Menigheten – et Guds verk!

Menigheten – et Guds verk!

Menigheten – Kristi legeme – er et Guds verk. Paulus fikk selv denne åpenbaring fra Gud, og det brakte stor ærefrykt, respekt og ydmykhet i hans hjerte. Når han selv omtaler dette, skriver han om den Guds nåde som var ham gitt, og at Gud ved åpenbaring hadde kunngjort ham hemmeligheten. Menigheten, som Kristi legeme, er også en stor gudsfryktens hemmelighet. Hemmeligheter kan jo røpes og fortelles, men denne hemmelighet må åpenbares den enkelte av de troende dersom den skal bli til sann hjelp, ja, virke forvandlende og revolusjonerende på det videre liv og den videre tjeneste i Guds rike. Paulus følte trang til tilbedelse og beundring av Guds storhet og visdom når denne hemmelighet ble ham åpenbart.

”Derfor bøyer jeg mine knær, jeg, Paulus, som er blitt Jesu Kristi fange for deres skyld, dere hedninger – så sant dere har hørt om husholdningen med den Guds nåde som er meg gitt for dere. Ved åpenbaring har han kunngjort for meg hemmeligheten, slik jeg ovenfor har skrevet med få ord. Når dere leser det, vil dere kjenne min innsikt i Kristi hemmelighet. Den var ikke i tidligere tidsaldre gjort kjent for menneskenes barn slik som den nå er blitt åpenbaret for hans hellige apostler og profeter ved Ånden: At hedningene er medarvinger, de hører med til legemet og de har del i løftet i Kristus Jesus ved evangeliet. For dette evangelium er jeg blitt tjener i kraft av den Guds nådes gave som er gitt meg ved virksomheten av hans kraft. Til meg, den minste av alle de hellige, ble den nåde gitt å forkynne hedningene evangeliet om Kristi uransakelige rikdom, og å opplyse alle om hvordan husholdningen er med denne hemmelighet som har vært skjult fra evige tider i Gud, han som skapte alt ved Jesus Kristus. Slik skulle Guds mangfoldige visdom nå gjennom menigheten bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. Dette var hans forsett fra evige tider, som han fullførte i Kristus Jesus, vår Herre.” Ef. 3, 1-11.

Den hemmelighet Paulus hadde beskrevet med få ord, var om det verk som skjedde i Jesu legeme i hans kjøds dager. Han fikk del i kjød og blod som barnene. Hebr. 2, 14. Gud fordømte synden i Sønnens kjød. Dette for at lovens krav skulle oppfylles i oss, vi som ikke vandrer etter kjødet, men etter Ånden. Her ser vi at Jesus etter sitt kjød avskaffet loven som kom med bud og forskrifter. Når synden i kjødet ble dødet, da ble loven oppfylt – avskaffet på grunn av at den da ikke hadde mer å gjøre. Her var det Jesus innvidde en ny og levende vei gjennom sitt kjød. Det var Faderen som ga ham lys, og Jesus bar seg selv fram som et ulastelig offer ved en evig Ånd. Hebr. 9, 14. Alle vi som vandrer i Ånden blir ledet til de samme offere i kjødet. Det blir samme død og samme liv. Han led døden i kjødet, men ble levendegjort i ånden, for å føre oss fram til Gud. 1. Pet. 3, 18. Vi som er hedninger etter kjødet var jo uten håp og uten Gud i denne verden. Ved det verk som Jesus gjorde fikk vi et helt nytt håp: Vi kan bli ett nytt menneske! Ingen trenger lenger å forsøke å lappe på det gamle! Vi kan bli et helt nytt menneske i rettferdighet, godhet, barmhjertighet – ja, i alle Kristi dyder. Guds fylde kan komme inn i våre legemer. Dette gir oss et veldig håp.

”Kom i hu at dere på den tid var uten Kristus, utestengt fra Israels borgerrett og fremmede for paktene med deres løfte. Dere var uten håp og uten Gud i verden. Men nå, i Kristus Jesus, er dere som før var langt borte, kommet nær til ved Kristi blod. For han er vår fred, han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerdet som skilte dem, fiendskapet, da han ved sitt kjød avskaffet den lov som kom med bud og forskrifter. Dette gjorde han for i seg selv å skape de to til ett nytt menneske og slik stifte fred, og i ett legeme forlike dem begge med Gud ved korset, for der drepte han fiendskapet. Og han kom og forkynte evangeliet om fred for dere som var langt borte, og fred for dem som var nær ved. For gjennom ham har vi begge adgang til Faderen i én Ånd. Så er dere da ikke lenger fremmede og utlendinger, men dere er de helliges medborgere og Guds husfolk, bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, og hjørnesteinen er Kristus Jesus selv. I ham blir hele bygningen føyd sammen og vokser til et hellig tempel i Herren. I ham blir også dere, sammen med de andre, bygd opp til en Guds bolig i Ånden.” Ef. 2, 12-22.

