Nyttårsstevnet

Nyttårsstevnet

«Han skal tale ord til deg som du skal bli frelst ved, du og hele ditt hus.» Ap. gj. 11, 14. Dette ble sagt til Kornelius da han ble anmodet om å sende bud på apostelen Peter. På nyttårsstevnet nevnte en bror dette ord og fant det meget passende for hvordan stevnene våre oppleves. Vi hører ord som vi blir frelst ved. Også denne gang var det rikelig av slike ord og formaninger. Her følger et referat fra stevnet, især fra broder Kåre J. Smiths taler. Stevnet var denne gang kort, men desto kraftigere:

Doms og renselses ånd

«Men når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! For eders forløsning stunder til.» Luk. 21, 28. Ja, når hav og brenninger bruser, både i det naturlige, og i åndelig betydning, bør vi løfte våre hoder og se fram til dagen når Herren kommer i herlighet. Det bør mane oss til å forberede oss til bryllupsdagen. Alle våre dager bør vi betrakte som beredelsesdager. De fleste mennesker gjør som det står om fuglen som haster til snaren, uvitende om at det gjelder dens liv. Ordspr. 7, 23. «Våk hver tid og stund», lyder formaningen i Luk. 21, 36. Det gjelder jo å bli stående for Menneskesønnen ved hans komme, ubesmittet av synden og verden.

Bønn fører oss inn i nye og positive tanker. Et menneske som ber, opplever stadig at Gud griper inn. Og ens tanker kommer ut av det nedbrytende og ødeleggende. Vi kommer bort fra den fordervelige kretsen om oss selv og vår egen person. Den som ber, løses ut fra gamle tankebaner, og den arv vi har i alle de hellige blir stor og herlig for oss. Må derfor det nye året som vi er gått inn i, bli et bønnens og nådens år!

De hellige er «innskrevet til livet», men renses og lutres ved «doms og renselses ånd.» Es. 4, 3-4. Det er denne doms og renselses ånd som har fått fram den herlighet vi hittil opplever i menigheten. Og denne herlighet skjuler Gud under et dekke av vanære. «Over alt herlig er det et dekke.» V. 5. Og dette dekke skal vi ikke søke å få bort.

Satan opphøyde seg på grunn av sin glans og ble dermed kastet ned. En troens mann må tåle vanære. For eksempel den vanære som kommer over en når en taler troens ord. Det er sannheten som frigjør, og enhver sann Jesu disippel elsker å høre sannheten om seg selv. Sannheten er at etter kjødet er selv den beste verre enn en tornehekk. Gud kan ikke bruke noe av dette. Derfor bør vi følge ham som gikk utenfor leiren og bære hans vanære. I «leiren» kan en gjerne oppnå glans og ære, men ikke på veien til Golgata. Derfor er det en stor dårskap og et bedrag å søke å bygge opp seg selv, sin egen person. Jesus, som ble fristet i likhet med oss, måtte hver dag ta sitt kors opp, for at ikke noe fra hans egen vilje skulle komme fram. Dermed kom visdommen fram.

På den vei hvor man søker menneskers ære og gunst, blir man ødelagt. Menigheten må aldri gli bort fra korset og korsets anstøt. Ved korset blir all menneskelig innbilt storhet gjort til intet.

«... således taler vi, ikke som de som vil tekkes mennesker, men Gud, som prøver våre hjerter.» 1. Tess. 2, 4. Mange søker Gud når de kommer i timelig nød. Men Jesu Kristi sanne disipler elsker korset, som frigjør fra all selviskhet. Også menighetenstjenerne skal først prøves, heter det i 1. Tim. 3, 10, deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige. De skal prøves om de lever for mennesker eller for Gud, om de søker sin egen ære eller Guds. Dette settes det prøve på ved mange, mange anledninger. Når man f. eks. gir en «stakkar» rett fordi han er en stakkar, i stedet for å gi den rett som har rett, ja, da er det nok lysten til å sole seg i sin egen fortreffelighet som ligger til grunn, en vil ha navn av å være «god». Da søker en sitt eget og ikke det som hører Kristus til. «Søkte jeg ennå å tekkes mennesker, da var jeg ikke Kristi tjener», skriver Paulus i Gal. 1, 10. På dette område har vi alle behov for å komme under behandling av doms og renselses ånd. For denne tilbøyelighet til å ville ha ære av mennesker, kan henge ved en langt inn i moden alder og inn i hvilken som helst tjenestegjerning i menigheten. Mange har fart vill og endt i tåke og mørke. De har ikke bestått prøven på dette så viktige område. Prøver vil bli satt på en, gang på gang, hva dette angår. Og står man prøven, kan Gud stole på en, og en blir betrodd evangeliet. Det er på fornedrelsesveien vi i sannhet lærer Jesus å kjenne.

