Nyttårsstevne

Nyttårsstevne

I Sak. 11, 7 sier profeten at han røktet fårene med to staver i sin hånd. Den ene kalte han liflighet, og den andre kalte han bånd. Disse to «stavene» var tydelig i virksomhet på nyttårsstevnet på Brunstad. Hele stevnet var preget av liflighet og likeså av det bånd som binder sammen. Her er et utdrag av det liflige og sammenbindende budskap som ble forkynt på møtene:

Guds sanne nåde

Ganske tidlig, allerede på apostlenes tid, var Antikrists ånd virksom for å forvrenge og bortforklare Guds nåde. Derfor måtte apostelen Peter både formane og vitne om «Guds sanne nåde». 1. Pet. 5, 12. Guds sanne nåde er den nåde som kan føre oss til fullkommen seier over synd og til delaktighet i guddommelig natur. Og Judas formaner leserne til å stride for den tro som én gang er overgitt til de hellige. Judas 3. For noen hadde begynt å forvende Guds nåde til skamløshet, slike som nektet å ha Jesus Kristus som hersker og herre i sitt liv. V. 4. Ja, la oss vokte oss så ingen stjeler den dyre tro fra oss. Det øves nemlig i den religiøse verden en massiv påvirkning, ikke til å nekte Jesus Kristus som sonoffer for vår synd, men til å nekte ham å være herre og hersker i livet, til å bortforklare den nåde som gir oss seier over all bevisst synd. Da fortsetter man å være en synder, en frelst synder, som man sier, men dog en synder.

La oss stride for vår tro! Når man har omvendt seg til Gud og har fått tilgivelse for sine synder, er en ikke dermed kommet til seier over synd. For å få seier, må vi stride for vår tro. Alt er av nåde, vi er under nåden, sies det gjerne, idet man fortsetter å synde. Dette er ikke den sanne nåde.

Abraham og Sara opplevde at deres menneskelige kraft ble fullstendig nedbrudt. Da de fikk sønnen Isak, kunne de virkelig si: Alt er av nåde! Abraham ble sterk i sin tro, idet han ga Gud æren. Og det som menneskelig talt var umulig, ble mulig.

Paulus vitnet også at Herrens nåde mot ham ble overvettes stor med tro og kjærlighet i Kristus Jesus. 1. Tim. 1, 14. Ja, denne nåde er så stor at den kan føre oss til likedannelse med Kristus!

I Titus 2, 12 ser vi at Guds nåde opptukter oss til å fornekte ugudelighet og leve gudfryktig i den nåværende verden. Ja, dette er Guds sanne nåde.

Paulus betraktet seg selv som den største av alle syndere. Men han fikk miskunn og ble et forbilde for oss alle. Paulus ydmyket seg dypt og fikk nåde og miskunn. Her ser vi veien til å få nåde, Guds sanne nåde. Selverkjennelse åpner døren til dette nådens vell. «Derfor vil jeg helst rose meg av min skrøpelighet, for at Kristi kraft kan bo i meg.» 2. Kor. 12, 9. Slik hadde den nidkjære Paulus ved erfaring lært hvordan han skulle bevares i nådens kraft.

En kan nok være ung og ivrig, men kanskje det ikke er så mye salvelse som følger med ens liv og tjeneste. Er man eldre og har fått del i nedbrytningen, så kan man glede seg over slike unge nidkjære. For de vil også i sin tid komme til å få se sin skrøpelighet. Og da kommer det mer salvelse over deres liv og virke.

Guds nåde mot meg har ikke vært forgjeves, kunne Paulus vitne. 1. Kor. 15, 10. Ja, må vi også kunne vitne det samme. Dersom en er bitter, fornærmet, vred osv., da har jo nåden blitt forgjeves. Ved Guds nåde var Paulus blitt fri fra alle krav. Han hadde ingen krav eller forventninger om å få ære av mennesker. Ja, hvilke krav skulle vi ha til andre, dersom alt er av nåde? Da har den eldre generasjon f. eks. ingen krav til de yngre.

Når vi kommer til å se vår skrøpelighet, skal vi ikke tape motet. Abraham, de troendes far, trodde mot håp med håp. Og han ble ikke til skamme. Forbli i bønn og påkallelse og tro til Gud. Tro på nåden! «Hvor synden ble stor, ble nåden enda større.» Rom. 5, 20. Det er ingen grenser for hva Gud kan gjøre. Det er vi selv som setter grenser dersom vi er vantro mot ordet. Grip troen på det Gud kan gjøre for deg og i deg!

