Sommerstevnene 2010

Sions høyskole kunne vi gjerne kalle sommerens stevner på Brunstad. Og den kunnskap som enhver stevnedeltager der kunne tilegne seg, er den kunnskap som tjener til liv og gudsfrykt. En fullstendig gjengivelse av stevnene på noen sider er ikke mulig, men her følger noen glimt fra Kåre J. Smiths taler, som ble retningsgivende for alle møter og det som ble talt av mange brødre fra mange forskjellige land og kontinenter.

Grunnvollen

Alt modnes for sin høst. Også hvert menneskeliv. Da er det viktig at vi modnes for himmelen, at vi kommer til åndelig modenhet før vi skal innhøstes. Og hvordan vårt livs hus blir, det avhenger av hvilken grunnvoll det bygges på.

«For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» 1. Kor. 3, 11. Det var denne grunnvoll apostelen Paulus la i disiplenes hjerter. Det var kunnskapen om Kristus Jesus, som var så kostbar for apostelen selv at han aktet alt annet for tap og skarn, for at han kunne vinne Kristus og finnes i ham. Fil. 3, 8. Det var kunnskapen om ham som etter kjødet var kommet av Davids ætt og som vant en knusende seier over dette «Davids-kjød». Det er ingen selvfølge at denne solide forståelse og grunnvoll er blitt lagt i ens liv, selv om man har vært omvendt i mange år. Ja, en forstår ofte svært lite av dette frelsesverk og er svært lite grepet av det. Ofte er hjertegrunnen så stenhård at en nærmest må bruke åndelig dynamitt for å berede den for å ta imot denne grunnvoll.

Paulus var apostel for å virke troens lydighet hos de som var gjenstand for hans forkynnelse. I den religiøse verden i dag forkynnes ikke denne lydighet. Man regner nærmest med at lydighet gjelder for slike som er under loven og at det under nåden ikke er snakk om lydighet. Saken er at dersom en ikke kommer til lydighet mot sin tro, så er en åndelig død. Når Jesus Kristus i sannhet er blitt vårt livs grunnvoll, da er det i høy grad aktuelt å være lydig mot alle livets Ånds velsignede lover og bud.

Jesus levde sitt liv til vår frigjørelse. Vi kan nå følge i hans fotspor. Og elsker vi sannheten om oss selv, om vår løgn og urettferdighet og hovmot, vil sannheten frigjøre oss. «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» Joh. 8, 36. Fri fra synden! Ved kunnskapen om Jesus Kristus har vi jo fått de største og dyreste løfter, om å bli delaktig i guddommelig natur, skriver apostelen Peter. 2. Pet. 1, 3-4. Ved den Hellige Ånds kraft kan Kristus-livet komme fram i oss, hans dyder og hans natur. «For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet.» Hebr. 2, 18. Derfor er kunnskapen om ham, som ble åpenbart i kjød, grunnvollen for det håp at vårt legeme helt kan frigjøres fra synd og selvliv. Denne grunnvoll er det ikke mange som har fått lagt i sitt liv, slik at de er blitt grepet av dette i dypet av sitt hjerte. På denne grunnvoll kan vi komme fram for nådens trone og finne nåde til hjelp i rette tid. Det vil si hjelp til ikke å synde. Hebr. 4, 16.

Vi leser i Rom. 8, 3 at loven var maktesløs ved kjødet, men så sendte Gud sin Sønn for syndens skyld «og fordømte synden i kjødet.» Jesus ofret seg selv i kraft av en evig Ånd, og i denne Ånds kraft vil nå Gud gjøre dette verk i oss som tror. Men da må vi ha Jesus Kristus som vårt livs grunnvoll og følge i hans fotspor. Og hans fotspor? Ja, dem leser vi om blant annet i 1. Pet. 2, 21-24: «… for at dere skal følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd ...» Vi leser her blant annet at han, den rettferdige, ikke dømte i egen sak, men overlot alt «til ham som dømmer rettferdig.» Viser hvilket liv vi får del i når Jesus i sannhet er blitt vår grunnvoll. Da har verken menneskefornuft eller følelse lenger ledelsen i vårt liv. Når en etter omvendelsen fortsetter å være vred, bli fornærmet eller bitter, da er det et tydelig bevis på at en ikke har fått Jesus Kristus som grunnvoll i sitt liv. Til velbehag for Herren blir vi først når vi begynner å gjøre hans vilje, den som er god, velbehagelig og fullkommen.

