Skue Herrens herlighet, og holde ved med det

Skue Herrens herlighet, og holde ved med det

I 2. Kor. 3, 18 leser vi et oppsiktsvek­kende ord. Der står det om å bli forvand­let, fra herlighet til herlighet. Altså om et liv der det går bedre og bedre, et liv som blir mer og mer innholdsrikt. Ja, hvem vil ikke oppleve dette? Da bør vi legge nøye merke til betingelsene for at dette skal skje. Det er først å ha et «utildekket ansikt», det vil si at vår omvendelse er sann og helhjertet. Dernest at vi alltid skuer Herrens herlighet, som vi leser at Stefanus gjorde da han ble stenet, og så ufravendt opp mot himmelen. Stefanus så Guds herlighet! Denne beskuelse betyr at vi er grepet av det vi ser. Ikke i overfladiskhet bare å kaste et blikk i den retning, eller se den vei under et velsig­net møte. Jakob skriver like oppsikts­vekkende at den blir salig i sin gjerning som skuer inn i frihetens fullkomne lov og holder ved med det. Hold ved med det å skue inn i frihetens fullkomne lov, som er Guds eget ord, hans bud og lover, ja, hans herlighet!

Da Moses ville se Guds herlighet, så viste Gud ham sin godhet. Guds herlig­het er jo hele hans vesen, alle hans dyder. Men la oss holde oss til det Herren selv ville vise Moses da han ønsket å se hans herlighet, nemlig hans godhet. Skulle ikke vi, som av naturen ikke er gode, og som i Rom. 3, 12 beskrives som avveket, udugelige og uten noen erfaring i det gode, ha den aller største grunn til å være grepet av å skue Guds godhet og ha lengsel etter å bli gode, ja, bli forvandlet til det samme bilde? Fra herlighet til herlighet! Fra godhet til enda større godhet! Skue inn i det fullkomne og holde ved med det! Ja, holde ved med det, uten å vende oss bort, uten å bli fanget av noen annen inter­esse. Særlig gjelder det jo i prøvens stund å skue Herrens herlighet. Dette er tilbedelse i ånd og sannhet.

Den samaritanske kvinne, som Jesus kom i snakk med på sin vei gjennom Samaria, var opptatt av hvor man skulle tilbe, enten på «dette fjell» eller i Jerusa­lem. Da forklarte Jesus henne om den sanne tilbedelse. «De sanne tilbedere skal tilbe Faderen i ånd og sannhet.» Joh. 4, 23. Når vi leser om Jesu forne­drelse, hans vei i ydmykhet, at han led urett og gjengjeldte det onde med det gode, ja, da synes vi det er stort. Men når det er vår tur til å lide litt urett, vår tur til å ydmyke oss, kan vi da si: – Dette er stort! –? Eller snur vi da ryggen til det som vi under Guds ords forkynnelse priste som stort? I prøvens stund er det kanskje ikke så stort og herlig for våre øyne lenger? Ja, her er det forskjell på de sanne tilbedere og de som bare har gudfryktighets skinn.

Paulus roste seg av vår Herre Jesu Kristi kors. «For ved det er verden blitt korsfestet for meg og jeg for verden.» Gal. 6, 14. Og han malte dette korsfes­tede liv for galaternes øyne så grundig at de skulle få se storheten i det. Han ga dem anledning til å skue Herrens herlig­het så de skulle bli forvandlet fra herlig­het til herlighet. Men galaterne var ufor­standige, og de som begynte i Ånd, sto nå i fare for å fullende i kjød. Se Gal. 3, 1-4. Galaterne trengte, og vi trenger i dag, formaningen om å skue Herrens herlighet, og bli ved med det.

«Men vi som med utildekket ansikt skuer Herrens herlighet som i et speil, vi blir alle forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, som av Her­rens Ånd.» 2. Kor. 3, 18.