Hvor kommer det fra?

Hvor kommer det fra?

«Hvorfra kommer all ufreden? ... Er det ikke av eders lyster?» Jak. 4, 1.

Disse som Jakob skrev brev til, trengte altså å få vite hvor ufred og strid kommer fra, nemlig fra deres lyster. Tidligere i samme brev hadde han forklart dem at enhver fristes idet han drages og lokkes av sin egen lyst.

Vi som er lesere av «Skjulte Skatter» og har vært under denne forkynnelsen i mange år, vi skulle vel ikke være i tvil om hvor uro og ufred og fristelser kommer i fra? Eller trenger vi en påminnelse?

Hvor kommer irritasjon fra? Hvor kommer menneskefrykt fra? Hvor kommer mistenksomheten fra? Hva kommer det av at det kan kjennes ydmykende å bli motsagt? Hvor kommer det fra at en så lett blander seg i andres saker og feller hastige dommer når en for eksempel møter ting en ikke forstår? Hvor kommer bekymringsfulle tanker fra? Hvor kommer personsanseelse fra? Hvor kommer det fra om en føler ubehag når denne eller hin bror eller søster er til stede? Hvor kommer staheten fra? Hvor kommer misnøyen fra? Hvor kommer komplekser og motløshet fra?

Og slik kan vi fortsette å spørre.

Ja, vi vet vel svaret. Men er det klart for oss i fristelsens stund? Når uroen melder seg, når en kanskje møter noe en ikke forstår, eller en føler det ydmykende å bli motsagt eller misforstått? Jakob retter ganske tydelig og klart søkelyset kun én vei: Alt kommer av vår egen lyst. Det kommer av eget hovmot, det hovmotet vi har erkjent og det skjulte hovmotet som vi får anledning til å erkjenne etter hvert.

Ja, da har vi jo fått klar beskjed! Da vet vi altså én gang for alle hvor alt dette kommer fra. Nå har vi fått et tydelig «fiendebilde». Ja, for hvordan kan vi seire, dersom vi ikke engang ser klart hvor fienden gjemmer seg?

Når vi måtte kjenne noe uro eller «høye bølger» i vårt indre, ja, da har vi fått føling med fienden, hovmotet. Var det ikke noe hovmot igjen å dømme i vårt kjød, da hadde vi vært fullendte. Og det er vi ikke. Så er det da ett å gjøre: arbeide på vår frelse, som Paulus formaner til i Fil. 2, 12, idet vi ydmyker oss under Guds veldige hånd. For det er kun på ydmykhetens og fornedrelsens vei vi kan komme videre, det ser vi tydelig av hele sammenhengen i det nevnte kapittel. Hovmotet er og blir fienden, vår felles fiende. Bak lyster og begjær og krav finner vi hovmotet.

Ja, hvor godt at vi nå tydelig vet hvor «fienden gjemmer seg». Nå vet vi hvor angrepet skal rettes. Nå har vi klart lys over den sak. La oss vandre i dette lys!