Bli en Herrens tjener

På nyttårsstevnets første dag ble det holdt et ungdomsmøte med oppglødning til å bli Herrens tjenere. Det ble vist en film fra de tyske ungdommers evangeliseringskampanje tidligere på høsten og berettet om hvilken velsignet virkning det hadde hatt, først og fremst for de unge selv og dernest på flere som hadde fått høre Evangeliet.

I Rom. 6, 22 ser vi jo klart betingelsene for å være i Guds tjeneste: Frigjort fra synden. Det vil si: frigjort fra å leve i bevisst synd, f. eks. i de kjødets gjerninger som står oppnevnt i Gal. 5, 19-21, slikt som alle mennesker forstår er synd.

Det er de som drives av Guds Ånd som er Guds barn, Guds arvinger og Kristi medarvinger. Rom. 8, 14 flg. Og de som vandrer i Ånden, fullbyrder ikke kjødets begjæring, de har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Gal. 5, 16 og 24. Måtte det bli mange slike tjenere!

Gud er trofast som har gitt oss løftene. Og siden det kan ta noe tid før løftene oppfylles, må vi holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp. Hebr. 10, 23. Vi skal ikke late som om vi er kommet til mer i vårt liv enn det som sannhet er. Men alle kan bekjenne sitt håp og tale profetiske ord i tro!

Vi vil nok under vandringen oppdage at vi gjør det vi hater, som Paulus uttrykker det i Rom. 7. Men nettopp her ligger jo vår utvikling som Herrens tjenere, idet vi kan døde legemets gjerninger ved Ånden. Det er jo mye av vår natur som kommer fram ved vårt legeme både i gjerning og ved vår munn. Men forstår vi her å rense oss, så får vi en herlig utvikling i Herrens tjeneste.

De som i sannhet tjener Herren, går ikke og venter på takk og anerkjennelse. Nei, de blir takknemlige.

Grunnvollen

«For ingen kan legge en annen grunnvoll enn den som er lagt, det er Jesus Kristus.» 1. Kor. 3, 11.

Det er ikke så mange som har fått denne grunnvoll lagt i sitt liv. Ved kunnskapen om Jesus Kristus ble Paulus så grepet at han aktet alt annet for skarn, for å vinne Kristus. Når man ikke har den kunnskap at Jesus som Menneskesønn ble fristet og seiret, har man ingen grunnvoll i sitt liv. Det er når vi får lys over det verk som skjedde i Jesus i hans kjøds dager at vi kan få tro for at også vi kan bli frelst fra alt som kom inn i menneskeslekten ved fallet. Forlikt med Gud ved hans Sønns død, heter det i Rom. 5, 10, og så skal vi så meget mer bli frelst ved hans liv etter at vi er blitt forlikt.

Når apostelen Peter skriver om å følge i Jesu fotspor, han som ikke gjorde synd, hvorledes kan vi få tro for slikt uten å ha Jesus Kristus som grunnvoll for vår tro? Det innebærer at vi ser ham slik som han blir beskrevet i Rom. 8, 3. Der ser vi tydelig at Gud fordømte synden i hans kjød, slik at Peter kunne skrive: han som ikke gjorde synd. Dette blir en fast grunnvoll for vår tro. Da blir Jesus i sannhet vår Herre. Og ved troens lydighet blir vårt liv til hans navns ære. Rom. 1, 5. Det blir ikke til ære for hans navn dersom vi fortsetter å synde.

Fordi han, vår yppersteprest, er prøvd i alt i likhet med oss, kan vi nå få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid. Hebr. 4, 15-16. Hjelp i rette tid! Så vi ikke faller. Ja, stor er denne gudsfryktens hemmelighet, Kristus åpenbart i kjød. Og nå kan lovens krav oppfylles i oss, står det videre i Rom. 8, 4. Det vil si at begjæret blir dødet. For lovens krav var: du skal ikke begjære.

Kristus bar seg selv fram som et offer for Gud. De gammeltestamentlige offer kunne ikke bortta synden. Det er når man bærer seg selv fram som offer at det blir seier og mer enn seier. Da kan Ånden lede oss til hele sannheten, og vi får mer og mer lys over det i oss som skal hengis i Kristi død.

Ja, la oss ikke forakte denne store frelse! Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, kunne Paulus vitne. 2. Kor. 4, 10. Alltid! Så grepet var han av Jesus Kristus at han alltid (!) fant noe å hengi i Kristi død. Dermed kunne han åpenbare Kristi liv. V. 11.

Hans herlighet til pris

Etter at vi er frelst av nåde, ved tro og ikke av gjerninger, har Gud er herlig plan med vårt liv. Vi er hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger, som Gud forut har lagt ferdige for oss. Ef. 2, 8-10. Han må danne oss for disse gode gjerninger, og nå lever vi i vår utdannelsestid og skal lære å gå inn i de gjerninger han danner oss for.

