Påskestevnet

Påskestevnet

”Jeg får mer og mer ut av Guds ord. Jeg får også mer og mer ut av hvert stevne.” Slik lød en brors vitnesbyrd på påskestevnet. Ja, da står man i utvikling. Og i denne utvikling bør vi stå alle sammen. Da forstår vi også mer og mer betydningen av våre stevner for oss personlig og for menigheten som helhet.

Igjen har vi hatt et stevne med ”sådan tale som er god til nødvendig oppbyggelse, så den kan være til gagn for dem som hører på.” Ef. 4, 29. Her følger et utdrag:

Hovedloven i Guds rike

”Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde.” Jak. 4, 6. Dette er en hovedlov i Guds rike. Her kan man finne årsaken til at det mislykkes for en: man er stolt. Hadde en vært ydmyk, hadde det vært seier og fremgang på alle fronter.

”Eller mener I at Skriften taler fåfengt?” leser vi i vers 5. Ja, mange lever et så slurvete ”kristenliv” at man skulle tro de regner med at Skriften taler forgjeves, at Guds ord ikke mener alvor. Da er man stolt. Og Gud står de stolte imot.

Begynnelsen på ydmykhetens vei er å erkjenne i dypet av sitt hjerte hvor langt borte man er. Gud kommer i hu at vi er støv. Men kommer vi det i hu selv? Den ydmyke dømmer seg selv, bare seg selv. Den stolte dømmer andre. Den ydmyke har mer enn nok med å dømme ”bermen” i sitt eget kjød. Og den renselse den ydmyke opplever på sin vei, åpner for lys, mer lys. Og de som vandrer i lyset, har samfunn med hverandre.

La oss holde fast ved den dype erkjennelse som Rom. 3 gir oss, likeledes Rom. 7. Og hvordan er det med vår tunge? Har ikke Jak. 3 noe å lære oss om den? Les også hvor radikalt Paulus tok det i sitt eget liv. Livet går så hurtig, snart er vi ved veis ende. Må vi ikke da måtte si: Jeg benyttet ikke anledningene til frelse.

Vi leser i Åp. 2, 15 om ”nikolaittenes lære”. Måtte det ikke være noen av oss som i all hemmelighet holder seg til denne fordervede lære. Vi kan si at denne i en rund sum går ut på at ”det ikke er så nøye, det går nok bra likevel.” Slike blir verdslig sinnet. De åpner seg for verdensånden, der moter, klær og forfengelighet har makt. De blir rett og slett verdslige.

I 2. Krøn. 20 leser vi om Josafat som regjerte i Herrens frykt, allikevel ble offerhaugene ikke nedlagt. Han inngikk et forbund med den ugudelige kong Akasja, og profeten Elieser forkynner ham Herrens straff for det. Forbundet med den ugudelige kong Akasja dreide seg om jordisk rikdom. Dette bør være en advarsel til oss, en formaning til å akte alt jordisk for intet verd. I 2. Kor. 6, 14 flg. blir vi formant til ikke å ha noe kompaniskap med vantro. Ja, når det gjelder jordiske forretninger, så er det til og med heller ikke alle brødre man problemfritt kan gå i kompaniskap med. Den som ikke er så ydmyk at han gjør som skrevet står, må ofte tuktes av Gud, han som attrår vår ånd med nidkjærhet.

Derfor formanes vi i kap. 7, 1 til å rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende vår helliggjørelse i Guds frykt. Vi formanes til å rense oss fra all besmittelse av den ”religiøsitet” som i falsk tillit til ”Golgataverket” ikke bryr seg om å rense seg selv. Det er f. eks. viktig å be om tilgivelse for det stygge en har sagt om andre, hvis ikke får man en skadet samvittighet. For har du snakket dårlig om andre, da rens deg, be både Gud og mennesker om tilgivelse! Det åpner for lys og vandring i lyset.

”For hvor eders skatt er, der vil også eders hjerte være.” Luk. 12, 34. Ja, har vi vår skatt i Kristus, da seirer vi over synden. Er vår skatt f. eks. i penger, da er det umulig å seire. Når skatten er i Kristus, går tankene våre den vei, og de går til våre brødre og søstre, vi gleder oss når det går andre vel. Da er vårt lys brennende. V. 35.

