Nyttårsstevnet

Nyttårsstevnet

Her følger noen glimt fra det ekstra velsignede stevnet vi hadde på Brunstad i nyttårshelgen:

Herrens kalk og Herrens bord

«Menigheten hadde nå fred over hele Judea og Galilea og Samaria; den oppbyggedes og vandret i Herrens frykt, og vokste ved den Hellige Ånds hjelp.» Ap. gj. 9, 31.

Velsignede fred i Kristi legeme! Fred i hjertet, fred i alle forhold, også under stormer. De fredsommelige kan Herren få lede, de vokser og utvikles ved den Hellige Ånds hjelp. All ufred og uro kommer av synd. All oppbragthet og ståhei kommer av at onde åndsmakter river opp sinnene.

Menigheten oppbygges ved Guds ord. Det er dette ord som må komme fram på alle våre møter, en livslære som har stått sin prøve i vårt personlige liv. Da har man også den rette frykt over seg, det blir en renset tale, der vitsing og tomme talemåter er langt borte. Alt må være sundt og sindig. Ingen må la seg rive med av sin egen sinnsstemning eller fremme sitt eget «jeg» ved det en kommer med i menighetssamlingene. Det må man også tenke på når det f. eks. gjelder tungetale i forsamlingen. Ingen må opphøye seg selv – eller søke sitt eget.

Moses og Aron var i den ånd som står kjødet imot, de kunne velsigne folket. Og Herren svarte med ild. 3. Mos. 9, 23-24. Skal man gå inn for Herrens åsyn, må det være for å bringe fram for ham vår egen nød og andres nød. Men Nadab og Abihu (kap. 10, 1 flg.) ønsket å gjøre et karstykke og bar fremmed ild inn for Herrens åsyn. Ild fra Herren fortærte dem. Det går aldri bra når man ved sin tjeneste ønsker å fremheve seg selv, det blir fremmed ild. En blir kanskje støtt og sår når man synes ens ære blir noe tråkket på. En kan kanskje lærdommene på fingrene, men lever samtidig i kravets ånd, blir vred eller irritert når noe krysser ens planer. La oss huske at vi ikke har noe av oss selv å ta vare på.

Vi formanes i Rom. 14, 19 til å strebe etter det som tjener til fred og innbyrdes oppbyggelse. Den som i sannhet gjør dette, vil få smake den ild som fortærer ens eget selvliv.

Når en har noe som en synes en må ta hensyn til utenom Gud og hans fullkomne vilje, så er dette avgudsdyrkelse. Skal vi kunne seire i fristelsen, slik vi leser i 1. Kor. 10, 13 flg., må vi ikke ha noen andre hensyn å ta. Derfor står det i vers 14: «Fly fra avgudsdyrkelsen!»

I de påfølgende vers leser vi om samfunn med Kristi blod, ete av Herrens bord. Dersom vi ikke gjør det, får vi samfunn med onde ånder og spiser av deres bord. Skal vi f. eks. alltid kunne velsigne andre, så er det nødvendig å drikke Herrens kalk, stå trofast i lidelsene slik han gjorde. Den som ikke vil la seg bryte, mister samfunnet med Kristi legeme. Når vi søker å bevare en ubrudt egenvilje kan vi aldri fremme det som er godt. Dersom man gleder seg på møtene over ordet som blir forkynt, mens man i dagliglivet ved utroskap også tar til seg fra onde ånders bord, ligner ens hjerte en landevei, hvor fuglene igjen og igjen kommer og frastjeler en det ord som ble sådd.

Slipper man f. eks. inn noe ond mistanke, ja, da eter man av onde ånders bord. En får så å si «åpenbaringer» av onde ånder. Ond mistanke har berøvet mange freden og gleden. Den som derimot velsigner den Gud velsigner, vil kunne både leve og dø i fred og hvile.

Paulus var påpasselig med å ete kun av Herrens bord. «Ett gjør jeg», skriver han. Fil. 3, 13-14. Han hadde alltid retningen for seg og jaget mot seiersprisen, guddommelig natur. Og vi skal holde fram i samme spor. (V. 16). Det er de spor Paulus fulgte. Vi må aldri la oss avlede fra disse spor.

De onde ånders bord er full av løgn. Avind, selvhevdelse, ond mistanke osv., de er alle løgnens retter. Paulus var seg bevisst hvilket bord han åt av. Derfor kunne han frimodig si: «Jeg vet at når jeg kommer til eder, skal jeg komme med en fylde av Kristi velsignelse.» Rom. 15, 29. Han kunne formane ved Åndens kjærlighet! V. 30. Velsignelsens kalk som vi velsigner, gir oss del i velsignelsens evangelium og gjør oss i stand til å velsigne.

