Sommerstevnet

Sommerstevnet

«Lyset opplyser ditt indre – så du deg selv får se», synger vi i en av våre sanger (HV 396). Slik opplevde vi også i overveldende grad sommerstevnet på Brunstad. Nå gjelder det også å ta til hjerte det vi synger i koret i samme sang: «Skynd deg når Ånden minner. Vandre mens lyset skinner. Hastig din dag forsvinner. Natten er såre nær.»

Et utdrag fra møtene følger her:

Veien til livet

Johan O. Smith skrev i forbindelse med utgivelsen av «Skjulte Skatter» at bladet vil virke som en snøplog. Menneskene ser ingen vei, den er som nedsnødd, og vanlig religiøs forkynnelse forkynner nok Jesu død i vårt sted, men skjuler Jesus som veien.

«For den port er trang, og den vei er smal som fører til livet.» Matt. 7, 13-15. Den trange port er å oppgi alt for å følge Jesus. Det man ikke oppgir, vil hindre en i å gjøre Guds vilje. Har vi gått gjennom den trange port, da har vi mottatt Jesus som Herre i vårt liv. Vi får da himmelen som vårt «ståsted» og jorden som vårt virkefelt, hvor vi skal åpenbare Jesu liv.

I Luk. 14, 25 flg. leser vi også om betingelsene for å bli en Jesu disippel: Oppgi alt og følge ham. Da har vi intet annet å ta hensyn til, intet som hindrer oss i å gjøre Herrens vilje. Da har vi kommet inn på den smale vei til livet, hvor vi kommer til seier over synd og får vår frukt til helliggjørelse. Rom. 6, 22.

«Det som er høyt i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud.» Luk. 16, 15. De aller fleste ser opp til det store. Noe av det vanskeligste å bli frelst fra, er lysten til å være stor, bety noe og bli æret for det. Ja, midt i sin tjeneste kan en religiøs «storhet» gjøre seg gjeldende og likeså en avskyelig «engledyrkelse».

«Da sa Jesus til sine disipler: Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og ta sitt kors opp og følge meg.» Matt. 16, 24. Denne korsveien er selve kongsveien inn i Guds rike. Jesus sier f. eks.: Døm ikke! Her er det mange som verken fornekter seg selv eller tar sitt kors opp. De dømmer og kritiserer og anklager og kommer naturligvis ikke til åndelig vekst. Iflg. Rom. 2, 1-3 hviler det en veldig dom over slike. Eller når vi leser Matt. 6, 14-15, så ser vi hvor alvorlig det er ikke å forlate andre deres overtredelser.

På den smale vei til livet blir vi frelst fra disse synder og alle andre synder. Livet blir herlig og velsignet, og vi lar oss ikke dåre av det som er stort i menneskers øyne. Det kommer prøver, også i moden alder, på dette, så det er en alvorlig formaning også til slike som er fremskredne på den smale vei.

Vi ser jo av Ef. 4, 11-12 at alle som i sannhet tjener i menigheten, ikke tjener seg selv, men tjener for å hjelpe andre fram. Ja, i fornedrelsen, ved «jordens lavere deler» (v. 8-10) får de sin utdannelse, der lærer de å forakte all kjødelig storhet. Der lærer de å ikke gå ut over sitt mål av tro. Det er kun ærgjerrighet som gjør at en går ut over sitt mål av tro.

Paulus takker Gud som aktet ham tro og satte ham til tjenesten. 1. Tim. 1, 12. Gud setter prøver på denne troskap, ja, også i moden alder. Det er prøver på om vi elsker Gud for hans egen skyld og ikke for alt det Gud kan gi oss. Paulus ble ved sin troskap et forbilde for de troende. I 1. Tim. 3, 7-10 leser vi om menighetstjenere som har godt vitnesbyrd og som har troens hemmelighet i en ren samvittighet. Og om dem heter det: «Også disse skal først prøves; deretter skal de tjene i menigheten, om de er ulastelige.» Også disse! Også disse som allerede hadde fulgt Jesus et stykke vei i fornedrelsen og fått tillit i menigheten. Også disse skal prøves. For man kan selv i moden alder bli oppblåst og falle i djevelens dom.

