Påskestevnet

Påskestevnet

På gudsfryktens vektskål

På stevnets første møte leste broder Kåre J. Smith fra 2. Kor. 5, 7-12 og formante alvorlig og inderlig til den gudsfrykt som vi her leser om, til å leve et liv som tekkes Herren. V. 9. Vi skal alle åpenbares for Kristi domstol. Vi skal alle få igjen det som er skjedd ved legemet, enten godt eller ondt. Vi bør alle kjenne frykten for Herren, den gudsfrykt som betyr at vi frykter for å mishage ham som vi elsker.

Det å ville tekkes mennesker er uforenlig med gudsfrykt. Man kan søke å tekkes mennesker ved en fromhet i det ytre, som bare er hykleri. Eller man kaster slike ”fromhetsidealer” over bord, kaller det lovisk, og blir f.eks. verdslig i sin måte å kle seg på og oppføre seg på. Gud, som veier våre ord og handlinger på gudsfryktens vektskål, kjenner jo godt til de tanker og motiv som ligger til grunn for alt dette.

Når vi leser i Ap. gj. 20, 13-38, der vi ser Paulus sier farvel til de eldste fra Efesus, får vi skue inn i noe av hans gudsfrykt. Han holdt i sin forkynnelse ikke noe tilbake av det som kunne være gagnlig for vennene å høre. V. 20. Han formaner til å vokte Guds menighet, ”som han vant seg ved sitt eget blod.” V. 28. Han ville ikke at noen i Guds menighet skulle bedrøve ham som hadde frikjøpt dem ved sitt eget blod. Ja, denne gudsfrykt og denne kjærlighet, gjenkjærligheten til ham, bør veie tungt for oss. I denne gjenkjærlighet til Kristus vil vi ikke slippe noe lettsinn inn i vårt liv, eller i vår tale og ferd handle etter eget forgodtbefinnende og stole på at det går bra likevel.

”Frykt er ikke i kjærligheten, men den fullkomne kjærlighet driver frykten ut.” 1. Joh. 4, 18. Den ”loviske frykt” kan nok holde mye på plass, men hjelper oss ikke til troens lydighet. Den fullkomne kjærlighet som Johannes skriver om, er å elske ham som elsket oss først. Vi ønsker ikke å gjøre ham sorg som ga sitt liv for oss.

Vårt evangelium er ikke budløst. Nei, det står i kap. 3, 22: ”Og det vi ber om, det får vi av ham; for vi holder hans bud og gjør det som er ham til behag.” Dersom vi elsker ham, da holder vi hans bud.

”Å frykte Herren er begynnelsen til visdom.” Ordspr. 9, 10. Dårskap, hovmod og støy hører sammen. Herrens tukt driver dårskapen ut, og gudsfrykten bevarer også fra all ungdommelig dårskap og lettsinn.

I Hebr. 1, 3 leser vi om Jesus, som er avglansen av Guds herlighet og avbildet av hans vesen. Paulus skriver i 1. Kor. 1, 30 om hva Kristus har blitt for ham og mange med ham: visdom, rettferdighet, helliggjørelse og forløsning. Hva er Kristus blitt for deg? Er du en avglans av hans vesen? Er du gudfryktig? Den gudfryktige spør bare etter hva Gud tenker om ham/henne, ikke hva mennesker eller en selv mener om saken.

”Frels, Herre! For de fromme er borte, de trofaste er forsvunnet blant menneskenes barn.” Salme 12, 2. Ja, dette hjertesukk fra Davids hjerte er ikke minst aktuelt i vår tid. Man må lete med lys og lykte etter de gudfryktige. Men det er, Gud være takk, også i dag noen som lengter etter gudsfrykt. Den som er gudfryktig i sitt hjerte, er ikke verdens venn, ikke pengenes venn, ikke gjerrighetens venn, for slike velger, iflg. Jak. 4, 4, å være Guds fiender.

I Es. 11, 2 leser vi om den Ånd som gir kunnskap om Herren og frykt for ham. Ja, må denne velsignede gudsfryktens Ånd fylle enhver. Det er en mektig bevarende kraft i denne Ånd. Kraft til seier. Seier der man før var svak. Tenk hvor lett det f. eks. er å skravle i vei, ja, baktale og tale lettsindige ord. Gudsfrykten bevarer oss fra all denne tomhet og ondskap.

Vi møter disse Guds ånder også i Åp. 4, 5, der de blir betegnet som ildfakler. Det er en ildmur av troskap rundt det sanne broderskap. Og der elsker man lutringsilden. Der lærer vi å fornedre oss, vandre i hans fotspor, han som ble høyt opphøyet, ikke fordi han var Guds Sønn, men fordi han fornedret seg.

Øv deg i gudsfrykt!