«Enhver se til hvorledes han bygger videre!» formanes vi til. 1. Kor. 3, 10. Ja, etter at grunnvollen er lagt, er hver av oss sin egen byggmester. Da må vi se til å bygge med materialer som består når det prøves med ild. Dersom vi vandrer i de gjerninger som Gud har lagt ferdig for oss, vil vårt verk bestå. Da sier vi som Mesteren: «Se, jeg kommer – i bokrullen er det skrevet om meg – for å gjøre, Gud, din vilje.» Hebr. 10, 7. Herren er som en smelters ild og som tvetteres lut, leser vi i Mal. 3, 2. Og denne ild og denne «lut» elsker enhver helhjertet Jesu disippel, som er levende interessert i at ens byggematerialer blir prøvet ved ild.

Aksel J. Smith

100 år

Den 27. januar i år ville Aksel J. Smith ha fylt 100 år, og i den forbindelse ble det holdt et minnemøte på Brunstad under det første sommerstevnet. Aksel J. Smith var jo en av hovedstøttene i menigheten i det forrige århundre, og ikke minst for de mange unge, som ikke hadde opplevd denne velsignede hyrde og profet iblant oss, var det en stor berikelse å minnes en så betydningsfull og tro Herrens tjener, ja, hans liv og hans tjeneste taler enda i dag til oss alle.

Hans mange stykker i «Skjulte Skatter» er nå trykt opp på nytt. Dette er stykker som er skrevet ut fra hans eget liv, og vennene anbefales å stifte nærmere bekjentskap med denne Herrens tjener, også ved å lese hva han i alle disse år har skrevet til oppbyggelse, formaning og trøst.

I Ordspr. 9 står det om «visdommens hus». I et slikt visdommens hus er Aksel J. Smith selv vokst opp, i et barndomshjem der han opplevde praktisk kristendom. Han fikk selv nåde til i sin tur å gjøre sitt hjem til et visdommens hus. Om visdommen står det at den først og fremst er ren og at den er full av barmhjertighet. Renhet og barmhjertighet preget i høy grad hans liv og hans tjeneste. Først og fremst i hans hjem. På vegne av barna kunne hans datter Anne fortelle om en overveldende barmhjertighet, om et hjem der barna virkelig kjente seg elsket og opplevde stor romslighet og frihet, om en far som alltid var beredt til, også i ord, å uttrykke sin kjærlighet til hustru og barn.

I menigheten var Aksel J. Smith en høyt elsket mann. Broder Kåre J. Smith kunne fortelle at da han skrev boken «Hyrde og Profet» skrev han den i Aksel J. Smiths ånd. Ja, det er i en stor grad Aksel J. Smiths visjoner for menigheten som det arbeides etter den dag i dag. Han er blitt en veiviser i det gode for hele menigheten. De vises ord sitter fast som nagler. Han var langt fra autoritær, men han hadde stor autoritet. Han var kanskje ingen spesielt fremragende taler, men det liv han levde, hadde gitt ham noe å si. Han var ringe i sine egne øyne og hadde en spesiell omsorg for slike som var ensomme, han hadde en salvet tunge og kunne kvege den trette med sine ord, som det står om Messias i Es. 50, 4.

Aksel J. Smith var fra sin ungdom av ivrig med i evangeliets tjeneste, først og fremst i Norge, men fikk også tjene til stor velsignelse i mange land i Europa og på andre kontinenter. Broder Gabriel i India kan for eksempel fortelle hvordan broder Smiths enkle budskap åpnet hans øyne for den nye og levende vei. Da talte han om Guds herlighet, som er Guds godhet. Hans tjeneste og hans enkle ord hadde så vidtrekkende virkninger, fordi han var så ren.