Vi leser i Luk. 4 om de fristelser Jesus hadde da han stod foran sin apostelgjerning. Da var han jo allerede langt på vei mot det fullbragte verk. Men han var enda i kjød og blod og kunne bli fristet. Der i ørkenen møtte selve djevelen opp og fristet ham på de områder han visste menneskene var svake, nemlig når det gjelder makt og ære. Men Jesus stod fast, helt fast. Han fullendte sitt løp i troskap. Og slik har også hans etterfølgere hatt det, de har tjent og gitt sitt liv like til det siste.

I Åp. 4, 10-11 ser vi de 24 eldste som kaster sine kroner ned for tronen og tilber ham som hadde gitt dem muligheten til å vinne sine kroner. La oss aldri, aldri opphøye oss selv. Ved selvopphøyelse mister man forbindelsen med ham som er Hodet. La oss av hjertet ha det slik som det står i sang nr. 143 i HV: «Ingen ære, intet være. Gud bli alt i alt.»

Gjerninger gjort i Gud

«Bare løgn er mannens sønner». Slik er vi alle av naturen. Derfor må vi komme til erkjennelse av sannheten, som er Jesus Kristus. Hva skal vi med nåden, dersom vi ikke elsker sannheten?

I Joh. 3, 19 leser vi om mennesker som elsket mørket fremfor lyset, for deres gjerninger var onde. Disse kommer ikke til lyset (v. 20). De ønsker ikke å bli refset av sannheten og fortsetter derfor med sin baktalelse, sladder, storhetstanker osv. Men de som gjør sannheten, kommer til lyset (v. 21). Deres gjerninger er gjort i Gud. Disse gjerninger er gjort uten knurr og tvil og etterlater velsignede fotspor.

Gud virker i oss både å ville og å virke til hans velbehag. Han virker gjerninger fulle av omsorg. Den Hellige Ånd virker i oss til å velsigne. Og når vi av hjertet vil gjøre det gode, f. eks. velsigne, da finner vi det onde som ligger oss for hånden, og vi kan bli frelst i en stadig dypere grad.

Paulus skriver i 1. Kor. 12 om Kristi legeme. I dette legeme virker Ånden til oppbyggelse på mange måter. Og i vers 19: «Var de derimot alle ett lem, hvor ble det da av legemet?» Hvordan er det med vårt forhold til brødre og søstre på vårt hjemsted? Gud virker i oss å gå fornedrelsens vei blant våre venner. Dersom vi vil opp og er opptatt av «stor, større, størst», hvor blir det da av legemet? Alle har fått noe etter sitt mål. Derfor gjelder det å få øynene opplatt for Kristi legeme, ikke minst på vårt hjemsted.

Når Paulus formaner korintierne til å gjøre en innsamling til hjelp for de troende i Jødeland, bruker han uttrykket: enhver legge til side det han får lykke til. Dette er til å få forstand av. Altså man får lykke til å gi bort! Vanlig tankegang ville være: Jeg har fått lykke til å få meg et hus, en bil el. lign. Men her heter det: Jeg har fått lykke til å gi!

Vi har alltid behov for formaning. Formaningene er som stabbesteiner langs veien. De ser kanskje ganske like ut der de står, den ene etter den andre. Men vi trenger dem for å holde oss midt på veien. Således trenger vi alltid formaningene om å følge ham som fornedret seg selv og var lydig inntil døden. I forhold til ham er vi alle for høyt oppe og trenger å fornedre oss. Vi leser om denne fornedrelse i Fil. 2, og Paulus skriver i den forbindelse om å arbeide på sin frelse med frykt og beven. Så alvorlig er det altså, og slik gudsfrykt er vi kalt til.

Det skal f. eks. mye selverkjennelse og selvfornedrelse til for hver dag å kunne leve i 1. Tess. 5, 16: «Vær alltid glade!» Dersom en for eksempel betrakter sin bror eller søster mer eller mindre som en «konkurrent», vil en ikke alltid kunne være glad. Likeså er det med formaningen: «Be uavlatelig!» V. 17. En kan ikke være i denne bønnens ånd og samtidig anklage eller bebreide sin neste. Og ved å lyde formaningen i v. 18: «Takk for alt!» faller alle beklagelser og all utilfredshet bort. Når vi har det mål å bli forvandlet til Sønnens bilde, da kan vi i sannhet takke for alt.

Bære frukt for Gud

Mange er «under loven» og får derfor ingen vekst og utvikling i Gud. Det er bare de som hører Kristus til og har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer som har vekst i Gud. Denne troens hemmelighet at «én er død for alle, derfor er de alle død», virker først i vårt sinn. Så begynner et nytt liv og en ny utvikling, og det som skjedde i Jesu legeme, skjer nå i den som tror. Slik erfarer vi at vi stadig har noe å overgi i Kristi død.

