Nyttårsstevnet

Nyttårsstevnet

denne gang ble på mange måter et minnerikt stevne. På grunn av ombyggingen av stevnesenteret på Brunstad var deltakerantallet begrenset.

Men ved satellittoverføringen kunne likevel vennene rundt omkring i lokalmenighetene jorden rundt følge med på hoveddelen av stevnet. På Brunstad var det under stevnetiden en ekstrem kulde, ute helt nede i – 25 C, noe som dog ikke forhindret avviklingen av stevnet, selv om det i begynnelsen ett av møtene var nede i bare + 10 C.

Og hva stevnets budskap og innhold angår, så var dette så rikt og velsignet at kulde og ytre forhold ikke betydde noe!

Forbli i kjærligheten

Gud er kjærlighet. Faller vi ut av kjærligheten, faller vi ut av samfunnet med Faderen. I Rom. 8, 35-39 leser vi om å vinne mer enn seier ved ham som elsket oss. Hva er egentlig seier? Jo, det er å forbli i kjærligheten, likegyldig hva vi blir utsatt for. ”Men i alt dette vinner vi mer enn seier.” V. 37. I alt dette: trengsel, angst, forfølgelse osv. V. 35. Ja, intet og ingen må få oss til å falle ut av kjærligheten. Når man ikke lenger er i kjærligheten, blir man bitter, avindsyk og har kanskje verken fred eller hvile når man møter enkelte personer. Et eksempel på ”mer enn seier” er Paulus vitnesbyrd i 2. Kor. 12, 15 om at han med glede både ville ofre og bli ofret om han enn ble elsket mindre av korinterne desto mer han elsket dem.

Andres ondskap, uforstand og dårlighet er jo vår anledning til å jage etter en større fylde av kjærlighet. Det er i trengsler vi lærer å be, det er i trengsler vi kommer inn i Guds nærhet og lærer ham å kjenne i en dypere grad. Når man i trengselen med glede vil ofre og bli ofret, da er ikke dette et liv ”under loven”, nei, langt ifra! Det er et herlig liv i glede. Tenk på alle de situasjoner som kan oppstå for foreldre med barn i tenårene. Ja, her gis det anledninger til å ofre og bli ofret! Vi må ofre for å forbli i kjærligheten. Og så lenge vi er i kjærligheten, kan vi tjene, kan vi hjelpe, enten det er i hjemmet eller i menigheten. Man kan ikke tjene noen man blir harm på. Nei, de situasjoner som oppstår, er vår anledning til å komme til en større fylde av kjærlighet.

I Judas 20-21 får vi også anvisning om hvordan vi kan holde oss i Guds kjærlighet, nemlig ved å oppbygge oss på vår høyhellige tro og be i den Hellige Ånd. Det går ikke med lettsinn og overfladiskhet. Ved å be lærer vi å leve i Guds nærhet. Vi har lov til alt, men ikke alt gagner. Mye, som kanskje er interessant på menneskelig vis, vil stjele vår tid og oppmerksomhet, sinnet blir fylt med det som de vantro fyller sitt sinn med, og en lever ikke lenger nær Herren. Vi må leve nær Herren dersom vi vil holde oss i Guds kjærlighet. Det er det skjulte liv med Kristus i Gud. Der kommer ”førstegrøde-sukket” fram: – Jeg trenger mer av din kjærlighet, Gud! –

Dersom en i forholdene blir vred og irritert, er det fordi man ikke vil fornedre seg. Når man ikke vil fornedre seg, kommer en snart ut av kjærligheten. Om Jesu vei i fornedrelse leser vi tydelig i Fil. 2. De som fornedrer seg, får en veldig betydning for andre. De som fornedrer seg av hjertet, er glade og takknemlige. Jesus var lydig inntil døden, ja, korsets død. Han fornedret seg like til det siste, der han ble korsfestet mellom to røvere. Han forble i kjærligheten. Han er vår forløper!