Og hans trofaste tjeneste som redaktør for «Skjulte Skatter» må ikke glemmes. Han overtok redaktøransvaret fra sin far i 1943 og var i mange, mange år bladets redaktør. Sigurd Johan Bratlie kunne fortelle at hans formaninger med hensyn til bladets fortsatte utgivelse ikke minst gikk ut på å unngå all personsanseelse når det gjalt hvilke stykker som skulle tas inn eller ikke tas inn. Det lå ham på hjertet at bladets oppgave var å «pløye vei» og inneholde skjulte skatter, til åndelig oppbyggelse.

Heller ikke må vi glemme Aksel J. Smiths profetiske syn og begeistring for Brunstad. Det var i første rekke han som fra begynnelsen var foregangsmann når det gjalt anskaffelse og bygging av Brunstad. Også her viste Aksel J. Smith seg som den åndshøvding han var og som forstod å være tro mot sin indre overbevisning også overfor de to andre åndshøvdinger, Elias Aslaksen og Sigurd Bratlie, som dengang stod i spissen for menigheten. Og de mange sanger han skrev og som vi har i vår sangbok «Herrens Veier» er i høy grad levedyktige sanger, både hva form og innhold angår.

Rettferdighet, det var noe Aksel J. Smith talte og skrev om med myndighet og troskap. Da han en gang spurte en bror om hvilke ord i den kjente salme 23 som var de mest sentrale, understreket han disse: «Han fører meg på rettferdighets stier for sitt navns skyld.»

Ja, må hele menigheten følge de formaninger han ga og vandre på rettferdighets stier. Da han en gang talte om at Ordet skal bli kjød i oss, uttrykte han det slik: Ordet skal ved oss få armer og ben, Ordet skal få en munn og en tunge. Ja, la oss følge hans formaning i sang nr. 368 i HV: Gå veien! Gå veien!

Mellommannen, mennesket Kristus Jesus

I 1. Tim. 2, 5 leser vi at det er én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus. Gud er uten begrensning. Hvor usporlige er hans veier! Disse er altfor store for våre tanker. Derfor måtte vi ha et menneske som mellommann, en som var født av Faderen fra evige tider, en som også kom av Davids ætt og ble fristet som vi, men vant en evig seier over alt som bor i Davids-kjødet. Vi leser i Rom. 8, 3 at synden ble fordømt i kjødet. Dermed ble veien åpnet for oss alle som tror. Det er veien tilbake til Faderen. Dette er det få som forstår. Dette er det få som er grepet av. En kan nok ha hørt dette, men uten at det er blitt levende, det er ikke blitt en åpenbaring til hjelp og forløsning i det daglige liv.

Når dette ikke er blitt levende for en, da er det nok fordi det er en skrikende mangel på interesse, en søker ikke Guds rike først, en er opptatt med det jordiske, med karriere og jordisk velvære. Derfor ser en ikke hvem Mesteren er. En kjenner ikke han som ble åpenbart i kjød og som beseiret alt kjødets vesen. Når det er liten interesse for dette liv og denne seier, da er det fordi en også har for liten interesse av selve evigheten.

«Vi forkynner Kristus korsfestet.» 1. Kor. 1, 23. «… forkynner vi Kristus, Guds kraft og Guds visdom.» V. 24. Det gir oss forståelse av at dersom vi ikke tar opp vårt kors, kommer vi aldri til Guds kraft. Og vi kommer da heller aldri til hans visdom.

Kristus korsfestet! Ved hans troskap i å ta sitt kors opp gjorde han alle visdommens og kunnskapens skatter tilgjengelige for oss. Og denne verdens fyrste hadde intet i ham. Nå har vi dette håp som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget. Og ved troskap kan vi hale inn mer og mer av denne ankerkjetting. Det er veien tilbake til Faderen.

