Sommerstevnet

Sommerstevnet

”Også jeg arbeider”, sier Jesus. Joh. 5, 17. Når vi opplever Brunstad stevnested i disse dager, må vi konstatere at det er mange brødre og søstre som kan gjøre Jesu ord til sine. Det utføres et kolossalt arbeid, både åndelig og timelig. Og her må vi alle være med! Det å fremstille sitt legeme som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer, det kaller Guds ord en ”åndelig gudstjeneste”. Rom. 12, 1.

Stevnet ble avviklet på en utmerket måte, selv om Brunstad nå er midt inne i det som kanskje er den største ombyggingen av stedet siden det ble kjøpt. Vi opplever at det Nye Brunstad tar form. Hele stevnet var preget av en forventningens ånd fram mot neste sommer og åpningen av stevnesenteret i det Nye Brunstad. Og i denne ånd var Guds ord, nå som før, rikelig iblant oss. Det var, som broder Kåre J. Smith uttrykte det i en av sine taler, ”kornforkynnelse”, rik på næring for disippelsjeler, til motsetning av ”halmforkynnelse” uten næringsverdi.

Måtte slik ”kornforkynnelse” fortsette også i lokalmenighetene rundt omkring i landene, så alle får åndelig næring!

Kjærlighetens sol

”For vår Guds miskunnelige hjertelags skyld, som lot soloppgang fra det høye gjeste oss, for å lyse for dem som sitter i mørke og dødsskygge, for å styre våre føtter inn på fredens vei.” Luk. 1, 78-79. Med Jesus kom kjærlighetens sol, den sol som aldri går ned. Jesus ba for sine fiender. Han var og er som solen, den lyser og varmer. Og når denne kjærlighetens sol kommer inn i våre hjerter, blir også vi i stand til å lyse og varme.

Når den Hellige Ånd blir utøst i våre hjerter, kan vi komme til et seirende liv. Det er ved kjærligheten vi får seier. Faller vi ut av kjærligheten, blir det nederlag på nederlag.

”… Herren skal være et evig lys for deg, … Din sol skal ikke mer gå ned, … og din sorgs dager skal være til ende.” Es. 60, 19-20. Denne kjærlighetens sol forvandler vårt liv. Slike kjærlighetssoler har tid for andre. Det er godt og oppbyggelig å være sammen med slike. Der er aldri noe ondt, aldri baktalelse eller bitterhet. Slike mennesker virker samlende. Ingen har mer lys enn det liv han eller hun har fått nåde til å leve. Kunnskaps lys er dødt og kaldt dersom vi ikke lever i helliggjørelse.

Kjærlighetens sol frelser oss fra alt det mørke og den dødsskygge som bor i vårt kjød. Våre sorgs dager tar ende, og Kristi liv blir åpenbart i kjød.

I Salme 19, 6 flg. leser vi om solen, at den gleder seg som en helt til å løpe sin bane. Den er en helt i å varme og lyse. Den skuffer aldri. Intet er skjult for dens hete. Hvilken mektig tale til oss. Jesus har gjort dette mulig for oss: Alltid god, alltid lys, alltid varm.

Intet skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre. Rom. 8, 35-39. I Matt. 5, 44 flg. ser vi eksempler på hvordan Jesus åpenbarte Faderens kjærlighet. Her formanes vi til å elske våre fiender, velsigne, gjøre vel og be for dem som forfølger oss. Vår himmelske Far ”lar sin sol gå opp over onde og gode, og lar det regne over rettferdige og urettferdige.” Intet ondt fikk Jesu sol til å gå ned. Han vant seier, ja, mer enn seier.

