Nyttårsstevnet

Nyttårsstevnet

«Gå til mauren, du late, se dens ferd og bli vis!» Ordspr. 6, 6. Dette var tema for en festlig sang som vi fikk høre sunget av menigheten i Oslo/Follo under nyttårs­stevnet. Det var jo vårt felles løft for Brunstad stevnested Oslo-vennene hadde i tankene. Men først det natur­lige, så det åndelige. Altså både det naturlige og det åndelige. Måtte menig­heten på alle måter være som en maur­tue i det året vi nå går inn i.

«I menigheten går også alle veier til tuen», skriver Johan O. Smith i Skjulte Skatter, juni 1932, om samme tema. «Vær virksom for Guds rikes oppbyg­gelse. Er en pinne for tung for din broder, da hugg i og hjelp til å få den fram.» I forbindelse med at mauren ingen fyr­ste har, ingen fogd eller herre (vers 7), skriver han: «… og dog går arbeidet raskt fra hånden. Alle bygger de lov­messig etter den indre trang og drift. Slik skal det være.»

Ja, vi hadde festlige stunder under nyttårsstevnet, men først og fremst en sterk dragelse og tilskyndelse til hellig alvor og gudsfrykt. Her er et utdrag av hovedbudskapet på hvert møte:

Elske Gud og holde hans bud

«For dette er kjærligheten til Gud at vi holder hans bud; og hans bud er ikke tunge.» 1. Joh. 5, 3. Ja, dette er kjærlig­het, og dette er tro og troens lydighet. En tro som ikke fører til lydighet, er vantro. I dag forkynnes stort sett et budløst evangelium, et forferdelig bedrag. Den nye pakt er ikke budløs. «Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre, Gud, din vilje.» Hebr. 10, 7. Dette sa Jesus da han trådte inn i verden, og til samme troens liv og lydighet fører han sine disipler. Fjerner vi oss fra budet og lydighet mot det, da kommer vi bort fra evangeliet, det glade budskap.

I begynnelsen av en kristens liv virker budet ofte som trelldom. Ja, bare la det være trelldom! En opplever da at en kommer til kort og må be om tilgivelse igjen og igjen. Loven blir for en som en tuktemester til Kristus. Vi kommer, som Paulus gjorde, til denne erkjennelse: «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Rom. 7, 18. Vi kommer til ende med vår egen kraft og er nå modne til å motta Åndens alt beseirende kraft. Lo­ven er åndelig, rettferdig og hellig, og når vi også blir åndelige, rettferdige og hel­lige, da er lydigheten langt fra trelldom.

Guds bud var som et beskyttende gjerde rundt Israels folk. Den som ikke lenger tar det så nøye med Guds bud, glir ut i mørket og blir oppslukt av verdens­ånden. Så selv om du fremdeles kjenner det som trelldom å holde Guds bud, vær gudfryktig, vær en førstebudskristen som elsker Gud av alt ditt hjerte, all din sjel og all din makt. Den Hellige Ånd vil da komme til deg og lede deg inn i Åndens verden, til Guds vilje, og da blir det lett å korsfeste kjødet med dets lyster og be­gjæringer.

I Jak. 1, 21 ser vi en formaning om å avlegge all urenhet og all levning av ondskap. Da blir vi i stand til å ta imot det ord som er mektig til å frelse våre sjeler. All slik ondskap, baktalelse, misnøye osv. vil hindre enhver vekst i det gode. Ordet får ikke feste i slik jordbunn. Ja, en kan rett og slett bedra seg selv, særlig når man tar ordet i sin munn, taler om det til en tror at en har gjort det, mens det fremdeles er ugjort. V. 22.

