og vente på hans Sønn fra himlene, som han oppvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra den kommende vrede.» 1. Tess. 1, 10. Når Jesus kommer, vil han hente sin brud.

«Ve dem som farer ned til Egypt etter hjelp! …» Egypterne er mennesker og ikke Gud. Deres hester er kjøtt og ikke ånd. Jes. 31, 1-3. Gud bereder både det jordiske og det åndelige Israel. Han skal rekke ut sin hånd. For oss som lever i den nye pakt, er Egypt et bilde på verden. Når vi trekker parallellen, ser vi klart at vi aldri må sette vår lit til verden eller tidsånden, men stole på Herren alene.

Om det blir stadig mørkere i verden, og ondskapen tiltar, er det helt motsatt i Kristi legeme: der vokser alle Kristi dyder. Når Jesus kommer tilbake, vil han hente sitt legeme på jorden, som skal få være med på å opprette tusenårsriket. Fra da av skal vi for alltid være sammen med Herren. 1. Tess. 4, 17.

La oss ha blikket festet på vår brudgom, og ha Guds rike for vårt indre øye, alltid. Med forventning forbereder vi oss til Jesu gjenkomst.

Blodets vitnesbyrd

Å forstå hvorfor Jesus kom til jorden, er av stor betydning for alle som vil være hans disipler. Mange kristne misforstår evangeliet, og stopper opp i helliggjørelsesprosessen. Det er lett å nøye seg med vannets vitnesbyrd: Gud har tilgitt meg mine synder, jeg regner meg som en Jesu disippel og har et godt vitnesbyrd blant de mennesker jeg omgås. De fleste tror nemlig at man kan bli et Guds barn bare ved å få syndenes forlatelse. Men Guds ord taler om et annet vitnesbyrd som er nødvendig: blodets vitnesbyrd. «Han er den som er kommet med vann og med blod, Jesus Kristus – ikke bare med vannet, men med vannet og med blodet. Og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten. For det er tre som vitner: Ånden og vannet og blodet, og disse tre samstemmer.» 1. Joh. 5, 6-8.

Vannets vitnesbyrd gjelder de ytre syndene. Døperen Johannes døpte folk når de bekjente sine synder, men når de på nytt kom i fristelse, syndet de igjen. Jesus kom til jorden for å gjøre slutt på synden, og derfor kom han ikke bare med vannet, men også med blodet. Jesus syndet aldri i hele sitt liv, selv om han ble prøvd i alt, i likhet med oss. Hebr. 4, 15.

For å få blodets vitnesbyrd måtte Jesus fordømme synden som bodde i hans egen menneskelige natur. Han fornektet seg selv og bar sitt kors hver eneste dag. Luk. 9, 23. Alle som vil følge Jesus og bli ham lik, må gå samme vei. Vi formanes til alltid å bære Jesu død i vårt legeme, for at hans liv skal bli synlig i oss. 2. Kor. 4, 10-11. Da blir vi Guds barn – drevet av Guds Ånd – og blir Guds arvinger sammen med Kristus, hvis vi også lider med ham. Rom. 8, 14-17.

Det er mulig å leve et tilsynelatende «prektig» kristent liv – rettferdig etter loven, ferdig med de synder som alle kan se, og man får gjerne et godt omdømme – alt dette i egen kraft. Men det er noe helt annet å bli forvandlet på innsiden; å få nye tanker, et nytt sinn, et nytt liv! «Skikk dere ikke lik denne verden, men bli forvandlet ved at deres sinn fornyes, så dere kan dømme om hva som er Guds vilje: det gode, det som han har behag i, det fullkomne.» Rom. 12, 2.

I Romerbrevets 12. kapittel skriver Paulus om hvordan Guds vilje må leves ut i det praktiske. «La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode.» V. 21. En ting er å unngå å gjøre noe ondt når vi opplever noe urettferdig, men er vi i stand til å overvinne det onde med det gode? Der må vi erkjenne våre mangler, K. 7, 18, og søke å få et nytt sinn. Det vil falle naturlig hvis vi lengter etter å bli lik Jesus. Da får vi blodets vitnesbyrd. «Og dette er vitnesbyrdet: at Gud har gitt oss evig liv, og dette liv er i hans Sønn.» 1. Joh. 5, 11.

Når Ånden kan vitne sammen med vannet og blodet, har vi Guds vitnesbyrd. Allerede tidlig i Jesu liv ble det tydelig for alle at han hadde dette vitnesbyrdet. Han hadde en visdom som kom ovenfra, og levde i lydighet mot de bud Gud hadde lagt i hans hjerte. Hebr. 5, 8. Gud er nådens Gud, og nå er det vi som kan oppnå blodets vitnesbyrd i vårt eget liv, slik at vi kan bli lik Jesus.