Det gjerdet som skilte dem, fiendskapet

Det gjerdet som skilte dem, fiendskapet

Øksen ligger allerede ved roten av trærne, sa døperen Johannes med tanke på Jesu komme. Når vi leser Jesu ord i Bergprekenen, ser vi tydelig øksen ved roten. Han minner om lovens bud: Du skal ikke slå i hjel. Men i Jesu ord ser vi øksen ved roten: «Hver den som blir vred ...» Matt. 5, 22. Han vendte søke­lyset mot vrede, ukvemsord og spot­tende tale. Og når han nevner lovens ord om ikke å drive hor, taler han om å se på en kvinne med utuktig begjær. V. 27-28. Igjen ser vi at han legger øksen ved roten. Hva er øksen? Jo, den er Guds ord, som er levende og kraftig og skar­pere enn noe tveegget sverd. Hebr. 4, 12. Ordet trenger igjennom og kløver og skiller i vårt indre – akkurat som øksen, i det naturlige.

I Ef. 2, 14 leser vi: «For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendska­pet.» Her bør vi også, i takknemlighet, tenke på øksen ved roten, som gjorde det mulig som vi synger om i HV nr. 163, v. 4, nemlig at syndens stamme ved korset fant sin endelige død. – Fiend­skapet fant sin endelige død. I dette tilfelle gjaldt det fiendskapet mellom jø­der og hedninger og gjerdet som skilte dem. Men akk, hvor mange kjødelige skillevegger, små og store, som kan vokse opp f. eks. mellom ektefeller i et ekteskap og mellom brødre eller søstre i et broderskap. En avstand, stor eller liten, som ikke skulle være der. En kulde som ikke hører hjemme verken i ekte­skap eller broderskap. Ektefellene kan kjenne på det, brødre kan være seg det bevisst. Men fiendskap dreier det seg selvfølgelig ikke om, mener man. Man erkjenner kanskje at forholdet, enten det er i ekteskapet eller i broderskapet, ikke er det alle beste. Men en vil ikke kalle dette for fiendskap. Dog «øksen ved roten», som vi lærte å kjenne i Bergprekenen, vet å sette rette navn på det og blotte det som fiendskap.

Det er også ved kjennskapet til denne velsignede øksen ved roten at vi forstår når ordet sier: Gud er god mot de utakk­nemlige og onde. Da har vi ikke vanske­lig for å forstå at utakknemlighet og ondskap hører sammen. Eller når Jakob legger øksen ved roten og avslører av­ind og trettesyke som både jordisk, san­selig og djevelsk. Jak. 3, 15.

Broder Johan O. Smith skriver i Skjulte Skatter, mars 1929, følgende om helliggjørelse: «Ingen blir helliggjort uten ved å gi nøye akt på seg selv. Selvstudie i Åndens lys bringer kunnskap om meg selv og om Gud.» Ja, vil vi ha kjennskap til Gud, er det ingen vei utenom. Og en sannhetselskende sjel vil jo heller ikke på noen måte utenom en slik selvransa­kelse. For slike elsker den øksen som er i stand til å gi syndens stamme sin ende­lige død. Den øksen som legges ved «roten av trærne», er ordet som skal trenge igjennom og dømme hjertets tan­ker og råd. Da vil også den minste kjødelige skillevegg som vil oppstå i ekteskap eller broderskap, stå for oss som fiendskap, det fiendskap som Jesus drepte på korset og som drepes i deres liv som tar sitt kors opp.

Da forstår vi også bedre broder Elias Aslaksen som i koret i sang nr. 163 i HV synger om seier over synden, «ja, i dens mangfoldighet og gru.»