Sommerstevnene

Sommerstevnene

Sommerstevnene på Brunstad er noe som store og små ser fram til med forventning. Det blir jo også lagt til rette slik at den store skare barn og unge får oppleve en, på alle måter, trivelig tid. Men stevnene er først og fremst: «Land! land! land! Hør Herrens ord!», slik som det står skrevet i Jer. 22, 29. Og av Herrens ord var det rikelig under begge de to sommerstevnene. Så rikelig at et referat fra møtene ville blitt en bok dersom alt skulle tas med. Siden føl­gende kun er et begrenset stevnereferat, blir det hovedsaklig et glimt fra det som kom fram ved broder Kåre J. Smiths rikholdige tjeneste, et budskap som ble retningsgivende for det som ellers ble talt på de forskjellige møter.

Frelsen «i landet»

Det var veldige ting Paulus kunne forkynne for jødene i Lilleasia, nemlig at ved Jesus kunne de rettferdiggjøres fra alt det som de ikke kunne rettferdig­gjøres fra ved Mose lov. Ap.gj. 13, 38-41. Dette er en frelse, ikke bare fra gjorte synder, men en frelse og forløs­ning fra syndens rot og opphav, en frelse innenfor legemet. Dette er det budskap som Gud i disse dager taler til oss ved Sønnen, slik det står i Hebr. 1, 1. Noe større budskap enn dette budskap om fullkommen forløsning fra synden i legemet, har Faderen ikke å forkynne men­neskene.

De gamle troshelter, som vi leser om i Hebr. 11, så denne frelse langt borte, men de oppnådde ikke det som var lovt. De skulle ikke nå fullendelsen uten oss, leser vi i vers 40. Den fullendelsen det her er snakk om, er jo nettopp frelsen fra all den synd som er i legemet, alt det som loven ikke kunne frelse fra, alt det som gjorde at man ikke hadde hvile i sitt indre. Om denne frelse var det profetene gran­sket og ransaket, skriver Peter, idet han skriver om Kristi lidelser og herligheten deretter. 1. Pet. 1, 10 flg. En frelse som innebærer at vi får del i guddommelig natur i vår levetid her på jord.

Brudgommens venner, som vi leser om i Joh. 3, 29, var slike som så denne frelse langt borte, men bruden selv opp­levde den og fikk del i den. I denne tid, med slike ufattelige muligheter, lever vi nå. Når vi leser Fil. 3, 7 flg. ser vi hvor grepet Paulus var av dette brudekallet. Han led tap på alt og aktet det for skarn, for at han kunne vinne Kristus. Han var jo en mann som hadde veldige mulighe­ter i den antikke verden, men alt dette aktet han for tap og skarn mot denne frelse i Jesus Kristus. Når man ser det slik at det er så mye man må oppgi i denne verden, da er det fordi man ikke forstår hvilken herlighet evangeliet kan føre oss til. Alt det som f. eks. Paulus var etter kjødet, det ville jo ta slutt ved døden. Men evangeliet ga ham en frem­tid langt ut over død og grav, som f.eks. den vi i Åp. 21 leser om Kristi brud som kommer ned fra himmelen, «gjort i stand som en brud som er pyntet for sin brudgom.» Kan du se denne herligheten?

Paulus ønsket å bli funnet i Kristus, men ikke med sin egen rettferdighet, som han var grundig trett av. Han ville kjenne kraften av Kristi oppstandelse, ja, kjenne den oppstandnes liv i den som tror. Denne oppstandelseskraft er den Hellige Ånd, og det er ved å lide i kjødet i Åndens kraft at vi blir ferdige med synden. Da kommer vi til frelsen i legemet, likesom Israels folk inntok det lovte land. Vi blir gjort lik med ham i hans død, som er døden over lystene og begjærin­gene i vårt legeme. Dette tilsvarer Isra­els seier over fiendene i landet. Her åpnet Jesus den nye og levende vei, den veien som så få er kjent med.

Den gamle pakts troshelter led og stred for et kall som var mindre enn det vi har i den nye pakt. Skulle vi da med et slikt kall og slike løfter begynne å gi etter for synden? Nei, i Hebr. 12, 1 står det slik: «Derfor, la og oss, da vi har så stor en sky av vitner omkring oss, avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss, og med tålmodighet løpe i den kamp som er oss foresatt.» Det er jo en kamp når vi blir fristet. Men ved trofast å lide i kjødet kommer vi til hvile. Det er ikke meningen at vi skal fristes til det samme år etter år. Nei, når Kristus livet vinner mer og mer «territorium» i oss, da går vi inn til hvilen. Og når vi tenker på Jesus, som går i forbønn for oss, og på hele den åndelige verden vi leser om i Hebr. 12, 22-24, da har vi ingen unnskyldning.