”Da nå alt dette oppløses, hvor må dere da strebe etter hellig ferd og gudsfrykt.” 2. Pet. 3, 11. Det er i disse oppløsningstider ekstra nødvendig å komme sammen og vekke hverandre. Ingen må sløvne av og bli revet med av de ugudeliges forvillelse og falle ut av sin faste stand, som det står uttrykt i vers 17. Hellig ferd er en atskilt og utskilt ferd, helt utskilt fra synd og syndere. Det er å vandre i lyset og få erfare Jesu blods rensende kraft.

Øv deg i gudsfrykt! Det var formaningen Timoteus fikk. 1. Tim. 4, 7-8. Denne øvelse i gudsfrykt er ikke noen enkel sak. For det er veldig sterke krefter i vår menneskenatur til å ville stå for menneskers åsyn. Det er så lett å kjenne seg noe ”oppløftet” når f. eks. en betydningsfull bror har gitt en et godt skussmål. Da gjelder det å øve seg i gudsfrykt for Herrens åsyn.

”Søk det som er der oppe, der Kristus sitter ved Guds høyre hånd!” Kol. 3, 1. Her har vi et eksempel på øvelse i gudsfrykt, den øvelse som består i å være levende interessert i hva han som sitter ved Guds høyre hånd tenker og mener om oss, øvelse i å bli fri fra alle jordkrypende tanker om menneskers vitnesbyrd og omtale. Øv deg i det, du unge, helt fra din tidligste ungdom.

”Å frykte Herren er å hate ondt.” Ordspr. 8, 13. Ja, gudsfrykt gjør oss faste og urokkelige så vi ikke rives med på noen måte av de ugudeliges forvillelse. At vi f. eks. ikke rives med av den forvillelse som pengekjærhet er. La oss forene oss med Herren i dette fullkomne hat til det onde. Verden lider, menneskene lider. Vi bør derfor, som Peter skriver, vente på Guds dags komme. Ja, vi kan til og med fremskynde denne dagens komme, står det. Det gjør vi nettopp ved hellig ferd og gudsfrykt, ved mer inderlig å leve for hans åsyn.

”Eders ferd være uten pengekjærhet.” Hebr. 13, 5. Denne formaning må vi ta alvorlig, ikke minst vi som bor i de rike, vestlige land. Pengekjærhet berøver oss det himmelske syn. Det er f. eks. en sørgelig utvikling i en brors liv når en opplever at broderen blir mer og mer borte, mens businessmannen kommer mer og mer til syne. Våkn opp for ditt kall! Ødelegg ikke ditt kall for noen lusne penger. Da kan vi si med fritt mot: ”Herren er min hjelper, jeg vil ikke frykte; hva kan et menneske gjøre meg?” V. 6.

Mangel på gudsfrykt gjør at en ikke tar det så nøye. Når Peter formaner utvalgte og gjenfødte brødre og søstre til å avlegge all ondskap og all svik og også hykleri, avind og all baktalelse, så er det vel ikke nødvendigvis slik at disse ting finnes i hauger og lass i en troendes liv. Men ved mangel på gudsfrykt kan det være noe igjen før det blir skikkelig rent og før tankelivet blir så rent at ingen mørke skygger kastes over livet i livets forskjellige forhold.

”Men vær, etter den Hellige som kalte dere, også dere hellige i all deres ferd!” 1. Pet. 1, 15. Hellige, i all vår ferd! F. eks. skal vår ferd i våre hjem være hellig. Vi skal ikke leve et slurvet og overfladisk liv i våre hjem. Og i menigheten bør vi vite hvorledes vi bør ferdes i Guds hus, nemlig hellig og rent. 1. Tim. 3, 15.

Guds visdom, den skjulte

”Vår dugelighet er av Gud.” 2. Kor. 3, 5. Når vår dugelighet er av Gud, har vi helt gitt opp å tro på vår egen dugelighet. Da har vi gitt opp alle selvkloke tanker om hvordan alt og alle skal være, alle egne stolte meninger. Da erkjenner vi at vi er støv.

For det naturlige menneske er det som hører Guds Ånd til, en dårskap. Å lide urett er dårskap. Å fornekte seg selv er dårskap. Ordet om at det er saligere å gi enn å ta er dårskap for det naturlige menneske. Men den åndelige opplever at Kristus er blitt oss visdom fra Gud. Paulus forkynte Kristus korsfestet. 1. Kor. 1, 23. Det er denne Kristus som er Guds visdom. Og kraften av hans oppstandelse står da til vår rådighet. Tar vi ære av mennesker, da er ikke Kristus blitt noe for oss. Ingen kan følge ham uten hver dag å ta korset opp og fornekte seg selv. Guds visdom ble åpenbart i Jesus fordi en død fant sted i hans indre. Det er Kristi død, den som gjør ende på synden.

Denne velsignede visdom har Gud skjult for de vise og forstandige og åpenbart for de umyndige. Les 1. Kor. 1, 26 flg. Der ser vi hvilken interesse Gud har i det som ingenting er, for å gjøre til intet det som er noe. Der nede hører vi hjemme. Der bør vi befinne oss. Vi kommer til ham som et konkursbo, som et intet. Og så gjelder det å forbli der i ringhet for Guds åsyn.

