Et godt nytt år i troens ånd!

Et godt nytt år i troens ånd!

«Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» 1. Joh. 5, 4. Med disse ord åpnet broder Kåre J. Smith stevnet på Brunstad i nyttårshelgen. Og dette ble den trosstyrkende og velsignede ledetråd gjennom hele stevnet. Her følger et utdrag fra møtene:

En levende tro på Gud vil nødvendigvis avføde bestemte gjerninger i vårt liv, nøyaktig tilsvarende den sannhet vi tror på. De fleste mangler denne levende tro i sitt hjerte. Oftest treffer man på en livløs kunnskapstro og tørre teorier. Det er jo slik at kunnskapen kommer først, kunnskapen om det forvandlingsverk som Gud kan gjøre i oss. Men forenes denne kunnskapen ikke med en levende tro, så blir det ingen forandring i vårt liv. Uten gjerninger er troen død, underviser Jakob oss om i K. 2, 26. En ligner da mer et lik, som intet kan utrette, ja, som er aldeles unyttig. Troen uten gjerninger er unyttig. V. 20.

I Tit. 1, 16 leser vi om slike som med sin munn sier at de kjenner Gud, men fornekter ham med sine gjerninger. Ja, vi bør virkelig spørre oss selv om den levende tro har bo i vårt hjerte og utretter store ting i vårt liv. Troen avføder noe helt nytt. Hvert ord vi får levende tro på, utvirker med det samme gjerninger, levende livsytringer, en hellig ild tennes i vårt hjerte og vi blir fylt med glede.

Hebreerbrevets forfatter minner sine lesere om den hellige begeistring den levende tro virket hos dem den gang de ble opplyst. Hebr. 10, 32-34. De fant seg med glede i at deres gods ble røvet, «da dere visste at dere selv hadde en bedre og blivende eiendom.» Ja, her får vi et tydelig og praktisk eksempel på hva det vil si å tro på Gud, vel å merke med en levende tro. Uten denne tro synker vi ned i det jordiske og forgjengelige. Med en levende tro i hjertet blir vi i stand til å oppfylle det Guds ord som sier: «Takk for alt!» 1. Tess. 5, 18.

«Den som tror på meg, skal aldri noensinne tørste», sier Jesus. Joh. 6, 35. Nei, da blir vi helt og fullt tilfredsstilt og tørster ikke, verken etter ære, makt, penger eller etter å få vår vilje gjennomført. Vi blir fornøyd med alle som Gud har plassert oss sammen med og har ingen krav til dem, for vi har drukket oss utørst ved livets kilde.

«Hvor Herrens Ånd er, der er frihet.» 2. Kor. 3, 17. Frihet til hva? Jo, bl. a. til å tjene hverandre uten å stille krav til hverandre. Det er den frihet vi vinner ved korset, ved at korset virker over alt fra vårt kjød. Og da går også v. 18 i oppfyllelse: forvandling fra herlighet til herlighet ved å skue Herrens herlighet, hans godhet, visdom, renhet, barmhjertighet osv. med et utildekket åsyn. «Vi blir alle forvandlet», står det her. Ja, når vi skuer Herrens herlighet. Også de vrange blir forvandlet når de begynner å skue Herrens herlighet i stedet for å stille krav. Den som i sannhet elsker sin bror, tar aldri anstøt. 1. Joh. 2, 10. Nei, slike vandrer i lyset og støter seg ikke, men får et inderlig og godt samfunn med hverandre.

Av hjertet lydige mot den lærdomsform vi er overgitt til! Rom. 6, 17. Ja, da er den levende tro i hjertet. Og det var denne troens lydighet som var apostelen Paulus store budskap og tjeneste. Kap. 1, 5. Uten denne lydighet vil vi kun være «såkalt troende». Israels barn ville ikke tro. Denne ulydighet førte til en 40 årig ørkenvandring. I den nye pakt har vi også et land å innta. Det inntas kun ved troens lydighet.

«Men ordet er deg meget nær, i din munn og i ditt hjerte, så du kan gjøre etter det.» 5. Mos. 30, 14. Meget nær! I de daglige forhold! Ja, da blir det liv og overflod av liv!

Og Ordet ble kjød

Det livets ord som ble åpenbart i Jesus, kunne hans disipler skue og deres hender føle på. 1. Joh. 1 flg. Her er det ikke snakk om en ny lære, men om et nytt liv. Og alle som lever dette nye liv, får samfunn med hverandre. Dette liv ville Johannes forkynne, slik at de troende kunne få samfunn med apostlene og med Faderen og Sønnen. Bare ved å oppgi alt og hate synd og selvliv i enhver form, vil vi få del i et slikt samfunn.

«Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.» Joh. 1, 14. En kan jo si det slik at Ordet fikk armer, og ben å gå på, et legeme. Og de kunne se hans herlighet, hans godhet, mildhet, saktmodighet, ja, alle Kristi dyder. Og etter pinsefestens dag kunne også vi begynne å følge ham. Nå kan livets ord også bli kjød i oss. Nå kan Guds herlighet også komme fram og åpenbares ved vårt liv.

Jesu mat var å gjøre Faderens vilje og å fullføre hans gjerning. Joh. 4, 34. La det også være vår «mat». Da blir ordet kjød også i oss. «Og Guds ord hadde fremgang, og tallet på disiplene i Jerusalem øket sterkt.» Ap. gj. 6, 7. Ja, når ordet har fremgang, får ordet mange legemer å åpenbares i, mange «ben å gå på». Dette ord må alltid være oss nær. For ved dette ord kan vi leve oss igjennom de prøver og trengsler vi står i og åpenbare Herrens herlighet i alle disse forhold. Når vi har fått ordet i oss, da har vi en skatt som overgår, ja, som ikke er å sammenligne med, alle verdens kostbareste skatter. Og dette ord skal forkynnes i kraft, i den Hellige Ånd og i stor fullvisshet. 1. Tess. 1, 5. Ja, på samme måte må vi også motta det. «... ikke som et menneskeord, men, som det i sannhet er, som et Guds ord, som og viser seg virksomt i dere som tror.» K. 2, 13. De fleste tar imot ordet som om det var menneskeord. Derfor har det heller ingen virkning i deres liv.

«Dersom dere blir i mitt ord, da er dere i sannhet mine disipler.» Joh. 8, 31. Ja, la oss bli i det ord som er innplantet i oss. Det er mektig til å frelse våre sjeler. Og når Guds ord får lov å gjennomlyse oss, får vi se en vid arbeidsmark inne i oss og blir ikke lenger opptatt av andres feil og mangler.

Full visshet om det som håpes

Slik beskrives troen i Hebr. 11. Og i samme kapittel leser vi om menn og kvinner som gjorde ting som ellers intet menneske kan gjøre. Det var nettopp håpet som gjorde at de hadde så stor en tro. De hadde alle et levende håp om noe som var bedre, og stundet etter dette. Om Enok står det at han tektes Gud. Noah vandret med Gud. Han var ikke som andre på sin tid. Han bar på et håp i sitt hjerte. Abraham kunne ikke tilfredsstilles ved glansen og prakten i Ur, han hadde en lengsel i seg, et håp som gjorde at han ventet på den stad som Gud er byggmester og skaper til. Og det var et levende håp og tro som gjorde at Sara fikk kraft til å grunnlegge en ætt. Hun aktet ham trofast som ga løftet. Og de løfter vi har fått, er å bli delaktige i guddommelig natur.

Tro er ikke følelse. Tro har vi når vi ganske enkelt bygger vårt liv på Guds ord og på hans løfter. Men tar vi imot utløsning ved det jordiske og det synlige, vil «fosterlivet» i oss dø og løftene får intet «amen».

I håpet er vi frelst. Rom. 8, 24-25. Da stunder vi med tålmodighet etter det vi ikke ser. Vi setter vår lit til Guds løfter, som i den nye pakt er å bli likedannet med hans Sønns bilde. V. 29. Ja, når vi tror dette, da stunder vi etter det, lever i helliggjørelse og vil etter hvert få smake det overflodsliv som er lovt i Kristus Jesus. Her trenger vi tro og tålmod.

Troen er ikke alles sak, heter det i 2. Tess. 3, 2. Nei, det er ikke alle som har hjertelag og sinnelag til å tro det vi tror på. Og denne tro må bevares i en ren samvittighet. 1. Tim. 1, 19. I 2. Kor. 1, 20 leser vi om løftenes ja og deres amen. Lever vi vårt liv i Jesus Kristus, vil løftene ved ham få sitt amen i vårt liv, Gud til ære ved oss. Ja, det vil lykkes fullt og helt.

«For dere trenger til tålmod, for at dere, når dere har gjort Guds vilje, kan oppnå det som er lovt.» Hebr. 10, 36. Når vi gjør Guds vilje, etter det lys vi har, vil vi også få se at det var litt av hvert av vår menneskenatur som klebet ved det vi sa og gjorde. Her får vi anledning til å rense oss selv i lydighet mot sannheten, kjenne Kristi lidelser i en dypere grad og dermed komme til en dypere grad av gudslivet. Dette er veien gjennom kjødet, inn i helligdommen. I denne helligdom kommer ingen inn som har et urent hjerte og som ikke er renset fra en ond samvittighet. Håpet er å bli ham lik. «Og hver den som har dette håp til ham, han renser seg selv, likesom han er ren.» 1. Joh. 3, 3.