I tabernaklet var forgården, det hellige og det aller helligste. Også i nytesta­mentlig forstand kan vi tale om disse tre stadier. Når vi er kommet gjennom for­gården og inn i helligdommen, vil vi se at lampene der lyser på forhenget, kjødet, som skiller det hellige fra det aller hellig­ste. Det er veien inn dit som Jesus har innvidd. Det er dit inn vi skal nå. Men det koster vårt selvliv. Der kommer blodets vitnesbyrd fram, som vitner om at selv­livet er gått. Det er veien til livet, gud­dommelig natur. Paulus var så grepet av kunnskapen om Jesus Kristus og den veien han innvidde at han aktet alt annet for skarn, for at han kunne vinne Kris­tus.

Kampen mot ondskapens åndehær

Jesus Kristus er satt i himmelen, over enhver makt og myndighet og velde og herredom. Han er menighetens hode. Ef. 1, 19-23. Og når vi er lemmer på hans legeme, som er menigheten, med ham som hode, da har vi ufattelig store muligheter.

I Ef. 2, 2 flg. leser vi om de krefter og den ånd som er virksom i vantroens barn. Det er disse krefter, ondskapens åndehær, som pisker opp folkehavet og som de fleste, også de religiøse, er påvir­ket av. Fra alt dette må vi som har et himmelsk kall holde oss rene, ikke la oss påvirke i noen grad av slike åndskrefter. Det er bare som korsfestet med Kristus vi kan bevares rene. F.eks. fra de uhyg­gelige anklageånder som mange lar seg besmitte av.

Jesus, som selv har lidt og vært fristet, kan komme oss til hjelp som blir fristet. Hebr. 2, 18. Ikke minst må vi søke denne hjelp når det gjelder det innbyrdes forhold i samfunnet med hverandre, da det ofte er der vanskeligheter oppstår. Skal vi seire over djevelen og all hans makt i de store slag, så må vi først være tro i vårt eget indre, slik at vi ikke gir etter for kjødets og tankenes vilje. Forfengelig­het, storaktighet, æresyke må beseires i vårt eget indre. Det må beseires på korset. Vi må drikke dypt og drøyt av ordets kilde for å kunne seire i de mange kamper der «makter og myndigheter» vil øve innflytelse på vårt liv.

Denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, leser vi i 2. Kor. 4, 4. Da ser man ikke lyset fra evangeliet om Kristi herlighet. Dette er en alvorlig sak. Da er man på fortapelsens vei. Men når vi ser vårt eget ’jeg’ som vårt mørke, da kan vi også få se lyset fra evangeliet, vi får nye tanker og kommer til et nytt liv.

Så lenge man er et småbarn i Kristus, og kjødelig, kan en til og med våge å anklage lemmer som er med på samme legeme. Djevelen er kalt «våre brødres anklager». Åp. 12, 10. Og enhver som anklager, går hans ærend. Den som er kjødelig og ikke har oppgitt sin egenvilje, er et lett bytte for anklageånden.

Jesus er forbederen. Han går i for­bønn for oss. Og hvilken synd er det ikke han kan og vil tilgi eller gi seier over? Våger du og jeg å anklage den som Jesus ber for? La oss ikke bli besmittet, ikke i noen grad, av disse uhyggelige anklageånder. Besøk flittig møtene, der ordets forkynnelse også kan vaske den ren som har latt seg besmitte. De som seirer, er støtter i Guds menighet. «Den som seirer, ham vil jeg gjøre til en støtte i min Guds tempel, og han skal aldri mer gå ut derfra.» Åp. 3, 12. Dette er åpent for enhver som seirer, brødre og søstre, unge og gamle. Støttene faller aldri fra, de svikter aldri. Nei, aldri!

Troens lydighet

Vi leser i Hebr. 12, 1 flg. om en sky av vitner som alle var lydige mot sin tro. De var en vandringsskare og er nå en vitne­skare, som ansporer oss til å stride tro­ens gode strid, ja, til «med tålmodighet å løpe i den kamp som er oss foresatt.» Jesus ble fristet og seiret. Han innvidde en vei for oss. Nå kan vi seire i fristel­sens stund, slik at rominnholdet av Kristi kjærlighet stadig kan utvides i våre hjer­ter. Jesus led tålmodig korset, leser vi. Ja, ikke bare på Golgata. Korset var en realitet i hele hans liv, også lenge før Golgata.

