Sommerstevnene

Sommerstevnene

To stevner. Ett budskap. Ja, som det står i Ef. 4, 4: «Ett legeme og én Ånd.» Flere tusen venner, store og små, fra alle verdens kanter var igjen samlet på Bruns­tad, der det ble holdt to sommerstevner. Det sentrale var Guds ord, som gir ret­ningen for enhver enkelts liv og for menighetslivet. Og samtidig blir det gjort så godt som mulig for at den store skare barn og ungdom skal trives og få ufor­glemmelige minner fra sommerens sam­vær med jevnaldrede fra forskjellige land. Det er ikke lett å sette ned på papir den fylde av oppbyggende ord og taler som vi opplevde i sommer, men her skal gjengis hovedinnholdet av broder Kåre J. Smiths budskap:

Rettferdighet, i smått som i stort

Paulus skriver i 2. Kor. 3, 6 om den nye pakts tjeneste. Han kaller den også for Åndens tjeneste og rettferdighetens tje­neste, ja, han beskriver den som en herlighetens tjeneste. Ved denne tje­neste er det meningen at Kristi herlighet, hans liv, hans dyder skal stråle fram fra oss i livets mange forhold. Ved Åndens tjeneste blir vår ånd levendegjort, og i den levendegjorte ånd kan Jesus nedlegge sin visdom.

«Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort.» Luk. 16, 10. Dette er Jesu ord. Og hva som er smått og hva som er stort forklares tydelig i de etterfølgende vers. Der leser vi om den urettferdige mammon i motsetning til de sanne skatter, om det som hører andre til i motsetning til det vi får til eget eie. Penger og alt vi kan få for penger er falske skatter. Himmelsk liv, lys og åpen­baring er de sanne skatter. Mens men­neskene ofte gjør seg fiender ved de falske skatter, formaner Jesus oss til å gjøre oss venner ved disse jordiske ting. Penger og alt vi kan få for penger hører egentlig andre til, det ser vi tydelig når vårt jordeliv tar slutt. Derfor er vi bare husholdere, ikke eiere, over alt som Gud har betrodd oss av det jordiske.

Det er svært få som er blitt betrodd sanne skatter. Det er svært få som får himmelsk lys og åpenbaringer å hushol­derere over, og som blir dem til evig eie. Ifølge Jesu ord er det tydelig at dette kommer av utroskap i det som er smått, ja, det kommer av urettferdighet. Urett­ferdighet i behandling av penger og materielle ting. Men også urettferdighet i behandling av sine medmennesker, medbrødre og -søstre.

I 2. Tim. 2, 19 flg. leser vi bl.a.: «Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet.» Og så leser vi om kar til ære og kar til vanære. Når vi tenker på det høyhellige kall vi har, er det uhyre viktig hva vi brukes til, hva det kar vi er, benyttes til. Et ærens kar vil aldri bli benyttet til baktalelse og urett. Et ærens kar er alltid rent og kan fylles mer og mer med himmelsk liv.

Det er så mange måter å være urett­ferdig på. En kan også i menigheten, på en utspekulert måte, søke å få jordiske fordeler, f. eks. gratis utførte tjenester, ved det sosiale kontaktnett vi ofte har, ja, en kan være en tigger midt i menigheten. En kan også «tigge» for andre, f. eks. foreslå innsamlinger for andre, der man kanskje selv kunne ha tatt et tak. Det nye liv som Gud skaper i oss, er et rettferdig liv, rettferdig i tanker, ord og gjerning. I 1. Joh. 3, 10 ser vi også at kjærlighet og rettferdighet går hånd i hånd.

