Gode dager

Ja, om gode dager hørte vi så velsignet på nyttårsstevnet på Brunstad denne gang. Og det kan jo passe svært godt ved årets begynnelse da vi jo vanligvis ønsker hverandre “godt nytt år”, annerledes sagt: “Gode dager”. Her følger et referat fra møtene:

“For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt og sine lepper fra å tale svik; han gå av veien for ondt og gjøre godt, han søke fred og jage etter den!” 1. Pet. 3, 10-11. Og i vers 13 leser vi: “Og hvem er det som kan gjøre dere ondt såfremt dere legger vinn på det gode?”

Dette er livslover. Dersom en ikke opplever disse “gode dager”, ja da bør en spørre seg selv om hvorledes det f.eks. står til med tungens bruk i ens liv. Og dersom en mener at noen har gjort en ondt, må en jo ifølge ovennevnte livslov erkjenne at en selv ikke har lagt vinn på det gode! Dersom vi, når noen gjør oss ondt, faller ut av kjærligheten, ja, da kan man si at de har greid å gjøre oss ondt. Men dersom vi forblir i kjærligheten, da har vi det inderlig godt. Da har vi i sannhet gode dager og ingen har kunnet gjøre oss ondt.

Apostelen Paulus vitner om at det ikke var trangt i hans hjerte og formante korintierne til å utvide sine hjerter. I slike utvidede hjerter er det plass til alle, selv til de mest vrangvillige. Og har vi det ikke slik, da er vår kjærlighet kun menneskekjærlighet. Slik kjærlighet blir kald i møte med urett og urimelighet. Guddommelig kjærlighet er som solen, som går opp over onde og gode. En slik fylde av godhet bør vi ha, det er verdig for slike som iflg. 1. Pet. 2, 9 er “en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk”. Da blir vi som Abraham, som Gud gjorde til en velsignelse.

Bileam forstod at han ikke kunne tale ondt over den Herren ikke taler ondt over. Hvorfor blir man urolig når noen baktaler en? En uforskyldt forbannelse rammer jo ikke. Dersom vi i slike forhold bevarer oss rene for det onde, da blir vi vise til det gode. “… når tiden er der, blir det sagt til Jakob og til Israel hva Gud vil gjøre.” 4. Mos. 23, 23. Ja, en kan kjenne seg fattig på visdom, men holder vi oss rene i slike forhold, da er visdommen der med sin veiledning og sine råd, akkurat når vi trenger den. Dette er nemlig en troens vei og et troens liv.

Guds Ånd er krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Kjærlighet og sindighet dveler vi jo ofte og mye ved når vi oppbygger hverandre i troen. Vi må heller ikke glemme at vi trenger krafts ånd i vår kamp mot synd og mørke. F.eks i våre hjem, slik at vårt familieliv kan være som et tusenårsrike der alle onde åndsmakter holdes langt borte. Der er Jesus Herre, han som var “prest etter Melkisedeks vis”. Melkisedek var både prest og konge. Jesus ofret seg selv og vant en knusende seier over all synd. I våre hjem og i menigheten skal også vi være både prest og konge. Da får vi kongemakt til å forkynne alle Kristi dyder, med vårt liv og med våre ord. Når vi leser Hebr. 5, 7-10, får vi skue noe inn i den troskap og kamp som førte til at Jesus ble kalt yppersteprest etter Melkisedeks vis. I Jesu Kristi offerånd må kjødets og tankenes vilje ofres helt. Hvis ikke kommer vår egenvilje til syne, den som alltid er stygg og heslig. Ved lidelse og tukt derimot kommer visdommen fram ved vårt legeme og blir til Herrens ære.

Bønn

De fleste menneskers bønner er overfladiske, de gjelder deres egen velvære og dreier seg mest om jordiske ting. Det er nok få som ber fordi de har en hjertelig lengsel etter å bli forvandlet. Paulus skriver i Rom. 7, 18: “For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.” Og den som har fått skue noe inn i denne kjødets fordervelse, forstår at det er på plass med bønner og nødrop til ham som kan frelse. Vi leser i Hebr. 5, 7 om Jesu bønneliv og at han ble bønnhørt for sin gudsfrykt.

I lignelsen om den urettferdige dommer i Luk. 18 får vi også et eksempel på inntrengende og vedvarende bønn. Og i Kol. 1, 9 flg. ser vi hvor inderlig Paulus og Epafras ba for menigheten og dens utvikling i alt det gode. Deres bønner gjaldt så mange, langt ut over deres egen lille krets. Ja, de stred i sine bønner for de hellige. Se også versene 28 og 29 og kap. 4, 12-13. Tenk hvor verdifulle slike bønnens menn og kvinner er! Deres bønner er nødrop, og det er disse nødrop Gud hører. Slike bønnens mennesker har nød for seg selv og andre. Det er alvor, og deres bønn er noe helt annet enn de manges overfladiske bønner.

