Påskestevnet

Påskestevnet

Brunstad er i år en arbeidsplass, ble det opplyst i en informasjonsbrosjyre for påskestevnet 2003. Ja, Brunstad har alltid vært en arbeids- og byggeplass i åndelig forstand. Og denne gang også i imponerende grad med tanke på de byggearbeider som nå omfatter hele stevnestedet. Dette gjorde at deltakerantallet denne gang var noe redusert i forhold til andre påskestevner. Men desto flere var de som rundt omkring på jorden fulgte med i de satellitsendte møtene.

Her er et utdrag fra det velsignelsesrike stevnet:

Men dersom vi dømte oss selv

At de alle må være ett! Dette var Jesu inderlige bønn til Faderen. Dette må også være vår inderlige bønn. Denne guddommelige enhet må vi alltid ha for øye. I våre tanker. I våre samtaler. I våre samvær.

Den som er hård og ubotferdig (Rom. 2, 5), opphoper seg vrede på vredens dag, den dag da Guds rettferdige dom åpenbares. Men de som med utholdenhet i god gjerning søker den herlighet å være ett likesom Faderen og Sønnen er ett, har lært å dømme seg selv. “Men dersom vi dømte oss selv, ble vi ikke dømt.” 1. Kor. 11, 31. Hvilket herlig lys! Ved å dømme oss selv kommer vi til den frelse og visdom som gjør oss til ett. Helt fra Adams tid har menneskene dømt og anklaget hverandre. Mange kan ha store nådegaver, men lærer de ikke å dømme seg selv, blir det kun ufred, konkurranse og splid. Nådegaver kan ikke gjøre oss til ett, men når Kristi dyder finnes hos oss og får vokse, da kommer vi til den velsignede enhet som er i Kristi legeme. 2. Pet. 1, 8. Og når får dydene vokse? Jo, når vi fortsetter å dømme oss selv og renser vår sjel i lydighet mot sannheten.

“Dersom vi sier at vi ikke har synd, da dårer vi oss selv, og sannheten er ikke i oss.” 1. Joh. 1, 8. Når det oppstår uenighet, settes følelser i sving og en taler og handler som om en ikke skulle ha synd, intet å dømme hos seg selv. Dersom det f. eks. i en samtale blir noe vanskelig, og noe hissighet kommer fram, da burde det jo ikke være vanskelig å finne ut av hva dette kommer av. Hvorfor blir en så “engasjert”? Jo, fordi man “har synd”. Den som nå forstår å dømme seg selv, kommer til ro i sitt indre og kan snakke godt med den person som kanskje er “så vanskelig”. Ja, man får også mer forståelse for den andre.

I vers 7 ser vi at det er vandringen i lyset som gir samfunn. Men det at vi vandrer i lyset og har god samvittighet, betyr ikke at vi dermed har alt det lys som er i Gud. Nettopp når vi vandrer i lyset, oppdager vi at vi også gjør noe som vi hater. Når vi erkjenner det og dømmer oss selv, da får vi del i en herlig utvikling i det gode. Her ligger uendelige vekstmuligheter. For Ånden vil lede oss til hele sannheten.

Når vi leser Kol. 3. kapittel, ser vi hva Gud kan og vil gjøre med oss forhenværende syndere. Vi leser her bl. a. om fullkommenhetens sambånd, som er kjærligheten. Men betingelsen for å få del i denne fullkommenheten, er at vi hater vårt eget liv etter kjødet. Ordet om korset blir oss da til en veldig forløsning, det befrir oss fra den veldige byrde som vårt selvliv egentlig er. Det er meg selv som er min byrde. Det er ved å dømme oss selv vi kommer til frihet fra denne byrde.

Det er ydmykende å erkjenne at vi “har synd”. Da er vi innstilt på å fornedre oss. Og den som fornedrer seg, kommer til visdom og til den godhet som må til for å løse knuter og komme andre til hjelp, slik at de kommer til enhet i tro på Guds Sønn.