Da Israel skulle innta landet, så jo Josva og Kaleb også i likhet med de andre speidere at landet var fullt av fiender, men de sa: «Dersom Herren har velbehag i oss, så fører han oss inn i dette land og gir oss det.» 4. Mos. 14,8. Men folkets vantro gjorde at de ikke kom inn. Denne vantro var i virkelighe­ten forakt for Gud, som nå etter flere hundre års trelldom i Egypt, ville gi dem et land til eie. De fikk nok tilgivelse for sin vantro, men inn i landet kom de ikke.

La oss lære av alt dette. Det kan skje mye i vårt liv på kort tid når vi bare har en levende tro på Gud. Betingelsen er en full overgivelse og en full hengivelse, det som Paulus i Rom. 2, 29 kaller «hjertets omskjærelse i Ånden.» Slike har sin ros, ikke av mennesker, men av Gud. Det må, som på skapelsens morgen, bli et radikalt skille mellom lys og mørke i vårt liv. Og la oss være i den lille, trofaste skare som vi leser om i Åp. 19, 7: «… og hans brud har gjort seg rede.» Det er Lammets bryllupsdag vi hører om her. Kun et fåtall gjør seg rede til denne store dag. Vi trenger ro i vårt indre, så vi kan leve det skjulte liv med Kristus i Gud. Og av de herlige egenskaper vi finner i Jesu liv og vesen, så la oss ikke minst følge ham i hans fattigdom i ånden og i hans hunger og tørst etter rettferdighet.

Hjertets tabernakel

Det var en trygg og god ledelse Israels folk hadde i og med tabernakelet, vitnes­byrdets telt, da et ildskjær om natten og en sky om dagen ledet dem gjennom ørkenen. Se 4. Mos. 9, 15-17.

I dag, i den nye pakts tid, vil Gud lede oss ved et indre, hjertets tabernakel. Der har han mye å si oss. Vi leser i Hebr. 10, 22 at vi først og fremst må «trede fram med sanndru hjerte i troens fulle viss­het.» Sanndru hjerte! Det må være sant at det er hele vår lengsel å leve et himmelsk, Gud velbehagelig liv. Alle lemmer på Kristi legeme er til for de andre. Derfor må det være sant at vi ikke søker vårt eget. I vårt hjerte vil Gud reise sitt tabernakel. Der taler han til oss om renhet og troskap. I rene og trofaste hjerter taler Gud. Og da gjelder det å holde kursen, etter den tale vi hører i hjertets tabernakel.

Mange har nok hørt den indre røst, men klarer ikke i livets forhold å holde kursen. Derfor er de avhengige av slike som har dette indre tabernakel i sitt hjerte og som er i stand til å høre. Vi kan ikke være i dette himmelske tabernakel dersom vi søker vårt eget.

Om den gamle pakts tabernakel sa Gud til Moses: «Og jeg vil komme sammen med deg der.» 2. Mos. 25, 22. Der i tabernakelet lyder det: Hellig, hellig, hellig! «Dere skal være hellige; for jeg er hellig.» 1. Pet. 1, 16. Hvilken påskyndelse til å leve et gudfryktig liv! «Bevar ditt hjerte fremfor alt det som bevares.» Ordspr. 4, 23-27. Kommer det noe urent inn i hjertet, da kommer det før eller senere fram i ens liv. «La falske lepper være langt fra deg!» Det er skam­melig når løgn og urettferdighet i penge­saker henger ved en bror eller søster som etter tiden skulle vært langt frem­skreden i gudsfrykt. «Bøy ikke av til høyre eller til venstre.» Nei, bøy ikke av! Et menneske er f.eks. veldig svak for smiger. Da er det lett å bøye av, ja, slik at en ikke lenger hører Guds røst i sitt indre.

Asaf uttaler i Salme 73, 21-22 at da hans hjerte var bittert, da forstod han intet. Med et bittert hjerte kan man aldri tale rett om Gud, ei heller om gudfryktige mennesker. Men gudfryktige sjeler blir ledet ved Herrens råd, de lever i intimt samfunn med sin Herre og Mester. Ja, de er et tempel for den Hellige Ånd, som Paulus sier det i 1. Kor. 6, 19. I dette tempel er det ingen bitterhet, ingen mis­nøye, intet ondt og ingen dårlige tanker. Slike «templer» lever i Guds nærhet, og de får mer og mer innbyrdes samfunn. Ja, de føyes sammen og vokser til et hellig tempel i Herren, til en Guds bolig i Ånden. Ef. 2, 20-22. Har vi ikke denne forbindelse med Herren og med hveran­dre, er vi ute av stand til å bygge menig­heten. De fleste lever ikke slik i Herrens nærhet og erfarer ikke velsignelsen i hjertets tabernakel.

