Påskestevnet

Påskestevnet

Igjen har vi opplevd et velsignet stevne på Brunstad. Ca. 7000 venner fra mange forskjellige land var samlet til stevnet i påsken. Stevnene er, som broder Kåre J. Smith uttrykte det, en veldig hjelp for vårt åndelige liv, med tanke på å vinne rikdommer i Gud. Våre ører blir i særlig grad vendt til Herren. Og å vinne større og større rikdommer i Gud, det må jo være vår alles higen og trang og inderlige bønn. Her er det noen notater fra det innholdsrike stevnet.

Guds rike

Guds rike består av rettferdighet og fred og glede i den Hellige Ånd. Rom. 14, 17. Dette rike er det som nå i den nye pakts tid kan komme inn i oss. Rettferdighet og fred og glede. Dette rike har en uovervinnelig kraft, og de som har dette rike i seg, er også uovervinnelige.

Jesus hadde det evige liv i seg. Rettferdighet, fred og glede. Godhet, barmhjertighet, kjærlighet. Dette rike forkynte han. Og fra og med pinsefestens dag kunne også disiplene med kraft forkynne dette rike, det liv som de hadde tatt og følt på. Dette liv er et seiersliv, et triumferende liv.

Dette seirende liv blir nesten ikke forkynt på jorden i dag. Derimot er det mange, som likesom Satan, skaper seg om til rettferdighetens tjenere. 2. Kor. 11, 13-15. Og nettopp fordi de utgir seg for å være rettferdighetens tjenere, er det lett å bli bedratt. De er jordiske og jordbundne og er langt fra den Ånd som råder i Guds rike. Jesus seiret over alle disse forførende makter og kunne ved avslutningen av sitt liv her på jorden si: – Verdens fyrste har intet i meg! – Slik kraft var det i hans ånd. Og slik kraft er det også i hans etterfølgeres ånd. Da kan vi med frimodighet si: Kom, Herre Jesus! Kom snart!

I 2. Tess. 2, 10 leser vi også om urettferdighetens forførelse. La oss vokte oss for all slik forførelse og for slike som mener seg å være rettferdighetens tjenere, men er ugudelige i sin ånd.

I Matt. 7, 21-23 leser vi om de mange som hadde gjort mye godt ved Herrens navn. Men de hadde ikke levd sitt liv i Herrens navn. De hadde gjort urett, og Jesus måtte si til dem: «Jeg har aldri kjent dere; vik bort fra meg, dere som gjorde urett!» All urett må renses bort fra vårt liv. Først og fremst all urett i pengesaker og i våre jordiske forhold. Og all urett i bruken av vår tunge, all urett i vår dom over andre, ja, all urett i vårt tankeliv.

I 2. Tim. 2, 19 står det om Guds faste grunnvoll: «Herren kjenner sine, og: Hver den som nevner Herrens navn, skal avstå fra urettferdighet!» Ja, den som ikke vil avstå fra urettferdighet, bør passe seg for å nevne Herrens navn. Da bør en heller omvende seg av hele sitt hjerte. Jeg har aldri kjent dere, sier Herren til dem som gjorde urett. Herren kjenner sine, heter det om dem som bygger på rettferdighetens grunnvoll. Den gode hyrde kjenner sine får, og fårene kjenner ham. Har en lite eller intet kjennskap til Kristus, så kommer det av et troløst liv.

I Matt. 11, 12 leser vi om å trenge seg med makt inn i himlenes rike. Da er en virkelig grepet av Guds rike! Jordisksinnede mennesker trenger seg med makt fram når det er salg i en eller annen forretning. Men hvor mange viser samme interesse for Guds rike og trenger seg fram og inn i dét? Paulus bruker uttrykk som: – Jeg jager etter det, om jeg og kan gripe det, ettersom jeg og er grepet av Kristus Jesus. –

Når vi leser 2. Pet. 1, 5-11, får vi et innblikk i hvorledes Guds rike utfolder seg i en trofast sjel. I alle Kristi dyder. Når ord som disse blir levende i våre hjerter, da kan vi seire i alle livets forhold. Men vandrer vi i vårt sinns tomhet, da blir det nederlag på nederlag.