Verden forstår ingenting av rettfer­dighet. Det ser vi tydelig av Rom. 3, 10: «Det finnes ikke en rettferdig, enn ikke én.» Vi må frelses til rettferdighet. Vi må få den Hellige Ånd, som er læreren til rettferdighet. Han vil belyse vårt tan­keliv, våre ord og handlinger og opptukte oss i rettferdighet. Meningen er at vi skal bli gjennomtrengt av rettferdighet. Den rettferdige er alltid glad og takknemlig. Dette er et helliggjørelsens verk. Først får vi fred med Gud, men det betyr jo ikke at vi har all den fred som er i Gud. Vi blir rettferdiggjort av troen, men det betyr heller ikke at vi har all den rettfer­dighet som er i Gud. Se Rom. 5, 1. Men læreren til rettferdighet, den Hellige Ånd, skal veilede oss til hele sannheten, til den rettferdighet som er i Gud.

La oss f. eks. tenke på tungens bruk, f. eks. på antipati og sympati. En roser den ene med den tanke å fornedre den andre. En taler varmt om å ta seg av andre i deres trengsel, men er selv ikke å se når andre er i store prøvelser. Vi er jo skyldige til å elske hverandre. Og hva gjør den rettferdige når han er noen noe skyldig? Han nedbetaler sin gjeld. I dette tilfelle: Han/hun utøver rettferdighet i smått som i stort.

Den skrikende mangel på personlig rettferdighet var nok årsaken til at bare halvparten i Jesu lignelse om de ti jom­fruer var rede til å gå inn til bryllupet. Det var nok en stor mangel på å være helt gjennomtrengt av rettferdighet. Men de kloke hadde gjort som Timoteus ble formant til: Tenk på dette, lev i dette! Gi akt på deg selv og på læren! Hold ved med det! 1. Tim. 4, 15-16.

«... at han atter ville samle alt til ett i Kristus, både det som er i himlene, og det som er på jorden.» Ef. 1, 10. Jesu etter­følgere er av himmelen mens de er på jorden. Oppvakt med Kristus, satt med ham i himmelen. Da blir i sannhet alt samlet til ett i Kristus, det i himlene og det på jorden. Da er vi husholdere over det som Gud har betrodd oss i livet. I livets forhold finner vi Gudsrikets lover og derved blir det himmelske knyttet til det jordiske. Da får vi oppleve at Skrif­ten opptukter oss i rettferdighet, som vi leser i 2. Tim. 3, 16. Av vers 15 forstår vi hvilken ubeskrivelig stor nåde det er å kjenne de hellige skrifter helt fra barn­dommen av. I livets prøver kan en da lett komme i hu det en har hørt og lært, og er vi da levende interessert, blir vi, som det står skrevet: «vis til frelse».

Av Åp. 22, 11 ser det ut til at når nådetiden over hedningefolkene kommer til sin avslutning, blir den enkelte så å si låst fast i den bane man er: La den rettferdige fremdeles gjøre rettferdig­het, og den hellige fremdeles bli hellig­gjort. – La oss ta dette alvorlig til hjerte, slik at vi er blant dem som «fremdeles blir helliggjort.»

Guds visdom, den skjulte

Paulus skriver i 1. Kor. 1, 21 at vi frelses ved forkynnelsens dårskap. Her kommer Kristi vanære rikelig over oss ved korset, det korset som fratar oss retten til å leve selv, men som åpner adgangen til Kristi liv og all dets herlig­het. Noen eksempler på forkynnelsens dårskap er: Det er saligere å gi enn å ta(motta). Lide urett med glede. – Det er ikke mange som ser noen herlighet i dette. For det naturlige menneske er dette en dårskap. K. 2, 14. Men det ville være en uhyggelig utroskap å legge an forkynnelsen slik at det ville passe med menneskefornuften.

