Påskestevnet

PÅSKESTEVNET

Igjen har vi hatt et velsignet stevne på Brunstad, hvor Ordet kom fram klart og utvetydig. Fordi det himmelske kall er så uendelig herlig og stort, er også alvoret tilsvarende stort. «Hver den som meget er gitt, av ham skal meget kreves, og den som meget er overgitt, av ham skal dess mere fordres.» Luk. 12, 48.

Derfor lå det også i særlig grad et hellig alvor over forkynnelsen, og vi gjør vel i å ta formaningene til hjerte og i sannhet la oss oppgløde til kjærlighet og gode gjerninger, da jo dette iflg. Hebr. 10, 24 er hensikten med alle våre stevner og samvær.

Hjørnestenen og de andre stener

Hjørnestenen, Kristus, ble forkastet av datidens bygningsmenn. Matt. 21, 42. De så ikke herligheten i ham som er herlighetens herre. De forstod ikke det veldige frigjøringsverk som skjedde i hans legeme. Det kom forakt over hjørnestenen, og det kommer forakt over alle andre stener i Guds bygning, slik er det også i dag.

Simeon sa om Jesus: «Se, denne er satt til fall og oppreising for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt.» Luk. 2, 34. Når man er stor i seg selv, faller man og snubler over hjørnestenen. De som er ringe i egne øyne, ser hjørnestenen veldig stor og herlig, ja, også de andre stenene i bygningen høyakter de.

«Strid for å komme inn igjennom den trange dør! for mange, sier jeg eder, skal søke å komme inn, og ikke være i stand til det.» Luk. 13, 24. Ja, døren er stengt for menneskefornuft og menneskemeninger. Dersom en huser noe urett i sitt hjerte, vil dette komme til syne ved ens ånd. Den som vil smelte sammen til ett med de gudfryktige, må ut av denne urene ånd.

I Ef. 2, 20-22 leser vi også om hjørnestenen Jesus Kristus og om å bli føyd sammen og vokse til et hellig tempel i Herren, «i hvem også I bygges opp med de andre til en Guds bolig i Ånden.» Hvem er «de andre» som vi leser om her? Jo, det er alle de vidt forskjellige brødre og søstre vi leser om i Kol. 3, 11, slike for hvem Kristus er alt. De blir til ett legeme (v. 15), ja, de føyes sammen til å bli fullkomment til ett, likesom Faderen og Sønnen er ett. Disse er ydmyke og blander seg ikke i andres saker. I denne sammensmeltningsprossessen er det mange fornuftstanker som må ofres i den samme ånd som Jesus ofret seg selv i. Selv den mest gudfryktige må rense sin sjel i lydighet mot sannheten. Og det er hjørnestenen som angir retningen. Derfor gjelder det å prøve sitt hjertes skjulte tanker og råd i forhold til Ordet. Da vil den Hellige Ånd lede oss, slik at vi finner fram til de samme offer som Jesus måtte gi.

Når vi leser formaningene i 1. Pet. 2, 1 flg., ser vi hva som må til for å bli en levende sten i Herrens tempel. Det kreves en helhjertet omvendelse, slik at en ikke drar med seg noe ondskap, svik, hykleri, avind eller baktalelse. Dersom man ikke tar det alvorlig med disse ting, vil en til slutt stå der som en «åndelig dverg», selv etter å ha vært i menigheten i mangfoldige år. Slike kommer ikke til åndelig vekst. Det er uhyggelig hvor forkrøblet enkelte kan være i sitt tankeliv, f. eks. på grunn av ond mistanke. Men den som renser seg fra disse ting, vil få erfare at Herren er god.

Den visdom som er ovenfra, er først og fremst ren. Jak. 3, 17. Når vi vet dette, forstår vi også at det ofte er noe å rense ut før man f. eks. uttaler seg om dette eller hint.

Hjørnestenen, Kristus, ble forkastet av mennesker. 1. Pet. 2, 4. Men han var kostelig for Gud. Slik også med enhver levende sten i Guds hus. Kristi vanære kommer rikelig over oss, men der under vanæren får vi samfunn med alle de hellige i lyset.