Man kan tale vakkert om enhet, men er kanskje ikke ett med en eneste en. Man kan tale vakkert om å ta seg av enker og farløse men har kanskje selv aldri møtt opp hos noen på nødens dag. Alt dette er utslag av stolthet, det har ingenting med ydmykhet å gjøre.

”Salige er de tjenere som herren finner våkne når han kommer.” V. 37. Ja, måtte vi være rede, med vårt lys brennende.

I Joh. 12, 48 står det om å forkaste Kristus og ikke ta imot hans ord. Hvilken dårskap er ikke dette, for ”hans befaling er evig liv.” V. 50. Det er skjebnesvangert å forkaste Herrens bud og skyve dem vekk som om de var ”lov” og å leve etter dem var ”lovisk”. Når vi gir ham vårt hjerte, helt og udelt, vil han skrive sine lover der, og hans befaling er evig liv!

Paulus kunne vitne om ”mer enn seier” midt i de største trengsler et menneske kan tenke seg. Rom. 8, 37. Han skuet inn i frihetens fullkomne lov. Han skuet Herrens herlighet med utildekket åsyn. Når en som har et ”tildekket åsyn” f. eks. hører om å gi bort penger, da føler han det som om han blir ranet. Men den som omvender seg fra sin gjerrighet, får dekket tatt bort fra sitt åsyn, og da skuer han inn i frihetens fullkomne lov og blir salig i sin gjerning.

I Rom. 12, 1 får vi formaning om å være et levende, hellig og Gud velbehagelig offer. Da er vi atskilt fra verden i tanker, ord og gjerning. Og vi skikker oss ikke lik med denne verden. V. 2. Når en skikker seg lik med denne verden, da bryr man seg ikke om hva Guds ord sier, og man blir rett og slett verdslig. Vi leser i Skriften om Demas, som fikk den nærværende verden kjær. Det står ikke noe om at han begynte å leve et dårlig liv, men han var ikke lenger i den samme ånd som Paulus. Alt begynner også her i tankelivet. Man blir mer og mer overfladisk. Ja, vi leser i Ef. 4, 17-18 om sinnets tomhet. Man kan komme så langt at man blir fremmedgjort for Guds liv, fremmedgjort for livets ånds lover, fremmedgjort for den Hellige Ånds virkninger. Når man ikke tar det nøye med livets ånds lover, blir en etter hvert lovløs.

”Verdslighet” bør være et skrekkens ord for oss. ”Jesu tale er tindrende klar, men kan du gi et skikkelig svar?” Slik synger vi i HV nr. 334. Når man ikke har ”rent mel i posen”, men slipper verdslighet inn, da bli ens tale svevende og uklar.

”Fordi dommen over den onde gjerning ikke fullbyrdes straks, derfor svulmer hjertet i menneskenes barn, så de drister seg til å gjøre det som ondt er.” Pred. 8, 11. Den som er ydmyk, drister seg aldri til å gjøre noe ondt.

Gud må ofte arbeide lenge og grundig med et menneske for å få det til å bli intet i seg selv. Så gjennomsyret av hovmot er et menneske. La oss lære av Daniel: ”For fra den første dag du vendte din hu til å vinne forstand og til å ydmyke deg for din Guds åsyn, er dine ord blitt hørt.” Dan 10, 12.

Forbli i kjærligheten

Det kan være spørsmål om på hvilken måte vi kan vite at vi er i Gud. I 1. Joh. 4, 16 får vi et sikkert tegn: ”Den som blir i kjærligheten, han blir i Gud, og Gud blir i ham.” Da har vi hvile og glede når vi møter våre medmennesker, ja, alle våre medmennesker. ”I broderkjærligheten kjærlighet til alle” leser vi i 2. Pet. 1, 7. Når vi virkelig elsker, da betyr det ikke noe hvordan andre er mot oss. Men denne kjærlighet kan bli varmere og inderligere. ”.. at I enn mere gjør fremgang deri.” 1. Tess. 4, 10. Slike som allerede har kjærlighet, trenger fortsatt denne formaning: Jag etter kjærlighet! Skal vår kjærlighet bli varmere, må vi i livets forhold forstå å utvide våre hjerter. ”.. at eders kjærlighet ennå må bli alt rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet.” Fil. 1, 9.