I vers 7 står det at Guds visdom er skjult. Den er skjult for de menneskelig vise og forstandige, den er åpenbart for umyndige. Paulus sier f. eks.: «Vi roser oss også av våre trengsler». Rom. 5, 3. Igjen noe som det naturlige menneske anser som dårskap. Men de som ser visdommen i dette, får oppleve at trengs­lene virker tålmodighet, ja, en evig fylde av herlighet. De som har Kristi sinn, opplever dette. Om dette velsignede Kristi sinn leser vi f. eks. i Fil. 2. Her ser vi tydelig at Kristi sinn er å ydmyke seg under Guds veldige hånd i livets forhold. Ja, vi bør spørre oss selv: – I hvor stor grad har jeg i livets vekslende forhold fornedret meg selv slik at et liv i fred og hvile kunne stråle ut fra meg? – Denne fred og denne hvile har Gud skjult i sin visdom, han har skjult den på veien i det lave.

Mildhet

I Gal. 5, 22 står det oppregnet en del av Åndens frukt, velsignede Kristi dyder. Når vi f. eks. tenker på mildhet og godhet, høres det jo velkjent ut, men sannhe­ten er at det tilhører et langt fremskre­dent liv å ta disse dyder i virkelig eie. Men helt fra ungdommen av bør en se verdien av disse dyder og strebe etter dem.

I Jak. 3, 17 leser vi en lignende oppreg­ning med hensyn til visdommens egen­skaper. Det første som nevnes er ren­het. Alt i Guds rike er rent, urokkelig og fast. Og alle visdommens herlige egen­skaper utgår fra et rent hjerte. Fredsom­melighet, rimelighet, ettergivenhet og barmhjertighet hører visdommen til. Hvor godt dette virker både i familieliv og i menighetsliv! Vær ømhjertede mot hver­andre i broderkjærlighet! Slik formaner Paulus i Rom. 12, der han også sier at det er ved Guds miskunn han formaner.

I Bibelen leser vi om Moses, som i yngre år kunne være meget oppfarende, men etter å ha blitt fostret i Guds skole i mange år, ble han i sin tid den saktmodig­ste mann på jord. Og Josef er et godt ek­sempel på ekte Kristus liv. Vi ser hvor vennlig han talte til sine brødre. Ja, hele hans historie er et sterkt vitnesbyrd om mildhet, godhet og forsoning. «Den edle har edle tanker, og han blir fast ved det som er edelt.» Es. 32, 8.

Det hører jo med til kjærlighet og visdom også å kunne irettesette når det er nødvendig. Men først forsøker vi med mildhet. «En mild tunge knuser ben.» Ordspr. 25, 15.

«Elskelige og milde i livet» heter det om Saul og Jonatan. De var nok store krigere, men likevel «milde i livet». Guds menn i vår tid har også vært, og er, veldige krigere i åndelig forstand og samtidig gode og milde.

Paulus formante korinterne ved Kristi saktmodighet og mildhet. 2. Kor. 10, 1. De tenkte om ham at han vel var ydmyk iblant dem, men på avstand djerv og streng. Hans forkynnelse var selvsagt skarp og radikal, noe som må til når evangeliet skal forkynnes. Men hans saktmodighet og mildhet var en dør­åpner som åpnet hjertene for hans radi­kale forkynnelse og gjorde det også lett å være sammen med ham. Og når vi leser om den meningsforskjell som opp­stod mellom ham og Barnabas med hen­syn til Markus, og hvordan han senere omtaler Markus med varme og gode ord, så forstår vi at denne så store apostel også hadde sin utvikling og vekst i det gode.

I 1. Tess. 2. kapittel ser vi også inn i Paulus’ mildhet og godhet. «Vi var milde iblant dere, likesom en mor varmer sine barn ved sitt bryst.» V. 7. Ja, må denne Jesu Kristi mildhet og godhet og varme også komme rikelig fram i vår ferd og i vår tjeneste.

Når Ordet får «armer og ben»

Jesus førte liv og uforgjengelighet fram for lyset ved evangeliet. I ham ble det evige livs ord kjød. Og han kunne si: «Jeg er livsens brød; den som kommer til meg, skal ikke hungre, og den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste.» Joh. 6, 35. De ord han talte, var ånd og liv. Ordet ble kjød, i ham fikk Ordet «armer og ben». Og av deres liv som tror på ham, kan det nå «rinne strømmer av levende vann». K. 7, 38. Ikke dråper, men strømmer!