Jesus gledet seg storlig når han forstod at Peter hadde fått denne åpenbaring. Det var nok mange tanker om hvem Mesteren var og hva hans gjerning egentlig besto i når han var her på jorden. Det merket selvfølgelig Jesus, og derfor spurte han også sine disipler: ”Hvem sier folk at Menneske-sønnen er? De svarte: Noen sier døperen Johannes, andre Elias, andre igjen Jeremias eller en av profetene. Han sier til dem: Men dere, hvem sier dere at jeg er? Da svarte Simon Peter og sa: Du er Messias, den levende Guds sønn. Jesus svarte ham og sa: Salig er du, Simon, Jonas’ sønn! For det er ikke kjøtt og blod som har åpenbaret dette for deg, men min Far i himmelen. Jeg sier deg at du er Peter, og på denne klippe vil jeg bygge min menighet, og dødsrikets porter skal ikke få makt over den. Jeg vil gi deg nøklene til himlenes rike, og det du binder på jorden, skal være bundet i himmelen, og det du løser på jorden, skal være løst i himmelen. Så bød han disiplene strengt at de ikke skulle si til noen at han var Messias.” Matt. 16, 13-20.

I dette legemet er du og jeg kalt til å leve, arbeide, vokse og utvikles. Her styrkes vi ved lemmenes gjensidige tjeneste overfor hverandre. Ingen lemmer på dette legemet er unyttige eller til overs. Alle som i sine liv er tro mot den Hellige Ånds virkninger og utfører det den taler i ens indre, vil utvikles som et kar til Guds ære, et kar som er rent og rede, nyttig for husbonden til all god gjerning. 2. Tim. 2, 20-21.

Det er en veldig forskjell på dette legemets funksjon og utvikling og en menneskelig religiøs organisasjon. Legemet vokser ved det enkelte lems troskap og dets forbindelser med hodet og ved de gjensidige bånd og det samfunn som er med de andre lemmer på legemet. Ethvert lem må høre på hyrderøsten i sitt eget indre, og ved troskap vokse fram der Gud har satt en. Det hele går for seg naturlig og stille. Gud setter prøver på en og ved ulike livsforhold løses ens hjerte fra denne verden, fra andre mennesker og fra ens eget kjød. Ethvert lem må være helliget Herren og omskåret fra denne jorden, skal man komme til den utvikling og likedannelse som Guds ord gir så kraftig håp om. Rom. 8, 24-37. Gud har utdelt talentene noe forskjellig. Det er Guds sak. Talentene er de muligheter Gud har gitt hvert enkelt menneske i denne verden. Når man er ydmyk og holder seg innenfor sitt mål av tro, vil man vokse legemets vekst opp til ham som er hodet.

”Sannheten tro i kjærlighet, skal vi i alle måter vokse opp til ham som er hodet, Kristus. Ved ham blir hele legemet sammenføyd og holdt sammen med hvert støttende bånd, alt etter den virksomhet som er tilmålt hver enkelt del, og slik vokser det sin vekst som legeme til sin oppbyggelse i kjærlighet.” Ef. 4, 15-16. Ved troskap og ydmykhet kan alle finne sin plass og funksjon i legemet. Gud virker ved sin Hellige Ånd, og ved gudsfrykt vokser man fram til den gjerning Gud har kalt en til. Det hele foregår naturlig og stille, uten valg og uten å kjempe for en posisjon. Ved den enkeltes troskap og livssamfunn med Kristus vokser man. Slik har hver enkelt av oss mulighet til å nå fram til hele Guds fylde, enten man har fått én eller ti talenter. Troen på dette gjør at man faller til ro på sin plass og er såre takknemlig for slik Gud har gjort det for en i livet. Slik hadde også kong David det når han sier: ”Herren er min tilfalne del og mitt beger. Du bevarer min arvedel. En arvedel er tilfalt meg på liflige steder. Ja, jeg har en herlig arv!” Salme 16, 5-6.

Et fungerende lem på Kristi legeme vil aldri føle behov for å være noe annet enn den det er. Slike nyttige lemmer er opptatt med det Gud har gitt dem – der har de sin gjerning og gleder seg over det Gud virker og de gjerninger han har lagt ferdige for dem. Ef. 2, 10.