Vi leser videre i 1. Kor. 2 om hvor tro Paulus var hva dette angår. Hans liv var en dom over alt stort og opphøyet. La oss huske at vi er intet. Vi er ikke noe mer enn hva Kristus er blitt oss til. Og la oss forstå at slik Gud fører oss i livet og dets mange forhold, det er den visdom som Gud har skjult og bestemt til vår herlighet. 1. Kor. 2, 7. Det er ikke alltid vi forstår hans ledelse, men tror vi enfoldig på Guds styrelse, vil vi erfare at alt er bestemt til vår herlighet. Derfor kunne Paulus også rose seg av sine trengsler. For der i trengslene har Gud skjult sin visdom. Hvorfor da frykte for trengslene?

Hovmodet er menneskets synd. La oss vandre med en bøyet og ringe ånd og tro fullt og fast på Guds fullkomne styrelse.

Se, alt er blitt nytt!

”Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! Se, jeg gjør noe nytt, nå skal det spire fram.” Es. 43, 18-19. Disse løfter gjelder både det jordiske og det åndelige Israel. Vi skal akte nøye på hva Gud gjør og vil gjøre for Israels folk og land.

Også vi må ta disse ord til hjerte. Mange dveler altfor mye og altfor lenge og til egen skade ved fortiden. Har det vært fall og nederlag, da er det nåde nok hos Gud til å reise seg opp og gå videre. Når en har renset seg og ordnet opp i sitt liv, da skal man ikke kretse rundt dette og miste kostbar livstid. Det er ingen mening i å holde på med noen selvavstraffelse når Herren sier: Se, jeg gjør noe nytt!

”Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning; det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt!” 2. Kor. 5, 17. Alt det gamle er ubrukelig. Nå skal det nye liv spire fram. Derfor har Guds ord gitt oss en rettesnor vi skal gå fram etter: Bare en ny skapning er noe! Gal. 6, 15-16.

Og nå gjør Herren noe nytt både i det naturlige og i det åndelige Israel. Men det er det åndelige Israel, menigheten, som skal bli først ferdig. Vi har kortest tid på oss, kan man si. Så nå må vi ikke gå der med sløve hjerter, døve ører og gjenlukte øyne, som det står om Israel i Matt. 13, 15. Og ingen må gå der motløse og synes synd på seg selv i livets forhold. La oss stå opp og bli lys!

Vi tror på kraften i såkornet. Jesus forteller jo en lignelse om sennepskornet som er mindre enn alt annet frø, men det vokste til og ble til et tre, der himmelens fugler kunne bygge rede. Det vitner om hva Gud vil gjøre i vårt liv!

Kristi død

“Men er vi død med Kristus, da tror vi at vi også skal leve med ham.” Rom. 6, 8. Dersom vi vil leve for Gud, ja, leve så helt for Gud at vi er uberørt av djevelens makt, må vi forstå hva det vil si å være død med Kristus. Vi må forstå Kristi død, den død som gjør det mulig å åpenbare Kristi liv.

Den død Jesus døde på Golgata kors, den døden kan vi ikke følge ham etter i. Men når Paulus i 2. Kor. 4, 10 vitner om å bære Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme, da dreier det seg om den død som Paulus også nevner i Fil. 3, 10: “... idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.” For at Jesu liv skal bli åpenbart i vårt legeme! Hvilket svimlende og opphøyet kall! Hvem åpenbares f. eks. i ditt legeme når noen rører ved din person eller din ære eller din families ære? Det er meningen at Jesu liv skal åpenbares. Men da må vi hengi i døden alt som rører seg i vårt kjød. Da må vi døde legemets gjerninger ved Ånden. Rom. 8, 13. Da må vi følge i hans fotspor som bar seg selv fram som et ulastelig offer for Gud. Dette skjedde i kraft av en evig ånd. Hebr. 9, 14. Det er et Åndens verk, ved Kristi oppstandelseskraft, ved tro. Det dreier seg da ikke om “min rettferdighet”, som Paulus omtaler i Fil. 3, 9, men om den rettferdighet som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen. Denne rettferdigheten har ikke vi æren for. Det er Åndens verk. Men da lever man også ubesværet av menneskers ros eller ris, ære eller vanære. Da får vi kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser. Det er den nye og levende vei som Jesus innvidde tilbake til Faderen. La oss derfor akte oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus!

Ovenstående referat er i hovedsak det som kom fram ved broder Kåre J. Smiths tjeneste. Hele stevnet var en gjennomtrengende vekkelse til gudsfrykt. Og blant de unge var det vekkelse. De hadde egne møter, der en mektig bønnens Ånd var til stede. La oss ta vare på ordet om gudsfrykt og være tro i det i tiden som kommer!