Sommerstevnene

Sommerstevnene

På stevnene i sommer ble DKM Forum på Brunstad åpnet. Det er et utrolig interessant opplevelsessenter, med bl.a. en gripende 4D film. Der gjøres de besøkende kjent med menighetens historie og de gudfryktige menn og kvinner som har vært med å bygge den og gjøre den til det den er i dag. “Jeg er ikke den samme etter at jeg har besøkt Forum”, sa en ganske ung søster, som syntes det var en gripende opplevelse å besøke dette sted. Og hun var ikke den eneste.

Og med tanke på det gudsfryktens budskap som blir forkynt på slike stevner, burde jo dette være manges vitnesbyrd: “Jeg er ikke den samme etter dette stevne”. Her følger et utdrag fra begge sommerens hovedstevner:

Guds menighet

“… de to skal være ett kjød. Denne hemmelighet er stor; men jeg tenker hermed på Kristus og på menigheten.” Ef. 5, 31-32. Jesu lengsel er å bli ett kjød med menigheten. Han ga sitt hjerteblod for oss. Menigheten ble født fram på korset. Og enhver som i sannhet tilhører menigheten, er korsfestet med ham: “Men de som hører Jesus Kristus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.” Gal. 5, 24. Den som ikke lever et slikt korsfestet liv, kan nok tilhøre Guds folk, men tilhører ikke Guds menighet.

I menigheten kommer vi inn i en indre renselse ved Jesu blod, helliggjørelse og likedannelse med Guds Sønns bilde. De som i sannhet tilhører menigheten, elsker Guds lov med sitt sinn. De erfarer nok at de har iboende synd, men renses stadig fra denne, slik at syndelegemet litt etter litt går til grunne.

Av Ap. gj. 20, 28 ser vi at Guds menighet, som Jesus vant seg med sitt eget blod, må voktes. Den må voktes, så ingen lettsindig ånd trenger inn, ingen moderne avgudsdyrkelse, som drar oss bort fra korset. Det er ikke lære det først og fremst spørres etter, men liv. Det må stå autoritet bak det vi lærer, ved det liv vi lever. Ja, vi trenger å fylles med et hellig alvor, så vi ikke står der med en lære som bare er en form.

Det må en radikal utskillelse til, slik vi leser i 2. Kor. 6, 17-18: “… og rør ikke ved urent, så skal jeg ta imot dere.” Da tar han imot oss som sin menighet. Mange, som ikke har tatt det alvorlig med utskillelsen, har fått sitt åndelige syn fordervet ved å pleie samfunn med kjødelig slekt og verdslige venner.

Ikke alle som samles til våre møter og stevner, tilhører Guds menighet. Men ved ordets lys og forkynnelse kan enhvers øre vekkes. De har full anledning til å bli Kristi legemes lemmer, menigheten. I 1. Pet. 2, 9 leser vi også om menigheten. Den er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk. Alle som tilhører denne menighet, forkynner Kristi dyder med sitt liv. De får del i den frelse som profetene profeterte om, “… de som spådde om den nåde som dere skulle få.” 1. Pet. 1, 10-11. Nå må vi benytte oss av denne nåde og ikke tillate at verdslighets og vantros ånd får innpass i menigheten. Heller ikke må det finnes noen falskhet i vårt liv, slik vi ser det i eksempelet med Ananias og Saffira, som lot som om de hadde oppgitt alt for Herrens sak, men som i det skjulte beholdt noe for seg selv.

Om tempelet leser vi i Esek. 43, 12 at hele dets område rundt omkring skulle være høyhellig. “Se, dette er loven om huset.” Ja, hele vårt område, så langt vi har ansvar, må være høyhellig område, helt viet til Herren. Alt vi sier og gjør, må være for ham. Da er i sannhet vårt liv et vitnesbyrd for menneskene.

“Ham være æren i menigheten.” Ef. 3, 21. Ja, dette må vi ta alvorlig, da vi på grunn av fallet av naturen er gjennomsyret av trang til å ta ære selv. Når vi lever et hellig liv for Herrens åsyn, blir vi derimot gjennomsyret av Guds gode lover, av hans visdom. Og menigheten blir derved bygd på klippen, alt blir klippefast og uovervinnelig. Det er den levende Guds menighet, sannhetens støtte og grunnvoll. Hos oss må sannheten alltid finne støtte, og når vi dømmer i en sak, må det alltid være en helt rettferdig dom, uten personsanseelse.