Jesus sa om seg selv at han nettopp var kommet for at vi som tror skulle ha liv og ha overflod. K. 10, 10. Et godt tre bærer gode frukter. Ikke av og til noen dårlige, nei alltid gode. Skal vi være «gode trær» kan vi ikke halte til to sider.

Freden blir jo som floden, når vi akter på Guds bud, står det i Es. 48, 17-18, ja, vår rettferdighet blir som havets bølger. Da er det ikke noe problem om man f.eks. blir baktalt. Rettferdighetens bøl­ger vil da bare skylle bort alt det onde som måtte bli sagt om en.

Livet ble åpenbart, skriver apostelen Johannes, vi har sett det og våre hender følte på det. 1. Joh. 1, 1-4. Det er her ikke tale om en ny lære, men om et nytt liv, et liv vi kan ta og føle på. Ved den Hellige Ånds kraft kan vi komme til dette liv, ja, vi kan være Jesu Kristi etterfølgere og vandre omkring blant våre medmennesker som livets ord, som livets ord som har fått armer og ben. «Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet – en herlighet som den en enbåren sønn har fra sin far – full av nåde og sannhet.» Joh. 1, 14. Dersom vi er hans etterfølgere, dersom Ordet i tiltagende grad blir kjød også i oss, da må jo menneskene kunne se denne herligheten også i oss. Alle som Ordet blir kjød i, får et fullkomment samfunn med hverandre. I et slikt sam­funn er det ingen skurrende lyder, men full harmoni.

For å komme til et slikt liv og et slikt samfunn, må vi bli i hans ord, som Jesus formante til. K. 8, 31. Vi kan ikke komme inn i dette ved et «klosterliv» eller en asketisk livsførsel, nei, vi må lære livets Ånds lover å kjenne. Det er når vi lærer sannheten å kjenne at vi blir virkelig fri, fri fra synden. V. 32. Bli i Ordet! Og vi må ta imot det ord som forkynnes oss som et Guds ord, ikke som et menneske­ord. Om Guds ord står det at det ter seg virksomt i den som tror. 1. Tess. 2, 13. Det er ikke menneskeord! Det er et ord fra Gud, et ord fra ham direkte til deg og meg! Det er ord til vår frelse! La oss derfor ikke gjøre som de mange som kun hører og leser det som om det var menneskeord.

Gjennom trengsel til herlighet

Vi leser i Hebr. 2, 10 at Gud førte mange barn til herlighet og gjennom lidelser fullendte deres frelses høvding. Vi forstår av Skriftens ord at veien til herlighet går gjennom trengsler. Men når vi leser om dette, er det så lett å dvele ved det vi leser om trengsler i stedet for å glede oss over at Gud derved fører oss til herlighet! Jesus sa til sine disipler: «Deres hjerte forferdes ikke! Tro på Gud, og tro på meg!» Joh. 14, 1-4. Dette ord må vi holde oss til når vi i livet møter ting som kan forferde oss. Og så sier Jesus at i Faderhuset er det mange rom, noe som også vitner om at Herren gjør det romslig for sine hellige. Vi bør også gjøre det romslig for våre medmennes­ker og inneslutte alle i våre hjerter. «Og hvor jeg går hen, dit vet dere veien.» Lykkelig enhver som vet veien til Fader­huset. Den veien gikk Jesus, fra den dypeste fornedrelse fram til Guds trone, gjennom lidelser til herlighet. På denne veien fylles vårt hjerte med håp og glede midt i livets strid.

«... men Gud kjenner deres hjerter; for det som er høyt i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud.» Luk. 16, 15. Dette må vi tro og ta til hjerte. Den som f. eks. kler seg etter verdens vis, etter det som er «høyt» i menneskers øyne, kan nok gjerne si til seg selv at Gud ikke ser på det ytre. Nei vel, men han kjenner verdsligheten og galskapen i hjertet, den som gjør at verden og verdsligheten kommer fram i klesdrakt og «moteriktighet».