Vi må aldri la hevntanker få plass i hjerte og sinn. Motstand og forfølgelse skal ikke virke inn på oss. Det er bare en anledning til å få del i en større fylde. Jesus åpnet denne veien for oss. Det er korsets vei, livets og kjærlighetens vei.

I Fil. 1, 9 leser vi at vår kjærlighet skal bli rikere og rikere på kunnskap og all skjønnsomhet. Når vi opplever slikt som Jesus omtaler i Matt. 5, 44-45, da kjenner vi nok at vår kjærlighet må bli rikere og rikere, slik at vi kommer til mer visdom. I Guds ord formanes f. eks. de eldre søstre til å lære de unge. Kan hende de møter liten mottakelighet og en avvisende holdning hos de unge. I slike forhold lot Paulus seg ofre. Dermed fikk han nåde, så han kunne få visdom til å komme de andre til hjelp. Hans inderlige lengsel var at Kristus måtte bli forherliget. Fil. 1, 20. Når kjærligheten hos oss tiltar, blir det også en større varme som stråler ut fra oss. Ja, måtte alt det hårde og kalde forsvinne fra våre liv og gi plass til kjærlighetens varme stråler!

I Luk. 18, 9 flg. leser vi om noen som stolte på seg selv at de var rettferdige, og foraktet de andre. Og så forteller Jesus lignelsen om fariseeren og tolleren. Om fariseeren heter det at ”han stod for seg selv”, og hans ”bønn” var full av egoisme. Her ser vi en som er ”alene” og langt borte fra kjærlighetens vesen. La oss hengi all egenrettferdighet og vårt ”jeg” i Kristi død, slik at vi alltid kan forbli i kjærligheten og vokse i den sammen med de hellige.

Evangeliet om Kristi herlighet

I 2. Kor. 4, 4 ser vi at denne verdens gud har forblindet de vantros sinn, ”for at lyset fra evangeliet om Kristi herlighet, han som er Guds bilde, ikke skal skinne for dem.” Satan gjør den ytre verden så attraktiv som mulig i de vantros øyne. Derfor ser de ikke den skjulte verden, som er langt herligere, de ser ikke lyset fra evangeliet.

Paulus forkynte gudsfryktens store hemmelighet: Kristus åpenbart i kjød. ”For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus.” 1. Tim. 2, 5. ”… han som er opphavet, den førstefødte av de døde, for at han i alle deler skulle være den ypperste.” Kol. 1, 18. ”For det var Guds vilje at hele hans fylde skulle ta bolig i ham.” V. 19. De som følger etter ham får del, så langt de er kommet, i den samme herlighet. De starter i løpet med et helt hjerte – helhjertethet er betingelsen – og får del i en herlig utvikling ettersom tiden går, forvandling til guddommelig natur. ”For i ham bor hele guddommens fylde legemlig, og I er fylt i ham, som er hodet for all makt og myndighet.” Kol. 2, 9-10. Tenk å være fylt i ham! Og tenk å komme til en stadig større fylde i ham! Åndens frukt kommer fram i større og større grad!

”… for at deres hjerter må bli trøstet …” Kol. 2, 2. Ja, når vi får se hva evangeliet kan gi oss, da blir vi trøstet. Du som kjenner på din natur og har opplevd fall etter fall, du kan bli fylt i ham, hans liv kan også fylle ditt legeme når du går den nye og levende vei. På denne vei blir synden fordømt i kjødet. Ved lydighet skjer dette verket. Du som enda ikke er kommet til levende tro, ta imot ”den nåde som er oss gitt i Kristus Jesus fra evige tider.” Les 2. Tim. 1, 9.

Ved loven kom Paulus til et jordisk vellykket liv. Men da han fikk se hva evangeliet kunne føre ham til, da bøyde han sitt hjertes knær for Gud som har så store planer med slike menneskekryp som bare er støv. I v. 10 leser vi at Jesus tilintetgjorde døden og førte liv og uforgjengelighet fram for lyset ved evangeliet. Apostelen Peter uttrykker det slik: ”… og derved har gitt oss de største og dyreste løfter, for at I ved dem skulle få del i guddommelig natur.” 2. Pet. 1, 4. La oss åpne våre øyne for evangeliets herlighet!