Det er om å gjøre for en Jesu etterfølger å være ren. Søke menneskers ære er ikke renhet. Avindstanker og utuktstanker er langt fra renhet. Doms og renselses ånd vil her gjøre sitt frigjørende arbeid i vårt liv. Vil du bli vakker, så bli vakker i hjertet, i det skjulte.

Baktalelse er en uhyggelig synd. En kan til og med være så raffinert i sin baktalelse at en selv tror det er omsorg.

Den som slipper doms og renselses ånd til i sitt liv, vil nok også komme til den erfaring at når man taler det verste om seg selv, skjeller seg selv ut, da vil man, som broder Johan O. Smith skriver i et av sine brev, komme sannheten nærmest. Da kommer vi til den forståelse at vi kan gjøre noe med den største av alle urettferdigheter, nemlig ta et oppgjør med synden i vårt eget kjød. Da faller all baktalelse bort, likeså all kritikk og dom over andre mennesker.

I Ef. 6, 18 formanes vi til å være årvåkne og utholdende i bønnen. I den travle tid vi lever i, gjelder det å ta denne formaning til hjerte. Ellers blir sinn og tanker og tid lett fylt med det som er forgjengelig.

Grunnvollen vi bygger på er Jesus Kristus. På denne grunnvoll må det bygges med gull, sølv og edle stener. Det gjør vi bare når vi følger Jesus på fornedrelsens vei.

Tro og nidkjærhet

«Men ettersom vi har den samme troens Ånd – etter det som er skrevet: Jeg trodde, derfor talte jeg – så tror vi og, derfor taler vi og.» 2. Kor. 4, 13.

Det er veldige krefter i troens Ånd. Det er Jesu Kristi Ånd. Alle de hellige har kjempet og seiret i denne Ånd. Det er ingen kraftesløshet, avmakt eller feighet i troens Ånd, ingen antydning til motløshet. Vi holdes oppe ved troen, og blir man trett, så får en ved troen ny kraft og løfter vingene som ørner.

Ved tro fikk Sara kraft til å grunnlegge en ætt, og det til tross for sin alder. Ved tro ville martyrene ikke ta imot utløsning, for at de kunne få del i en bedre oppstandelse.

«For øvrig – bli sterke i Herren og i hans veldes kraft!» Ef. 6, 10. Ja, hvor sterke kan vi bli? Jo, styrken står i forhold til vår tro og nidkjærhet. Uten tro og nidkjærhet blir det ingen handlekraft i vårt liv. Troens Ånd tror fullt og fast på underets Gud. Den er fullt overbevist om at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud. Rom. 8, 28. I denne troens Ånd skal vi kjempe og seire.

David stred mot Goliat i tro og tillit til Gud. Hans eldste bror, Eliab, mente at David var overmodig. Det hender enn i dag at eldre brødre har sett skjevt til yngre når disse har gått fram i troens Ånd og nidkjærhet.

David tok opp kampen mot en ytre fiende. Jesus var den første som tok opp kampen mot fiendene i vårt kjød. Her vant han en eviggyldig seier og har kalt oss til å seire i samme Ånd.

Vi tjener en Gud som er suveren. Han lønner hundre fold, her i tiden og i all evighet. «Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!» Matt. 6, 33. «... nå her i tiden hus og brødre og søstre og mødre og barn og akrer under forfølgelser, og i den kommende verden evig liv.» Mark. 10, 30. Tenk for en rikdom! Tenk for et samfunn! Samfunn med mennesker som vi er glade i og som er glade i oss!