I Matt. 5, 44 formaner Jesus oss til å elske dem som er onde mot oss. I slike forhold kan vi nok kjenne at vi er fattige på kjærlighet. Men denne bønn må lyde i vårt indre: Kjære Gud, hvordan kan jeg komme vedkommende til hjelp? Vi må jo forbli i kjærligheten for å kunne utvikles i kjærligheten.

Vi er kalt til å kjenne Kristi kjærlighet. Ef. 3, 19. Tenk hvilke dybder det er i den! Den er så stor at den oppslukte hele syndefallet, det er tilgivelse å få for all slags synd. Og Gud kan gjøre langt ut over det som vi ber eller forstår, ”etter den kraft som ter seg virksom i oss.” V. 20. Og denne kraft er kjærligheten. Faller vi ut av den, ber vi forgjeves. Slike som faller ut av kjærligheten, er ikke innenfor hjelpens rekkevidde. Slik kan det være med hele menigheter også. Det er som når kreftbyllen har utviklet seg for langt. Når en ikke er rotfestet og grunnfestet i kjærlighet, får bitre røtter rom. Og da kan det gå så langt at det ikke er rom for bot. Hebr. 12, 17.

Jesus kom med nåden og sannheten. Hos ham kjenner vi oss elsket. De som får med oss å gjøre, bør også kjenne seg elsket. Paulus kunne til og med vitne om at hans kjærlighet til vennene bare tiltok, også når han selv ble elsket dess mindre av dem.

”Bli ikke motløs når du refses av ham.” Hebr. 12, 5. Det er Guds godhet mot oss. Vi må jo få en oppdragelse, og Herren tukter til vårt evige gagn. Vi føres derved dypere inn i Gud og får mer visdom og forståelse i livets forhold. Og Kristi død må få virke i oss dersom det skal bli mer rom for kjærligheten. Her blir vi også i stand til å si sannheten til hverandre og å formane. Kjærlighetens varme skaper tillit nok i hjertene til at våre formaninger blir tatt til hjerte.

Det er menneskelig å ha kjærlighet til dem som er gode mot oss. Men den guddommelige kjærlighet lar solen gå opp både over onde og gode. Og skal vi åpenbare Guds kjærlighet for menneskene, da må intet få oss til å falle ut av kjærligheten.

I brevet til Filemon viser Paulus på en særskilt måte sitt hjerte. Han hadde selv erfaring for at samfunnet ble inderligere og varmere ”i kjennskapet til alt det gode som er i eder.” V. 6. Her møter vi ikke noen ”detektiv-virksomhet” der det gjelder å ”snuse opp” alt det negative hos sine medmennesker. Derimot leser vi om en levende interesse for alt som er godt og priselig hos de andre. Og han ber så ømt for Onesimus: Ta du imot ham, det er mitt eget hjerte! V. 12.

Av Fil. 1, 9-10 ser vi at det er kjærligheten som setter oss i stand til å kunne dømme om de forskjellige ting.

Hemmeligheten til Davids rike nåde, den visse

”Bare godt og miskunnhet skal etterjage meg alle mitt livs dager, og jeg skal bo i Herrens hus gjennom lange tider.” Salme 23, 6. David var en mann etter Guds hjerte, og her ser vi hva han opplevde. Alle som er ydmyke kan si det samme. Vi ser også i Salme 103, 12-14 hvordan den ydmyke opplever Gud. ”Så langt som øst er fra vest, lar han våre misgjerninger være langt fra oss.”

Mange venner minnes ennå en demonstrasjon som broder Aslaksen ga oss for mange år siden. Han brukte tre gjenstander til sin demonstrasjon: en kjempestor hammer, en ambolt og en gjennomhullet fille. Så la han symbolsk all vår menneskestolthet, forfengelighet og alle storhetstanker på ambolten og hamret løs med hammeren, idet han minnet om Jer. 23, 29: ”Er ikke mitt ord som en ild, sier Herren, og lik en hammer som knuser berg?” Etter at man har latt seg bearbeide av Guds ords hammer, ser man seg selv som en udugelig fille. Men da gjelder det å ha en levende tro på at Gud kan gjøre store ting både i og ved et slikt elendig materiale. Ja, selv om man kjenner Guds oppdragende tukt i livet, kan vi tro hans ord når han sier: ”Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.” Es. 49, 16. Vi kalles ”miskunnhetens kar” (Rom. 9, 23) og har ingen grunn til å tape motet. Herren har medynk med våre skrøpeligheter, og for nådens trone kan vi få miskunn og finne nåde til hjelp i rette tid – så vi ikke synder.