Og den som først søker Guds rike og hans rettferdighet, har intet å tape, men alt å vinne. Både her i tiden og i all evighet. Det leser vi tydelig i Matt. 6, 33.

I 2. Krøn. 7, 1 leser vi at ild fra himmelen fortærer Salomos offer og «Herrens herlighet fylte huset.» Skal vi ha del i Guds rike, skal Herrens herlighet fylle vårt hjertes hus, må vi være et heloffer på Herrens alter. I Dan. 12, 11 leser vi at når det «stadige offer» blir avskaffet, da kommer den «ødeleggende vederstyggelighet». Dette bør være en kraftig formaning til oss i den siste tid, at vi bevarer det stadige offer i vårt liv, slik at de vedstyggelige og ødeleggende krefter ikke kommer inn, verken i vårt liv eller i vårt hjem eller i menigheten. Her må vi blant annet våke over vårt tankeliv. De tanker som stiger opp fra vårt kjød, er ikke rettferdige tanker, de hører ikke Guds rike til, og bør, slik vi leser i Rom. 8, 13, dødes.

I denne troens strid kjenner vi at vi kommer til våre grenser. Men nettopp her, ved grensene, der vi kjenner at vi fristes, må kampen føres, i troens fulle visshet.

Til kong Nebukadnesar ble det sagt: Riket er tatt fra deg! Dan. 4, 31. Det var for hans overmots skyld. Han opphøyet seg. Det lærer oss at det kun er på ydmykhetens og fornedrelsens vei vi har del i Guds rike.

Guds rikes rettferdighet er rettferdigheten av Gud på grunn av troen. Fil. 3, 9. Når vi i ånd og sannhet tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper, da forstår vi at ethvert kjødets krav er en uhyrlig urettferdighet. Guds rikes rettferdighet er en rettferdighet uten krav. Da vil enhver som kommer i forbindelse med oss, kjenne smaken av himlenes rike, ikke av menneskemeninger og vår egenvilje. Tenk å leve et slikt opphøyet liv at vi i våre omgivelser kan sette andres tanker i forbindelse med Guds rike! «Lysets kraft i dette rike får snart mørket til å vike», synger vi i HV nr. 111, v. 4. For ved denne kraft forsvinner alt åndelig «lavtrykk», alle vantros- og anklageånder.

Hunger og tørst etter rettferdighet

«Salige er de som hungrer og tørster etter rettferdighet; for de skal mettes.» Matt. 5, 6.

Når det gjelder ønsket om selv å bli rettferdig behandlet, så har hvert menneske på jord en hunger og tørst etter rettferdighet. Jesus taler her om en helt annen hunger og tørst. Det er hungeren etter en personlig rettferdighet.

I Rom. 3. kapittel får vi et grundig røntgenbilde av oss selv, slik vi er i utgangspunktet, av naturen. Ikke én er rettferdig. V. 10. Alle sammen er blitt udugelige. V. 12. Udugelige til alt som er rett og godt. Når vi i ydmykhet kommer til denne erkjennelsen, da vil den Hellige Ånd, læreren til rettferdighet, vekke vår trang etter en personlig rettferdighet og veilede oss på rettferds stier. Da lærer vi å hengi alle våre krav i døden, alle krav til de andre. Og når vårt hjerte er helt med ham, da får vi oppleve sannheten av 2. Krøn. 16, 9: «… for at han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham.» Slike blir trøstet og mettet. Det er kun de få som har det slik at de i ånd og sannhet hungrer og tørster.

Egenrettferdigheten og selvtilfredsheten er mest utbredt. Og derfor lykkes det ikke å leve et seirende liv.

Det er betegnende slik det står i Ordspr. 16, 26: «Arbeiderens sult arbeider for ham; for hans munn driver ham fram.» Slik er det også med hungeren og tørsten etter rettferdighet. Hungeren er en kolossal og sterk makt. I Salme 42, 2-3 står det om å tørste etter Gud likesom hjorten som skriker, ja, skriker etter vann. Det er et skrik i sjelens dyp som tvinger oss fram.

Av Es. 53, 11 forstår vi at når vi virkelig mettes med rettferdighet, da blir vi i stand til å bære andres misgjerninger. De som har denne sterke hunger og tørst etter rettferdighet, de er salige, sier Jesus. Jesus selv var helt igjennom salig!