Jesus ble født i fattigdom. Maria, hans mor lovpriste Gud, «han som har sett til sin tjenerinnes ringhet.» K. 1, 48. Hovmodsånd og verdslighet var langt fra Marias hjerte. «Rikmenn lot han gå bort med tomme hender» heter det også i Marias lovsang. V. 53. Ja, de som tilber det som er stort i menneskers øyne, går alltid bort med tomme hender.

Vi ser av 1. Kor. 1, 26-29 at Gud utvalgte det som er lavt i verden, det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe, «for at intet kjød skal rose seg for Gud.» Ingen har noe å rose seg av. I vers 30 ser vi at det kun er spørsmål om hva Kristus Jesus er blitt oss til, om han er blitt oss til visdom, rettferdighet, hellig­gjørelse og forløsning. Oppgjørets dag blir en herlig dag for alle dem som har fulgt Jesus på lidelsesveien, den som fører til herlighet. Vi bør juble over et slikt velsignet kall!

Guddommelig kjærlighet

«Men nå blir de stående disse tre, tro, håp, kjærlighet, og størst blant dem er kjærligheten.» 1. Kor. 13, 13. Tro, håp, kjærlighet er det som holder menigheten oppe. Uten disse tre blir det nederlag. Da blir alt bare menneskelig. Uten tro kan ingen tekkes Gud. Uten kjærlighet er vi intet. Nådegaver faller bort. Men disse tre blir stående. Dette kan vi tyde­lig se hos gudfryktige brødre og søstre, som i høy alder opplever å se nåde­gavene opphøre, men hvor livet likevel stråler fram fra et skrøpelig lerkar. Det skulle også være lett å forstå at man i sannhet er et intet dersom man taler så tusener omvender seg, samtidig som man i sitt hjem er bitter på sin ektefelle eller hård mot sine barn. Dette forstår vi tydelig etter å ha lest de tre første ver­sene i samme kapittel. Det er kun et personlig gudsliv som gir livet mening og innhold. Vi må ha vårt liv i Gud, ikke i vår tjeneste. De som lever dette liv, er alltid i åndens fattigdom, alltid i lengsel etter mer av Kristus.

En gudfryktig søster skrev som hilsen i et brev til en annen søster: – Hils alle vennene som er stående i Jesus Kristus.

– Vi leser i Luk. 21, 36 om å bli stående for Menneskesønnen ved hans komme. Og i Ef. 6, 13 om å stå etter å ha over­vunnet alt. Dersom vi ikke blir stående, men faller ut av kjærligheten, da faller vi ut av Gud. Da har vi intet vern, men blir et lett bytte for onde åndsmakter. Fordi urettferdigheten tar overhånd, skal kjær­ligheten bli kald hos de fleste, leser vi i Matt. 24, 12. Men den som holder ut inntil enden, dvs. blir i kjærligheten inntil enden, skal bli frelst.

Det er ingen skiftende skygge i gud­dommelig kjærlighet. Menneskekjærlig­het kan lett skifte. Den påvirkes lett av hvordan andre oppfører seg. Ja, det er en vesensforskjell mellom Guds kjærlig­het og menneskekjærlighet. Den som kjærligheten blir kald hos, har aldri opp­levd at Guds kjærlighet er blitt utøst i hjertet, eller man har vært utro i dette å jage etter kjærligheten. Paulus utvidet stadig sitt hjerte, han fikk en stadig større fylde av kjærlighet. Han levde nær Gud og fikk del i den kjærligheten som ikke forandres ved andre menneskers opp­førsel.