Av de første kristne fra den første tid lærer vi å ha alt felles. Felles mål, felles tro, felles frelse, felles byrder, felles gleder og felles sorger.

Det var en veldig nåde over David, mannen etter Guds hjerte. I Es. 55, 3 leser vi om Davids rike nåde, den visse, som kommer over enhver som bøyer sitt øre og sitt hjerte til Herren.

Saul var ydmyk og ringe i sine egne øyne før han ble konge. Mange er også i begynnelsen ydmyke og små i seg selv, men når de blir satt til en gjerning, blir de store i seg selv. I 1. Sam. 15 ser vi hvorledes Saul i gjenstridighet sparte det beste og det nestbeste av det han hadde fått befaling om å slå med bann. Han lot som om han hadde holdt seg etter Herrens ord. ”Men Samuel sa: Hva er da dette for en breken?” V. 14. Ja, når en opphøyer seg, da kommer denne breken fram. Man mener seg kanskje å kunne belære Herrens tjenere og hever seg over dem. Veien til å miste sitt kongedømme, er å bli stor i seg selv.

Nebukadnesar mistet for sitt overmots skyld både sin forstand og sitt rike. Men under denne behandling, som også var et bevis på Guds godhet, kom han til besinnelse og fikk sin herlighet igjen. Han priste himmelens konge og sa: Den som ferdes i overmot, makter han å ydmyke. Dan. 4. Storhetstanker må vi i Herrens nidkjærhet utrydde fra vårt tankeliv.

I 2. Sam. 6 leser vi om Ussa som med sin menneskelige fornuft ville gripe inn og måtte bøte for det. I vekkelsestider er det også mange som vil ”gripe inn” med sin fornuft og blir til syvende og sist liggende der med ”brukne vinger”. I samme kapittel kan vi også lese om David som sa: ”Og jeg vil gjøre meg enda ringere enn så og bli liten i mine egne øyne.” Mikal, Sauls datter, foraktet ham. Det var nok noe av Sauls sinnelag i henne, et sinnelag som er forbannet til evig tid. Davids sinnelag derimot er velsignet til evig tid. Jesus ble født inn i hans slekt.

”Men av seg selv ga avkall på det og tok en tjeners skikkelse på seg.” Fil. 2, 7. Slik leser vi om Jesus. Han ga avkall på å være Gud lik, for vår skyld. Vi kan jo spørre oss selv: Hvor mye har jeg gitt avkall på for min brors skyld? O, la oss gå fornedrelsens vei! Det har kanskje lykkes i familielivet med barna. La oss ikke være så hovmodige at vi oppblåses av det, men heller være takknemlige for de barne- og ungdomsarbeidere på hjemstedet som har arbeidet utrettelig med våre barn. Enkelte har vært store i egne øyne og har villet undervise andre om familieliv og barneoppdragelse og har på grunn av sitt hovmod oppnådd ”bare ruiner” i sin egen familie.

Sannhet og løgn

Ved fallet kom mennesket inn under Satans makt. Mennesker flest lever på en livsløgn uten å være klar over det selv. Når man ser opp til det jordiske, til verdslig dannelse og verdens filosofi, da er man kraftig dåret av Satan. Jesus er verdens lys. Han sier: ”Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys.” Joh. 8, 12. Lys og mørke er begge forbundet med åndsmakter. Og er man i mørket, blir man forblindet av løgnens ånd.

Jesus formaner i v. 31-32: – Bli i mitt ord! – Det er det første. Vi må komme til ordet, til lyset, og i det lyset får vi se vår egne falne natur. Og ved renselse og vandring i lyset vil de veldige krefter som ligger i sannhetens Ånd, virke frigjørende.