Den som gjør sannheten, han kommer til lyset. Joh. 3, 20-21. Har man noe i mørket, ønsker man ikke at ens gjerninger skal granskes og refses av lyset. Vi har fått én Ånd å drikke. Det er Sannhetens Ånd. Den taler til oss om vår egen synd. Den som lever i lyset, trenger likevel renselse i Jesu blod. Men søker en sitt eget, så er en ikke i lyset og kommer også utenfor Kristi legeme. Mange har blitt stående utenfor dette legeme og utenfor nåden fordi de har hatt store tanker om seg selv. Kan man ikke støtte sin bror og søster og verdsette deres tjeneste, vil man med sine høye tanker om seg selv bli stående utenfor det dyrebare samfunn i Kristi legeme.

Vær stille, alt kjød, for Herrens åsyn!

Sak. 2, 17. I den gamle pakt kunne man komme ganske langt ved sin gudhengivenhet. Men det er først ved det verk Jesus Kristus gjorde, at alt kjød i dypeste og sanneste forstand kan bli brakt til stillhet.

Tenk bare å få vår tunge til å være stille, slik at alt det meningsløse og tomme blir borte og at vi heller bruker vår tunge til oppbyggelse. Vi må komme til en levende tro på i sannhet å være korsfestet med Kristus.

«Bare i håp til Gud er min sjel stille.» Salme 62, 2. «Sannelig, jeg har fått min sjel til å være stille. Vent på Herren, Israel, fra nå av og inntil evig tid!» Salme 131, 2-3. Det skal stor ydmykhet til i sannhet å vente på Herren, ja, vente på Herren, søke sin trøst hos Herren i livets forhold, i stedet for å vente på utløsning og trøst fra sine medmennesker. Bare i håp til Gud!

«Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd ... Kast all deres sorg på ham!» 1. Pet. 5, 6-7. Blir vi urolige i livets forhold, kommer det kun av vår egen synd. Vi må under den tukt som kommer over oss i livet, og erkjenne sannheten om vår egen dårlighet. Gud tukter til vårt gagn. Han tukter til liv. Det han vil, er å opphøye oss i sin tid. Men først må vi lære å opphøye ham. Og det gjør vi når vi ydmyker oss.

Vi skal ikke undre oss over den ild som kommer over oss til prøvelse, som om det var noe underlig. 1. Pet. 4, 12. Når vi er ydmyke og lever i selverkjennelse, så finner vi det absolutt ikke underlig at vi kommer i de forskjellige prøvelser. Gullet bevrer i smeltedigelen så lenge det er noen urenheter i den flytende masse. Når disse urenheter blir renset bort, ligger gullet der helt stille.

«Eller skjer det vel en ulykke i en by uten at Herren har gjort det?» Amos 3, 6. Intet av det Herren gjør, er ondt. Det gir fullkommen hvile å tro på Guds fullkomne styrelse. Og han har sagt: «Jeg vil ingenlunde slippe deg og ingenlunde forlate deg.» Hebr. 13, 5. I denne hvile har vi ingen krav til vår neste. Forut for hvilen går kamp, men selv i kampen kan vi ha hvile i Gud.

Broder Kåre J. Smith, som på siste møte i nyttårshelgen talte om disse ting, og forøvrig det vesentligste av det som ellers er gjengitt i dette referatet, anbefalte varmt å lese broder Elias Aslaksens hefte: Hvile i Gud. Dette heftet betegnet han som ytterst dagsaktuelt. – Guds ord er så rikt at det dekker alle livets forhold, og ved troen på det, går vi inn til hvilen. I stedet for å søke eller ønske å komme unna prøvelsene, bør vi be om visdom i hvert forhold vi kommer i.

«Dette er dagen som Herren har gjort. ... Å Herre, frels dog!» Salme 118, 24-25. På festmøtet nyttårsaften ble dette ord som en ledetråd. Og med dette bønnesukk burde vi begynne det nye året: Å Herre, frels! La oss legge alle de dager vi går i møte, i Herrens hånd. I Herrens hånd er alt som det bør være. Der er det ingen grunn til bekymring. Hver dag er det gjerninger som er lagt ferdige for oss, at vi skulle vandre i dem. Disse gjerningene finner vi kun ved ydmykhet.

«I dag, om dere hører hans røst.» Hebr. 3, 7. I dag! I dag gjelder det å ha det usynlige, det evige, for øye. Da blir all trengsel kortvarig og lett og vil virke en evig fylde av herlighet i overmål på overmål. 2. Kor. 4, 17-18.