Oppbyggelig er det også å lese om Jonas nødrop og takkebønn fra fiskens buk, hvordan han der i sin nød lærte å ofre til Herren “med takksigelses røst”. “Ofre Gud takksigelse” lyder også formaningen i Salme 50, 14. “Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.” V. 15. Det er troens bønn Gud hører.

“Dersom dere blir i meg, og mine ord blir i dere, da be om hva dere vil, og dere skal får det.” Joh. 15, 7. Hvilket løfte! Men også: Hvilken betingelse! Og er det frelse og utfrielse, forvandling og likedannelse med Sønnens bilde vi stunder etter, ja, la oss da be og atter be.

Men synd og utroskap skiller oss fra Gud. Det leser vi bl.a. tydelig i Es. 59, 1 flg. “… deres synder har skjult hans åsyn for dere, så han ikke hører”, leser vi der. Og i Salme 66, 18 leser vi: “Hadde jeg urett for øye i mitt hjerte, så ville Herren ikke høre.” La oss bevare vårt hjerte fra all urett, for urett setter en stopper for all videre fremgang. Da lyder det bare: Fjern uretten fra ditt liv!

Seier over verden

I Hebr. 11, 7 leser vi om Noah at han etter å ha blitt varslet av Gud bygde en ark til frelse for sitt hus. Slik kan også vi, dersom tidsånden ikke har blendet oss, i dag bli varslet av Gud om at denne verdens skikkelse skal forgå. Og som Noahs troskap ble til en dom for verden, kan vår troskap i dag være et vitnesbyrd mot synd og ugudelighet.

Men hvor er vårt hjerte? Dersom verdensånden, tidsånden har makt over oss, har vi ingen fremtid. Vi må være i den ånd som bygger arken i vår tid. Vår tids ark er Kristus og hans menighet. La oss ta vare på vårt kall og vokte oss for å komme ut i “verdens løp, etter høvdingen over luftens makter, den ånd som nå er virksom i vantroens barn.” Ef. 2, 2-3. “Denne verdens fyrste er dømt”, sier Jesus i Joh. 16, 11. Og dersom en er påvirket av tidsånden, da er altså alt en gjør, allerede dømt. Ja, lar en seg påvirke av tidsånden, da beviser det egentlig at en ikke tror. Det ser vi av 1. Joh. 5, 4-5: “Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro. Hvem er den som seirer over verden, uten den som tror at Jesus er Guds Sønn?” Når vi er døpt med Sannhetens Ånd, da blir det et skarpt skille mellom oss og løgnens ånd, som Satan har bragt inn i verden. Da frigjøres vi helt og holdent fra djevelens makt og innflytelse og skikker oss ikke lik med denne verden.

I 2. Kor. 6, 14 flg. formaner Paulus korintierne til å skille seg fra verden med dens urenhet, og så sier han i kap. 7, 1: “Ettersom vi da har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt!” Dersom vi har samfunn med verdslige mennesker, da kommer det til syne i hele vår ferd, også i vår klesdrakt, særlig hos kvinnene. En kan da se hvordan verdensånden har fått makt over dem. Det kommer også til syne når en pleier samfunn med religiøse mennesker, som ikke har noen lengsel etter forvandling, men kun vil ha en “forsikring” for ikke å gå fortapt.

Vi lever i en veldig umoralsk tid. Man kan riktignok også kle seg sømmelig, men likevel være usømmelig i sitt hjerte. Men man kan ikke kle seg uanstendig og samtidig mene at man har et hjerte som elsker Gud. Les de formaninger som står i Guds ord til kvinnene om sømmelig kledning i tukt og ære, om å kle seg slik det sømmer seg for kvinner som bekjenner seg til gudsfrykt.

Lev i hjertets renhet for Guds åsyn, uten hykleri og falskhet!

Den skrøpelige er sterk

I 2. Kor. 12, 9-10 roser Paulus seg av sin skrøpelighet, “for at Kristi kraft kan bo i meg.” Han vitner om at han er vel tilmote i all slags trengsel, “for når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.” På tross av at han nok var en sterk person, var han skrøpelig i seg selv og levde i erkjennelse av sin skrøpelighet. Dette gjorde ham så sterk at han kunne være vel til mote i situasjoner som er noe av det verste mennesker kan oppleve. Ja, Kristi kraft var bofast hos ham på grunn av denne hans ydmykhet.