”Sannhetens Ånd, som verden ikke kan få ...” Joh. 14, 17. Så stor er løgnens makt i verden. I Salme 4, 3 spørres det: ”Hvor lenge vil I elske det som fåfengt er, søke løgn?” Tenk på den sterke tilbøyelighet til å forestille seg, som er i vårt vesen. Tenk på hvor lett det er å lyve litt, få alt til å se så pent ut, slik at man selv får æren! En Jesu disippel vil forstå å rense seg på disse så aktuelle områder. I Salme 52, 5 står det om å elske løgn i stedet for å tale det som rett er. Ja, det går til og med an å forkynne hva rett er, tale Guds ord korrekt, men likevel være avveket i sitt hjerte. Laodikea-engelen (Åp. 3) trodde annerledes om seg selv enn slik hans sanne tilstand var. Sannhetens Ånd måtte fortelle ham: ”Du vet ikke at du er ussel og ynkelig og fattig og blind og naken.” Dersom denne menighetsforstander kunne erkjenne det, ville sannheten sette ham fri. Av Jesu ord om at hans ”nakenhets skam ikke skal bli åpenbart”, ser vi at Herren kun ønsket hans omvendelse, ikke hans blottstillelse.

La oss elske og lyde sannhetens Ånd. Den vil stykke for stykke gi oss lys over løgnens vesen, som den vil frigjøre oss fra. La oss tro på og lyde sannheten når Guds lys kastes inn i vårt indre. Ellers forblir vi løgnere hele vårt liv. Lovet være Gud at det er mulig å seire over synden og all løgnens makt!

Sann trøst

Skriften taler ikke fåfengt. Den mener alvor! Både når vi leser om løftene og om betingelsene. Når det for eksempel står i 1. Pet. 2, 9 om en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, så menes det virkelig utvalgt, virkelig hellig, virkelig utskilt, det er tale om en virkelig seier, en virkelig død over synden og et virkelig liv i Kristi dyder. Og når det står at Gud står den stolte imot, så er denne motstand fra Guds side like virkelig.

Og når vi iflg. Rom. 9, 23 kan betrakte oss som miskunnhetens kar, så vil dette bevare oss både fra å bli oppblåst og fra å bli motløs. Det er meningsløst å opphøye seg. For vi er jo miskunnhetens kar. Det er også meningsløst å tape motet. For vi er jo miskunnhetens kar.

”Vi vet at vi er av Gud, og hele verden ligger i det onde.” 1. Joh. 5, 19. Hvordan kan vi vite om vi er av Gud? Jo, når vi gjør det gode. Dette er en veldig trøst. Ja, som det står i 2. Tess. 2, 16 har Herren gitt oss en evig trøst, og et godt håp i nåde! ”Han trøste eders hjerte og styrke eder i all god gjerning og tale!” V. 17.

Vi bærer på et kjød som det ikke bor noe godt i, ja, det kan sammenlignes med en samling udetonerte bomber. Men hvilken trøst det er at vi kan hengi alt dette i Kristi død og leve! Rom. 8, 13.

Paulus hadde et veldig håp for korintierne. ”Jeg er full av trøst”, skriver han til korintierne! 2. Kor. 7, 4. Det lå et omsorgsfullt hjerte bak slik tale. Må også vi arbeide i samme ånd og med det samme brennende hjerte! Da blir også vi trøstet i all vår trengsel og i alt møyefullt arbeid.

Les 1. Pet. 3, 10-13. Dersom vi ønsker å få det godt i livet, får vi her en veldig trøst. Holde sin tunge fra ondt. Gå av veien for ondt og gjøre godt. Jage etter fred. Leve rettferdig. Da vil Herren høre vår bønn! Og ingen kan gjøre oss ondt når vi legger vinn på det gode. Nei, da får vi oppleve sannheten i Rom. 8, 28. Vi vil, som Paulus, bli trøstet i all vår trengsel, så vi kan trøste andre i deres trengsel. I trengselen finner vi også rikelig trøst i Davids Salmer, og vi kjenner samfunn med David, som fant så rikelig trøst i alle sine trengsler.

Referatet fortsetter i Mai-nummeret