Det må en troens forkynnelse til for at ordet kan bli innplantet i hjertene, slik vi leser om i Jak. 1, 21. Deretter må vi ta imot det innplantede ord med saktmodighet. Bare i et rent hjerte kan ordet få de nødvendige vekstvilkår. Saktmodighet må til for at ordet skal få feste. Vi må komme til stillhet i vårt indre for at det ord som er innplantet, skal bli virksomt i oss. Når vi er ordets gjørere og ikke bare dets hørere, vil det samme ord omskape oss etter Faderens bilde. I motsatt fall, når vi er glemsomme hørere, bedrar vi oss selv. V. 22. På grunn av sin kunnskap kan man da tale om det man har forstått, som om det allerede var en fullbragt kjensgjerning, midt i det at man enda ikke har gjort det man har fått kunnskap om.

I Åp. 11, 1-2 leser vi at Johannes blir bedt om å måle Guds tempel, men gå forgården forbi. Det sier oss noe om «tempelkristne» og «forgårdskristne». Hos de tempelkristne er det blitt noe å måle, ordet har ved lydighet vært virksomt i dem, mens hos de forgårdskristne er det intet å måle, da de ikke har vært så grepet av ordet at de er blitt ordets gjørere.

David klager i Salme 12 over den alminnelige fordervelse og troløshet. «De fromme er borte», sier han. De fromme, de gudfryktige, er de som lever ordet, de som stunder etter Herrens frelse. V. 6.

Må Guds ord lyde klart blant oss. All tale om Guds ord som ikke føder liv i forsamlingen, er nok en tale om ordet, men ikke som ordet. Ingen fødes til liv ved ord som bare er fremkommet ved kunnskap.

Oppreist med Kristus, satt i himmelen! Til dette livet er vi kalt! Ef. 2, 6. Tenk å kunne leve sitt liv i himmelen mens vi er på jorden! Der, i det himmelske, er det rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Der er ingen anklager eller anklageånd. Dette er Guds plan med enhver som tar sin tilflukt til ham: «… for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.» V. 7. Og vi er skapt i ham til gode gjerninger, som Gud har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem. V. 10. Dette er gjerninger som Gud har lagt ferdige både her i tiden og i tusenårsriket og på den nye jord. Tenk, for eks. hvilken herlig oppgave som venter oss, nemlig å være med å tørke bort hver tåre og utrydde all sorg og skrik og pine fra den hele skapning. Åp. 21, 4.

Men da må vi ha det slik vi leser i Rom. 8, 10: «Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.» Dette innebærer at all ledelse i vårt liv ikke lenger kommer fra legemet, der synden bor. Alle lyster og begjæringer er satt ut av funksjon. Og Guds Ånd har den fulle ledelse.

Jesus naglet skyldbrevet til korset. Og tar vi vår tilflukt til ham, er vi hans eiendom. All anklage mot hans eiendom vil falle til jorden. Og dersom det skulle bli fall og nederlag på denne veien, så kan vi frimodig stå opp igjen i full tillit til vår oppstandne frelser. «Salig er det menneske som Herren ikke tilregner misgjerning, og i hvis ånd det ikke er svik.» Salme 32, 2. Når det ikke er svik i vår ånd, da tjener vi Guds lov så langt vi forstår og er åpne for mer lys over det som har vært skjult for oss og kan vandre fra lys til lys og fra seier til seier.

Hele Guds råd

Apostelen Paulus kunne vitne for de eldste fra Efesus at han hadde forkynt dem hele Guds råd og ikke holdt noe tilbake. Ap. gj. 20, 27. Tenk, hele Guds råd! Den del av Guds råd som handler om omvendelse og syndenes forlatelse er ikke ukjent i den religiøse verden. Men hva med de største og dyreste løfter, at vi skal bli delaktige i guddommelig natur og fylles til all Guds fylde? Dette både forties og fornektes. Men i menigheten dreier det seg nettopp om dette: Hele Guds råd!

I Ef. 3, 18 flg. leser vi om å være rotfestet og grunnfestet i kjærlighet og om å fatte med alle de hellige hele rominnholdet av Kristi kjærlighet. «… og kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap, for at dere kan fylles til all Guds fylde.» Ja, vi leste riktig: fylles til all Guds fylde! Det er bare sammen med alle de hellige at vi kan kjenne Kristi kjærlighet. Tenk at vi kan få kjenne dybden, ja, hele rominnholdet i hans kjærlighet, den som er så stor at den omslutter selv den dypest falne. Fylles til all Guds fylde! Her er det ingen grenser for hva vi kan oppnå.