Det skal vanligvis så lite til før mennesker kommer ut av kjærligheten. Det står f. eks. om kjærligheten at den er velvillig. Er vi ikke velvillige, så vandrer vi altså ikke i kjærlighet. Vi bør alle ransake oss selv og prøve oss selv: vandrer jeg virkelig i kjærlighet? Det er kjærligheten, ikke nådegavene, som gjør oss til Herrens tjenere. Tenk på apostelen Paulus’ vitnesbyrd i 2. Kor. 12, 15: ”Men jeg vil med glede ofre, ja blir ofret for eders sjeler, om jeg enn elskes dess mindre av eder jo mer jeg elsker eder.” Et slikt liv i kjærlighet, i stadig økende kjærlighet, kan man ikke leve uten å ofre, ja, være et offer. At kjærligheten øker og tiltar når vi er i livets prøvelser, det er mer enn seier. Og det er til dette vi er kalt! La oss ikke trekke oss bort fra vår neste i prøvens stund, men heller ofre, ja, bli ofret. Da blir alt som møter oss, kun en årsak til en stadig større fylde av kjærlighet.

Det profetiske ord er som et lys som skinner på et mørkt sted, og slike mørke steder er det mange av i vår menneskelige natur. Men når vi gir akt på Ordet, så vil dagen bryte fram og morgenstjernen gå opp i våre hjerter. 2. Pet. 1, 19. Det er når vi fødes på ny at vi får se Guds rike. Da er det ikke lenger det vi ser med vårt ytre øye som dominerer, men våre indre sanser blir oppøvd i gudsfrykt. Da får vi hjertets opplyste øyne så vi kan se den kraft som nå står til vår rådighet. Vi skuer inn i frihetens fullkomne lov så vi blir gjerningens gjørere og salige i vår gjerning. Jak. 1, 25.

”… såfremt vi lider med ham.” Rom. 8, 17. Å tro på den kraft som ligger i Kristi lidelser, er en veldig hemmelighet. Av naturen har vi mer tro på kraften som ligger i å forklare, bedømme og sette tingene på plass. Men når vi får troen på kjærlighetens kraft, da forstår vi også hvilken kraft det er i å lide med Ham. Ordet om korset er en Guds kraft, kunne Paulus vitne. Når korsets ord blir en kraft til frelse i oss, da får vi også kjenne kjærlighetens kraft, og vi får oppleve det som Paulus skriver i 2. Kor. 5, 14: ”For Kristi kjærlighet tvinger oss.”

Når vi forstår korset, Kristi lidelsessamfunn, da kan ingen ting skille oss fra Kristi kjærlighet. I denne Kristi kjærlighet virket Paulus blant korinterne ”i skrøpelighet og i frykt og i megen beven”. 1. Kor. 2, 3-5. Hans tale var ikke med visdoms overtalende ord, men med Ånds og krafts bevis. Tenk for en visdom som ligger i korset! Ånds og krafts bevis ligger ikke i ordene, men kommer fram i liv, i tjeneste, i hjelp og oppriktig omsorg.

”Men Gud være takk, som alltid lar oss vinne seier i Kristus.” 2. Kor. 2, 14. Alltid! Dette blir jo det samme som: alltid god, alltid takknemlig, alltid på plass der Gud vil ha oss. Da kommer Kristi vellukt fram, og vi blir et ”Kom!”

I kjærligheten lærer vi å gi akt på alt som er sant og rettferdig og rent, enhver dyd osv. Fil. 4, 8. Dette gir kjærligheten akt på. Det er noe annet enn å være en ”skarp iakttager” som alltid har noe å bemerke om ting som ikke er som det skal. Kjærligheten gjemmer ikke på det onde, har f. eks. ingen ”notisbok” i sitt hjerte over andres urett imot en selv.

”For Gud Herren er sol og skjold.” Salme 84, 12. Av ham lærer vi å være sol og skjold der vi er satt, både i hjem og menighet og ellers i våre omgivelser.