Om de sanne «tabernakelkristne» står det så velsignet: «Om noen elsker meg, da holder han mitt ord, og min Far skal elske ham, og vi skal komme til ham og ta bolig hos ham.» Joh. 14, 23.

«Hold dere nær til Gud,» lyder forma­ningen. Jak. 4, 8. Ja, skal vi høre hans røst, må vi holde oss nær til ham. Det må være noe bevisst for oss i dagliglivet, dette å holde oss nær til ham. Da får vi høre hans tale. Hans tale til oss om oss selv og hva vi har å gjøre. «Den som seirer!» Dette er Åndens tale til menig­heten. Se Åp. 2 og 3. La oss for all del gripe troen på seier! La oss binde våre tanker til ordet om seier.

Da Paulus fikk oppleve korinternes uforstand og oppsetsighet, utvidet han sitt hjerte. Det lærte han der i sitt hjertes tabernakel. Han reagerte ikke som man­ge gjør når de sier: – Å, er det slik i menigheten! – Og dermed lukker de sitt hjerte.

Et liv for Guds åsyn

«Vandre for mitt åsyn og vær ustraf­felig.» Det var den befalingen Abram fikk den gang Herren gjorde en pakt med ham og ga ham løfter om å bli en velsignelse for mange folk. «Da falt Abram på sitt ansikt.» 1. Mos. 17, 1-4. Han forstod at dette kall og denne utvel­gelse var bare nåde, ikke noe han hadde gjort seg fortjent til. Denne forståelse har også alle gudfryktige gjennom alle tider hatt, de som har vandret for Guds åsyn.

Vandrer vi for Guds åsyn, vil vi ikke unngå å kjenne Herrens kjærlige tukt over vårt liv. Og vårt kall også i dag er å vandre ustraffelig for hans åsyn. Vi må ikke ha noe som plager vår samvittighet, noe vi ikke har renset oss fra.

Det er bare når vi vandrer ustraffelig for Herrens åsyn at vi kan være en velsignelse for andre. Da arbeider vi ikke for å gjøre oss gjeldende, for å briljere for menneskers åsyn. Nei, da er vårt inderlige ønske kun å hjelpe men­nesker. Og vi kan ikke hjelpe noen der­som vi ikke har et indre, skjult liv med Kristus i Gud.

Vårt liv kan bare bli til stor velsignelse for andre når Kristi død er virksom i vår tjeneste. Først da blir det vekst og utvik­ling i kjærligheten, en stadig vekst i det gode.

Mange fikk stor nåde til tjeneste, men brukte den ikke til selv å komme inn i det liv de så vakkert talte om. Når vi leser Paulus’ vitnesbyrd f.eks. i 2. Kor. 6, der han skriver om sin tjeneste, så ser vi at det dreide seg ikke i det hele tatt om nådegaver, men bare om liv, om renhet, langmodighet, godhet osv. Skal vi tjene menneskene, må vi ha et liv for Guds åsyn. Da betyr det ingenting om den tjeneste en gjør er synlig eller usynlig. Den gjøres for Guds åsyn, og det blir frukt av slik tjeneste. I motsatt fall blir det hele forgjeves for ens egen del, og egentlig også for dem en ville tjene.

I Es. 50 leser vi om en disippeltunge, som kan kvege den trette med sine ord og om et disippeløre som vekkes hver morgen for å høre som disipler hører. Ja, når man kan kvege den trette og tale til oppbyggelse, formaning og trøst, da har man fått en velsignet tjeneste. Da er vi salvet, da følger en velsignet ånd med oss. Men det koster vårt selvliv.

«La det bli i dere som dere hørte fra begynnelsen.» 1. Joh. 2, 24. Og hva var det vi hørte fra begynnelsen? Jo, det var om livet, det evige, det som ble åpenbart ved Sønnen. Dette livet er det som nå må komme fram i oss. Hva hjelper det å holde store taler dersom ingen får kjenne vår broderkjærlighet, vår varme og godhet? Når vi i ydmykhet akter hverandre høyere enn oss selv, da har vi ingen trang til å «vippe noen av pinnen.»

Den som tjener fordi han eller hun har kjærlighet til menigheten, vil Gud legge merke til, og deres tjeneste vil bli mer og mer salvet.

I 1. Joh. 2, 7-8 leser vi om «et gammelt bud» som for oss, dersom vi lever for Guds åsyn, blir «et nytt bud.» Når vi i livets forhold kjenner at vi kommer til våre grenser, da kan det gamle bud bli nytt for oss. Og slike trofaste sjeler er i stand til å bære fram nytt og gammelt av det de har, slik vi leser i Matt. 13, 52.