Videre leser vi om ikke å gå trett og bli motløse, men gjøre motstand like til blodet i vår kamp mot synden. Vi fristes! Men når selvlivets blod etter hvert uttømmes, kommer vi til hvile. Vi blir ferdig med synden. Likesom kyllingen bryter seg vei gjennom eggeskallet og ut i friheten, kan vi gå veien gjennom kjødet og inn til frihet og hvile.

Jakob skriver om fristelse, at det er å drages og lokkes av sin egen lyst. Og «deretter, når lysten har unnfanget, fø­der den synd.» K. 1, 14-15. Her må vi være våkne i troens kamp, slik at det ikke blir noe «deretter». Og skulle det skje, må vi rense oss med det samme.

Paulus skriver om livets Ånds lover. Ånden arbeider etter bestemte lover. Det er lover som fører oss til liv; til frihet fra lenker og bånd. Vi fødes på ny. Hele vår tilværelse blir god, våre medvandrere blir lyse, alt blir lyst. Vi løftes opp på oppstandelsens grunn, der det er liv og herlighet. Dette er det velsignede resul­tat av «alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpen­bares i vårt legeme.» 2. Kor. 4, 10. Eller som vi leser i Gal. 2, 20: «Jeg er korsfes­tet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.»

Den som lyder Ånden, får Ånden. Paulus begynner Romerbrevet med å tale om troens lydighet. Han avslutter brevet med det samme budskapet. Det er i dem som lever i troens lydighet at Kristi liv åpenbares. Det er «Kristus åpenbart i kjød» i vår tid. «Vis oss Faderen!» sa Filip til Jesus. Joh. 14, 8. Og nettopp det var det jo Jesus gjorde, hver dag, hele sitt liv. Og nå kaller han oss til å åpenbare Faderen i vårt liv. Da bør det bli naturlig for oss å tenke i livets situasjoner: – Passer det for meg, som har et slikt kall, å gjøre eller si slik eller slik? –

La oss leve i troens lydighet! La oss forkynne troens lydighet!

Gi akt på deg selv

Rom. 6, 22 gir en velsignet beskrivelse av en Jesu disippels livsløp: Frigjort fra synden. Trådt i Guds tjeneste. Frukt til helliggjørelse. Som utgang et evig liv. Ja, dette er et nytestamentlig disippelliv.

Først og fremst frigjort fra syndens makt. Enhver synd representerer en byrde, og mørke og fortvilelse følger i dens kjølvann. Den nye pakts lærdoms­form (vers 17) kan frigjøre fra denne trelldommen når vi er lydige mot den. Ingen som har synder på samvittigheten kan få noen tjeneste i menigheten. En­hver som er trådt i Guds tjeneste er frigjort fra å leve i bevisste synder. Ingen kan hjelpe andre til en frelse en selv ikke har fått del i.

Derfor ser vi at når Paulus skriver til Timoteus, så dreier hans brev seg ikke særlig om tjenesten, men i første rekke om Timoteus egen frelse og utvikling. «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! For når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» 1. Tim. 4, 16. Det var ved å gi akt på seg selv at Timoteus kunne bli mer dyktiggjort til tjenestegjerning. Da ville andres frelse bli en følge av hans egen frelse. «Tenk på dette, lev i dette, for at din fremgang kan bli åpenbar for alle!» skriver Paulus til ham. V. 15.