Gudsfrykt

I 1. Tim. 6, 3 leser vi om ”den lære som hører til gudsfrykt”. De fleste av alle som kaller seg troende er drevet bort fra sann gudsfrykt og fra den sunde lære som hører til gudsfrykt. Likedannelse med Sønnen, delaktig i guddommelig natur, det er det største vi kan oppnå her i livet. Og stor er denne gudsfryktens hemmelighet. Vi skal merke oss at det står gudsfryktens hemmelighet. K. 3, 16. Og hva er hemmeligheten? Jo, Han selv. Han som ble åpenbart i kjød. Han som i sitt kjøds dager med sterkt skrik og tårer frembar bønner og nødrop til Gud og som ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Hebr. 5, 7. Skulle vi ikke lengte etter å lære Ham å kjenne?

Paulus var inderlig grepet av Jesu person. Han lengtet etter å ”få kjenne ham og kraften av hans oppstandelse og samfunnet med hans lidelser”, ja, etter å bli gjort lik med ham i hans død. Fil. 3, 10. I det rene, uforfalskede Guds ord åpenbares han. Der kan vi hente kraft til å likedannes med Kristus.

I Pred. 10, 20 ser vi et godt eksempel på gudsfrykt: ”Ikke engang i dine tanker …, ikke engang i ditt sengkammer må du banne den rike.” Ja, vi skal avlegge regnskap for unyttige ord. Hva da når det dreier seg om onde ord? Det er en veldig mangel på gudsfrykt når en lar bebreidende og bitre ord gå over sine lepper. Og alt begynner i tankelivet. ”Ikke engang i dine tanker”, leste vi. Fristelsen kommer jo gjerne i form av en tanke, men der og da må vi la korset få virke. Hvis ikke vi elsker korset, driver vi bort fra den lære som hører til gudsfrykt.

Det en tenker om en annen person, kan i det lange løp ikke skjules, det kommer fram i ens atferd. Man har kanskje sympati for noen, men samtidig makter man ikke overfor andre å være inderlig god. Å, må vi lære av ham som med sterkt skrik og tårer ba til Gud i sin nød! La oss ta vare på vårt ”rotliv”, det skjulte.

Jakob skriver om velsignelse og forbannelse fra den samme munn. Jak. 3, 9-11. ”Dette må ikke være så”, skriver han. Ingen forbannelse. Heller ikke bebreidelse. Hvor lett kan ikke far og mor tale bebreidende til sine barn. En god rettesnor for vårt liv og vår tjeneste er denne som broder Elias Aslaksen i sin tid ga oss: Forman alltid, irettesett av og til, bebreid aldri!

La oss leve gudfryktig, slik at hele vårt indre er som et ”billedgalleri” av alt som godt er. Det er fullt ut mulig å bevare sitt hjerte rent, og det er betingelsen for fremgang og vekst i Gud. Og bare med et rent hjerte kan vi forbli i kjærligheten. La oss utrydde av våre liv alt det som hindrer fremgang og vekst i Gud. La oss foreta en skikkelig ”loftsrydding”, så tankelivet blir rent og Gud velbehagelig.

Av Hebr. 4,12 ser vi at det er Guds ord som dømmer hjertets tanker og råd. Det er ordet som er øverste instans. Stoler man mer på sitt eget hjertes tanker og råd enn på Guds ord, da mister man den frelse som korset skulle bringe oss i livets forhold.

Sannheten

”Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet; ingen kommer til Faderen uten ved meg.” Joh. 14, 6. Ingen kommer til livet i Gud uten å ha møtt Jesus som sannheten. Sannheten knuser alt stolt og ”stort” i oss. Og der sannheten elskes, blir det en forkynnelse som gir næring, en ”kornforkynnelse” og ingen ”halmforkynnelse”. I møte med sannheten møter vi virkeligheten. Overfor sannheten finnes intet skjulested. Når sannhet får råde, da blir det stort som er stort og det smått som er smått. Sannheten er frigjørende. Og lever vi i sannheten, har vi intet å frykte, selv om mennesker lyver oss allehånde ondt på for dens skyld.