Hvis vi ikke kommer inn i dette liv i helliggjørelse, kan vi ikke bære frukt for Gud. Rom. 7, 4. Heller ikke kan vi oppbygge menigheten.

Alle som er «under loven», er i kjødet. Da virker de syndige lyster således at man bærer frukt for døden. Mange – også blant oss – trenger å bli født på ny. En har kanskje en stor barneflokk, men er selv ikke født på ny. Vrede og hissighet kommer fram, fornærmelse og partiskhet. Men når vi begynner å tjene i Åndens nye vesen (Rom. 7, 6), kan vi bære frukt for Gud.

Jødene hadde en stor fordel fremfor hedningene ved at de hadde loven. Loven virket som en bremse på synden. Derfor er det en stor velsignelse å holdes «innestengt i varetekt under loven». Gal. 3, 23. Dog er det en veldig forløsning å komme til troen. Da er vi ikke lenger under loven, tuktemesteren. V. 25. Denne frihet blir et resultat av f. eks. troen på Rom. 6, 6: «At vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at synde-legemet skulle bli til intet, så vi ikke mere skal tjene synden.» Dette var det altså Paulus førte menigheten til tro på. Loven kunne ikke ta synden før den kom ut av legemet. Men Ånden er rask og minner og formaner allerede i fristelsens øyeblikk så vi kan seire, og hengi i Kristi død det vi blir fristet til. Og denne død kan vi bære med oss i legemet hvor vi enn er i denne verden. 2. Kor. 4, 10. Hvilken vidunderlig forløsning når all den egoisme som kom inn ved syndefallet, kan bringes i Kristi død!

På grunnlag av Rom. 6, 6 kan vi altså akte oss som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus (v. 11) og oppleve hva Paulus vitner om i Gal. 2, 20: «Jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg.» Da blir vi drevet av Ånden imot vårt eget kjød, og i denne strid gjelder det alltid å være på Åndens side. Rom. 8, 13. Da bærer vi frukt for Gud og får del i helliggjørelse. Eller som det står skrevet i 2. Tess. 2, 13: «... frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten.» De som er under loven opplever ikke dette. De er rike og mette og får ikke lys over den synd som befinner seg i kjødet. Og det å mene seg løst fra loven uten å dø fra det som vi var fanget under, er falsk frihet.

«Herrens ord er rene ord, likesom sølv som er renset i en smeltedigel i jorden, syv ganger renset.» Salme 12, 7. En smeltedigel må også til i vårt liv dersom vi skal bli til kar som Gud kan æres ved. Og når vi kommer i smeltedigelen, så la oss ikke være opptatt av forholdet, vanæren osv., men ha for øye det arbeid til Guds ære som skal bli resultatet av rensingen i smeltedigelen.

«Kom ikke i hu de forrige ting ... Se, jeg gjør noe nytt.» Es. 43, 18-19. Når en har gjort opp sine saker og fått sitt liv i orden, skal vi, rett forstått, ikke akte på fortiden. Vi må ikke la fortiden ødelegge vår fremtid. Det er fremtiden det dreier seg om. Gud skal gjøre noe nytt. Og også hva våre brødre og søstre angår, skal vi ikke akte på de forrige ting, for vi kjenner «fra nå av ikke noen etter kjødet». 2. Kor. 5, 16. Vi må ha tro både for oss selv og for andre. – I Ef. 4, 22-24 ser vi dette klare skille mellom fortid på den ene siden og nåtid og fremtid på den andre: at I etter eders forrige ferd skal avlegge det gamle menneske ... og iklæ eder det nye menneske.

Pengekjærhet er en rot til alt ondt. 1. Tim. 6, 10. Vi må jo være veldig interessert i å frelses fra slikt som er en rot til alt ondt. La oss bare være glad når denne roten angripes. – Abraham skal være en av gjestene ved Lammets bryllup. Han var villig til å ofre sin sønn. Og skulle da vi, med kall til å være Lammets brud, ha problemer med å ofre tid og penger?

Den himmelvide forskjell mellom troskap og utroskap

I Rom. 12, 19 leser vi at hevnen hører Gud til og at han vil gjengjelde. Dette er en sannhet som mange ikke akter på. Derfor lever de sitt liv som om godt og ondt, edelt og uedelt nærmest skulle være samme sak. Nei, Gud er en hevner over all urett. Og han lønner og påskjønner de gudfryktige. Og skal vi være med i den skaren som sammen med Fredsfyrsten skal sette alt i rette skikk, må vi lære å gjøre forskjell på edelt og uedelt, på troskap og svik.