I Hebr. 4, 15 leser vi at vår himmelske yppersteprest Jesus har medynk med våre skrøpeligheter og at han er prøvd i alt i likhet med oss. Han kjente til vår skrøpelighet. Og hva er så skrøpeligheten? Jo, at vi så lett blir fristet. “La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, for at vi kan få miskunn, og finne nåde til hjelp i rette tid.” V. 16. Rette tid er i fristelsens stund. Da får vi nåde til hjelp, så vi ikke faller. Det er jo godt at vi kan få nåde også etter at vi har falt. Men et hvert fall vil bety en svekkelse. Ved å få nåde i rette tid derimot, kan vi seire og bli stående i fristelsens stund. Denne nåde får enhver som lever i erkjennelse av sin egen skrøpelighet.

At Jesus, som har medynk med våre skrøpeligheter, var seg sin skrøpelighet bevisst, ser vi av kap. 5, 7 flg., der vi leser at han med sterkt skrik og tårer frembar bønner og nødrop til ham som kunne frelse ham fra døden. Jesus døde jo på Golgata, men den død som er en følge av synd, den ble han spart fra. Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt, leser vi. Ja, gudsfrykt må til! Gudsfrykt gjør at vi bevares i den ydmykhet som gjør at vi lever i bevissthet om vår skrøpelighet. Da er vi sterke! Da får vi seier! Denne nåde til hjelp får ikke den som tror seg å være noe.

Av Guds nåde er jeg det jeg er, skriver Paulus. Han vitner om sitt arbeid i Kristus og tilføyer: “dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg.” 1. Kor. 15, 10.

Mange unnskylder sine fall og nederlag med at de er så skrøpelige. Det motsatte er tilfelle. De er sterke i seg selv. Hadde de vært skrøpelige i seg selv, hadde de fått nåde til hjelp i rette tid, nåde til ikke å falle.

Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse

I en profeti om Jesus kalles han fredsfyrsten. Es. 9, 6. Han, fredsfyrsten, er det som skal sitte som Herre på vårt hjertes trone. “Fred etterlater jeg dere, min fred gir jeg dere; ikke som verden gir, gir jeg dere.” Joh. 14, 27. Verdensfred tar gjerne brått slutt. Jesu fred er evigvarende.

I Rom. 12, 18-19 formanes vi til, såfremt det er mulig, å holde fred med alle mennesker. Og i samme forbindelse minner apostelen oss om at all hevn hører Herren til. Det er derfor mulig å holde fred med vår neste når vi forstår å skille mellom det som i livets forhold er vår sak, hva som er de andres sak og hva som er Guds sak. Vår sak er å elske og å følge etter i hans fotspor som, når han led, overlot alt til sin himmelske Far, som dømmer rettferdig. “Hvor fagre deres føtter er som forkynner fred.” Kap. 10, 15. Og i Fil. 4, 6-8 får vi tydelig vite hvordan Guds fred, som overgår all forstand, kan bevare våre hjerter og våre tanker i Kristus Jesus. “Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse.” Hebr. 12, 14. Fred i ekteskapet. Fred i hjemmet. Fred i menigheten.

I Jak. 4, 1 flg. blir vi minnet om hvor all ufreden kommer fra. Her settes fingeren på alle skjulte lyster, begjær, krav, egoisme, noe som gjør at en ber ille, en ber bønner som ikke blir bønnhørt.

I Paulus har vi et lysende eksempel på hvordan en fredens mann har det. I 1. Kor. 4, 12-13 ser vi at når han og hans medarbeidere ble utskjelt, ja, da velsignet de. Når de ble spottet, så formante de. De etterlot seg fred. Guds rike, som er et fredsrike, består ikke i ord, men i kraft. Og denne kraften kom tydelig fram i Paulus liv. Korinterne var nok sterke og kloke og hedret midt i det at de ringeaktet Paulus. Men hvem var det som kunne løse flokene for dem? Det var Paulus, han som var skrøpelig i seg selv og dermed i sannhet var sterk.

Job hadde jo opplevd hvorledes hans venner misforstod ham og dømte ham urettferdig. Men vi ser at han ba for sine venner og ikke gjemte på det onde. Vi kan også kvitte oss med alle urolige tanker og heller bytte dem ut med bønn og forbønn.

“Fredens Gud være med dere alle! Amen.” Rom. 15, 33.

Arild Tombre