Av Jak. 5, 19-20 forstår vi at den som farer vill fra sannhetens vei, lever i synd. Det dreier seg bare om disse to muligheter: sannhet eller løgn. Antikrists ånd har forført mange som mener seg å være troende, slik at de fortsetter å leve i synd mens de mener seg å tro på Bibelens ord. I Ap. gj. 13, 38 flg. ser vi tydelig at i Jesus Kristus finnes både syndenes forlatelse og deretter den dypere frelse fra alt som kom inn i mennesket ved fallet: ”Og fra alt det som I ikke kunne rettferdiggjøres fra ved Mose lov, rettferdiggjøres i ham enhver som tror.” Det er denne dypere frelse vi tror på i menigheten, og for denne sannhet er menigheten blitt motsagt og baktalt av mange religiøse ledere gjennom tidene.

For vi er jo alle døpt med én Ånd. Dette er sannhetens Ånd. Denne Ånd leder oss til hele sannheten. Der møter vi virkeligheten. Sannheten setter oss fri, uansett hvor elendig det har vært med oss. La oss leve vårt liv i sannhet. Må ingen søke å skjule seg i løgn. For sannheten kommer alltid og åpenbarer virkeligheten. ”Og I skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre eder.” Joh. 8, 32. Dette sier Jesus til troende mennesker. Jesus måtte fortelle dem at den som gjør synd, er syndens trell, altså ikke frigjort. Men ved erkjennelse av sannheten og en stadig dypere erkjennelse får sannheten gjort sitt frigjørende verk i oss, og vi blir i stand til å hjelpe andre.

Jødene ble forbitret over Jesu ord om sannheten, og Jesus måtte tale strengt til dem: ”I har djevelen til far, og I vil gjøre eders fars lyster, … han er en løgner og løgnens far.” V. 44. Har vi noen som helst befatning med løgn, kan vi ikke stå i Herrens tjeneste. Det er bedre å ydmyke seg, selv om det er aldri så pinlig. Da får vi oppleve at sannheten setter oss fri, virkelig fri.

Enhver som vil være en Jesu Kristi disippel, får et møte med sannheten. Den port er trang og den vei er smal som fører til livet. Matt. 7, 13-14. Mange blir stående utenfor porten og den herlige livets vei fordi de ikke vil erkjenne sannheten. Den smale vei står også beskrevet i Hebr. 10, 19-20 som den vei som går gjennom kjødet og inn i helligdommen. Frimodighet til å gå inn der får vi når vi oppfyller betingelsen, ydmyker oss og oppgir alt.

Også jeg arbeider

Da Jesus helbredet en syk ved Betesda dam på en sabbat, ble han av jødene beskyldt for sabbatsbrudd. ”Men Jesus svarte dem: Min Fader arbeider inntil nå; også jeg arbeider.” Joh. 5, 17. ”Også jeg arbeider.” Slik må vi alle ha det, fremstille våre legemer for Gud som et våpen for rettferdighet.

”For vi er Guds medarbeidere”, skriver Paulus. Han var seg bevisst sitt medarbeiderskap. ”Etter den Guds nåde som er meg gitt”, skriver han videre. 1. Kor. 3, 9-10. Dette må vi merke oss, så vi ikke går utenfor den nåde som er oss gitt. Det er godt først å ha fått rikelige anledninger til å ydmyke seg og la seg bearbeide som Guds akerland.

”Det er godt for en mann at han bærer åk i sin ungdom, at han sitter ene og tier, når han legger byrder på ham.” Klag. 3, 27 flg. En arbeider i Herrens vingård har vist troskap under Herrens tukt og er ikke blitt motløs under tukten.

Tanken på ”å sikre sin fremtid” på menneskelig vis kan holde mange fra å arbeide i Herrens vingård. La oss heller tro Jesu ord: ”Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette i tilgift!” Matt. 6, 33.

Når vi vil tjene Gud, er det ikke bare ”resultatene som teller”. Måten vi arbeider på har stor betydning. Vennlighet og langmodighet f. eks. er av stor betydning for en arbeider. La oss ikke ringeakte det Gud har satt oss til å gjøre. Vær en arbeider der du bor, i ditt hjem, i din familie. Begynn der, og øv deg i gudsfrykt. Paulus formante hver og en, som en far sine barn. En far er villig til å gjøre hva som helst for et villfarende barn. En som er langmodig er også vennlig.