De ydmyke får nåde

«Gud står de stolte imot, men de yd­myke gir han nåde.» 1. Pet. 5, 5. Dette er klar beskjed. Det er en hovedlov i Guds rike. «Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opp­høye dere i sin tid.» V. 6. Guds veldige hånd omfatter alt vi møter i livet. Og under denne hånd skal vi ydmyke oss og ikke knurre og klage. All synd, all knurr og klage, kommer av stolthet, av hovmod.

I Fil. 2 kan vi lese om hvordan Jesus tok det. Når vi her leser om at han fornedret seg selv og var lydig inntil døden, så var ikke dette kun på veien til Golgata kors. Nei, det var i det daglige liv han fornedret seg. Han bar sitt kors hver eneste dag. Det ser vi jo tydelig også av Luk. 9, 23. Og i Matt. 23, 12 står det så tydelig: «Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv forne­drer, skal opphøyes.» Det er Guds nåde som kommer over oss når vi får anled­ninger til å fornedre oss. Og den største opphøyelse vi kan oppleve, er når Jesus henter sin brud. Et menneskes stolthet fører ham til fall, leser vi i Ordspr. 29, 23. Det har vi sett mange eksempler på, til skrekk og advarsel.

Dersom vi ikke kommer til ydmykhet, faller alt i grus, ja, selv om vi har vært nidkjære for Guds sak. Dersom vi ikke kan gå under hverandre og tjene hver­andre i ydmykhet, blir vi selvrettferdige og stive. Slike virker frastøtende på gudfryktige personer.

I Rom. 10, 1-2 leser vi om slike som vel var nidkjære for Gud, men som manglet skjønnsomhet. Kun de ydmyke lærer skjønnsomhet, kun de som oppgir seg selv og sin stolthet. Ja, vi bør alle erklære oss konkurs i oss selv. Og skulle det egentlig være så vanskelig når vi beten­ker hvem og hva vi egentlig er? Som støv er et menneske uten Gud, «bare løgn er mannens sønner.» Salme 62, 10. Det er bare Gud som kan føre oss til noe av betydning. Det er Guds nåde alt sammen. Hvor dåraktig og forkastelig det er å ha noen høye tanker om seg selv. Kommer noen slike tanker opp i oss, må vi øyeblikkelig avvise dem. Dersom vi ikke gjør det, er vi utro.

Vi skal tenke sindig, alt etter vårt mål av tro, står det i Rom. 12, 3. Dette er ydmykhet. Hos slike blir all egen­rettferdighet og stivhet borte, det følger en velbehagelig ånd med slike, det er godt å være sammen med dem. Farise­erne i sin selvrettferdighet var lik kalkede graver, de kom ved sin stolthet i et motsetningsforhold til sin Skaper.

David ble kalt en mann etter Guds hjerte. Det skulle et vell av nåde til for å få et slikt forhold til Gud. Men så var det også et vell av ydmykhet i Davids liv, som gjorde at han fikk slik nåde over seg. Saul derimot hadde et helt annet sinnelag. Dette Saulsinnelaget er det mye av i denne verden. Vi ser at så snart noen får en lederposisjon, så kommer ofte dette selvbestaltede, egenrettferdige og stive fram.

Den som er myk og bøyelig, har det godt. Ydmykhet gjør livet enkelt og lett. Da blander man seg ikke i andres saker. La oss vokte oss for stolthet og hovmod.

Innsikt i Kristi hemmelighet

Det er en ufattelig nåde at Gud vil gi oss innsikt i Kristi hemmelighet, blant annet den Paulus nevner i Ef. 3, 1-6, at vi er medarvinger og hører med til legemet, til Kristi legeme og har del i evige løfter. Vi ser i kap. 2, 11-16 at det ikke er forskjell på jøde og hedning. Det var fordi Gud sendte sin Sønn og fordømte synden i kjødet, det kjødet som var det samme, enten det gjaldt jøde eller hed­ning. Rom. 8, 3. Da har loven ingen betydning mer, for den ble jo gitt på grunn av synden i kjødet. Dermed skapte han «de to til ett nytt menneske, idet han gjorde fred.» Og det verk Gud gjorde i Kristus, vil nå den Hellige Ånd gjøre i oss, idet synden blir fordømt i kjødet.

«For vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme, enten vi er jøder eller grekere.» 1. Kor. 12, 12-13. Ved denne Ånd kan kjødet holdes korsfestet og syndelegemet kan bli til intet, som det står i Rom. 6, 6. Det er ikke mange som har innsikt i disse hemmeligheter. Uten å forstå dette blir det jo ikke mulig å oppfylle Jesu yppersteprestelige bønn om at vi alle skulle være ett. Bare i Kristi legeme er det mulig å bli ett.