I vers 8 leser vi derimot om slike som «snubler ved sin vantro mot ordet; dertil er de og satt.» Hvilken tragisk livsskjebne! Men de som lyder og tror, er takknemlige for den plass de har fått i Kristi legeme. De vokser og utvikles stille og rolig og fylles til all Guds fylde.

I Kol. 2, 18 leser vi om noen som blir oppblåst uten grunn av sitt kjødelige sinn. Kjærligheten derimot, oppblåses ikke. Kjærligheten oppbygger! Og i kjærligheten blir vi ett legeme og blir oss bevisst at vi er hverandres lemmer. Rom. 12, 5. Det må bli levende for oss at vi er hverandres lemmer. Da kan vi også velsigne hverandre og takke for hverandre.

«For vi har ikke her en blivende stad, men søker den kommende.» Hebr. 13, 14. Ja, hvilke problemer har vi da? Ingen! Da blir livet interessant å leve.

Arve velsignelse

I Hebr. 6, 17 kalles Jesu etterfølgere «løftets arvinger». Og Peter skriver i 1. Pet. 3, 9 at vi skal arve velsignelse. De som er arvinger, har alltid en sterk trøst. Hebr. 6, 18. De har et anker for sjelen (v. 19). De har ro i sin sjel i de forskjellige livsforhold. Ja, sjelen kommer til ro og hvile når den fristes til å bruse og kanskje ikke ser ut eller inn på det hele. Sjelen kommer til ro, og en blir i stand til å velsigne – til allerede nå å gjøre seg bruk av den arv som venter oss.

Ja, la oss i livets forhold binde våre tanker til arvens herlighet. Da blir vi i stand til å velsigne. Da har vi intet annet å beskjeftige oss med enn å velsigne. Sjelen bevares i ro, og tankene får noe å arbeide med. Og idet vi gjør det gode, finner vi det onde som ligger oss for hånden, og vi blir frelst i stadig dypere grad.

Det er godt å bli velsignet, men enda større er det å velsigne og å kunne trøste med den trøst hvormed vi selv er blitt trøstet av Gud. 2. Kor. 1, 4. Da kommer også velsignelsen tilbake over oss. Og «likesom Kristi lidelser kommer rikelig over oss, så er og vår trøst rikelig ved Kristus.» V. 5.

Og hvilken trøst det ligger i vår brors formaninger! Vi står f. eks. i forhold hvor vi får formaningen: – Den som tror, haster ikke. – Og ved å ta imot formaningen blir vi forskånet fra å haste i vei, forskånet fra kanskje å gjøre eller si noe som ikke var etter visdommens lover.

I den norske Bibelutgaven står dette «forord» over Salme 131: «David vitner om at han ydmykt har oppgitt alle høye tanker og høytflyvende planer og gitt seg helt over i Herrens vilje.» Dette bør også vi ta til hjerte og komme til ro i Herrens fullkomne vilje og styrelse.

Den ånd som hjørnestenen Kristus ofret seg i, det er den offerånd også vi må være i om vi skal nå fullendelsen.

Forbeder eller anklager

Da Jesus stod opp fra de døde, var det først og fremst for å være forbeder. Satan derimot er anklager. Enhver av oss bør med tanke på dette stille seg det spørsmål: Hva er jeg?

«Jeg søkte blant dem etter en mann som ville mure opp en mur og stille seg i gapet for mitt åsyn til vern for landet, så jeg ikke skulle ødelegge det; men jeg fant ingen.» Esek. 22, 30.

Ødeleggende åndskrefter vil trenge inn i menigheten. Der muren er lav, prøver de seg først. Derfor trenger vi slike som vil mure opp en mur og stille seg i gapet, med en mur av bønner mot Satans anslag.

Både i det gamle og i det nye testamentet leser vi om utpregede bønnens menn og kvinner. De hadde kraft i sine bønner. Det menneskelig talt umulige skjedde på grunn av bønn.

Vi leser f. eks. i Kol. 4, 12 om Epafras, som stred i sine bønner for menigheten. Hvor mange er det i dag som har noen forståelse av hva det vil si å stride i sine bønner? Enhver av oss kan jo spørre seg selv: Hvem er det jeg strider for i mine bønner? Man kan på en feilaktig måte overlate det ene og det andre til Gud, og kanskje man ikke engang ber for sine egne barn. I åndelig latskap «overlater man dem til Gud» i stedet for å stride for dem i sine bønner.