Alt vi møter i livet hører med til vår utdannelse. Og ved å tjene og å hjelpe andre får vi en indre utvikling. Ta opp den gjerning som ligger like for hånden. Bare du tjener Gud i det du gjør, får du kraft i din ånd til større oppgaver. Tjen innenfor ditt salvede område, og vær takknemlig for andres tjeneste.

Paulus skriver i 2. Tess. 3 om brødre som vanskjøtter sin jordiske gjerning, er late og gir seg av med ting som de ikke har noe kall til. Guds virkninger derimot er til å ville og å utrette, både i det timelige og i det åndelige. Paulus og hans medarbeidere kunne vitne at de var ingen til byrde og ber menigheten å etterfølge deres eksempel. La oss sørge for at vårt virkeområde, enten det er i det jordiske eller i det åndelige, ikke ligner en lat manns mark. Les Ordspr. 24, 30.

Fattig i ånden

”Salige er de fattige i ånden; for himlenes rike er deres.” Matt. 5, 3. Når vi så leser i Luk. 17, 21: ”For se, Guds rike er inneni eder”, da får vi et utvidet syn for hva Guds rike er. Og vi begynner å ane hvilke verdier som ligger i himlenes rike ved den gjerning som Gud gjør i våre brødre og søstre som vi er satt blant. Den som er fattig i ånden vil nemlig se himlenes rike i sine medbrødre og -søstre. Den fattige i ånden lever i erkjennelse av sannheten om seg selv og i erkjennelse av det verk som Gud er i ferd med å gjøre i hver enkelt bror og søster. Er man fattig i ånden, kjenner man ingen etter kjødet. Slike har ingen vanskelighet med å ta imot ordet fra sine medsøsken, uten å være kritisk, stolt og hård. Da er man f. eks. ikke på menneskelig vis så restriktiv med hvem man ønsker skal begynne et møte eller ta ansvar for noe i menighetsarbeidet. Tvert imot, ved å akte de andre høyere enn seg selv får de fattige i ånden tilgang til de ressurser og nådegaver som Gud har lagt ned i menigheten – tilgang til himlenes rike! Vi ser da verdien i hverandre og lærer å kjenne dybden, høyden, lengden og bredden i det verk Gud gjør i den enkelte. Vi får tilgang til de verdier og de krefter som himlenes rike utgjør i våre brødre og søstre, i vår ungdom og våre barn. Det ville jo være bedrøvelig om vi talte med begeistring om himlenes rike og samtidig verken hadde øre eller øye for dette rike, som er ”inneni eder”, og altså inneni våre brødre og søstre.

”Vet I ikke at I er Guds tempel?” 1. Kor. 3, 16. Man kunne like gjerne spørre: Vet du ikke at din bror eller søster er Guds tempel? Vi skal ha del i den tempeltjeneste som også foregår i de andre. Ja, la oss be om opplatte øyne, så vi kan se himlenes rike i hverandre og se hvor rik på herlighet hans arv er blant de hellige! – Ja, la oss be om å få opplatte øyne så vi kan se herligheten til de hellige – få del i himlenes rike – midt i den lokalmenighet Gud har satt oss! Ef. 1, 15-18. Alle krav, all baktalelse, all bebreidelse er da utelukket.

Også i sin egen familie får den fattige i ånden opplatte øyne for det verk Gud gjør, f. eks. i barna. Da opplates øynene også for den herlighet det er å ta imot barna som en Guds gave.