Menigheten er også kalt “de oppriktiges råd” og “de frommes forsamling”. Salme 111, 1 og 149, 1. Menigheten er korsfestet med Kristus. Ja, la oss i sannhet være “menigheten på korset”. Da blir Paulus vitnesbyrd også vårt vitnesbyrd: “Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Gal. 2, 20.

Kristi dyder = visdom

I Hebr. 2, 10 beskrives Jesu frelsesverk slik: “han førte mange barn til herlighet”. Det står også riktignok her at veien gikk gjennom lidelser, men hovedbudskapet i dette er jo at mange ble ført til herlighet. Og hva er så denne herlighet? Jo, det er Kristi herlighet. Det er Kristi dyder. Også i dag fører han alle dem til herlighet som lar seg frelse og lede. Meningen er altså at hans herlighet, hans dyder, hans guddommelige vesen, skal stråle fram fra oss i livets forskjellige situasjoner. Han vil føre oss til denne herlighet.

Hovedsummen av alle Kristi dyder er visdom. Vi har ikke mer visdom i vårt personlige liv, vårt familieliv eller menighetsliv enn vi har dyder. Ikke mange vise etter kjødet er kalt, ikke mange høybårne. 1. Kor. 1, 26. Skulle disse høybårne få del i Guds visdom, måtte de gå ned “til jordens lavere deler”. De vise og lærde styrer i denne verden, men de kan ikke skape fred i verden og som oftest heller ikke i sine egne familieforhold. De mangler Guds herlighet, Kristi dyder.

Kjenner vi at vi mangler visdom i vårt hjem, i barneoppdragelsen osv., så skal vi vite at mangel på visdom er mangel på Kristi dyder. Vi trenger å fylles med barmhjertighet, godhet, mildhet osv. Og kanskje er man så hovmodig i sin dårskap at man ikke hører på dem som Gud har satt i menigheten til å hjelpe den enkelte fram til visdom. Dersom man legger et slikt hovmod for dagen allerede i sin ungdom, blir man en dåre i sin alderdom. Du som er ung, søk hjelp hos de brødre og søstre som har gått foran og fått visdom, nemlig Kristi dyder, i sitt liv.

Denne verdens gud gjør alt for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet ikke skal skinne for menneskene. 2. Kor. 4, 3-4. De vantros sinn er forblindet, så de heller søker det jordiske, som f.eks. penger, menneskers ære og glans. La oss derimot jage etter Kristi dyder og få visdom i livet til å leve til Guds ære.

Gud står ved sine løfter

Gud taler til oss ved Sønnen, leser vi i Hebr. 1, 1, han som er avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen. Det veldige budskap han kom med, søker Antikrists ånd å skjule for menneskene. Det er budskapet om de største og dyreste løfter, at vi kan få del i guddommelig natur, få del i hans herlighet og vesen. 2. Pet. 1, 3-4. Men vi har virkelig grunn til å utbryte som profeten Esaias i kap. 53, 1: “Hvem trodde det budskap vi hørte?” Nei, Satan ønsker å skjule disse sannheter og disse løfter, slik at man anser dette for uoppnåelig, i alle fall for ens egen del.

Antikrists ånd holder skjult for både troende og ikke-troende at Jesus ble fristet og seiret, at han ble prøvd i alt i likhet med oss og derved kan komme oss til hjelp som blir fristet, slik at også vi kan seire. Det er ikke engler han tar seg av, leser vi i Hebr. 2, 16, men Abrahams ætt. Han tar seg av deg som blir fristet. Det skal lykkes for deg. Nettopp for deg. Han har medynk med våre skrøpeligheter. Han vet hvor lett vi blir fristet. Hos ham, vår himmelske yppersteprest og talsmann hos Faderen, finner vi nåde og får hjelp i rette tid. Så vi kan seire! Hebr. 4, 14-16. Vi kan derfor trygt gripe det håp som venter oss. Gud, han som ikke kan lyve, har gitt løftene. Og han står ved sine løfter. Hebr. 6, 17-20. Når vi har gjort opp våre saker og fått tilgivelse for vår synd, begynner en troens kamp, som vi må løpe i med tålmodighet. La oss derfor binde ordet fast til vårt sinn og våre tanker i fristelsens stund, og vi vil oppleve at det lykkes for oss.