Og hvorfor er dette så skjult for de fleste? Jo, fordi de søker sitt eget. Det å søke sitt eget er stikk i strid med lege­mets lover. Ingen av legemets lemmer er til for seg selv, men for de andre. Derfor kan ingen som søker sitt eget, bygge menigheten.

Vi har jo vært vitne til at enkelte har søkt sitt eget, men disse sterke ånds­krefter er blitt nedkjempet. Ikke uten kamp, ikke uten bønn og gudsfrykt.

Når det står at vi er døpt med én Ånd, så skal vi vite at dette er sannhetens Ånd. Da får vi vite sannheten om oss selv, vi får se at vi gjør det vi hater og trenger rensning i Jesu blod. I Kol. 3, 11 flg. ser vi at Gud har ført oss sammen så forskjellige som vi er. I samvær med hverandre vil vi nok erfare at noe reiser seg i vårt kjød og at vi trenger rensning for fortsatt å kunne vandre i lyset og ha samfunn med hverandre. Dersom vi her forstår å arbeide på vår frelse, vil vi oppleve at Kristus mer og mer blir alt, og i alle, slik vi leser i vers 11. Og i vers 12 ser vi Jesu Kristi tjenerdrakt: «inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet.» Alt blir inderlig, hjertelig, fra hjertet. Med en slik tjenerdrakt kan vi bygge menigheten.

«… for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som er død og oppstanden for dem.» 2. Kor.5, 15. Da tjener vi våre medmennesker, men etter hans anvisninger. Paulus kunne jo ha skrevet at vi skal leve for våre medmennesker, men han valgte å skrive: «for ham.» Et menneske er nemlig svakt og kan lett bli mennesketrell. Tjener vi ham, idet vi lever for andre, så er det uten betydning hva andre tenker om oss.

Levende tro

«Men dersom noen av dere mangler visdom, da bede han Gud.» Jak. 1, 5. Ja, da må vi jo først og fremst erkjenne vår mangel på visdom, slik at vår bønn blir en bønn fra hjertets dyp. Og så heter det: «Men han bede i tro, uten å tvile.» V. 6. Tvil er tvesinnethet. Ved den minste tvil begynner mørke å sive inn over ens liv. «Et nedslått mot – hvem kan bære det?» Ordspr. 18, 14. Troens flamme fordriver alt mørke. Ved tvil og vantro setter vi Gud til side og tar hele byrden selv.

Dermed blir det tyngre og tyngre, mør­kere og mørkere. Og under denne sata­niske innflytelse synes f.eks. andres synder og forgåelser så store, mens ens egne blir tilsvarende små. Bare ved å binde vårt sinn fast til Guds ord blir vi fri fra alle sjelens opp-og-ned-svingninger. Vi blir faste i troen, faste i det gode. «Et glad hjerte gir god legedom.» Ordspr. 17, 22. Det er velgjørende å være sammen med glade mennesker. Slike er ikke stive og utilnærmelige.

Gud er full av kjærlighet og omsorg for sitt skaperverk. I sin kjærlighet vender han alt til det gode for den som elsker ham. Og han lønner dem som søker ham, leser vi i Hebr. 11, 6. Og av 1. Kor.10, 13 ser vi at han våker over at vi aldri skal fristes og prøves over evne. Og ber vi ham om den Hellige Ånd, så får vi den Hellige Ånd. Ber vi om visdom, så får vi visdom. Han gir oss ikke stener når vi ber om brød. Vi har alle noen byrder å bære. Og ved en levende tro på Gud, hans godhet og hans makt, blir byrden lett å bære.

«På Guds løfte tvilte han ikke i van­tro», står det om Abraham. Guds løfte til oss er løftet om å få del i guddommelig natur. Å tvile på Guds løfter, er å gjøre ham til en løgner, det er i høyeste grad urettferdighet. «… for å fremstille dere hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.» Slik står det i Kol. 1, 22. Men betingelsen er slik vi leser i neste vers: «så sant dere blir ved i troen, grunnfestet og faste, og ikke lar dere rokke fra det håp evangeliet gir.»

En levendegjort ånd

Predikeren skildrer i kapittel 12 med mange bilder hvordan avslutningen av et menneskes liv kan fortone seg. Og i vers 7 står det: «Og ånden vender tilbake til Gud, som ga den.» Meningen er jo at på vår ferd gjennom livet skulle vår ånd bli sterk, levendegjort og full av det som har evig verdi, fylt av ham som fyller alt i alle. De fleste har ved avslutningen av sitt liv en ånd som er full av det jordiske og forgjengelige. Jesus overga i Faderens hender en ånd som var ren, ubesmit­tet og fylt med alle visdommens og kunnskapens skatter. På helliggjørelsens vei kan dette skje med oss også. Da lærer vi i prøvelser og trengsler Guds godhet å kjenne. Vi får erfare at bak alt som hender, skjuler Guds godhet seg.