”… han er den som også har latt det skinne i våre hjerter …” 2. Kor. 4, 6. Det er Gud som gir menneskene lys. Vi kan ikke gi dem lys, men vi kan være tjenere for andre når Gud gir oss lys. V. 5. Hvor velsignet det er når vi opplever i våre liv at Gud lar lys skinne fram fra mørke, når vi får lys der vi hittil manglet visdom. Da kan vi tjene andre. Apostlene viste seg i alt som Guds tjenere: ”ved stort tålmod i trengsler, i nød, i angst …” 2. Kor. 6, 4 flg. Den fylde av varme de hadde fått ved lyset, strålte fram fra dem i prøvens stund. Fra alle som lever dette livet, er det en utstråling som gir varme og hjelp.

Vi lever nå i avslutningens tid før Jesu annet komme. La oss benytte den kostbare nådetid vi ennå har. Det verk Gud gjorde i Jesus, skal også skje i oss. Da må vi være et heloffer.

Ordet om korset – en Guds kraft

All den herlighet som er kommet over våre hjem og i menigheten, er fremkommet ved ordet om korset. ”For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft.” 1. Kor. 1, 18. For alle som vil fremme sitt eget ”jeg”, er korset en dårskap. Korset nekter dem nemlig å nå sine egoistiske mål.

Jesus ble i alle ting sine brødre lik. Han ble et menneske. Dette menneske ofret han. Korset tilintetgjorde dette menneske. Vi har også et menneske som må holdes korsfestet, vi har tanker og meninger og et sjelsliv som ofte står Gud imot. Korset nekter oss å leve oss selv, og derved får Gud sin vei med oss. Hans vilje krysser våre egeninteresser, og når vi lar ordet om korset få virke i oss, kommer vi til Guds visdom. Jesus blir oss ”visdom fra Gud og rettferdighet og helliggjørelse og forløsning.” 1. Kor. 1, 30.

Da får vi se og erfare ”hvor overvettes stor hans makt er for oss som tror, etter virksomheten av hans veldige kraft.” Ef. 1, 19. Det er de som tror, som får kjenne denne kraften. De som tror, lar seg ikke knuge ned når de ser sine skrøpeligheter, det de har arvet fra fedrene. Nei, alt er mulig for den som tror. La oss tro på ordet om korset. Det gjorde Paulus, og derfor kunne han avlegge dette herlige vitnesbyrd: ”Jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.” Gal. 2, 20. Tenk for en nåde det er å få leve Jesu liv og kjenne den kraft og visdom som kommer fram ved korset.

Det er ingen ringe sak å ha fått et slikt kall. På den nye og levende vei blir vi ferdig med å leve for oss selv, fridd fra egen styrke og fra alt som gjør det så vanskelig å smelte sammen med de andre. ”Forbannet er hver den som henger på et tre.” Gal. 3, 13. Ja, det er den som er korsfestet. Enten det er ”fint” og ”kultivert” kjød eller iøynefallende grovt, – kjød er kjød – forbannelsen treffer det alt sammen. I den som er korsfestet med Kristus gjør Gud sitt verk. Det er hans verk. Vi kan nok hengi oss selv i Kristi død, men det er Guds verk å skape liv i oss. Og det er bare det Gud kan gjøre i oss, som har verdi. ”For at intet kjød skal rose seg for Gud.” 1. Kor. 1, 29.

Dagliglivet byr på nok av situasjoner der vi har bruk for korset, og vi må få oppøvde sanser til å benytte oss av korset. Den herlighet som kommer fram ved korset når ordet blir kjød i oss, er den samme herlighet som var i Jesus, full av nåde og sannhet.