Jag etter helliggjørelse. Hebr. 12, 14-17. Og i livets forskjellige situasjoner må vi se til at ingen bitter rot vokser opp og blir til besmittelse for mange. Esau holdes her fram som et eksempel på hva en bitter rot kan føre til. Bitterheten kan nemlig bli så stor at den tar hele plassen i hjerte og sinn, ja, så stor plass at det ikke er rom for bot. Da har man ruinert hele sitt liv.

I livets prøver gjelder det derimot å overgi sin sjel med alle sine følelser og spørsmål til den trofaste skaper, idet vi gjør det gode, som vi formanes til i 1. Pet. 4, 19. Vår sjel trenger en hyrde og en tilsynsmann, nemlig Herren.

I Sak. 13, 1 leser vi om en åpnet kilde mot synd og urenhet. Denne kilde er åpnet ved Jesu liv og gjerning. Nå kan enhver av oss øse av denne kilde og selv bli en slik kilde. I Esek. 47 leser vi så oppbyggelig om dobbeltbekken. Den kom til syne i det lave (under husets dørterskel) og ble dypere og dypere. Overalt hvor den kommer, blir det liv og velsignelse. Alt dette vitner om den nåde og kraft vi kan få til å leve et liv til Guds ære. “En kilde med vann som veller fram til evig liv”, står det i Joh. 4, 14. Og her er ingen begrensning.

Det er oss gitt

Vårt kall er å leve et liv som er Kristi brud verdig, gjøre oss rede til Lammets bryllup. Åp. 19, 7-8. Det er henne gitt, står det, å kle seg i rent og skinnende fint lin. “For det fine lin er de helliges rettferdige gjerninger.” Her leser vi: det er henne gitt. Og samtidig at det dreier seg om de helliges rettferdige gjerninger.

Paulus vitner om at det ble gitt ham å forkynne evangeliet. Ef. 3, 8. Og frelsen er en Guds gave. Vi blir frelst av nåde, det er ved tro og det er en Guds gave. Vi er hans verk og skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for oss. Kap. 2, 8-10. Gud har lagt dem ferdige, alt er en gave. Men vårt ansvar, når vi har fått gaven, er: “for at vi skulle vandre i dem”.

Mange forstår å ta imot syndenes forlatelse som en gave. Men så må vi fatte interesse for de gjerninger han har lagt til rette, for det rene, skinnende fine lin. Gjerningene har Gud lagt ferdige, men det er vår sak å kle oss i det rene, skinnende og fine lin, ved å gjøre de gjerninger som er lagt ferdige for oss. Vi trenger ydmykhet for å finne disse gjerninger. For går vi inn i andre gjerninger enn dem som Herren har lagt ferdige for oss, så blir det ingen “brudedrakt” av det.

Når Paulus sier at den nåde var gitt ham å forkynne evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, så kostet det ham jo noe å gå inn i en slik gjerning. Ja, det kostet hardt arbeid, fengsel, nattevåk osv. Men i alt dette ble gjerningene omgjort til det fine og rene lin, en herlig brudedrakt.

“Og alt som dere gjør i ord eller i gjerning, gjør det alt i den Herre Jesu navn, idet dere takker Gud Fader ved ham!” Kol. 3, 17. En kan nok bli prøvet, som Paulus, i tretthet og strevsomt arbeid, men la oss gjøre det alt i Jesu navn og i takknemlighet. I alle disse forhold har vi anledning til å ikle oss inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet (v. 12). Dette blir det rene og skinnende og fine lin, brudedrakten. Ja, dette er Jesu Kristi tjenerdrakt. De helliges rettferdige gjerninger!

La oss legge stor vekt på rettferdighet! “Vik bort fra meg, dere som gjorde urett!” skal Herren si til slike som nok hadde gjort gode gjerninger i hans navn, men som likevel ikke var rettferdige. Matt. 7, 22-23. Denne urett bestod i at de midt i sin tjeneste ikke hadde forstått å leve Kristi liv, de hadde ikke ikledd seg brudedrakten.