Jesus var salvet av den Hellige Ånd til å forkynne frihet for de fangne og for å forkynne et velbehagelig år fra Herren. Luk. 4, 18 flg. Enhver Herrens tjener er salvet til sin tjeneste. Dette har å gjøre med den indre troskap mot Herren. Et velbehagelig år fra Herren! Ja, det blir også det nye år vi nå går inn i, for enhver som er frigjort fra synden og trådt i Guds tjeneste har sin frukt til helliggjørelse og til utgang et evig liv.

Når det er tale om å få frukt av sin tjeneste, så tenker nok mange på en vellykket virksomhet, mange sjeler som søker frelse osv. Men Skriften sier at helliggjørelse først og fremst er frukten. Det er i dagliglivets mange forhold, i samværet med ektefelle, barn og kolle­ger at denne utvikling i første rekke finner sted. I disse forhold er det vi får kjenne hvor «skoen trykker».

Øvelse i gudsfrykt

«Øv deg derimot i gudsfrykt!» skriver apostelen Paulus til Timoteus. «… guds­frykten er nyttig til alt; den har løfte for det liv som nå er, og for det som kommer.» 1. Tim. 4, 7-8. Ja, slike løfter, både for tid og for evighet, er det bare troen på Jesus som har.

Når vi skal øve oss i gudsfrykt, kan vi f.eks. tenke på Kol. 3, 1-2: «Er dere da oppreist med Kristus, da søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd! La deres hu stå til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden!» Dette høres jo greit ut når en leser det, men virkelig trenger vi å øve oss i gudsfrykt dersom vi virkelig vil ha våre tanker og vårt sinn i det himmelske og ikke i det jordiske. Det er det skjulte liv med Kristus i Gud som er en disippels liv. Den som lever etter sine lyster, som f. eks. blir vred og fornærmet eller utålmodig som svar på motsigelser og yd­mykende situasjoner, vil møte forståelse hos andre mennesker, som vil kjenne seg igjen i et slikt reaksjonsmønster. Den derimot som har sitt sinn i det himmelske og lever det skjulte liv med Kristus i Gud, vil vanlige mennesker ikke forstå.

Eller når vi leser formaningene i Ef. 6, 5-8, om i sitt arbeidsforhold å tjene som for Herren og ikke med øyentjeneste for mennesker, da må vi erkjenne at dette kan man ikke uten å øve seg i gudsfrykt. Det skjulte liv skal en dag bli åpenbart. Les Matt. 10, 26. Troskap i det skjulte vil Herren lønne rikelig. La oss være virk­somme i alt det gode. Be for hverandre, tilgi hverandre, ja, kaste det som måtte være å tilgi i forglemmelsens hav og ikke dra det fram ved «passende anlednin­ger». Les Salme 1 om de gudfryktiges lykksalighet. Skulle vi ikke finne gode grunner til å øve oss i gudsfrykt? Vi leser der også om de ugudeliges ulykksalige tilstand og ende. De gudfryktiges lykk­salighet består bl.a. i at Rom. 8, 28 går i oppfyllelse på dem: Alle ting tjener dem til gode! Dette er ufravikelige livslover.

Jesus beskrives som «yppersteprest for de kommende goder». Hebr. 9, 11. Her dreier det seg om goder så store og herlige at bare de rene av hjertet vil få se dem og oppleve dem. Det var kjærlighet som drev vår himmelske yppersteprest til i kraft av en evig ånd å bære seg selv fram som et ulastelig offer for Gud. Han søkte kun Guds vilje og Guds ære. Kjær­lighet var drivkraften, ikke noe ønske om menneskelig storhet. Den som utret­ter noe for å skaffe seg et navn, ødeleg­ger seg selv.

La oss følge Jesus på den vei han innvidde til det aller helligste. K. 10, 19-20. Denne veien går gjennom forhenget, som er kjødet. Det er kun med et kors­festet liv vi kan komme inn der hvor vi får kjenne den kommende verdens kref­ter, hvor vi løses fra alt som er mennes­kelig og blir delaktig i et himmelsk liv. Der blir vår tale fra himmelen og ikke av jorden.