Det er oppbyggelig å lese i Salomos Ordspråk om de rettferdige, hvordan de rettferdige har det og tar det og hvordan det går med dem.

Her er noen eksempler på hvorledes de rettferdige har det:

Ordspr. 10, 6-7: Velsignelser kommer over deres hode. Deres minne lever i velsignelse.

V. 11: Den rettferdiges munn er en livsens kilde.

V. 20: Den rettferdiges tunge er som utsøkt sølv; de ugudeliges hjerte er intet verdt.

V. 21: Den rettferdiges lepper nærer mange.

Ja, her er det rikelig anledning til å prøve seg selv. Hvor mange blir næret ved våre ord? Er våre ord en livsens kilde for dem som hører oss? Ja, hvordan står det til med vår rettferdighet?

Den rettferdiges ønsker skal Gud oppfylle, står det i vers 24. Ja, Gud etterjager den rettferdige med bare godt og miskunnhet.

Den rettferdige har omsorg for sin buskap, men den ugudeliges hjerte er hårdt. Kap. 12, 10. De rettferdiges lys skinner lystig, men de ugudeliges lampe slukner. Kap. 13, 9. Og i Jak. 5, 16 heter det: «En rettferdig manns bønn har stor kraft i sin virkning.»

«Ve dere, dere som nå er mette!» sier Jesus. Luk. 6, 25. Det er slike som ikke har noen sorg over sin egen urettferdighet. Kanskje kjenner de bare sorg den dag deres urettferdighet blir åpenbar for andre og det går på deres egen ære løs. Slike lider gjerne over andres urett og kan gjerne opprøres over urett som skjer på den andre siden av jordkloden. Men hunger etter rettferdighet i eget liv, har de ikke. De er kanskje ordets hørere, men ikke dets gjørere. Når de hører ordet, får de helst kunnskap om hvorledes andre skal forholde seg og bruker kanskje til og med ordet for å ta de andre. De er mette, og Jesus roper et «Ve!» over dem.

Herren er en rettferdig Gud. Salig den som tørster etter ham, likesom hjorten skriker etter rinnende bekker. Slike blir en livsens kilde for sine omgivelser.

Den selvsikre har nok mange ganger selv tatt feil i sitt liv. Men like selvsikker er han og tillater seg å mene og dømme om både det ene og det andre. Den rettferdige våger ikke å dømme sin neste.

Det er en utvikling på rettferdighetens vei. Den rettferdiges sti blir klarere og klarere inntil høylys dag. Derfor må vi gi akt på det profetiske ord som skinner på det mørke sted i vårt kjød, inntil dagen bryter fram og morgenstjernen går opp i våre hjerter. 2. Pet. 1, 19.

Peter hadde en herlig opplevelse på forklarelsens berg. Men dess fastere har vi det profetiske ord, skriver han. Og når dette lys skinner på forhenget, kjødet, da gjelder det å være lydig. Da får vi nemlig se noe vi bør rense oss fra. «For vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis; men når det fullkomne kommer, da skal det som er stykkevis, få ende.» 1. Kor. 13, 9-10. At vi skjønner stykkevis, det er det godt og nødvendig å vite. Stykke for stykke kommer for vår bevissthet. Og når lyset skinner på et stykke, da gjelder det å være lydig. Ved ulydighet kan vi miste det lys vi fikk.

En alvorlig appell til de unge

På et av de velsignede vekkelsesmøter for ungdom, rettet broder Kåre J. Smith en inntrengende appell til de unge, en appell som vi alle, både unge og eldre, bør ta til hjerte:

«Og dess fastere har vi det profetiske ord.» 2. Pet. 1, 19. Apostlenes budskap var ikke fremkommet ved menneskelige og skiftende tanker. Det profetiske ord er fast og urokkelig. På pinsefestens dag ble disiplene eiere av ordets kraftige Ånd, og de ble selv faste og urokkelige. De talte og levde i denne kraftige Ånd.