Det bedre håp

I Hebr. 13, 21 ser vi hva fredens Gud kan gjøre for oss: ”Han gjøre dere fullt dyktige i all god gjerning, så dere kan gjøre hans vilje, idet han virker i dere det som tekkes ham, ved Jesus Kristus.” Jesus kalles vår “yppersteprest for de kommende goder”. Han er mellommann for en ny pakt, vår forløper inn i helligdommen, der han fant en evig forløsning. Han gikk inn i selve himmelen, “for nå å åpenbares for Guds åsyn for vår skyld.” Kap. 9, 24. Et bedre håp er ført inn, leser vi i kap. 7, 19. Det er håpet om å nå den fullkommenhet som den nye pakt handler om. Eller som det står i kap. 9,10: alt kan settes i rette skikk.

Lever man under loven, i det som ifølge kap. 7, 18 betegnes som svakt og unyttig, da gjør man vanligvis det som er en pålagt, mens sinnet er i det jordiske. Dette er ikke Jesu Kristi bruds liv. Kristi brud løper med glede brudgommen i møte.

Menigheten er Guds akerland. Alt arbeid går ut på å få fram en god grøde på dette akerland. Det er ikke meningen at dette akerlandet skal bære torner og tistler. Her skal frambæres åndelige offer, som tekkes Gud. 1. Pet. 2, 5. Eksempler på disse åndelige offer er: glede og takknemlighet i lidelser, leve for andre, løst fra alle egoistiske tanker, dele med andre. Ja, alt dette tekkes Gud. Herren er seg bevisst at han har et akerland, menigheten, der han forventer åndelige offer som tekkes ham. Derfor, la oss arbeide på vår frelse. Intet annet enn godt må få komme fram på vårt akerland.

Lovene i Guds hus

“… hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.” Hebr. 3, 6. Det er menigheten som er huset, og enhver av oss må være levende interessert i de lover som gjelder for huset. Dom og kritikk og baktalelse er helt uforenlig med husets lover. Den som lever i disse synder, hører ikke med til huset.

“Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre.” Rom. 12, 10. Dette er Skriftens ord, og dette er noen av husets lover. Det skorter ofte på å si gode ord til og om hverandre, hedre hverandre. Mye ondt faller bort av seg selv når en er levende interessert i å hedre hverandre.

Etter Guds ord har baktalere ingen rettmessig plass i huset, som er menigheten. Dersom slike ikke omvender seg, skal de støtes ut, sammen med horkarler, havesyke og røvere. Dette er Skriftens ord. 1. Kor. 5, 9-13. Baktalelse er å snakke nedsettende om et medmenneske som ikke er til stede. Ja, det hender også at det tales spottende. Dette er den fullkomne motsetning til å hedre hverandre eller til å formane hverandre i kjærlighet.

Især blir gamle kvinner alvorlig formant til ikke å fare med baktalelse. Se Tit. 2, 3 flg. Slike som lever etter sine lyster, blir i Bibelen omtalt som levende døde. 1. Tim. 5, 6. Gudfryktige kvinner derimot har vitnesbyrd om gode gjerninger. De “vasker de helliges føtter”. V. 10. Vi er jo alle på vandring og kan billedlig talt få “skitne føtter”. Da er det velsignet med slike som vasker bort det som ikke var så godt i stedet for å tilføre enda mer smuss.

I vers 13 leser vi om kvinner som farer med “sladder og uvedkommende ting, så de taler det som utilbørlig er”. Apostelen Peter skriver om å blande seg i andres saker. 1. Pet. 4, 15. Her må vi alle lære å skille mellom det som er 1) min sak, 2) andres sak og 3) Guds sak. Når det er noe som ikke er min sak, da er det meg uvedkommende, og jeg må avstå fra å uttale meg om den sak. De som blander seg i andres saker og baktaler, snart den ene og snart den andre, forpester luften og må utestenges fra hus og menighet. En kvinne skal pryde seg med en stille og saktmodig ånd. Dette er i sannhet vakkert og forenlig med Guds lover for huset.

“Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves.” Jak. 1, 26. Så viktig er det altså med tungen. Tenk å få et “forgjeves” som overskrift over hele sitt liv, bare fordi en ikke hadde forstått å ta vare på sin tunge. – Ja, her har vi alle et veldig ansvar. Først og fremst i våre hjem, og dernest i våre menigheter. Les Salme 101 og la oss lære av Davids nidkjærhet mot all svik og urett, han som vitnet og sa: “Jeg vil vandre i mitt hjertes uskyld i mitt hus.”