Vi bør alle ta til oss den trøsten vi får når vi leser 1. Kor. 1, 26 flg. Her leser vi om Guds kall til de ringe og dårlige og de som ingenting er. Disse har han utvalgt til seier og helliggjørelse. Hvilken nåde Gud har vist oss ved dette! Og dersom vi er tro imot kallet, blir Kristus oss til visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning. Og vi får nåde til å bygge samfunn. Da blir det slutt på synden. Det blir slutt på å søke sitt eget. Alle som søker sitt eget, er ubrukelige som bygningsmenn i Guds rike.

Menighetsengelen i Efesus (Åp. 2) fikk ros for sine mange gode egenskaper, og en skulle tro at alt var i skjønneste orden. Likevel blir han bedt om å omvende seg. Blant alt det gode han ble rost for, stod det intet om f. eks. inderlig barmhjertighet, inderlig godhet, inderlig samfunn. Han blir formant til å vende tilbake til sin første kjærlighet.

Hver enkelt av oss er kalt til å være en gave til menigheten. Og sammenknyttet ved de bånd som Gud gir og sannheten tro i kjærlighet har vi muligheten til i alle måter å vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ef. 4, 15. Ja, da blir det vekst både i oss og ved oss.

Paulus, som før sin omvendelse fnyste av trussel og mord, kunne formane: “Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet; kappes om å hedre hverandre.” Rom. 12, 10. La oss for alvor følge disse formaninger om å være ømhjertede og hedre hverandre! Dette vil da også være et forbyggende arbeid, slik at det ikke oppstår “mangelsykdommer” i menigheten. Man vil f. eks. komme mang en mistanke i forkjøpet, da den enkelte vil være overbevist om vår kjærlighet til dem. Dette gjelder både i hjem og i menighet. – Jeg har hjertelig lengtet etter å ete dette påskelam med dere før jeg lider, sa Jesus da han innstiftet nadverden. Ja, må vi også hjertelig lengte etter å komme hverandre mer og mer nær. Alt dette lærer vi når vi lærer å dømme oss selv.

Guds tanker

Guds tanker om oss er fredstanker, tanker om fremtid og håp. Jer. 29, 11. Før jordens grunnvoll ble lagt, utvalgte han oss.

Nå skal våre tanker fries ut fra “denne verdens løp”. Ef. 2, 1 flg. Denne verdens løp og tidsånden skal ikke lenger styre våre tanker. Ved fallet kom hovmotstanker og avindstanker inn i menneskene. Men når vi blir gjort levende med Kristus, kommer ledelsen for våre tanker fra himmelen. Da begynner vi å forstå at Gud har en evig plan med oss: “For at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.” V. 7.

Ja, våre tanker dreier seg da om å oppbygge Kristi legeme. Dette opphøyede liv og tankeliv forutsetter at vi er et heloffer. Da har Gud ledelsen. Også når det blir mørkt for vår forstand, lar vi Gud ha ledelsen. Og vi vil få kjenne Kristi kjærlighet, som overgår all kunnskap og fylles til all Guds fylde. Ef. 3, 19. Tenk at Gud er så god at han lagde en slik frelsesplan for oss, vi som av naturen var vredens barn likesom de andre. La oss be Gud om åpenbarings ånd så vi kommer inn i hans tanker og bedre forstår hva han har tenkt å utføre både i og ved slike elendige stakkarer som vi alle er av naturen.

Mange har et pessimistisk syn på mange ting i tilværelsen. Slik er ikke Guds tanker. Det er framtid og håp i Guds tanker!

“Søk Herren mens han finnes, kall på ham den stund han er nær!” Es. 55, 6. Det er tider i livet vårt som vi må passe på å utnytte. Den urettferdige forlate sine tanker, leser vi videre. V. 7. Ja, det er mange tanker, motløshetstanker, tvilende tanker, kritiske tanker som vi må forlate, slik at vi kommer inn i Guds tanker. V. 8-9. Vi bør ransake oss selv om vi er på bølgelengde med hans tanker i livets forhold. Vi må ikke la våre tanker bindes til fornuft og følelse. Tenk at Guds tanker kan bli våre tanker! Og i 1. Pet. 4, 1 får vi en tanke å væbne oss med, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden!

“For det er nok at I i den fremfarne livstid har gjort hedningenes vilje”, leser vi i v. 3. Det er også nok at vi har tenkt selviske tanker, tanker som ikke var av Gud.

