Ordet om korset – Nyttårsstevnet

Ordet om korset – Nyttårsstevnet

Vi var igjen samlet til et velsignet nyttårsstevne på Brunstad. Og ordet om korset stod i sentrum, det ord som Kristi sanne etterfølgere elsker. For de fleste troende er ordet om korset i første rekke ordet om Jesu soningsdød på Golgata. Disippelsjeler, Jesu etterfølgere, tar Jesu ord på alvor når han sier: «Om noen vil komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Luk. 9, 23. Om denne kjær­lighet til korset var det vi rikelig fikk høre på stevnet. Og her følger et utdrag fra møtene:

I Es. 60, 1 flg. leser vi så betegnende for vår tid at mørke dekker jorden, mens Herrens utvalgte opplever lys og herlig­het. Alt dette lys og all denne herlighet er det korset som frembringer. Korset er en bedre oppdrager enn den beste høy­skole. Korset oppdrar oss både for dette liv og det kommende. Ja, den som lar seg oppdra ved korset, får en gjerning å utføre som et lem på Kristi legeme, for tid og evighet. Det var på korset at Jesus viste seg som seierherre over mørkets makter. Og det er som korsfestet med ham også vi kan seire.

Paulus gråt da han omtalte de mange som vandret som fiender av Kristi kors. Fil. 3, 18. Det var nok slike som ikke nødvendigvis var fiender av Golgata kors, men som var fiender av selv å ta sitt kors opp hver dag, slike «som attrår de jordiske ting.» V. 19.

Det er ordet om korset vi trenger i menigheten. For det er en Guds kraft. Når vi med ham er naglet til korset, da blir vi ett. Broder Elias Aslaksen talte i sin tid så ivrig og kraftig om korset at han i avisen ble omtalt som «mannen på korset». Og ved Guds nåde er det mange også i dag som har fått øynene opp for hulheten i all forkynnelse som ikke er en korsets forkynnelse. Ja, menigheten er født på korset og ved korsets ord.

Apostelen Paulus avlegger i Gal. 2, 20 det vitnesbyrd at han er korsfestet med Kristus, at han ikke lever selv, men at Kristus lever i ham. Kunne Paulus leve et slikt liv og avlegge et slikt vitnesbyrd, da er det nødvendigvis mulig også for oss! Med et slikt liv, korsfestet med Kristus, blir vi ett. Så langt vi er kommet, er vi ett. Det er et liv og et samfunn uten splid.

Ordet om korset er en kraft til å sette alt i rette skikk. I hjem og i menighet. Av 1. Kor. 1, 17 ser vi at Paulus fryktet for at mesterskap i tale og kloke menneske­tanker og ord skulle svekke korsets kraft. Når vi av hjertet erkjenner at vi av oss selv ikke kan tenke én god tanke, ikke si eller gjøre noe som er godt helt gjennom, da blir vi inderlig glad for korsets ord. Ordet om korset skaper skarpe skiller. Det blir et skarpt skille mellom sant disippelskap og skjøgedom. Det edle skilles fra det uedle. Rettferdighet skil­les fra egenrettferdighet. Visdom ovenfra skilles fra kloke tanker som har sine røtter i visdommen nedenfra. Gudsfrykt skilles fra alt som heter gudfryktighets skinn. Ja, ved ordet om korset blir det rent helt igjennom.

Gud eller mammon

Da Jesus talte om å gjøre seg venner ved den urettferdige mammon og være tro husholdere over de jordiske ting (Luk. 16, 9), spottet fariseerne, som var penge­kjære, ham. De gjerrige er jo ikke innstilt på å gi. Når det derfor i menigheten er tale om å være godgjørende, rike på gode gjerninger og støtte den vidstrakte virksomhet som menigheten står i, så er det ikke til disse gjerrige det tales. De gjerrige har jo ikke frigjort sine eiendeler så de kan benyttes etter Guds virkninger i nuet. I Matt. 6, 19-21 står det om å samle seg skatter i himmelen og ikke på jorden. Vi bør alltid tenke på vår utgang av dette jordeliv, at vi får en rik inngang i de himmelske boliger. Hvor godt det da er å ha noen som tar imot oss i de evige boliger, noen vi har fått nåde til å gjøre noe godt imot.