Bare i denne gudfryktige ånd kan vi motta noe fra Gud. Uten denne guds­frykt forblir vi de samme, selv om vi også gjør tjeneste for andre.

I Hebr. 9, 9 flg. leser vi at nå kan alt settes i rette skikk. Vi kan bli fullkomne etter samvittigheten, hvilket dog ikke betyr at vi ikke bør eller kan få mere lys. Vår samvittighets område må stadig utvides. Når Paulus utbryter «Jeg elen­dige menneske!» så var det nettopp fordi han stadig fikk se seg selv i et større lys. Ved slik gudsfrykt lærer vi å fornedre oss selv midt i det vi tjener andre, i stedet for å bli store og tjenende. På de områder der vår samvittighets lys er større enn vår brors, er det lett å dømme den andre. Dette må vi vokte oss for. Vi skal heller gi de andre livets ord, så de kan få hjelp til å komme til større lys. Det er veldig mye hårdhet i vår natur. Dette må renses bort, slik vi leser i 1. Pet. 1, 22: «Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre in­derlig av hjertet.» Ja, inderlig av hjertet! Det er mye knusning som skal til i vårt liv for at denne inderlighet og denne hjerte­lighet kan komme fram og bli vår natur. Det står om gode menighetstjenere at de vinner seg et godt stade og megen frimodighet. I denne «megen frimodig­het» kan en lett komme bort fra guds­frykten og komme til å si både det ene og det andre uten å tenke særlig over hvor­dan det blir mottatt, en finner ikke de legemets gjerninger som skulle vært hengitt i Kristi død. Og hvordan er det med tankelivet? Har vi der den hvile og den renhet som skal til for at den Hellige Ånd kan tale til oss og gi oss visdom? Gud har lagt gjerninger til rette for oss. De er ikke alltid lette å finne, for de er så små og tilsynelatende ubetydelige. Når vi er for høyt oppe, finner vi dem ikke.

Nidkjærhet må til i vårt liv og i vår tjeneste. Men ikke bare nidkjærhet. Også ydmykhet. Er vi nidkjære uten ydmyk­het, kan vi ødelegge mye på vår vei.

Tjene den levende Gud

Det er mange misforståelser og vrang­forestillinger om hva det vil si å tjene Gud. Man tenker gjerne på predikant­vesen og spesielle, synlige tjenester. Vi får imidlertid en klar forståelse av hva det er å tjene Gud, når vi tenker på Guds befaling til Abraham: «Vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig.» Når vi vandrer for Guds åsyn, får vi vekst i det gode, og da er det ikke spørsmål om vi er rike eller fattige, trell eller fri, mann eller kvinne. «Hver bli i det kall han ble kalt i!» formaner Paulus. 1. Kor. 7, 20-23. Og i Kol. 3, 23 heter det: «Det dere gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.» Dette er en formaning som gjelder alle, arbeidsgivere og arbeidsta­kere, overordnede og underordnede osv. Alle, i hvilken stand man er, må frykte Gud og holde hans bud og leve sitt liv for Guds åsyn, til hans velbehag.

Når det gjelder våre ord, må vi alltid ha et Gud velbehagelig mål med det vi sier. Ef. 4, 29 må være vår rettesnor. Ingen råtten tale. Bare nødvendig oppbyg­gelse. Ord til gagn for dem som hører på. Når vi kommer sammen, bør vi jo alle kjenne på en nød i vårt hjerte, at vi kan si noe som er til gagn. Og løper samtalen løpsk, så kan vi være spor­vekslere som i all godhet og på en fredfull måte bringer samtalen inn på oppbyggelige spor.

Av råtten tale er baktalelse det aller verste, og baktalere er til stor skade, ja, de er de dårligste av alle. Les Rom. 14,10 flg, hvor vi bl.a. minnes om at vi alle skal stilles fram for Guds domstol, og enhver skal gjøre Gud regnskap for seg selv. Mange kunne ha vært iblant oss i dag og gledet seg i samfunnet med oss dersom de ikke hadde begynt å blande seg i andres saker og uttalt hårde dommer over sine medbrødre. Også på vår arbeidsplass må vi lære ikke å blande oss i andres saker, men vise respekt og leve for Guds åsyn.

Mange vil nok være Herrens tjenere, men er ikke så ydmyke at de finner de gjerninger som Gud har lagt ferdig for dem, like for deres fot. Vi finner disse ferdiglagte gjerninger bare når vi har andre og deres beste for øye.