Gud har gitt lover for bønn. Og bønner bedt i nød rører ved Guds hjerte. Vi bør derfor be for våre medmennesker, for våre barn og foreldre, for vårt land og folk. Og mange av oss er i menigheten på grunn av andres bønner. Slapphet i bønn er åndelig latskap.

Når du ber, blir ditt hjerte varmt og bløtt. Anklageånder får ikke innpass i ditt hjerte når du står i bønnens tjeneste. Når man slutter å be, blir hjertet kalt, og bitterhet og anklage får lett innpass. «Men fredens Gud skal i hast knuse Satan under eders føtter.» Rom. 16, 20. Satan er anklageren. Det at han er knust under våre føtter betyr at anklageren er knust. «Våre brødres anklager er kastet ned», leser vi i Åp. 12, 10. Det er en slik frekkhet i anklageånden at den unnser seg ikke for å anklage også det reneste og helligste. – Hvorfor ble ikke denne salve solgt for tre hundre penninger og gitt til de fattige? – sa Judas og mente han forstod saken bedre enn Mesteren selv. Og det er underlig at mennesker som ikke har utført noe av betydning i Guds rike – ja, ofte er de åndelig sett store stakkarer – plutselig opphøyer seg og hever seg høyt over slike som har arbeidet og kjempet i bønn.

Jesus led blodig urett. Han kunne hatt «grunn» til å anklage. Men han døde for våre synder og ble vår forsvarer.

Vokt deg så ikke anklageånden ødelegger din evighet. Vi formanes også til å be for våre fiender. Det kunne hende du kunne be dem fri fra ondskaps garn. Kanskje avind til og med hindrer en i å be for sine venner.

Det er betegnende når det står skrevet at anklageren ble kastet ned. Anklageånden må bevisst kastes ut. Da kan vi være med i den apostoliske tjeneste, der vi ber for andre og får oppleve at Gud gir andre liv på grunn av våre bønner.

Og en betingelse for selv å ha tilgivelsens nåde over seg, er at vi har tilgitt andre. Har man ikke i sannhet tilgitt andre, så har man ikke selv syndenes forlatelse, selv om man trofast går på møter i menigheten. Tilgivelse av hjertet betyr at saken er ute av vårt tankeliv.

Bønnens og ordets tjeneste hører nøye sammen. Ap. gj. 6, 4. Det hjelper ikke å ha gode ord på hjerte dersom de ikke finner inngang i hjertene. Ved bønn kan hjertene bli åpne og mottagelige.

I Joh. 12, 27 flg. får vi en beskrivelse av Jesu kamp og seier. «Nå er min sjel forferdet, og hva skal jeg si?» sa Jesus. Vi har alle en sjel som kan bruse. Hva skal vi si da? Hva skal vi gjøre da? La oss gjøre som Jesus gjorde. Han valgte ikke å gå utenom prøvelsen, men hadde bare for øye at Faderens navn måtte blir herliggjort. Ved slik troskap finner alle anklageånder sin død.

Anklageren ble kastet ut fra himmelen. Der i det himmelske kan vi ha vårt sinn i det rene og ubesmittede.

Da Jesus hadde mettet de 5000, ser vi at han gikk avsides opp i fjellet for å be. Matt. 14, 22 flg. Der var han alene i bønn. Etter den undergjerning som han gjorde, kan en nok tenke seg at Satan møtte opp med sine fristelser. Men Jesus hadde det da travelt med å kunne være alene i bønn, der han kjempet og seiret. Også i Hebr. 5, 7 får vi et innblikk i hans bønneliv. Han ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Måtte det også i dypere og dypere grad bli vår erfaring.

Fullfør din tjeneste

Paulus skriver til Timoteus med denne formaning: – Gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste! – Vi har alle noe å fullføre. Hvor sørgelig det er når man tenker på enkelte som fant offeret for stort og dermed ikke fikk nåde til å fullføre det de egentlig var kalt til å fullføre.

