Birger Larsen

Vår inderlig kjære bror, Birger Larsen, sovnet stille inn onsdag 12. januar i Kristiansand, der han i 45 år bar hovedansvaret for menigheten. Han ble 82 år gammel – et langt, trofast og gudhengitt liv i arbeid for Gud og menigheten ble avsluttet.

Hans mor kom med i menigheten i 1936, etter å ha hørt broder Elias Aslaksen og blitt grepet av hans forkynnelse om seier over synd. Sønnen Birger reiste til sjøs et par år etter krigen som maskinist. Hans gudfryktige mor ba for han, og Gud virket i hans hjerte. I 1947 vendte han hjem igjen og omvendte seg. Han var grepet av Gud, og påsken 1948 var han på det første stevnet, der han også fikk høre Elias Aslaksens radikale forkynnelse, spesielt mot alt som var stort og flott i denne verden. Fra da av var det klart for Birger Larsen hvor han hørte hjemme. I 1950 giftet han seg med sin kjære Hanna – datter til broder Andreas Nilsen i Brevik. De fikk 7 barn sammen, 4 gutter og 3 jenter.

Broder Birger Larsen overtok som forstander i Kristiansand i 1957 og sto trofast i tjenesten livet ut. Sønnen Magne Larsen og Tomas Nilsen overtok ansvaret for menigheten i Kristiansand i november 2002, da Birger Larsen ble 80 år. Bernt Aksel Larsen som også er Birger Larsens sønn, har gått en god skole i sitt hjem og i sin hjemmemenighet, og er i dag en trofast støtte i menigheten til stor velsignelse både i inn- og utland.

Birger Larsen var en særdeles pliktoppfyllende og rettferdig mann, også på sin arbeidsplass, ned til minste detalj. Da han gikk av med pensjon fikk han ikke så mye som en blomst til takk for sin innsats. Men dette var nok mye på grunn av den vanære som var over menigheten på Sørlandet, en menighet som Birger Larsen fikk se i blomstring og vekst trass i mye motstand fra mange hold.

I menighetssammenheng husker vi ham som en av pionerene. Han var utrolig lojal mot dem som Gud hadde satt i menigheten, og både i liv og lære styrte han ut fra den rettesnor i gudsfrykt som ble lagt ned på stevner og møter.

Han hadde et stort hjerte for den elendige og den ydmyke. Men de som ville bli store, og søkte sitt eget, kjente fort ”at Gud står de stolte imot”. Slike stod Birger Larsen også i mot, åndelig forstått.

Vi kjente den åpenbarings Ånd som var i ham, ved at han alltid stod i fornedrelsen. På stevner og sammenkomster åpnet han Guds ord for oss, og det ble så levende når han talte. Ordet var blitt kjød i ham, og vi så hans herlighet.

“Den som er tro i smått, er også tro i stort, og den som er urettferdig i smått, er også urettferdig i stort. Dersom I da ikke har vært tro i den urettferdige mammon, hvem vil da betro eder de sanne skatter? Og dersom I ikke har vært tro i det som hører andre til, hvem vil da gi eder noe til eget eie? Ingen tjener kan tjene to herrer; for han vil enten hate den ene og elske den andre, eller holde sig til den ene og forakte den andre; I kan ikke tjene Gud og mammon. Fariseerne, som var pengekjære, hørte på alt dette, og de spottet ham. Da sa han til dem: I er de som gjør eder selv rettferdige for menneskene; men Gud kjenner eders hjerter; for det som er høyt i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud.” Luk. 16, 10-15.

Disse versene beskriver veldig mye av vår kjære bror Birger Larsens liv og budskap. Dette var et budskap både til barna, til de unge, ja, til hele menigheten. Han arbeidet intenst på å lære vennene rettferdighet i det små. Det var nok en av grunnene til at han forstod å velge rett når vekkelsen kom på 90 tallet med alle slags beskyldninger – også om urettferdighet. Birger Larsen visste hva rettferdighet var og valgte rett. Det har ettertiden vist. Ikke minst kan menigheten i Kristiansand takke sin forstander gjennom så mange år, for at de ble opplært til å holde seg til sannheten og avsky løgnen. I dag blomstrer menigheten der som aldri før, og Gud kan fortsette å velsigne det arbeidet som går videre i fedres spor.

“Hvem er da den tro og kloke tjener, som hans husbond har satt over sine tjenestefolk for å gi dem deres mat i rette tid?” Matt. 24, 45. Det å være tro i å få fram det Gud virker, uten å ta hensyn til mennesker, ble mer og mer et særpreg ved hans tjeneste. Han hadde det veldig bevisst for seg å være en hyrde i alle forhold, også i å formane til rettferdighet i pengesaker osv.

Birger Larsens kjærlighet til broderskapet og samfunnet, gjorde at familiens private liv i stor grad også var et menighetsliv: Husmøter i hjemmet, mye besøk både av de eldste, som for eksempel Elias Aslaksen, Sigurd Bratlie, Aksel J. Smith og William Gilbu, samt andre gjennomreisende venner. Ikke minst unge militærgutter fra hele landet, som hadde sin førstegangstjeneste i en av områdets leirer, var flittige gjester opp gjennom årene. Dette var til stor velsignelse både for familien og menigheten.

I en tid hvor det var få som hadde bil, overtok han en gammel politibil. Denne fylte han med venner for å komme på tur ut i det fri. Han forstod tidlig vennenes behov for samfunn og trivsel, og ga det han hadde for vennene, ut fra de enkle forutsetninger som familien hadde.

Det å reise til alle stevner og delta på samvær og møter var for han en selvfølge, som han også ga sine barn en forståelse av.

Birger Larsen var en trubadur, en nådegave han spesielt brukte i forhold til barna og etter hvert 33 barnebarn og 4 olderbarn. Som far og bestefar forstod han sin oppgave, å så Guds ord inn i barnehjertene. Stunden på sengekanten med gitar og/eller munnspill var en viktig del av barndomstiden hjemme hos Larsen. Som gutt hadde han vært visergutt i en musikkforetning og hørte mange av datidens slagere og viser, som han siden kunne synge igjen ordrett, vers etter vers. Det var en trivselsfaktor han forstod å utnytte i familielivet.

Birger Larsen var en kunnskapsrik person selv om han ikke hadde høyere utdannelse. Spesielt fra verdenshistorien kunne han fortelle mange interessante detaljer og ting som for skolebarn generelt var langt utenfor pensum. Å være i Birger Larsens nærhet var alltid interessant!

Da han 62 år gammel sluttet i arbeidslivet med førtidspensjon, var det en veldig lettelse for ham. Han fikk en svært rik tid med mye reising til menigheter i mange land. Over alt opplevde han stor glede fra vennene han besøkte rundt om, og i 90 åras vekkelsestid kunne jeg trygt sende broder Birger Larsen hvor det enn måtte være. Han talte Guds ord klart og kraftig og etterlot seg fred og velsignelse.

Derfor er det også fred over vår kjære brors velsignede minne! La oss etterfølge slike Herrens trofaste tjenere!

Må Gud mektig styrke og velsigne hans kjære hustru Hanna og hele deres familie!

Kåre J. Smith