Jesus advarer kraftig mot hykleri. I Matt. 6 flg. finner vi uttrykkene: «rett­ferdighet for menneskenes øyne, for å sees av dem», «for å æres av mennes­kene», «for å vise seg for menneskene.» Dette er en vederstyggelighet for Gud, og det må også bli vederstyggelig i våre øyne. Slik vandring for menneskers øyne kan gi seg utallige utslag, f.eks. når en anskaffer seg noe, kjøper noe eller av­står fra å kjøpe. Midt i det hele liker man å spille from, og en liker å legge andre under seg og herske over dem, også ved det man mener er fromt. Enhver må få ha den frihet som er gitt dem i Kristi legeme, og ingen har rett til å frata noen deres frihet.

Alt dette kommer i sin rette orden når vi lærer å leve for Gud og ikke for mennesker. Også i vår gjerning for an­dre, må vi leve for Gud og aldri bli menneskers trell.

Smelters ild og tvetteres lut

«Dette er dommen, at lyset er kommet til verden.» Joh. 3, 19. Og ved denne dom og dette lys ble mørkets fyrste kastet ut, alt mørke ble beseiret. Gud har gjort store ting for oss. I menigheten blir vi formant ved Guds miskunnhet, slik som Paulus uttrykker det i Rom. 12, 1. Og ordet bringer dom over all hovmods­ånd, derfor råder, ved Guds nåde, en sterk enhets ånd iblant oss. Og ved tro og troskap må all hovmodsånd fortsatt bekjempes, i hver og en av oss og i våre menigheter. Mennesket er nemlig veldig svakt, og det skal ofte ikke så store opphøyelsen til før en blir noe stor i seg selv. Derfor trenger vi alle denne ild og lut som vi leser om i Mal. 3, 2, slik at vi blir rene som gull (vers 3) og kan frem­bære for Herren «offergaver i rettfer­dighet.»

De aller fleste troende har ikke sans for denne dypere renselse. Denne ild og lut vil også trenge inn i vårt tankeliv. En viktig prøvesten her er f.eks. det om­råde som har med utukt og all umoral å gjøre. Det er nok mangt et ærbart men­neske i det ytre som besudler sitt tanke­liv i det skjulte.

Guds ord er som et tveegget sverd som trenger igjennom. Vi må være glade for at vi er kommet under behandling av ordet. Ordet dømmer vår menneskelige styrke, vi blir små i oss selv. Det døm­mer hjertets tanker og råd. Også mange tanker som vi kanskje trodde var riktige og gode. Når ordets søkelys settes på dem, blir vi nok mang en gang forferdet. Dette er dommen, at lyset er kommet til verden, leste vi i Joh. 3, 19.

Vi leser i 1. Mos. 6, 5 om menneskene på Noahs tid, at alle deres hjertes tanker og påfunn var onde den hele dag. Deres tanker ble styrt av mørkets fyrste. Også i dag er det slik. De fleste styres av negative og nedbrytende tankebaner. Depresjon og fortvilelse behersker så mange. Bebreidende tanker, f.eks. uro­lige og tvilende tanker.

Men ved evangeliet har vi anledning til å komme inn i en helt annen tankever­den, til å få nye, velsignede tanker. Tanker fulle av trøst og fred. Gode, oppbyggelige tanker. Tanker som har en velsignet virkning på ens omgivelser. Troens tanker. Se de herlige tanker som f. eks. Fil. 4, 8 beskriver. Gir vi akt på dette, som vi formanes til, blir vi slik. Når en dveler ved det som er negativt, blir en selv negativ og andre vil oppleve en som negativ. I versene 6 og 7 formanes vi til omgang med Gud i bønn, slik at Guds fred kan bevare våre tanker i Kristus.

La oss holde fast ved troen. Vi er kommet til tro på den frelse som evange­liet gir håp om. Og det er en frelse i dypet av vårt vesen, frelse fra det som loven ikke kunne frelse fra, frelse fra den iboende synd, ja, til å bli virkelig fri. Joh. 8, 36. Fri til å få et stadig større livsrom, der vi kan boltre oss i Gud og i Kristi dyder. La oss holde fast på denne tro!

Først prøves, deretter tjene

Paulus vitnet for de kristne i Tessalonika at han ikke søkte å tekkes mennesker, «men Gud, som prøver våre hjerter.» 1. Tess. 2, 4. Og det skal vi vite at før Gud kan betro mennesker noe av betydning, så prøver han deres hjerter. Og særlig på det område som har med ære av mennesker å gjøre.

I 1. Tim. 1, 12 takker Paulus Gud som gjorde ham sterk og aktet ham tro og satte ham til tjenesten. Den skjulte manna, som Gud gir til dem som seirer, gjorde Paulus sterk. Å få styrke ved denne skjulte manna er et resultat av troskap gjennom lengre tid. Om menighetstjenere står det i 1. Tim 3, 10 at de først skal prøves, deretter skal de tjene i menighe­ten, om de er ulastelige. Det er Gud som prøver. Han tillater at den enkelte kommer i situasjoner og forhold der det blir åpenbart om vedkommende er tro eller ikke.