Vår forløpers fotspor

Skal vi sammenfatte menneskets synd med ett ord, så må det bli: hovmod. Det ondes opphav kommer tydelig til syne i den beretning vi leser om i Es. 14, der det bl.a. står: “Det var du som sa i ditt hjerte: Til himmelen vil jeg stige opp … jeg vil stige opp over skyenes topper, jeg vil gjøre meg lik den Høyeste.” Stige opp! Her ser vi eksempel på den galskap det er å opphøye seg, komme seg opp, bli synlig, søke å få stor betydning. Det er all ondskaps opphav. Enkelte faller helt sammen i sin streben etter å være noe mer enn de egentlig er. Det er det skjulte hovmod som er årsaken.

I 2. Tess. 2, 4 leser vi om Antikristen at han “står imot og opphøyer seg”. Og enhver som vil følge Jesus i hans fornedrelse, skal få merke at han/hun blir motstått og motsagt. Slik er det i fallets verden. Syndefallet har gjort at mennesket bevisst eller ubevisst søker å opphøye seg. Ja, Predikeren peker i kap. 4, 4 på at mye dyktighet i arbeid også har ærgjerrighet som årsak.

Jesus vitnet at han er verdens lys. Joh. 8, 12. Og det var på fornedrelsens, ydmykhetens vei han ble lys i verden. Han er vår forløper på denne veien, og følger vi ham etter, blir også vi verdens lys. Vi leser i Fil. 2 at han tok en tjeners skikkelse på seg og at han fornedret seg selv og var lydig inntil døden. Det er umulig å bli lys i verden uten å følge ham, vår forløper, på denne tjenerveien. En kan nok ha navn av å være nidkjær, men ydmyker man seg ikke i livets situasjoner, er man ingen etterfølger av Jesus. Vårt kall er å framstilles for ham uten flekk og lyte. Flekk og lyte får vi dersom vi ikke renser oss når vår samvittighet er blitt opplyst på det ene og andre område. La oss alltid ha Jesus som forløper for våre øyne og alltid ydmyke oss på denne velsignede, fornedrelsens vei, det som gjorde ham til verdens lys.

De prøvelser vi kommer i, er alle sammen anledninger som Gud har gitt oss til å fornedre oss og bli frelst fra vårt hovmod. “Gud er den som virker i dere”, leser vi i vers 13. Ja, virker til å ydmyke oss. Derfor formanes vi samtidig til ikke å knurre eller tvile. V. 14. På denne veien er altså Jesus vår forløper, og følger vi ham her, blir vi løst fra den djevelske makt, det hovmodet, som har trellbundet menneskene helt fra fallets dager. Og vi kan da, som han, vise oss som lys i denne verden. V. 15. Hvilken herlig forløper vi har! Og hvilket kall vi har, som er å vise oss som lys i denne verden!

Den Hellige Ånd og ild

”… han skal døpe dere med den Hellige Ånd og ild.” Matt. 3, 11. Ild betegner lidelse. Hver gren på ham som bærer frukt, den renser han, for at den skal bære mere frukt. Joh. 15, 2. Dette skjer gjennom lidelse. Dersom vi, når lidelsen kommer, har krav, da får vi det vanskelig. Men når det er vår trang å bli renset i en stadig dypere grad fra vårt hovmod og våre krav, da er ilden til vårt aller beste. Vi trenger ild og vi trenger kraft til å tåle ilden når hovmodet skal fjernes fra vårt liv. Men dersom vi søker den Hellige Ånds kraft uten å ville gå inn i ilden, vil vi ikke oppleve noen fremgang i vårt kristenliv.

Job fikk det vitnesbyrd at han var en ulastelig og rettskaffen mann. Men heller ikke for denne gudfryktige mann var det lett å forstå Guds styrelse med seg. De ildprøver han kom i, var jo for å føre ham til en dypere renselse. ”… for å utrydde overmotet hos mannen”, står det i kap. 33, 17. Gud åpner vårt øre ved trengselen. Ja, hvorledes skulle vi komme til en dypere renselse dersom vi ikke får et stadig mer oppøvd øre? Vi kan nok ha god samvittighet, men samtidig være ganske blind for det skjulte hovmod i vår natur. Derfor skal vi ikke undre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse, som om det hendte oss noe underlig. Nei, da skal vi heller glede oss, lyder formaningen i 1. Pet. 4, 12-13. For nå renses vi, slik at vi kan bære mer frukt og dermed bli til større velsignelse for våre medmennesker. Dersom en ikke har den erfaring av at en kommer i noen ildprøver, kan grunnen simpelthen være at en er så selvklok og egenrettferdig at en kommer inn under dette: Herren enser ikke en selvklok mann. Job 37, 24. Selvkloke mennesker blir ikke stående i menigheten.