Når vi kommer inn i Guds tankeverden, ser vi at vi er omsluttet av hans kjærlighet. Også når han tukter oss. Vi ser tydelig av 1. Pet. 5, 6-7 at hans tanker er å opphøye oss i sin tid. Derfor skal vi ikke tvile på hans godhet og omsorg når vi kjenner at vi er under Herrens tukt og ild. Vi kommer f. eks. i situasjoner som føles ydmykende. Hvorfor kjennes det som en ydmykelse? Det er jo fordi vi ikke har den grad av ydmykhet som situasjonen krever. Da må vi jo rense oss og ydmyke oss under Guds veldige hånd.

Les Es. 14, 13-14. Her ser vi eksempler på tanker som ikke er av Gud. “Det var du som sa i ditt hjerte: … jeg vil stige opp.” Vi skal være varsomme med hva vi “sier i vårt hjerte”. “Men nå, Herre! Du er vår far, vi er leret.” Es. 64, 7. I disse tanker må vi være. Og alle hårde klumper (hovmotet) i dette leret vil Herren ha fjernet. I denne rensningen må vi stå så lenge vi lever. Opphører vi med det, kommer vi ut av Guds tanker med våre liv.

Gud vil danne oss som leret i pottemakerens hånd og sette oss til tjeneste. Under denne tjenesten får vi smake prøvelsens ildovn. Det er mer, ja, mye mer av det sterke og “store” i oss som må renses ut. Vi skal lære ikke å søke vårt eget i tjenesten vi gjør for Herren, ikke i noen grad. Det som skjer, det skjer for at hovmotet i oss skal knuses. Guds dom hviler over alt som opphøyer seg.

Enten vi er nyfrelste eller eldre brødre og søstre med et liv i Gud, skal vi alle være lik et lite barn i vårt forhold til Gud. Jesus tok en tjeners skikkelse på seg. Fil. 2, 7. Han fornedret seg selv. Dette er også Guds vei og tanker med oss, for å føre oss til sann storhet. Nå er vi i vår utdannelsestid. Må ikke Antikrists ånd besnære oss, men la oss stå trofast i fornedrelsen, gå den vei i fornedrelse som Jesus har innvidd for oss.

At I ikke forgjeves må ta imot Guds nåde

Menigheten i Korint hadde mottatt en veldig nåde, hadde nådegaver og var rik på all lære og all kunnskap. 1. Kor. 1, 4-8. Likevel var de ikke kommet til et ulastelig liv. Vi må i dag prøve oss selv, vi som for manges vedkommende i årevis har sittet under en mektig troens forkynnelse. Det viser seg at det i årenes løp er forholdsvis få som er blitt åndelige personer. Dette kommer av mangel på lydighet mot lærdomsformen, mangel på lengsel og trang etter helliggjørelse i ens personlig liv. Man kan nok bli grepet i en tid med vekkelse, men ikke alle kommer til vekst og utvikling.

Til å begynne med får vi alle en “startkapital” i form av lære og kunnskap og nåde. Men hvis ikke denne kapital skal ødes, må vi komme til det skjulte liv med Kristus i Gud. Paulus måtte til og med formane disse som var blitt gjort så rike på alt, at de måtte føre samme tale og at det ikke måtte være splid blant dem. V. 10.

Når vi har fått adgang ved troen til den nåde vi står i, har vi et veldig håp, håp om Guds herlighet. Rom. 5, 2 flg. Da kan vi med profetisk begeistring tale om det Gud skal gi oss. Da skal vi ikke trekke oss tilbake når trengslene kommer, nei, vi kan rose oss av våre trengsler, for vi vet at trengselen virker tålmodighet og en herlig vekst i helliggjørelse. Og håpet – håpet om en større fylde av guddommelig liv – gjør ikke til skamme.

I 2. Kor. 6, 1 får vi formaning om ikke forgjeves å ta imot Guds nåde. Det er jo i høyeste grad sørgelig når man med en slik “startkapital” ikke kommer til seier over synd. Måtte det ikke stå et slikt “Forgjeves!” over vårt liv! Vi kjenner alle “hvor skoen trykker”. La oss arbeide på vår frelse og være lydige mot den lærdomsform vi er overgitt til.