”For ved den nåde som er meg gitt, sier jeg til hver og en blant dere, at en ikke skal gjøre seg høyere tanker enn rett er. Men en skal tenke sindig, i forhold til det mål av tro som Gud har tilmålt hver enkelt.” Rom. 12, 3. Går man utenfor det område Gud salver og velsigner, blir det kav og uro. Det er derfor viktig å forstå sin begrensning, og holde seg innenfor det mål av tro som Gud har tilmålt en. Gi ikke etter for lysten til å konkurrere med andre, slik at du drives utenfor det område som Gud kan salve og velsigne!

All annen organisering av et menighetsliv blir menneskeverk. Vi skjønner jo at organisering må til i jordiske forhold med praktisk arbeid og forvaltning. Det blir en helt annen sak, men i Guds rike kan intet menneskeverk fremme noe av åndelig verdi.

Det er et ufravikelig krav til renhet hos de som skal vokse opp som tjenere i dette legemet. Menigheten bygges ved Guds visdom, og det er Guds visdom som nå ved menigheten skal bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelrommet. Derfor står det også oppført som visdommens første egenskap at den er ren. ”Men den visdom som kommer ovenfra, er først og fremst ren, dernest er den fredsommelig, rimelig, ettergivende, full av barmhjertighet og gode frukter, den gjør ikke forskjell, den hykler ikke.” Jak. 3, 17.

Dette rop om renhet bør lyde som et sterkt ekko i vårt indre i alle livets forskjellige forhold. Først og fremst ren! Først og fremst ren! Ikke minst gjelder dette krav til renhet i vårt forhold til penger, ære og makt og i forhold til det annet kjønn og de kjønnslige lyster. Som en Herrens tjener er det også et ufravikelig krav at en er ren i sitt hjerte fra det å søke sitt eget. Også på dette område må en være ren og omskåret så langt lyset rekker. Hungeren og tørsten etter et rettferdig liv (Matt. 5, 6) bevirker en trang til stadig å få se – og rense seg fra – nye dybder av denne lyst til å søke sitt eget, som har så kraftige røtter i vårt selvliv. De som søker sitt eget, er opptatt av og urolige for sin egen ære, sitt eget navn, sin slekt og familie. I all denne selviskhet kan ikke Gud få åpenbart sin visdom, og man blir ikke et nyttig kar i Guds hånd. Vær fornøyd med livet slik Gud har gjort det for deg i dine forhold og tjen Gud av et rent og helt hjerte! Uten denne renhet vil våre liv synke ned i undergang og fortapelse. Det var profetens sorg og smerte i den gamle pakt å se at Jerusalem sank nettopp av denne grunn.

”Hennes urenhet hang ved skjørtene hennes. Hun tenkte ikke på hva ende det ville ta med henne. Da sank hun på underlig vis, og det var ingen som trøstet henne. Herre, se min nød, for fienden triumferer! Fienden rakte hånden ut etter alle hennes kostbare ting. Hun så at hedninger kom inn i hennes helligdom, de som du bød ikke skulle komme inn i din menighet.” Klag. 1, 9-10.

Kjerubene som tjener for Guds åsyn hadde sine hender under sine vinger. Esek. 1, 8. Strekk aldri dine hender ut etter det denne verdens fyrste har å tilby. Skriften taler med stort alvor over disse ting, og enhver av oss bør betenke hva slags frukt vi bærer. ”For den jord som drikker regnet som ofte faller på den, og bærer grøde til gagn for dem som den dyrkes for, får velsignelse fra Gud. Men bærer den torner og tistler, da er den unyttig og forbannelsen nær, og det ender med at den brennes.” Hebr. 6, 7-8.

Paulus advarer også kraftig mot å søke det jordiske. Derfor skriver han blant annet: ”Men de som vil bli rike, faller i fristelser og snarer og mange slags dumme og skadelige lyster, som senker menneskene ned i undergang og fortapelse. For pengekjærhet er en rot til alt ondt. I sin lyst etter penger har noen faret vill i troen og har gjennomboret seg selv med mange piner.” 1. Tim. 6, 9-10.

Kristi menighet bygges ved brødre og søstre som i sine livsforhold tar vare på den enfoldige – enkle og rene – troskap mot Kristus. 2. Kor. 11, 2-3. Slike har også tatt Jesu ord til hjertet når han sier: ”Søk da først Guds rike og hans rettferdighet, så skal dere få alt dette i tillegg!” Matt. 6, 33.