Troens Ånd gjør at vi forstår vår egen vei, hva vi selv har å gjøre i forholdene. I den ligger en nidkjærhet mot all selvhevdelse, avind og æresyke. «Jeg tar ikke ære av mennesker», lød Jesu herlige, personlige vitnesbyrd. Han ble fristet som oss. Og når han gikk avsides for å be, var dette også for ham en nødvendig kamp. Det er godt å ta ordene i Es. 48, 11 til hjerte: «Og min ære gir jeg ikke til noen annen.»

Det er ved troens Ånd at f. eks. Brunstad er blitt bygd, ikke ved fornuftige, menneskelige tanker. Det var i troens Ånd Josva og Kaleb stred. Ved troens Ånd styrtet Jerikos murer ned, og byen ble inntatt. Vi møter mange murer i livet på den vei som går gjennom kjødet. Alle skal falle for troens Ånd. «Prøvens ildovn gjøres rede. Deg den prøve vil.» synger vi i sang nr. 367 i «Herrens Veier». I troens Ånd skal vi gå seirende ut av alle prøver, slik at ingen anklage, ingen kritikk, ingen bebreidelser kommer fram, men kun takknemlighet.

Far ikke vill!

«Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.» Ap. gj. 20, 24. La dette også være vårt hjertes innstilling: Mitt eget er ikke et ord verdt. Det som gjelder er det løp og den tjeneste jeg har fått av den Herre Jesus. Paulus forkynte «hele Guds råd». V. 27. Hele Guds råd om hele Guds fylde. Det skal atskillig av «bedrøvelse etter Guds sinn» til for å jage, som Paulus gjorde, etter det fullkomne, etter all den fylde som er i Gud. I Ef. 3, 18 står det om å være rotfestet og grunnfestet i kjærlighet og om å fatte bredden, lengden, dybden og høyden i den. Når det gjelder kjærligheten til vår neste, kan vi ikke unnta noen. Dersom det er enkelte vi ikke kan tåle, så er vi langt fra å være rotfestet i kjærlighet. Vi må bli så rotfestet og grunnfestet, at intet kan rokke oss.

Når vi f. eks. leser Jesu bergpreken, så leser vi her de tanker som lå skjult i Gud, Guds råd for deg og meg. Måtte vi i sannhet få skikkelig forståelse av hvilke muligheter vi har ved evangeliet. Tenk på hele Guds råd om hele Guds fylde. Tenk at det liv Bergprekenen taler om, kan komme inn i oss!

«Far ikke vill, mine elskede brødre!» lyder formaningen i Jak. 1, 16. I vår sjel ligger mange muligheter til å fare vill! Derfor står det i vers 21 om det ord som er mektig til å frelse våre sjeler. Vi formanes også til å rense våre sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet. 1. Pet. 1, 22. Rense våre sjeler, så vi ikke farer vill i sjelen. Mange har fått en uhyggelig ende fordi de fór vill i sin sjel. Man bruker sin fornuft og setter seg over Gud selv i sine tanker, opphøyer seg selv. Og resultatet blir både avind, misunnelse og bitterhet. Vi har dessverre sett sørgelige eksempler på dette i årenes løp. Lovet være Gud at vi har denne mulighet: Rense våre sjeler! Rense oss til uskrømtet broderkjærlighet. Sann kjærlighet, uten det minste hykleri! Mange villfarende «stjerner» har mistet bedrøvelsen over seg selv. De gir inntrykk av å ha det så godt, men det er fordi fattigdommen i ånden er borte. De fór vill i sin sjel. De har mistet «bedrøvelsen etter Guds sinn.» Må det være en brennende ånd i oss så lenge vi lever, slik at vi en dag kan overlate en brennende, trofast og ren ånd i Faderens hender.

At vi kan rense våre sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, er et herlig og frigjørende budskap. Alt skrømt skal bort. Elske uten skrømt, uten noe spor av hykleri! Hvilket herlig og lykkelig liv!

En bror uttrykte til slutt: Dette stevnet har gitt oss nettopp det puffet fremover som vi trengte. Ja, det er som det står om den Hellige Skrift, den er nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet. 2. Tim. 3, 16.