Når vi leser Matt. 5, 44-48, får vi et inntrykk av hvordan Guds kjærlighet er. Og til slutt leser vi: «Derfor skal dere være fullkomne, likesom deres himmel­ske Far er fullkommen.» Da må vi nok ta til hjerte det vi leser i 1. Pet. 1, 22: «Rens deres sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hver­andre inderlig av hjertet.» Uskrømtet. Ufarget. Ikke påvirket av andres opp­førsel. Andres oppførsel må utvirke mer av denne rensningen, denne rensningen av vår sjel, til uskrømtet kjærlighet. Her står det ikke at vi skal være opptatt av å rense andre, prøve å ordne opp med ting vi ikke har noe å gjøre med. Nei, det er vi selv som trenger rensning fra vår egoisme, så vi får denne uskrømtede kjærlighet og blir stående etter å ha overvunnet alt.

Jesus elsket oss mens vi enda var fiender. Han forble i kjærligheten og kunne til slutt overgi sin ånd i sin Fars hender, en ren og ubesmittet ånd. Enda han led urett hele sitt liv. Det er lett å synde og komme i djevelens makt, især når vi synes vi lider noe urett.

Og i Judas 20 leser vi at det er ved å oppbygge oss på vår hellige tro og ved bønn i den Hellige Ånd vi kan bevare oss i Guds kjærlighet.

Vi ble på stevnet forøvrig formant til ikke å forsømme bønnemøter på våre hjemsteder.

Én Ånd å drikke

I Åp. 17. leser vi om den store skjøge, som hadde et gullbeger i sin hånd, fullt av styggheter og urenheter. Gullbegeret kan sammenlignes med Guds ord, som altså den store skjøge bruker, men i en uren ånd. Menneskene lar seg forføre, for de kan ikke bedømme og blottstille den ånd det tales i. Mot slike urene krefter i en lysets engels skikkelse kjempet apost­lene. Den alminnelige religiøsiteten i dag er likedan, gullbegeret er også i dag fullt av urenheter, og mange lar seg forføre. De leser jo Guds ord, sier mange, og kan ikke bedømme den ånd som legges i ordene.

Slik har vi også opplevd at noen nå i våre dager bruker avdøde eldstebrødres ord og skrifter som anklageskrift mot de brødre som i dag ofrer seg for menighe­tens ve og vel og for den kommende generasjons evige vel. Artikler som våre eldste i sin tid skrev for å blottstille motstanderes villfarelser, blir tatt helt ut av sin sammenheng og brukt mot slike som i dag i kjærlighet til menigheten og all dens ungdom, ofrer tid og krefter og bærer byrder i vår tid. Dette er bespot­telse, det er gullbeger som er blitt fylt med urenheter.

«Vi har alle fått én Ånd å drikke» leser vi i 1. Kor. 12, 13. Og ved denne ene Ånd er vi blitt ett legeme. Denne ene Ånd er sannhetens Ånd. De som har denne Ånd, dømmer seg selv og blander seg ikke i andres saker. De arbeider på sin frelse i gudsfrykt, de blir til ett.

Bli fylt av Ånden, formaner Paulus til i Ef. 5, 18. Vi ser i de følgende vers hvilket liv dette fører til, hvilken glede og hvilket innbyrdes samfunn. Denne Ånd kan vi «drikke». Mine ord er ånd og liv, sa Jesus. Vi blir begeistret ved hans ord, vi blir grepet. Guds ord i Bibelen kan jo leses, men viktigere er det å drikke den ånd som er i ordet. La oss ta som eksempel Jesu ord i Luk. 12, 22 flg., der Jesus formaner til ikke å være bekymret, men søke Guds rike og få alt annet i tilgift. Disse ord kan leses, men hvor herlig alt blir når vi «drikker» den ubekymrede ånd som er i disse ord. Eller f. eks. 1. Pet. 4, 12 flg. om prøvelsene, som virker en evig fylde av herlighet. Dette kan vi lese som kunnskap, men la oss drikke av Ånden og bli sterke i Gud. Men man må være en disippel, en hel­hjertet disippel, for i det hele tatt å kunne drikke.