Da må vi lære å ydmyke oss under Guds veldige hånd, som Peter skriver i 1. Pet. 5, 6. Guds veldige hånd er alt som møter oss i livet, også det som bringer oss lidelser. Det er ikke meningen vi skal gå trykket under de mange byrder. Det er mye vi ikke kan gjøre noe med, alt det får vi lov å kaste på Herren. Og de byrder som vi etter Herrens vilje skal bære, kan vi da bære fritt og lett.

På denne veien får vi også del i tukten, for den Herren elsker, den tukter han. Da skal vi ikke undre oss. Det er Guds veldige hånd, som vil danne og frelse oss, slik at vi blir til pris for hans nådes herlighet. Det er mer enn bare å kunne vitne: Jeg ble frelst av nåde. Ef. 1, 5-6. Da lærer vi å vandre i de gode gjerninger som Gud har lagt ferdige for oss. Og da opplever vi sannheten i Rom. 8, 28, at alle ting tjener oss til det gode, for det er likedannelsen med hans Sønns bilde som er dette gode. V. 29. Her finner vi de ferdiglagte gjerninger nettopp i de forhold vi står. I hjemmet, på arbeidsplassen, i menigheten på hjemstedet. Nettopp på hjemstedet er det vi skal lære å «eltes» inn i samfunnet med våre brødre og søstre. En har kanskje vanskelig for å sitte og høre på en brors «preken». Viktigere for deg enn å få slutt på din brors snakkesalighet er at du forblir i kjærligheten og blir frelst fra dine krav. Ydmyk deg, så får du samfunn med din bror.

Og er det tunge byrder å bære, da er det som i det naturlige når noe tungt skal bæres: Søk å komme under. Der i det lave, under dine medbrødre og søstre, der blir byrdene enkle å bære.

Ha synd – Gjøre synd

Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv. 1. Joh. 1, 8. Videre skriver apostelen Johannes i kap. 2, 1 at han skrev til de troende for at de ikke skulle synde. Vi ser tydelig av dette at han gjør forskjell mellom å ha synd og å gjøre synd.

Å ha synd betyr at vi har et kjød med lyster og begjæringer. Rom. 7, 18. Det gjør at vi blir fristet. Når vi blir født på ny og får et rent hjerte, så er det ikke dermed sagt at vi ikke har synd og blir fristet. Men vi behøver ikke gjøre det vi blir fristet til, vi behøver ikke slippe noe urent inn i vårt hjerte. Vi kan bevare et rent hjerte.

Ved døden gjorde Jesus ham til intet som hadde dødens velde, det er djevelen. Hebr. 2, 14. Han var den første som gikk denne veien. Nå kan vi, som Paulus skriver i Fil. 3, 10, ligne ham i hans død ved trofast å lide i kjødet. Død vil da si at vi ikke lenger blir fristet der vi tidligere ble fristet. Det er denne hjelp han kan gi oss, da han selv har lidt og vært fristet. Hebr. 2, 18. De fleste som regner seg som troende, har i virkeligheten «en annen Jesus», en som ikke kan hjelpe oss ut av synden. Men la oss følge vår Mester på lidelsens vei. Da kommer vi til hvile. Vi skal ikke fristes til de samme ting i det uendelige. Det er ingen synd å bli fristet, men vi behøver aldeles ikke gjøre det vi blir fristet til. Men skulle det skje at en syndet, så har vi en talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, og han er en soning for våre synder. 1. Joh. 2, 1-2.

La oss kjempe for vår tro! Vårt kall er å bli ulastelige i hellighet for vår Guds og Faders åsyn. 1. Tess. 3, 13.

Ja, nyttårsstevnet var rikt på profetisk tale. Om den står det i 1. Kor. 14, 3 at den er både til oppbyggelse, formaning og trøst. Og «liflighet» og «bånd» var også tydelig å merke på festmøtet som ble holdt nyttårsaften. På denne festen ble det vist en film om det arbeidet for barna og de unge som utføres i menigheten. Der hørte vi f. eks. vitnesbyrd av unge som uttrykte sin store takknemlighet for at de hadde vokst opp i en menighet der det har vært et velsignet og godt arbeid med interessante aktiviteter for barn og unge og hvor det har vært mange yngre trofaste brødre og søstre som har ofret seg i slikt arbeid. Ja, må det bidra til å øke forståelsen av dette arbeid og også takknemligheten for alle dem som ofrer seg. De unge trives blant oss. Det er blitt en stor forgård, vil noen si. Ja, men vi tror på ordets skaperkraft.