Paulus sier i vers 31 at han ønsket at hans ærend til Jerusalem måtte tekkes de hellige. Også vårt «ærend» på møtene våre må være å tekkes de hellige. Ikke ved smiger, men ved å tale sannhet i kjærlighet, slik at vi kan vederkveges og glede oss sammen. (V. 32)

Død fra loven – bære frukt for Gud

«Også eder har han gjort levende, ... og vi var av naturen vredens barn ... Men Gud, som er rik på miskunn, har ... gjort oss levende med Kristus ... for at han i de kommende tider kunne vise sin nådes overvettes rikdom i godhet mot oss i Kristus Jesus.» Ef. 2, 1-7. Vi ser her hvilke planer Gud har med forhenværende syndere. Dette bør gjøre oss ydmyke og takknemlige.

Når Herren i sin kjærlighet tukter oss ved f. eks. at vi blir ydmyket, synes ikke denne tukt å være til gagn. Da kommer fristeren og tilbyr fristende retter fra sitt bord. Det gjelder da for oss å være takknemlige for tukten. For hvorledes skulle Gud kunne oppreise oss, med den natur vi har, før vi først ble ydmyket? Den som er tro under Herrens tukt i livets forhold, blir frigjort og renset. Resultatet er en ren, himmelsk ånd som bærer det evige liv i seg. Resultatet av å leve etter kjødet blir derimot at en får del i urene ånder, en utvikling der en etterhvert får høste fordervelse av kjødet. Gal. 6, 7-8.

Guds ord er som en hammer som sønderslår klipper. Da får vi kjenne Guds dommer i vårt liv, og Ånden får gjøre sitt helliggjørelsesverk i vårt indre.

Død fra loven for å bære frukt for Gud. Dette skriver Paulus om i Rom. 7. Så lenge et menneske lever, er det under loven, ja, selv om man er en kristen. Det er fordi man lever seg selv at man får det vanskelig i broderskap og ekteskap eller i andre mellommenneskelige forhold.

Paulus var så sannhetskjærlig at han erkjente at han var kjødelig, solgt under synden. V. 14. Og han elsket Guds lov så høyt at synden ble overvettes syndig for ham. V. 13. Den rike yngling var ikke i en slik tilstand. Han hadde holdt budene, men synden var ikke blitt så syndig for ham at han lengtet etter en dypere utfrielse i sin ånd.

«Jeg elendige menneske!» V. 24. Slik uttrykte Paulus seg etter at han hadde begynt å bære frukt for Gud. Han kjente at han hadde et dødens legeme, der kjødets attrå lå. Derfor kom dette førstegrødesukket fram, der han lengtet etter mer helliggjørelse av Ånden. Når vi lever i erkjennelse av den egoisme som vi ved Åndens lys får se bor i oss, da kan vi ved Ånden døde dette og får ved det stadig et utvidet område. Det skjer en fornyelse i sinnet, grensene utvides, og vi får mer og mer visdom til å leve det nye livet. Det var i hans fornedrelse at Jesus vant seier. Dette er veien også for oss.

Ved døden tilintetgjorde Jesus den som hadde dødens velde, det er djevelen. Hebr. 2, 14. Velsignede død, som setter oss i stand til å bære frukt for Gud! Denne død, døden over kjødets lyster og begjæringer, skal vi alltid bære med oss i legemet. 2. Kor. 4, 10 flg. De som følger Jesus her, finner stadig noe som kan hengis i døden for at Jesu liv kan åpenbares i deres dødelige kjød. Den som lever seg selv, har ingen utvikling. Man har kanskje en god samvittighet så lenge en gjør det som loven sier, men det blir ingen fremgang i helliggjørelse.

Den som alltid snakker om «gamle dager» og om ytre ting, er under loven. Slike har ikke fedresinn, de kan f. eks. ikke komme de unge til hjelp i deres kamp og strid. De er ikke rede til å gi sitt liv for sine brødre og søstre. Det samme gjelder for slike som blir noe mutt og tverr så snart det f. eks. blir tale om «Davids søyle».

De som i sannhet bærer frukt for Gud, blir ikke ensomme på sine gamle dager. Det oppstår et «dragsug» etter dem. De er verdifulle, skjulte støtter i menigheten.

Loven er en tuktemester til Kristus. Og den herlige frigjørelse skjer ved tro: «Da vi jo vet dette at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at synde-legemet skulle bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden.» Rom. 6, 6.

«Hvor åtselet er, der skal ørnene samles.» Luk. 17, 37. I samme kapittel leser vi om Jesu gjenkomst. Da skal det hende at to som står i samme livsforhold likevel ikke kommer til samme resultat. Den ene blir tatt med, den andre blir latt tilbake. V. 34-36. Jesus ble ved døden et «åtsel». Guds utvalgte (ørnene) blir opprykket ved hans gjenkomst.