Renselse i Jesu blod

I 1. Joh. 1, 6 flg. leser vi om samfunn i lyset, om å ha synd og at Jesu blod renser oss fra all synd. Vi må erkjenne at vi ikke har alt lys, men å ha samfunn betyr at vi vandrer i lyset og fra lys til lys. Vi blir født på ny til et levende håp. Det betyr at vi alle har fått det samme mål og er på vei til dette mål. Derfor skal vi ikke støte noen fra oss fordi de er så annerledes enn vi selv er. Vi har det samme kall og skal ikke ta anstøt ved en annens liv. Det står i Es. 29, 21 om slike som gjør et menneske til en synder for et ords skyld. La oss våke i våre liv, så vi ikke gjør en slik urett mot noen.

Vi har synd, sier Guds ord. Og vi finner at vi gjør det vi hater. Da må vi ta imot rensning i Jesu blod. I denne utviklingen får vi etter hvert mer forståelse for hverandre.

Hvor dåraktig for eksempel å trekke seg tilbake fra en som kanskje sa et fornærmende ord. Vedkommende tar kanskje rensning i Jesu blod og fortsetter på veien, mens den som tar anstøt blir satt tilbake. La oss alle erkjenne at vi ”har synd” og at vi for vår egen del trenger renselse i Jesu blod hele veien.

Les f. eks. Kol. 3, 11 flg. Her leser vi om et herlig liv og et velsignet samfunn i lyset, der det foregår rensning i Jesu blod. ”Ikle eder da, som Guds utvalgte, hellige og elskede, inderlig barmhjertighet, godhet … som Kristus har tilgitt eder, således og I!” Og her leser vi om ”kjærlighetens kappe” som vi skal ikle oss ”over alt dette”. La oss i livets situasjoner motta rensningen i Jesu blod og bevare Jesu Kristi tjenerdrakt.

I menigheten har vi alle det samme kall. Men vi er så forskjellige. Og vi har synd i kjødet. Vi trenger derfor rensning i Jesu blod. Den erkjennelse vi leser om i Rom. 7, 18 hjelper oss til å forbli ydmyke. Men når vi har lyst til Guds lov etter vårt innvortes menneske (v. 22), da har vi lyst til å være gode, vise kjærlighet, barmhjertighet. Likevel finner vi at vi gjør det vi hater. Det er ydmykende og vi dømmer oss selv og får anledning til å døde legemets gjerninger ved Ånden. Rom. 8, 13. For vi vil ikke forbli i den synd som Ånden har gjort oss oppmerksomme på. Da blir vi en duft av liv til liv for alle dem som har det samme kall som vi har. Og skal vi fortsette i denne utviklingen, da må vi vandre i Ånden og dømme oss selv i Åndens lys i stedet for å dømme andre. Vi bygges da sammen i det ene legeme og knyttes sammen med evige bånd.

Ovenstående var et utdrag fra det budskap som kom fram på det siste sommerstevnet i den gamle salen, som har vært til velsignelse gjennom 25 år. Det var som det står skrevet, et ”vannbad” i Ordet, som skal gjøre sin virkning i våre liv i tiden som kommer.

På sommerstevnets avslutningsmøtet talte broder Kåre J. Smith om den herligheten dette gamle lokale hadde vært til. Både på åndelig og jordisk vis er Brunstad bygget ved de åndelige fedre – de støtter – som har vært tro i sin tid før oss. Mange av våre barn og unge har opplevd omvendelse og frelse under møter og bønnemøter her i lokale, noe vi er Gud inderlig takknemlige for. Nå er det vår arbeidstid til å bygge videre, og legge til rette for våre barn, unge og de kommende generasjoner både på jordisk og åndelig vis til frelse og velsignelse. Og Bjørn Nilsen minnet om den åndelige kraft vi opplevde i denne salen som nå bygges helt om, ikke minst når vekkelsen grep oss i 90-årene. Helt spesielt står minnene fra ungdomsstevnet høsten 91 og nyttårsstevnet 91/92 fast i våre hjerter.

Må Gud gi nåde til at også den nye salen i det Nye Brunstad kan være et åpent sted for Åndens kraftige virkninger til vekkelse, frelse og liv for barn og unge i generasjoner fremover.

Vel møtt neste sommer til stevne i det Nye Brunstad!