I Luk. 12, 16-21 finner vi lignelsen om den rike mann, som samlet seg skatter, men ikke var rik i Gud. Ja, hvor fattig den er som ikke har brukt det han eide i kjærlighetens tjeneste. Den som vil bli rik, faller i fristelse og snare og mange dårlige og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og forta­pelse, skriver Paulus i 1. Tim. 6, 7-10. Slik er det når en vil bli rik. Den som Gud gjør rik, han forstår å skaffe seg en «krigskasse» til hjelp for mennesker i nød og til bruk i kjærlighetens tjeneste. Slike setter sitt håp til Gud og ikke til den «uvisse rikdom».

De profetiske ord om de siste tider som vi leser i Jak. 5, 1-5 er høyaktuelle nettopp i våre dager. «Dere har samlet skatter i de siste dager!» står det om disse rike. «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!» 1. Joh. 2, 15. Dette er en formaning som gjelder oss alle.

I Luk. 16, 9 blir vi oppfordret til å gjøre oss venner ved den urettferdige mam­mon, «for at de, når den svikter, må ta imot dere i de evige boliger!» Denne godgjørenhet bør bli vår natur. Godgjø­rende mot alle. Når vi leser disse ord i Luk. 16, så forstår vi at det er en meget «lønnsom forretning». Barmhjertighet roser seg mot dommen.

Mange brødre og søstre har i disse dager vært kloke. De har hjulpet til at menigheten har fått samlingssteder i flere land, der Kristi legeme kan opp­bygges. Brunstad er i denne sammen­heng et svært betydningsfullt misjons­senter, og både med hensyn til Brunstad og de andre samlingssteder rundt om­kring, tenker vi især på våre barn, den kommende generasjon. Vi lærer ved dette å bli gode husholdere, og lærer derved visdom. Vi får oppøvde sanser til å kjenne Guds virkninger i vårt indre. Lovet være Gud for enhver som er helhjertet med i dette kjærlighetsverk.

Ånden, vannet og blodet

Det er en alvorlig sak å være upåvirket av evangeliet, slik at evangeliet er skjult for en. For evangeliet er skjult blant dem som går fortapt, står det i 2. Kor. 4, 3. Men i vers 6 står det om et herlig liv, der Guds lys skinner i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet skal stråle fram fra oss. Stråle fram fra oss i prø­velser og trengsler, ja, i alle livets forhold. Peter forklarer klart og tydelig i 1. Pet. 4, 1 hvordan dette kan skje: Lide i kjødet og dermed bli ferdig med synden. Gjennom lidelse til herlighet. Gjennom død til liv. Akkurat som Paulus skriver i 2. Kor. 4. Av dette kapitlet ser vi også at når vi har det usynlige for øye, da blir våre trengsler kortvarige og lette. Har vi derimot det synlige for øye, blir de tunge.

Apostelen Johannes skriver at Jesus kom med vannet og med blodet, og Ånden er den som vitner, fordi Ånden er sannheten. 1. Joh. 5, 6-10. Her leser vi også om Guds vitnesbyrd om sin Sønn, det som også den som i sannhet er troende, har i seg selv. «Dette er min Sønn, den elskede! I ham har jeg velbe­hag: Hør ham!» Matt. 17, 5. Slik vitnet Gud om Sønnen. Og Paulus, som så frimodig vitnet om å bære Jesu død i sitt legeme, slik at Jesu liv også kunne bli åpenbart i hans legeme, hadde også dette vitnesbyrdet i seg. Derfor lyder det både for ham, og alle som går samme vei: – Hør ham og henne! – En dyktig taler som ikke går dødens vei til livet, lidelsens vei til herlighet, er ingenting å høre på.

Vi vet at vi er av Gud, og hele verden ligger i det onde. 1. Joh. 5, 19. Alle som lever et korsfestet liv har dette vitnes­byrd i seg. Den som vet at man gjør det gode, vet at man er av Gud! Vi må ved troskap komme til det vitnesbyrdet som Gud ga sin Sønn. Og til blodets vitnes­byrd om at selvlivets blod er ofret. Da vil Ånden gi oss det vitnesbyrd: – Hør ham!