Paulus skriver til galaterne at de hadde fått ”Jesus Kristus malt for øynene som korsfestet.” Gal. 3, 1. Paulus gjorde seg flid for å åpne deres øyne for herligheten ved å høre Kristus til, det vil også si: herligheten ved å være korsfestet med Kristus. ”Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer.” Gal. 5, 24. Der kjødet er korsfestet, er kjødets gjerninger avlagt. Se versene 19-21. Der er det ingen utukt, ingen urenhet, ingen skamløshet, ingen utroskap, ingen avind, ingen vrede osv. Hvilken velsignelse i ekteskapet! Hvilken herlighet i familien! Hvilken herlighet i menigheten! Lovet være Gud for ordet om korset, en Guds kraft til frelse!

Skride fram mot det fullkomne

”La oss derfor gå forbi barnelærdommen og skride fram mot det fullkomne.” ”Og dette vil vi gjøre, om Gud gir lov til det.” Hebr. 6, 1 og 3. Dette håp om å skride fram mot det fullkomne, må vi gripe. Det er et anker for sjelen, og Gud, som ikke kan lyve, har gitt oss en sterk trøst, ”vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som venter oss.” v. 17-20.

Loven kunne ikke føre til fullkommenhet. Hebr. 7, 19. Derfor ble et bedre håp ført inn, ”så vi kan nærme oss til Gud”, dvs. skride fram mot det fullkomne. Vi leser i v. 25 at Jesus lever for alltid å gå i forbønn for alle som kommer til Gud ved ham. Han er levende interessert i at det skal lykkes for oss. Vi lever nå i avslutningens tid, men enda har vi muligheten til å skride fram mot det fullkomne. Snart skal Kristus ”annen gang åpenbare seg, uten synd, til frelse for dem som venter på ham.” Hebr. 9, 28. De som venter på ham, det er de som fikk del i den frelse han kom med første gang han åpenbarte seg. Det er de som grep håpet om å skride fram mot det fullkomne. De som i sannhet er løftets arvinger, orker ikke leve i bevisste synder. ”De som gjør sådant, skal ikke arve Guds rike”, leser vi i Gal. 5, 21, for de har ikke del i det himmelske liv.

Så la oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp (Hebr. 10, 23), holde uryggelig fast på at det skal lykkes. Bekjenn ditt håp! Tal profetisk om det som skal komme! Det er levende tro. Derfor skal vi oppgløde hverandre. Og Gud vil la det lykkes.

Vi leser om Jesus at Gud sendte sin Sønn i syndig kjøds lignelse og for syndens skyld og fordømte synden i kjødet. Rom. 8, 3. Fordømte synden i kjødet! Her dreier det seg ikke om de ytre utslag av synd, som f. eks. misnøye, utålmodighet, søken etter ære osv. Nei, her var det de skjulte begjær (krav) som ble fordømt. En Jesu Kristi disippel søker ikke sin egen ære. Men hans/hennes sorg er at man overhodet kommer på den jammerlige tanke at en skulle ha noe ære. Når disse skjulte begjær hengis i døden, åpnes det veldige muligheter, ja, det er veien til guddommelig natur.

”La oss da, så mange som er fullkomne, ha dette sinn.” Fil. 3, 15. De som i denne forstand er fullkomne, har jo ikke hele guddommens fylde, men er tro så langt lyset skinner. Da kan Gud gi mer lys, så vi kan skride fram mot det fullkomne. ”Bare at vi, så langt som vi er kommet, holder fram i samme spor.” V. 16. Vi skjønner alle stykkevis. Derfor trenger vi formaningen om å skride fram mot det fullkomne.

”Bevar meg, Gud! for jeg tar min tilflukt til deg!” Slik ba David. I anmerkningene over Salme 16 heter det i den norske bibelutgaven: ”Messias ber Gud bevare ham, idet han med alle de hellige, som han har velbehag i, holder Herren for sitt eneste gode og skyr ethvert samfunn med dem som tjener noen avgud.”

La oss i det nye år følge i disse spor!