Dette målet jaget Paulus etter, idet han glemte det som er bak og aktet alt som var til hinder for kunnskapen om Kristus som skarn og tap. I de samme spor kan vi også i dag følge etter.

Den som f. eks. er fornærmet eller tar anstøt, er ikke rotfestet og grunnfestet i kjærlighet. Da mister en samfunnet med de hellige. «Dersom vi elsker hverandre, blir Gud i oss.» 1. Joh. 4, 12. Er vi fornærmet og på kant med vår neste, er altså Gud ikke i oss.

Det er i kjærligheten, sammen med de andre, at vi finner vår tjeneste. Et lem som vil være alene, har ingen tjeneste. Og så snart noe ondt kommer inn i hjertet, har en heller ingen tjeneste. Og det er i tjenesten vi kan fylles til all Guds fylde. Da kommer vi til å se vår fattigdom, fattigdommen i ånden øker, og det er slike som Herren kan fylle med himlenes rike. Og de som i sin tjeneste får et rikt bønneliv i omsorg for andre, får oppleve Gud i dypere og dypere grad. Gud ofret det beste han hadde, han ga sin Sønn for å frelse oss. Kjærligheten kan måles etter hva vi ofrer. Og skal vi tjene til menneskenes frelse, må vi stadig ofre. Og det er når vi selv lever et offerliv at vi begynner å forstå litt av hvilket offer Gud måtte bringe for vår frelse.

Skal vi kunne leve det livet som vi f. eks. leser om i Kol. 3, 12-15, må det ofres. I vers 12 ser vi Jesu Kristi tjenerdrakt. Og med denne drakten på begynner vi å kjenne noe av rominnholdet i Kristi kjærlighet. Slike personer blir også romslige og er velsignet å være sammen med.

Og dette kan vi ikke komme til uten i samfunn med de hellige. Noen ønsker å leve sitt liv med «Jesus alene». Dette er et stort bedrag, da vi jo tydelig leste i Guds ord at det er sammen med alle de hellige at vi kan fatte Kristi kjærlighet.

Kun den skrøpelige er sterk

Gud hadde gjort Abraham rik og velsignet ham på mange måter, men velsignelsene alene var ikke tilfredsstillende for Abraham. Han ventet tålmodig på oppfyllelsen av Guds løfte, nemlig at han skulle få en sønn, en som skulle arve ham.

Det ligger nær til når Gud velsigner en, at en vil beholde noe for seg selv, særlig æren. Men dette er Antikrists ånd, en ånd som allerede var virksom på apostlenes dager og som apostlene bekjempet av hele hjertet og som også våre fedre i menigheten helhjertet har bekjempet. Antikrists ånd er å opphøye seg. At den største skal være som den minste, det er noe Antikrists ånd er motstander av. «Ingen ære, intet være, Gud bli alt i alt», synger vi i HV nr. 143. Dette er det helt motsatte av det Antikrists ånd tilstreber. Derfor må denne ånd aldri få innpass og makt i menigheten. Abraham ga Gud æren, og han ga alt til Isak. Det er hvetekornets vei, den vei som Mesteren gikk, han som ble fattig for at vi skulle bli rike.

Å ha en tjeneste iblant de hellige er ingen lett sak. Paulus, som hadde slik visdom, var hos korinterne i skrøpelighet og i frykt og i megen beven. 1. Kor. 2, 1-5. Han fryktet for at noe av det han var og kunne etter kjødet skulle komme fram i hans tjeneste. Han ønsket bare at korinterne måtte få oppleve en mann som levde Jesu liv til hans ære. Han var tjener for Ånd, en far i Kristus og ingen tuktemester.