Når ilden kommer over ditt liv, hold da fast på ordet. Hold fast på ordet når din forstand ikke kan følge med. La deg frelse! Du vil etter som tiden går, bære mer og mer frukt.

Ånd, kraft, liv, herlighet

”Dere er jordens salt; men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? … Dere er verdens lys.” Matt. 5, 13-14. I det naturlige er det slik at når saltet kommer i forbindelse med jord, da mister det kraften. I overført betydning er det slik også i det åndelige. Derfor formanes de gudfryktige, både unge og eldre: Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. 1. Joh. 2, 15. Vi må sørge for at vi bevarer kraften, ja, at den tiltar.

I lignelsen om de 10 jomfruer, ser vi at 5 av dem manglet olje. Disse var også i menigheten, men hadde mistet sin kraft. Ordet om korset, som er en Guds kraft, hadde ikke fått gjort noe dyperegående arbeid i dem. Den religiøse masse er langt fra den kraften som ligger i ordet om korset. Det står i 2. Tim. 3, 5 om slike som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft. Kraftløsheten kommer over oss dersom vi hører og kjenner ordet, uten å gjøre hva ordet byder.

”For Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd.” 2. Tim. 1, 7. Det er umulig å forkynne evangeliets herlige sannheter i en motløs ånd. Jesus brakte liv og uforgjengelighet fram for lyset ved evangeliet. V. 10. Liv og uforgjengelighet! Dette kan ikke komme fram for lyset ved tørr lære. Ved dette liv og denne uforgjengelighet blir vi stadig fornyet i vår ånd. Det gjør at vi kan være rede til all god gjerning og tale i tide og i utide. Ja, vi får oppleve det som vi leser om i Joh. 7, 38, strømmer av levende vann. ”… av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann.”

”Hvor skal da ikke Åndens tjeneste enn mere være i herlighet!” 2. Kor. 3, 8. Derfor gjelder det å drikke den Ånd som er i ordet. La oss ikke ”drikke bokstaver”, men drikke den Ånd som ordet forkynnes i i menigheten. Ikke leve i bokstavens verden, men i Åndens verden. Bokstaven slår i hjel. Bokstaven kan drepe både familie- og menighetsliv. Mange er ikke salige i sin gjerning. De vil nok ha god samvittighet idet de treller under bokstaven, men har det tungt og lever under mørke skyer. Men den som drikker Ånden i det ord Guds menn taler i, blir fylt av levende vann, det blir ånd og liv og trivsel og herlighet og glede. Vi blir fylt med den Ånd som var og er i de hellige Guds menn og kvinner. Alle tunge skyer forsvinner, og vi får kraft til å utføre Herrens gjerning der vi er satt.

Fast forenet

Med den åpenbarings Ånd som var i apostelen Peter og i alle Guds menn og kvinner, bygges menigheten. Dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Og Paulus formaner til at vi alle må være fast forenet i samme sinn og i samme mening. 1. Kor. 1, 10.

Menigheten, Kristi legeme, består av utvalgte lemmer som alle har utvalgte tjenester. Og tålmodets og trøstens Gud gir oss å ha ett sinn og én munn. Rom. 15, 5-6. En veldig kraft utgår fra en slik enhet, der hvor alle finner sin plass og sitt tilmålte virke. Se Rom. 12, 4 flg. Alle lemmer på Kristi legeme er umåtelig verdifulle for hverandre, likesom på et naturlig legeme. Derfor skal vi ikke betrakte våre medbrødre og -søstre som om de kun er “slipestener”. Legemet skal sammenføyes og sammenknyttes ved hvert bånd som Gud gir og vokse i alle måter – ja, i alle måter – i alle dyder, opp til ham som er hodet, Kristus. Vokse og utvikles inntil vi blir ulastelige i hellighet for Hans åsyn.