«Når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg dra alle til meg.» Joh. 12, 32. Denne dragende kraft følger de gudfryktige. Det er samlende krefter i det å bli et «åtsel». «... da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.» 1. Tim. 4, 16. Det er den velsignede duft av liv som samler. 2. Kor. 2, 14 flg. Dette liv og denne duft kommer fram i deres liv som er et offer. Ja, la oss ha det slik som vi synger om alteret i sang nr. 55 i HV: «Der selv du satte meg stevne, sa meg: «Jeg møter deg der.» Hjelp meg det aldri å glemme, gi du må finne meg der.»

Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg

Broder Kåre J. Smiths tale nyttårsaften nærmest løftet forsamlingen inn i håp og tro og forventning av Jesu snare gjenkomst.

«Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.» Es. 49, 16. Både det jordiske og det åndelige Israel er «tegnet i hans hender».

«Men om tidene og stundene, brødre, trenger I ikke til at noen skriver til eder.» 1. Tess. 5, 1. Mange har interessert seg for tidene og stundene. Men er vi i lyset, så kommer ikke dagen over oss som en tyv. Annerledes er det for dem som ikke har sitt liv i orden, som har uoppgjorte saker og som vet at de burde ha bedt sin neste om tilgivelse for noe.

Når dagen lar vente på seg, er det lett å sovne inn. Derfor trenger vi alltid å vekkes ved påminnelse. Den som har livet sitt i lyset, er trygg og har hvile og fred. Lysets barn dømmer seg selv. Og den som dømmer seg selv, blir ikke dømt og skal ikke fordømmes sammen med verden. Har vi det slik, behøver vi ikke frykte eller miste motet.

Vi lever i tiden før Menneskesønnens komme. Matt. 24, 36 flg. Tenk på all den skillsmisse som er i dag. Ektefolk skiller seg uten tanke på barna som lider, ja, kanskje lider skade som det kan være vanskelig å lege. Selv blant religiøse mennesker forekommer slik ugudelighet. Det er ugudelig å leve etter sine egoistiske tanker og begjæringer. Slurv og utroskap i pengesaker florerer også. Gudsfrykt innebærer at vi betrakter oss som husholdere i slike saker, og ikke som eiere.

«Våk derfor! For I vet ikke hva dag eders Herre kommer.» V. 42. Det må alltid stå levende for oss: Vi skal møte Jesus og være med ham i all evighet. La oss derfor leve i enfoldig troskap mot ham. Når vi lever for hans åsyn, får vi kraft i våre bønner.

La oss ikke drive bort fra det vi har hørt

Paulus hadde fått apostelembede for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene. Han var Kristi Jesu offerprest og forvaltet prestelig Guds evangelium, «for at hedningene kan bli et velbehagelig offer, helliget ved den Hellige Ånd.» Rom. 15, 16 flg. Denne prestelige forvaltning innebar at han selv måtte ofre for å kunne hjelpe de andre fram til dette.

I vår tjeneste er det mange offer som må bringes. Det må ikke forekomme at vi taler f. eks. om Kristi død og samtidig blir vi kanskje både vred og fornærmet når noe kommer på.

Vi blir i Skriften formant til å gi akt på det vi har hørt, for at vi ikke skal drive bort derfra. Hebr. 2, 1 flg. Hva er et menneske, at du kommer ham i hu? leser vi i vers 6. Dette bør virke ydmykhet i oss. Også i vårt forhold til våre medbrødre og medsøstre, som har det samme kall. Da vil vi være i stand til å være medarbeidere på deres frelse, og all anklage og kritikk vil være langt borte. Når man blir eldre, har man mer tid og bør spesielt ta vare på forbønnens tjeneste, hvorved veldige krefter kan utløses.

Vi må vokte oss så vi ikke driver bort fra ordet om et seirende liv. At vi ikke driver bort fra å døde legemets gjerninger ved Ånden. Meningen er at vi skal bli ferdig med synden, ikke at vi skal holde på og fristes og plages med de samme ting år etter år. Av Hebr. 12, 4 forstår vi at det gjelder å gjøre motstand like til blodet i vår kamp mot synden. Den som i sannhet er en Guds offerprest, vet godt om at det finns mye å ofre i det personlige liv.

«Men også jeg, mine brødre, har den visse tro om eder at I av eder selv er fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre.» Rom. 15, 14. Tenk at Gud kan gjøre et slikt verk i oss at vi av oss selv er fulle av godhet, at vi i godhet kan bære vår nestes skrøpelighet, bære andres byrder. «For Kristi kjærlighet tvinger oss», kan Paulus vitne. 2. Kor. 5, 14. Ja, at vi av oss selv kan være takknemlige. Tenk når det f. eks. er blitt vår natur å ta oss av hverandre, slik som vi formanes til i Rom. 15, 7. Da er det i alle fall for evig slutt med å «ta hverandre». Det er troskap i det skjulte som fører oss til et slikt liv.

Vi ble til slutt på stevnet minnet om faren ved å dåre seg selv, noe man nemlig gjør når man kun er ordets hører og ikke dets gjører. – La oss være ordets gjørere!