Jesus sa til den samaritanske kvinne: «Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri i evighet tørste, men det vann jeg vil gi ham, blir i ham en kilde med vann som veller fram til evig liv.» Joh. 4, 14. Ja, drikker vi Ordets Ånd, blir vi en del av Ordet. Vi får fred og hvile. Og blir i stand til å leske andre. Vi får kilden i oss og kan dermed komme andre til hjelp.

Den sanne gudsfrykt

«Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.» 1. Joh. 4, 18. Den frykten det menes her, er trelldomsfrykten. Men når vi har det slik som det står i vers 19 – «Vi elsker fordi han elsket oss først» – da har vi sann gudsfrykt og frykter for å gjøre ham imot som vi elsker. Det ligger en veldig bevarende makt i gudsfrykten, og trelldomsfrykten er da jaget på dør. Ved sann gudsfrykt er vi tro mot hverandre, f. eks. i ekteskapet. Den som er utro fører forbannelse inn i sin egen slekt. Alle Jesu disipler vandrer i frykts Ånd, i frykt for ikke å leve til Herrens velbe­hag.

I frykts Ånd søker vi å vinne mennes­ker. 2. Kor. 5, 11. Er vi gudfryktige kommer vi heller ikke likegyldige og slappe til et møte. Nei, da ligger det en på hjerte å være til oppbyggelse for de andre. Likegyldighet stenger for åpen­barings Ånd. Men gudsfrykten gjør oss våkne for Guds virkninger. Den lærer oss å be for de andre og all anklageånd er langt borte. Den likegyldige forstår ikke og ser ikke alvoret, ser ikke farene som lurer på hvert menneske.

Gudsfrykt har bevart menigheten til i dag. Den som frykter Herren, har et sterkt vern, heter det i Ordspr. 14, 26, og for hans barn skal Herren være en til­flukt. Se hvilken velsignelse som også kommer over etterslekten ved guds­frykt.

Gudsfrykten lærer oss å tale sant, vandre i sannhet og sky all falskhet. Apostlene var ingen «predikanter», de talte som Guds ord, de søkte ikke men­neskers gunst. La oss følge i deres fotspor. Må all tale iblant oss vitne om gudsfrykt, ja, også all sang og musikk, slik at vi synger og spiller til Herrens pris i menighetens Ånd, av et rent hjerte. Vi bør især legge vinn på å synge sanger om Herrens gjenkomst og synge dem i forventningens Ånd.

En hyrdes godhet og offersinn

«For Kristi kjærlighet tvinger oss.» 2. Kor. 5, 14. Og i følgende vers leser vi om ikke lenger å leve for seg selv, men for ham. Som vi også ser av kap. 8, 5: – Først til Herren, og så til våre brødre og søstre i Herren. – Tjene Herren! Ikke underlegge seg sterke menneskeånder og maktlystne personer. «Elsker du meg?» var Jesu inntrengende spørsmål til Peter. Og i denne kjærlighet til Jesus var det at Peter skulle vokte menigheten og gi den føde. Det er av kjærlighet til Jesus vi må gjøre all vår tjeneste. «Jeg er den gode hyrde; den gode hyrde setter sitt liv til for fårene», sa Jesus om seg selv. Joh. 10, 11. Det er i denne gode hyrdes godhet og offersinn vi også i dag kan samle «fårene» og gi dem føde. Da får vi åpenbarings Ånd, og fårene går gjerne dit hvor de får næring. Leies­vennen har det på en annen måte. Få­rene ligger ham ikke på hjerte. V. 13. Han har egeninteresser, og egeninteres­ser spreder, de samler ikke.