Dersom vi vil være tjenere for Ånd, er det ingen annen dugelighet som gjelder enn den som er av Gud. 2. Kor. 3, 4 flg. Dugeligheten av Gud er Åndens åpenbaringer, som kan tale til oss om det skjulte hos mennesket. For å kunne ha denne dugelighet, må vi være skrøpelige i oss selv. Paulus avla mange vitnesbyrd om hvor skrøpelig og ringe han var i seg selv. I denne skrøpelighet kunne han være tjener for Ånd og dermed tjene menneskene slik at de ble løst fra sine synder. Tuktemestere, som er tjenere for bokstav, binder mennesker i stedet for å hjelpe dem til frigjørelse. De som er skrøpelige i seg selv, får Åndens åpenbarelser om hva som rører seg i menneskenes indre og blir i stand til å hjelpe og å løse.

Vi har et tydelig eksempel på Åndens tjeneste når vi leser om Jesus som løste kvinnen som var grepet i hor og hvordan han viste henne veien til seier over synden.

1. Kor. 9. kapittel

Vi ser tydelig av flere av Paulus’ brev at han ikke betraktet tjenestegjerningen i menigheten som en lett sak. Derfor var han skrøpelig og fattig i seg selv. Skal vi i sannhet kunne tjene hverandre, trenger vi visdoms og råds og styrkes ånd. Et kapittel som kan være oss til stor hjelp i vår tjeneste for andre, er 1. Kor. 9. kapittel. Det bør både unge og eldre lese både titt og ofte. Vi leser i vers 27 blant annet de alvorlige ord: «… for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» Det går nemlig an å tale visdoms ord til andre uten selv å gjøre seg bruk av det. Da blir man funnet uverdig.

«Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det.» V. 23. Ved sin tjenestegjerning fikk Paulus altså selv del i evangeliets fylde.

I vers 22 skriver han at han var blitt skrøpelig for de skrøpelige, for å vinne de skrøpelige. Det er lett å framstå som den sterke når man har med skrøpelige å gjøre. Er man en sann tjener, da søker man heller å bevare samfunnet med de svake for å framskynde og hjelpe dem. «Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter og ikke være oss selv til behag.» Rom. 15, 1. Her har den sterke en skyldighet, og er han rettferdig, vil han betale sin skyld. Og kjærligheten gjør at han med sin styrke bærer sin svakere bror. Den svake trenger jo den sterkes styrke og hjelp. Derfor må vi alle jage etter kjærligheten. Jesus døde for både den sterke og den svake. Han vil at enhver skal betjenes på en god og rettferdig måte. Alt ekte kristenliv går ut på å bære byrder, være til hjelp og til gagn.

Og skal vi i sannhet ha del i hverandre, må vi la oss betjene av hverandre. Den svake kan også være den sterke til hjelp. Den sterke kan bl.a. få hjelp til bedre å se seg selv og til å få større omsorg, bli mere nådig og barmhjertig.

Når det gjelder forholdet til hverandre, så vil nok enhver erfare at man trenger rensning i Jesu blod, der en i uforstand og mangel på forståelse har tjent syndens lov med sine lemmer. I 1. Pet. 5, 1 flg. formanes også de eldste f. eks. til ikke å herske. En eldste ruinerer sin egen tjeneste dersom han begynner å herske. Han bør heller være et mønster for hjorden. Den største være som den minste, alles tjener og trell. Likeså skal de yngre underordne seg under de eldre. Og dersom noen yngre finner at en eldste ikke er helt på sin plass, så er det ikke den yngres oppgave å gjøre noe med det. Dertil vil Gud bruke andre.

Troens ord

Mange strever og sliter for å komme i forbindelse med Kristus i sitt følelsesliv, mer enn i troen. I Rom. 10. kapittel leser vi at vi ikke behøver å hente Kristus ned fra himmelen eller opp fra avgrunnen, for når ordet er oss nær, i vår munn og i vårt hjerte, da er Kristus nær. «Det er troens ord, det som vi forkynner», skriver Paulus. V. 6-11. Her gjelder det å tro som et lite barn. I ordet ligger de skapende krefter. Dette leser vi tydelig om i Joh. 1, 1 flg. Uten ham, som er kalt Ordet, er ikke noe blitt til av alt som er blitt til. Og da Jesus kom, ble Ordet kjød og tok bolig iblant oss. Det var soloppgang fra det høye for alle som satt i mørke og dødsskygge. I 1. Tess. 2, 13 står det at Guds ord viser seg virksomt i dem som tror. Derfor gjelder det, når en hører Guds ord forkynt i Ånds og krafts bevis, å ta det imot som et lite barn.