I Bibelen leser vi bl. a. om Demas, som fikk den nåværende verden kjær, han fullførte ikke sin gjerning. Det skal tro og nidkjærhet til for å fullføre den gjerning Gud har betrodd oss. Vi har også i vår tid advarende eksempler på slike som sviktet og ikke fullførte sin gjerning.

«Den rettferdiges minne lever i velsignelse, men de ugudeliges navn råtner bort.» Ordspr. 10, 7. Den som har et himmelsk kall og er trofast mot sitt kall, får et navn som lever i etterslekten. Slike blir ikke trette av å gjøre det gode, selv om de møter ondskap og forakt. Disse skal høste i sin tid.

I Salme 9, 6 leser vi også om slike hvis navn blir utslettet evindelig og alltid. Den som vil leve ugudelig, skriver egentlig sitt navn i sanden. Der blir det nemlig ikke stående lenge.

«Bli sterke i Herren og i hans veldes kraft!» Ef. 6, 10. Tro og nidkjærhet for Gud, det er i sannhet styrke. David var en mann etter Guds hjerte. Av beretningen om hans seier over Goliat får vi et innblikk i Davids besluttsomhet og nidkjærhet for Gud. En slik besluttsomhet og nidkjærhet må også være i oss i vår kamp mot synden. Hvor godt det er for en ungdom f. eks. å tale profetiske ord, likesom David, om den seier Gud vil gi.

Nå har vi en velsignet gjerning å utføre, f. eks. i våre hjemmemenigheter eller på Brunstad. La oss være blant dem som fullfører den gjerning vi har fått!

Den første brennende kjærlighet

Jesus stod for Laodikea-menighetens dør full av brennende kjærlighet, og han formante: – Vær derfor nidkjær og omvend deg! – Engelen for menigheten var blitt lunken. Han var verken kald eller varm. Han stod i fare for å bli utspydd av Herrens munn.

Det er lett å bli rik og mett etter å være kommet til et godt stade, der det er nåde både over en selv og ens familie, ja, en kan lett bli tilfreds med seg selv og med tingenes tilstand. Fattigdommen i ånden, nøden og skriket i hjertet etter mer av Gud er da borte. Den første brennende kjærlighet er der ikke lenger.

Vi kan ikke fullkomment seire over synden uten å være i den første, brennende kjærlighet til Kristus. Åp. 2, 4. I en lunken temperatur formerer alle slags «basiller» seg. Og i stedet for å ha nød etter frelse for seg selv og andre blir man selvgod.

Det er jo langt fram til fullendelsen. Hvorfor er man da så tilfreds med seg selv? Guds kjærlighet utøses i våre hjerter ved den Hellige Ånd. Så det er full anledning for enhver til å få denne brennende kjærlighet i seg. Da får vi den altbeseirende kraft i oss.

Uten kjærlighet er vi intet. 1. Kor. 13, 2. Da er vi uten kraft. Da råder urolige tanker og menneskelig fornuft. En blir f. eks. urolig over noe og tar telefonen og sladrer i vei. Ved Guds kraft og guddommelig kjærlighet kan slikt bli utryddet i våre liv.

Kjærligheten oppblåses ikke. Dette er viktig når en f. eks. blir satt til en tjeneste. Enkelte blir ved tjenesten så lett oppblåst at det blir vanskelig for andre å ha med vedkommende å gjøre.

Kjærligheten gjør intet usømmelig. Hvordan er det med det? Gjør du noe usømmelig i det skjulte? Noe du ville ha skammet deg over dersom noen så deg?

Kjærligheten gleder seg ved sannhet. De fleste mennesker er gledesløse, fordi de ikke seirer over synden. Skadefryd kjenner nok mange til, men ikke den glede det er ved å leve til frelse og gagn for sine medmennesker.

Alt det jordiske Gud har velsignet oss med, kan bli oss til evig tap dersom vi ikke bruker det alt sammen i kjærlighetens tjeneste. Alt jordisk forgår. Bare den rikdom vi har fått i vår ånd, blir med oss til evig tid.