I Åp. 19, 10 leser vi om slike som har Jesu vitnesbyrd, profetordets ånd. Det er en herlig skare, som Herren også i våre dager er i ferd med å samle. I utgangspunktet er man tørr og tom, og Bibelens ord virker også som tørre bokstaver. Men når vi blir født på ny og vi får det faste profetordets ånd i oss, da kommer den samme fasthet og urokkelighet inn i vårt hjerte.

Vi leser i Bibelen om Guds profeter i den gamle pakt. Hvilken fasthet! Hvilken urokkelighet! Og i Åp. 3, 12 leser vi om den seirende skare som blir til urokkelige støtter i Guds tempel. Dette har ikke noe med nådegaver å gjøre. Det har med seier å gjøre, seier over synd.

Og når ordet og ordets Ånd kommer inn i vårt hjerte, da kan vi være med å så den gode sæd, ordet, i andres hjerter. Da blir alle våre medmennesker en aker vi kan så i. Og slike unge brødre og søstre blir en kraft i sin hjemmemenighet.

Men vi må holde oss rene fra alle de urene «paddeånder» som i dag ikke minst appellerer til de unge. Vi trenger åndskraft for å beseire all denne dårlige innflytelse og påvirkning. Tenk bare på den flom av urenheter som bare ved et tastetrykk på datamaskinen er blitt tilgjengelig for de unges sinn. Du unge, gi ikke ditt liv til slike urene åndsmakter! Mange har tilsølt seg og er kommet i ulykke fordi de ikke bevarte profetordets ånd i sitt hjerte. Fly for ditt livs skyld! Fly ungdommens lyster! Og når tiden kommer til å få en ektefelle, så bør det skje i renhet, helligelse og ære. La deg ikke besmitte av verdens ånd! Når du får profetordets ånd inn i ditt hjerte, vil du få en rik, ren og herlig ungdomstid.

Jesu Kristi tro

I Hebr. 12, 2-3 blir vi oppfordret til å gi akt på ham som er troens opphavsmann og fullender. Ja, hvor vi bør prise og takke og ære ham for at han var tro inntil han nådde fullendelsen.

Når vi tenker på Abraham, som også var en troens kjempe og leser i 1. Mos. 22 om hans lydighet og villighet til å ofre Isak, så forstår vi at han ved troskap hadde fått et veldig oppøvd øre til å kunne skille mellom Guds tale og fornuftens tale. Han lød Guds ord, og en veldig velsignelse kom over ham, ja, i hans ætt blir alle jordens folk velsignet.

Vantro og fornuft ødelegger manges liv. Helt fra gammel tid ga Gud løfte om at en dag skulle slangens hode knuses. Vi ser i Rom. 8, 3 hvorledes dette skjedde: «For det som var umulig for loven, idet den var maktesløs ved kjødet, det gjorde Gud, idet hans sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet.» Og dermed kunne Gud opprette en ny pakt, der livets ånds frigjørende lover skrives i hjerte og sinn. Hebr. 10, 16. Livets ånds lov frigjør helt fra syndens og dødens lov. Og i Joh. 8, 36 sier Jesus: «Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.» Da får vi den indre kraft vi trenger til seier og helliggjørelse.

«Derfor, vær ikke dårer, men forstå hva Herrens vilje er.» Ef. 5, 17. Vi er dårer når vi velger å høre på fornuftens røst i stedet for å tro fullt og fast på Herren og hans løfter. Da forstår vi ikke hva Herrens vilje er. Da Jesus stilte stormen på Genesaretsjøen, måtte han si til disiplene: – Hvor er eders tro? – Når Herren skriver sine lover i vårt hjerte og i vårt sinn, da gjelder det å ha tro. Han kjenner jo frelsens vei. Han vet jo hva som skal til. Han har vår frelse for øye ved alle de forhold vi kommer i. Det er en veldig godhet han viser oss ved alt som kommer i vår vei. Og gjør vi Guds vilje i forholdene, da lever han i oss. Nettopp fordi vi gjør hans vilje.

Av Jesu ord i Bergprekenen forstår vi at veien han åpnet for oss, fører like fram til fullkommenheten. Matt. 5, 48. Først og fremst er det tale om å være fullkommen etter samvittigheten. Fullkommen som en disippel. Og så gå fra lys til lys mot det fullkomne. Troen på dette er Jesu dyre tro. Og det er den troen han tenker på når han undres på om han vil finne troen på jorden ved sin gjenkomst. Luk. 18, 8.