Vi bør merke oss vel Jesu ord i Joh. 5, 44: «Hvorledes kan dere tro, dere som tar ære av hverandre, og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke?» Ja, man kan like gjerne si: Hvor­ledes kan dere bli frelst? For all frelse skjer ved tro. Når det gjelder ære av mennesker, ros av mennesker, det å bety noe, bli opphøyet, da er et men­neske usigelig svakt. Ja, det er som hver fiber i kroppen skriker etter ære. Her gjelder det å komme til en dyp erkjen­nelse av sin egen natur og til et grundig hat til denne urett som det er å ta ære av mennesker.

Alle troens helter, både i det gamle og det nye testamente, er blitt prøvd i ydmykelsens ildovn. At Josef var den som kunne mette så mange, hadde også sin bakgrunn. Han ble grundig prøvd før han ble betrodd en slik tjeneste.

«Søkte jeg ennå å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener», skrev Paulus til Galaterne. Og idet han til Filipenserne skriver om Timoteus og hans prøvede troskap, må han si om så mange andre: «de søker alle sitt eget.» Søke sitt eget, søke å tekkes mennes­ker, ta ære av mennesker, det er samme sak. Da søker en ikke det som hører Kristus Jesus til.

Jesus advarer i Bergprekenen mot de falske profeter, som han sammenlikner med glupende ulver. Svært betegnende. For en ulv har intet å gi. Den bare tar. Det kan en også merke i samtale med slike, de har intet å gi.

Denne verdens fyrste er dømt

Noah var en som Gud kunne varsle. Han hadde hellig frykt og var på bølge­lengde med Guds virkninger. Og i denne hellige frykt bygde han en ark til frelse for sitt hus. Hebr. 11, 7. Han var rettfer­dighetens forkynner. Og denne rettferdsforkynnelse, som er en kraftig forkyn­nelse mot verdensånden og all synd, trenger vi i dag i høy grad.

Den som er en helstøpt kristen, en Kristi etterfølger, skal ikke forundres over motstand og forakt, ja, hat fra verden. Det leser vi tydelig i Joh. 15, 19: «… derfor hater verden dere.» Og om denne verdens fyrste, djevelen, står det i K. 16, 11: «denne verdens fyrste er dømt.» Om Jesus står det at han avvæp­net maktene og myndighetene og seiret over dem på korset. Kol. 2, 14. Og det er på korset vi også kan seire over mørkets makt, over alt det som allerede er dømt.

Alt vi gjør, skal vi gjøre i den Herre Jesu navn, leser vi i K. 3, 17. Det er han vi skal tekkes: Det er hans velbehag vi skal søke! Hvor skjebnesvangert og dåraktig det er å følge verdensånden og søke å tekkes den og det som allerede er dømt!

Det er en veldig kamp mellom den Hellige Ånd og tidsånden. Enhver må velge hvilken ånd man vil underlegge seg. Tidsånden har makt over vantroens barn, men ikke over dem som tror. Når man går en balansegang mellom tids­ånden og den Ånd som er i menigheten, da er man ikke troende. Når vi tror, da bryter vi med tidsånden og kommer ut av verdensløpet, der det kjempes om ære og makt og glans og prakt.

Alt som vi gjør, det skal vi gjøre i Jesu navn, leste vi. Dersom det vi gjør er påvirket av og drevet av tidsånden, ja, da er det alt sammen allerede dømt. Da har vi kommet inn på mørkets fyrstes om­råde, han som allerede er dømt. Da er man kommet inn på det område som det står slik om: «de som gjør slikt, skal ikke arve Guds rike.» Gal. 5, 21.

I 1. Tim. 2, 8-10 henvender Paulus seg til menn og til kvinner i forsamlingen. Mennene formanes til enhet og hellig ferd. Og til kvinnene har han en spesiell formaning om sømmelighet i klesdrakt. Og enhver gudfryktig kvinne vil forstå hva som sømmer seg for slike «som bekjenner seg til gudsfrykt.» Mange er så tiltrukket av verdensånden, der det gjelder å kle seg utfordrende og usøm­melig, at de helt overser hva Guds Ånd sier om saken. Slike har ingen sans for hva det vil si å «tilsløre seg for sin himmelske brudgom.»

Det anbefales å lese 2. Kor. 6, 14-18 og følge disse formaninger. Og i kap. 7,1 står denne viktige formaning: «Etter­som vi da har disse løfter, mine elskede, så la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt!»