Syng om igjen

Syng om igjen

Ja, det formaner Johan O. Smith oss til i sang nr. 139 i «Herrens Veier»: «Syng om min Frelser, syng om igjen.» Syng om Frelseren, syng om frelsen. «Syng så hvert hjerte bløder, syng det igjen.» Men da må vi jo dvele ved det vi synger om, synge det av hjertet, så i første rekke vårt eget hjerte «bløder».

En søster sa nylig: Hver gang jeg synger bordverset, prøver jeg meg selv når vi kommer til strofen som sier: «Nå står vi her, beredt o Gud, å lyde hvert av dine bud.» Bordverset ble altså for henne en anledning til selvransakelse, ja, til oppbyggelse. «Ransak dere selv om dere er i troen; prøv dere selv.» 2. Kor. 13, 5. Vi kan gjerne også si: – Prøv deg selv om du er helt med i det du synger, om ditt hjerte synger det samme som munnen!

– Sangboka vår er full av anledninger til slik selvransakelse og dermed til opp­byggelse, formaning og trøst. Ja, hele sangboka er i så måte full av vekkelses­sanger. La oss se på noen eksempler:

Broder Johan O. Smith har denne bønn i en av sine sanger: «Bøy meg, dann meg, så jeg kan ligne deg, Gud.» HV nr. 242. Bøy meg! Venter vi at han skal høre vår bønn? Er vi våkne og levende interessert når anledningene kommer i livets forhold til å bøyes og dannes? Ber vi dette av hele vårt hjerte?

«Vi nå synger: Alle mine kilder er i deg, ... andre kilder trenger vi nå ei.» HV nr. 179. Kan vi istemme dette vit­nesbyrd sammen med vår bror Elias Aslaksen? Kanskje vi burde prøve oss selv i lys av det vi synger?

Og når vi samles til møte eller stevne og synger nr. 30 i HV: «O store Gud, vår sanne far og trøster, til deg er hjertet vendt i denne stund. … tal du selv til dom, veiledning, trøst», er vårt hjerte vendt til ham og forventer vi av hjertet både dom og veiledning og trøst? Eller når vi synger: «Det skriker i dypet av hjertet: Mer lydighet mot dine bud», hvor stort og oppriktig er dette skriket? HV nr. 75. Hilda Broks, som skrev denne sangen (hun døde i en alder av 27 år), fortsetter i vers 4: «Utdyp denne trang, la den tære på selvlivets krav så som ild.» Igjen en god anledning til å prøve seg selv.

«Lær meg, o Jesus, din lidelses vei», synger vi også. HV nr. 42. Og i HV nr. 276 synger vi: «Jeg er disippel hos Mes­teren, og skal nå lære å gi meg hen.» Og videre i vers 3: «Mer og mer hørig hver læregutt, helt fra det første til siste slutt.» Mer og mer! Helt til siste slutt! – Ja, virkelig er sangboken vår full av vek­kelsessanger! Og hva med disse strofer fra HV nr. 97: «Jeg vil ei mer, mitt liv er skjult. Ei mere meg, men deg, o Gud.» Jeg vil ei mer! Ei mere meg! La oss slippe vekkelsen inn!

I sangen «Svalen har bygget sitt rede» synger vi om alteret, der ilden alltid brenner og «lutrer som gullet meg ren». HV nr. 55. God sang. Vakker melodi. Men hva synger vi? Vi ber om alltid å finnes der, på alteret, der hvor ilden alltid brenner.

Og i sang nr. 269 i HV om kjærlighe­ten, får vi i selve sangen et selvransakende spørsmål, som fortjener et svar av alle som synger eller hører den: «Elsker du? Elsker du? Ofrer du deg selv for andre? Tvinger kjærligheten deg?» – Ja, tenker vi etter, så er alle sangene en oppglødning til kjærlighet og gode gjerninger. Og sant er det at vi både kan lære og formanes «med salmer og lovsanger og åndelige viser», som det står i Kol. 3, 16, ja, også lære å «synge yndig i våre hjerter for Gud.»

«Min munn viker ikke av fra mine tanker», kunne David vitne i Salme 17, 3. Slik bør heller ikke våre munns ord i sang vike fra vårt hjertes tanke. «La mine munns ord og mitt hjertes tanke være til velbehag for ditt åsyn, Herre, min klippe og min gjenløser!» Salme 19, 15.