Bære seg selv fram som offer

Skal vi kunne gå den veien Jesus innvidde for oss, må vi «trede fram med sanndru hjerte i troens fulle visshet, ren­set på hjertene fra en ond samvittighet og tvettet på legemet med rent vann.» Hebr. 10, 19-22. Det må ikke finnes uoppgjorte saker i vårt liv dersom vi vil at de største og dyreste løfter skal gå i oppfyllelse i vårt liv. Og disse løfter er at vi blir delaktige i guddommelig natur. Vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medynk med våre skrøpeligheter. Han er prøvd i alt i likhet med oss og seiret i alt. Til et slikt seirende liv er vi kalt: «Den som seirer, ham vil jeg gi å sitte med meg på min trone, likesom jeg og har seiret og satt meg med min Fader på hans trone.» Åp. 3, 21.

Ja, som det står i Hebr. 9, 10: – Nå er tiden kommet til å sette alt i rette skikk.

– Alt kan settes i rette skikk i et menneskes liv, samme hvor galt det har vært inntil i dag. For vi har en frelser, som er yppersteprest for de kommende goder. V. 11. Og disse kommende goder er nettopp det som løftene går ut på: gud­dommelig natur. Vi leser om Jesus at han «i kraft av en evig Ånd bar seg selv fram for Gud som et lyteløst offer … så vi kan tjene den levende Gud!» Hebr. 9, 14. I kraft og stor nidkjærhet gjorde han det. Og nå har han gitt den Ånd til oss, den Ånd som han ofret seg selv ved.

Vi ser f.eks. i Hebr. 5, 7 med hvilken nidkjærhet og nød i hjertet han søkte sin himmelske Far. La oss trede fram for nådens trone med hjertets nødrop! Vi skal også bønnhøres, slik han ble bønn­hørt. Ved hans troskap ble Guds kraft og Guds visdom åpenbart. Og følger vi i hans fotspor, lever vi det skjulte liv med Kristus i Gud, da vil også Guds kraft og visdom åpenbares ved vårt liv. Det skal nidkjærhet og gudsfrykt til i vårt liv der­som guddomslivet skal åpenbares og ikke «slektens synder». Ved troskap i det skjulte kan vi hengi i døden det som hører menneskenaturen til, det er ikke meningen at våre medmennesker skal føle på at vi nå er trette og uopplagte eller nedslått. Dersom vi virkelig forstår Kristi død, det skjulte liv med Kristus i Gud, kan vi midt i trengslene være salvet med gledens olje.

Væpne seg med den samme tanke

«Se, jeg kommer … for å gjøre, Gud, din vilje.» Hebr. 10, 7. Dette var Jesu «program» i denne verden, hans eneste «program». Dette må også være vårt vitnesbyrd. Guds vilje! Bare Guds vilje! Da går vi inn i den nye pakt, og Jesus blir vår yppersteprest og hjelper.

I Hebr. 4, 1-2 ser vi at ordet blir oss til ingen nytte, dersom det ikke ved troen smelter sammen med oss. Da blir man liggende etter. Tenk hvilken herlighet det blir i ens liv dersom det ord som står i 1. Pet. 4, 1 ved troen smelter sammen med oss! Der står det at vi skal væpne oss med den tanke at lidelse i kjødet fører til frihet fra synden. Denne tanke er et våpen. Ved levende tro på dette, har vi jo et altbeseirende våpen!

I vers 12 står det at vi ikke skal undre oss når vi kommer i prøvelsens ild. Dette skriver jo apostelen fordi det nettopp kan være lett å undre seg i trengselens tider. Og i vers 13 ser vi igjen hva Kristi lidel­ser fører til, nemlig at vi i hans herlighets åpenbarelse kan glede oss med jubel. Ja, der har vi igjen den tanke som vi skal ha som våpen. Ja, må disse ord ved tro smelte sammen med oss. Da har vi de våpen som bringer seier i fristelsens stund.

Dette var et lite sammendrag av det budskap broder Kåre J. Smith hadde på hjerte under stevnet. Det som ble talt, ble fulgt opp av en rekke brødre fra inn og utland.