En god hyrde har både kjepp og stav. Kjeppen er ment for ulven. Hyrdestaven for lam og får. Paulus fryktet for at det etter hans bortgang skulle komme glu­pende ulver inn blant fårene. Det ligger i ulvens natur å ta, ikke å gi. Slike «ulver» er ute etter makt og innflytelse. De fører forvendt tale for å lokke disiplene etter seg selv. De gode hyrders sinnelag er å gi. Slike får den visdom som skal til for å vokte hjorden. De vokter Guds hjord av villig hjerte, ikke for ussel vinnings skyld, ikke for verken penger eller ære.

1. Pet. 5, 1-4. De blir mønster for hjorden og skal få ærens uvisnelige krans. Ærens uvisnelige krans flettes av menneskesjeler som er blitt hjulpet ved ens tjeneste i kjærlighet og omsorg. Det ser vi av 1. Tess. 2, 19-20. De gode hyrders makt er kjærlighet. Og omsor­gen er deres hyrdestav. De har føde å gi, rikelig føde. Det er godt for enhver av oss å stille seg dette spørsmål: Hvor mange har jeg egentlig vært i stand til å hjelpe?

Tuktemesterne derimot er som instruk­tører, og de merker selv at de ikke har føde å gi. Derfor begynner de både å slå og å herske. De blir tørre og tørrere og tørrere. Slike ulver skal få kjenne at hyrdene har en kjepp til å jage dem vekk med.

Det er oppbyggelig å lese i Esek. 44, 15 om Sadoks sønner, som fikk lov å tjene for Herrens åsyn. De levitter som ikke hadde vært tro, ble ikke betrodd denne tjeneste. De kunne nok få tilgi­velse for sin utroskap, men de ble ute­stengt fra den mest opphøyede tjeneste i Guds helligdom. Det er som de prester vi leser om i 3. Mos. 21, 21, de hadde et lyte og fikk ikke bære fram sin Guds mat. La oss derfor hate alt dette som gir oss et lyte, hate all egeninteresse, alle egne planer og hensikter. En god hyrde er uselvisk og til velsignelse for alle og enhver.

Troens fulle visshet

«Men tro er full visshet om det som håpes, overbevisning om ting som ikke sees.» Hebr. 11, 1. Alle kan tro. Den som mener at han/hun ikke kan tro, bør heller si: – Jeg vil ikke tro! – Troen åpner øynene for de evige verdier. Med troens øyne ser vi det evige, uforgjengelige like klart som vi med de naturlige øyne ser det forgjengelige. Troen finner aldri hvile i det skapte. Troen finner bare hvile i ham som er troens opphavsmann og fullender.

Troens helter har alltid bekjent at de var fremmede og utlendinger på jorden. Den himmelske tro fører like fram til vårt himmelske hjemland. Troen løser oss fra det synlige og knytter oss til det evige og usynlige. Ved troen blir ordet levende, det «Guds ord, som og viser seg virksomt i dere som tror.» 1. Tess. 2, 13.

«... for den som treder fram for Gud, må tro at han er til, og at han lønner dem som søker ham.» Hebr. 11, 6. Troen griper over mer og mer etter hvert som vi går fram i livet. Her er det ikke snakk om følelser, men om å bygge sitt liv på ordet, sette sin lit til det Gud har sagt. Et godt eksempel har vi i Ef. 6, 5-8. «... i deres hjertes enfold, som mot Kristus, ... med villig hu tjener som for Herren og ikke som for mennesker, da dere vet at hva godt enhver gjør, det skal han få igjen av Herren.» At Herren lønner den som søker ham, det bør jo være oss nok.

Når en f. eks. får imot noen, da er det fordi man ikke tror. Troen på at Gud lønner den som søker ham svikter, og så får en problemer. Derfor må vi alltid oppbygges i troen, så vi alltid forblir i kjærligheten. Våre møter må være fylt av troens tale. Det må bli slutt på all klage og jammer over egne problemer og vanskeligheter.

Er vi i livets prøver, bør vi heller salve vårt hode og vaske vårt ansikt (Matt. 6, 17) og være ekstra frimodige og glade. For Gud er til og lønner dem som søker ham.