«Så la oss trede fram med sanndru hjerte i troens fulle visshet.» Hebr. 10, 22. I troens fulle visshet når det gjelder Guds fullkomne styrelse, for eksempel.

«Å, min herre, hva skal vi gjøre?» Slik spurte Elisas tjener da han fikk se fiendens hester og vogner. Elisa ba da til Gud om at han måtte opplate guttens øyne, og da fikk også han se at «de som er med oss, er flere enn de som er med dem.» 2. Kong. 6. kap. – Hva skal vi gjøre? – Jo, vi skal tro! Tro på Guds fullkomne styrelse i vårt liv i stedet for å sette vår lit til alle våre fornuftstanker. Da blir vi overvinnere. For «dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» 1. Joh. 5, 4.

Det er ved troens forkynnelse vi får Ånden. Gal. 3, 2. Og troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen ved Kristi ord. Rom. 10, 17. Denne troens forkynnelse kom jo så rikelig og kraftig fram på stevnet. Og la oss sørge for at det i den tiden som kommer alltid er denne troens forkynnelse vi sitter under, ved å nære oss med troens og den gode lærdoms ord. Er det fornuftstanker vi gir rom og lytter til i de daglige forhold, da rives det ned igjen som ble bygget opp ved de mange oppbyggelige samvær eller stevner.

Guddommelig oppdragelse

I Hebr. 12 leser vi om Herrens tukt. «For den Herren elsker, den tukter han.» V. 6. Gud ønsker å få oss i tale ved tukten. Han åpner vårt øre gjennom lidelse og tukt. Han lærer oss ved denne guddommelige oppdragelse å akte på ordet. Og vi får i sannhet oppleve at alle ting, også tukten, tjener oss til det gode, ja, til det aller beste. Det er Guds faderlige kjærlighet som står bak.

Herrens tukt vil fri oss fra overmot og fall. «Forut for undergang går overmot, og forut for fall stolt mot.» Ordspr. 16, 18. Men «den som akter på ordet, skal finne lykke.» V. 20. Dårskap og hovmot og støy hører sammen.

Den gang Herren ga sine bud i folkets påhør, ble folket forferdet og var redd for å nærme seg Gud. 2. Mos. 20. Gud ville hjelpe dem, men folket var redd og trodde han ville straffe dem. Herren er nok vred på synden, men han elsker synderen. Derfor sendte han sin Sønn til soning for all verdens synd.

Moses forstod Gud og kunne høre hans røst. Han hadde det også slik i sitt hjerte at han ønsket det samme for hele Israels folk: «Gid alt Herrens folk var profeter.» 4. Mos. 11, 29.

Moses forstod også at dersom han skulle høre Guds røst, måtte han komme til stillhet og komme vekk fra all den støy som var i leiren. Derfor slo han opp et telt utenfor leiren og kalte det sammenkomstens telt. 2. Mos. 33, 7. La oss lære av dette! Skal vi høre Guds tale, må vi vekk fra larmen. I troens hvile og stillhet får vi åpenbaringer fra Herren. De fleste holder seg altfor nær leiren og dens støy. Derfor hadde Aron ikke et så lydhørt øre som Moses. Josva vek heller ikke fra teltet. Han også forstod nødvendigheten av stillhet. Der i stillheten var han også vitne til Mose visdom og avgjørelser i vanskelige spørsmål. Han interesserte seg ikke for den ære han kunne få i leiren. Derfor kunne han også senere settes til å lede folket.

I Job 33, 14-17 leser vi om Guds advarsler til mennesket «for å utrydde overmotet hos mannen.» Dette er Guds kjærlighet til oss mennesker. Tenk hvor godt vi får det når alt dette forskrekkelige overmot i oss blir knust! Gud vil tale til oss i stillheten. Han tukter og oppdrar sine barn. I lidelsens skole gjør han sine tjenere til en velsignelse på jorden. Tukten virker rensende på vår ånd. Vi får se vårt overmot, og tukten virker «rettferdighets salige frukt». Hebr. 12, 11.

«Derfor, rett de hengende hender og de maktløse knær.» V. 12.