«Likesom Faderen har elsket meg, så har jeg elsket eder; bli i min kjærlighet!» Joh. 15, 9. Her ser vi tydelig hva slags kjærlighet det er tale om. Det er den kjærlighet Faderen elsket Sønnen med og som Kristus elsket oss med! Den kjærlighet som var villig til å dø for syndere! Det er denne kjærlighet som skal bo i vårt bryst. Og i denne kjærlighet er det utvikling så lenge vi lever. La oss prøve oss selv om denne kjærlighet bor i vårt indre. Vi har en ond tilbøyelighet til å tro bedre om oss selv enn virkeligheten tilsier og omgivelsen merker.

Vi må bevare lengselen i vårt indre, lengselen etter å komme stadig nærmere den fulle sannhet. Da forventer vi å møte Gud på hans dommers vei, og vi blir aldri trette av å gjøre det gode.

Engelen for menigheten i Filadelfia ble formant slik: «Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone!» Åp. 3, 11. Vi kan altså miste vår krone. Den mister man når man sovner inn og begynner å kretse om seg selv og sitt eget.

Sardes-engelen fikk også formaning om å omvende seg. Det var nok mange som nikket anerkjennende til denne eldstebroderens forkynnelse. Han hadde navn av at han levde, men han var død.

Efesus-engelen ble minnet om sine første gjerninger, de han gjorde av hjerte og ut fra sin brennende, første kjærlighet. Det var dengang kanskje ikke så perfekt alt sammen, men det var velbehagelig for Gud, fordi det var gjort i den første, brennende kjærlighet.

I Klag. 5, 15-17 leser vi om et sykt hjerte og dimme øyne. Det er synden som er årsak til dette. Er man ikke lenger levende interessert i andres evige ve og vel blir det slik. Man har forlatt den første kjærlighet til alle de hellige.

O, måtte det ikke lyde for noen av oss slik når det gjelder den første kjærlighet: – Det var en gang …, men det er ikke lenger slik. – Nei, la oss løpe vårt løp i den første brennende kjærlighet slik at vi fullender vårt løp.

Husvalelsens tider

«Så fatt da et annet sinn og vend om!» Ap. gj. 3, 19. Etter en slik radikal omvendelse kommer husvalelsens tider. Hos Gud er det ikke forandring eller skiftende skygge. Jak. 1, 17. Er vi tro i vårt liv, får vi også del i dette faste og urokkelige sinn. Menneskets sinn er veldig vekslende. Det veksler mellom kjærlighet og hat, antipati og sympati, mildhet og vrede. Menneskene lider på grunn av alt dette vekslende og ustabile som kom inn ved syndefallet. Men ved evangeliet kommer vi ut av all nedtrykthet og alt mismot, og vi ser lyst på fremtiden, ja, vi får oppleve husvalelsens tider.

Når tålmodets og trøstens Gud gir oss å ha ett sinn innbyrdes etter Jesu Kristi forbilde (Rom. 15, 5-6), da blir det husvalelsens tider på våre hjemsteder. «… så at I enige, med én munn, kan prise Gud.» Uenighet fordi en søker sitt eget, enten det er i hjem eller menighet, skaper uhygge og problemer. Husvalelsens tider innebærer at det blir lett å leve. Vi blir glade og kan med frimodighet forkynne det glade budskap uten tanke på egen ære.

I Rom. 8, 7 leser vi at kjødets attrå er fiendskap mot Gud. Det kan ikke være Guds lov lydig. En av Guds lover er f. eks. at vi skal kappes om å hedre hverandre. Dersom vi attrår det som hører kjødet til, f. eks. ære av mennesker, da kan vi ikke være denne Guds lov lydig, det er helt umulig. En kan søke ære på så mange vis. Man kan f. eks. la være å si sannheten for å slippe unna ubehageligheter. Eller man sier sannheten, med tanke på menneskers ære. «La oss ikke ha lyst til tom ære!» Gal. 5, 26. Dette er Guds lov. Men er vi i kjødet, kan vi ikke oppfylle denne lov. Det er kun når vi attrår det som hører Ånden til at det lykkes å være Guds lov lydig. Da fyller vi vårt sinn med tanker om omsorg, hyrdetjeneste, god omtale av andre osv.

Ja, la oss berede oss til Herrens komme. Både de kloke og de dårlige jomfruer var nok alle i menigheten. Men kun de kloke tilhører Kristi legeme. Enda er det nådetid. La oss benytte den til frelse.