Vi må forstå hva nåde egentlig betyr. Når vi f. eks. i Hebr. 12, 6 leser at Herren tukter den han elsker, så forstår vi at også dette er nåde. Derfor trenger vi også formaningen i vers 15 om ikke å vike tilbake fra Guds nåde. Vi må være så ydmyke at vi bøyer oss under Guds veldige hånd, slik at ingen bitter rot vokser opp og volder mén. I versene 16 og 17 nevnes eksemplet med Esau. Den bitre rot hadde tatt hele plassen i hans hjerte, og det var ikke rom for bot. – Vi må forstå at vi ikke blir frelst fra denne verdens løp og fra kjødets lyster og begjæringer uten opptuktelse.

Vi ser av 2. Kor. 6 hvilket mangfold av situasjoner Paulus kom i. I alt viste han seg som en Guds tjener. Det smakte ingen bitterhet av hans ånd. Nåden som kom over ham ved alle disse forhold, ble ikke forgjeves for ham. Kan vi vise oss som Guds tjenere i alle disse forhold, slik at det ikke kommer fram noen smak av bitterhet, da virker det tillit hos sjelene, og vi får nåde til å hjelpe, hjertene åpnes for ordet.

At ikke eders hjerte noen tid tynges

I 1. Tess. 5, 15 flg. gir Paulus en rekke enkle formaninger. En av dem er: Takk for alt! Paulus var selv et forbilde i å takke for alt, og i sine brev uttrykker han ofte og inderlig sin takknemlighet for den enkelte bror og søster. Det var en takknemlighet i hans tro som var medvirkende til å bringe ham til det livsinnhold han hadde. Det er i denne takknemlighets ånd vi kan smelte sammen i enhet og et inderlig samfunn.

Vi leser om Jesus at han i den natt da han ble forrådt, tok et brød og takket og brøt det. Han var takknemlig, og hans lidelser ble til en velsignelsens kalk for ham. Vi forstår derfor at Jesu liv ikke kan åpenbares i oss dersom vi ikke er takknemlige. Det er uverdig å ete brødet og drikke kalken uten takknemlighet. 1. Kor. 11, 23 flg. La takknemlighet være en rettesnor som vi retter livet vårt inn etter. Da har vi Guds miskunn over oss. Og livet blir enkelt å leve.

Av Hebr. 12, 28 ser vi tydelig at vi ikke kan tjene Gud til hans velbehag uten å være takknemlige, “og derved tjene Gud til hans velbehag, med blygsel og frykt!”

I Luk. 21, 34 flg. formanes vi til at vi ikke må la oss tynge av noe, men våke hver tid og stund, slik at vi blir stående for Menneskesønnen ved hans komme. Mange mennesker lever i dag i angst for “alt dette som skal komme”. Herren er vred på alle hovmotstanker, verden modnes for sin dom. Men hans utvalgte lar seg ikke tynge ned. Han vil finne dem våkne når han kommer.

“Men når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! for eders forløsning stunder til.” V. 28. Vi kjenner Guds tale til oss i denne tid om å berede oss for hans komme. Hvor dåraktig det er å ha sin interesse i ting som ikke har noen som helst evighetsverdi!

La oss gjøre som engelen for menigheten i Filadelfia. Han hadde tatt vare på Herrens ord om tålmodighet, og derfor skulle han fries ut fra den prøvelsens stund som skal komme over hele jorderike. Åp. 3, 10.

Gud tillater også krig for å tukte folkene, men hans tanke er å gi alt en velsignet utgang. Og vi som er kommet til troen, vi lærer å bøye oss under Herrens tukt og å “vente på hans Sønn fra himlene, som han oppvakte fra de døde, Jesus, han som frir oss fra den kommende vrede.” 1. Tess. 1, 10. Det ligger en veldig kraft i forventningens ånd. Ja, de som venter på Herren, får ny kraft, løfter vingene som ørner. Es. 40, 31. Og de rene av hjertet ser Gud. De ser Gud også i krig og i tordenværet, ja, i alt som skjer.

La oss benytte tiden nå før nattmørket senker seg ned over jorden. Guds nåde over oss er ny hver morgen. Hans trofasthet er stor. Klag. 3, 23.

Og enda har vi altså nåde til å samles til slike stevner som vi opplevde på Brunstad nå i påsken! Må all denne nåde ikke være forgjeves for noen av oss!