Mange ber om å få kraft fra det høye, men bryr seg ikke om lydighet mot ordet. Og vanlig er det jo å be om jordiske velsignelser. Mange ber ganske enkelt ut i luften, de ber ille, for å øde det i sine lyster. Nei, for oss er det troens lydighet som gjelder. Det er når en har en personlig nød og personlig sorg over seg selv at det blir sann bønn. Da er det lydighet mot ordet som ligger oss på hjertet. Og når ordet er oss nær, da er vår Frelser oss nær.

Det kommer kanskje tider da bekymring banker på hjertedøren og man spør: Hva skal jeg gjøre? Jo, da skal jeg gjøre som vi leser i Fil. 4, 6: Komme fram for Gud i påkallelse og bønn med takksigelse, slik at Guds fred kan bevare mitt hjerte og mine tanker i Kristus.

Enfold

Paulus fryktet for at korintermenighetens tanker skulle forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. 2. Kor. 11, 2-3. Den enfoldige elsker Gud for Guds egen skyld, av kjærlighet til ham.

Gud gir jo gaver og han velsigner på mange vis. Dersom kun Guds gaver blir det store og attråverdige for oss, da vil tankene snart forderves og en kommer bort fra den hellige enfold, der vi tjener Gud for Guds skyld, av kjærlighet til ham.

Job er i dette henseende et veldig forbilde. Han beviste ved sin måte å ta de prøvelser som kom over ham, at han tjente Gud fordi han elsket ham. «Under alt dette syndet Job ikke, og han lastet ikke Gud for det som hadde hendt ham.» Job. 1, 21-22. Dette er hellig enfold. I dette enfold har alle hellige levd.

Vår ånd skal komme i frihet fra alt sjelisk og menneskelig, slik at vi finner vår glede og tilfredsstillelse kun i Herrens ord. Da vil Guds levende ord kløve sjel og ånd og ledemot og marg, leser vi i Hebr. 4, 12. Da lærer vi å hente vår styrke kun i den Hellige Ånd. Det er nemlig lett å spe på med egen kraft og styrke (ledemot og marg), f. eks. når en skal betjene menneskene.

«Jeg fant dine ord, og jeg åt dem,» sier profeten. Jer. 15, 16. Vi ser her hvordan han frydet seg over den næring ordet ga ham for hans indre liv. En slik kjærlighet til ordet må til dersom vi i sannhet skal leve i verden uten å være av verden, uten å la verdensånden få noe makt over oss. Da blir vi også i stand til å gi næring til andre.

Et underfullt lys

«Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt.» 1. Kor. 11, 31-32. Dette er i sannhet et underfullt lys. Ja, det er et himmelsk kall til oss.

Av naturen er vi innstilt på å dømme andre, anklage og skylde på andre. Man er da temmelig blind for det faktum at man selv har synd. Ja, da er man hård og ubotferdig og opphoper seg vrede på vredens dag, som det heter i Rom. 2, 5. Tenk hvilken uendelig stor forskjell det er mellom å dømme seg selv og bli med i opprykkelsen, og å bli fordømt sammen med verden, som det står i 1. Kor. 11, 32.

Mange ekteskap har gått til grunne ved at man dømmer hverandre i stedet for å dømme seg selv. Ja, det hender også at sønner og døtre anklager sine foreldre for den barndommen de har hatt, i stedet for å tilgi og glemme, og lære å dømme seg selv.

«Dommen skal begynne med Guds hus», skriver apostelen Peter. 1. Pet. 4, 17-18. Her får vi også vite at den rettferdige vanskelig blir frelst, vanskelig frelst i betydning av å bli forvandlet til likhet med Kristi bilde. Den rettferdige har jo god samvittighet, men har han ikke den erkjennelse at han har synd, så kan han ikke bli forvandlet til Sønnens bilde. – Ja, i sannhet er det et underfullt lys at vi kan dømme oss selv og slippe å bli fordømt sammen med verden.

Arild Tombre