Herrens øyne farer over all jorden for at han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham. 2. Krøn. 16, 9. Helt med ham! Intet svik i hjertet! Intet «ondskaps skjul». Men troskap i hjertets dyp. Les f. eks. i 5. Mos. 33, 8-10 om den nesten ufattelige troskap hos den «fromme mann». I åndelig mening betyr dette at ingen og intet skal hindre oss i å gjøre Guds vilje. Uhyggelig er den livsinnstilling at en nærmest ingen forkjell gjør på troskap og utroskap, idet man regner med at Gud i alle fall er nådig. Gud kan ikke gi nåde og fremgang til slike slappe, likegyldige og frekke mennesker. I Salme 90, 11 står et ord som i denne sammenheng er verd å merke seg: «Hvem kjenner din vredes styrke og din harme, således som frykten for deg krever?» De gudfryktige tar dette alvorlig og er tro, ikke minst når det gjelder tungens bruk.

Israel fór vill på vei til løftets land. På samme måte kan en i dag også fare vill underveis til det som er den nye pakts lovede land. I 1. Kor. 10 leser vi at de alle hadde rikelig åndelig føde, men de var likevel villfarende i sitt hjerte. De opplevde Guds omsorg på så mange måter og burde ha fått sønderknuste hjerter av en slik omsorg. Men de forherdet seg igjen og igjen. Disse som knurret og var vantro, kom nok til Kanaans grenser, men de kom ikke inn i landet. – Derfor trenger vi formaningene i Hebr. 3, 12-13 om ikke å ha et ondt, vantro hjerte. Man kan falle fra den levende Gud midt i forsamlingen, ja, forherdes ved syndens svik. Derfor heter det: forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag.

Tenke sindig

I Rom. 12, 3 formanes vi til ikke å tenke høyere enn vi bør tenke, men tenke sindig, alt etter vår tilmålte tro. Dette er en høyst nødvendig formaning for oss mennesker, som fra barn av nærmest får det motsatte innpodet i oss. Det er det store «jeg» som står hindrende i veien for Guds nåde i vårt liv.

Hovmodet gjør et menneske blind. Man kan f. eks. kreve lydighet av ens underordnede og samtidig nekte å høre på råd fra slike som er satt over en.

Guds nåde utmåles etter hvordan våre tanker er i vårt indre. Skal rik nåde komme over oss og våre barn, så la oss være ytterst ringe i egne øyne og ikke gå utenfor vårt mål av tro. Det er nødvendig å tenke over dette: Hva har Guds nåde i sannhet fått utrette i mitt liv? Og i hvor stor grad har jeg i sannhet blitt til hjelp for andre? Høye tanker om oss selv er urettferdighet. For er det skjedd noe godt i oss eller ved oss, så er det alene ved Guds nåde.

Mange dømmer og kritiserer andre og forstår ikke å dømme seg selv. Skjulte synder som f. eks. misunnelse og avind gjør at Gud ikke kan velsigne og gi fremgang. Forståelsen av dette burde virke en radikal omvendelse, slik at det blir helt slutt med både dom og kritikk og baktalelse.

Vi formanes i 2. Pet. 3, 17-18 til ikke å falle ut av vår faste stand. Det går alltid an å leve med en åpen himmel over seg. Men stolthet, overmot og høye tanker om oss selv kan bringe oss helt utenfor, i mørke og fordømmelse. «Men voks i nåde og kjennskap til vår Herre og frelser Jesus Kristus!» V. 18. Hvordan kan vi vokse i nåde? Jo, ved en større erkjennelse. Når vi i Guds lys er i stand til å erkjenne noe mer av vårt selvliv, kommer vi til vekst i nåden. Da blir det en bedre og bedre og fyldigere og mer velbehagelig duft fra vårt liv.

Det er talende å lese i Luk. 1 om Maria og den dype kjennskap hun hadde til Gud. Hun forstod godt årsaken til at en slik nåde var kommet over henne. Hun lover Gud som «har sett til sin tjenerinnes ringhet». V. 48. Gud hadde lagt merke til at hun var ringe i egne øyne.

Når man f. eks. selv ikke har full seier i sitt liv, hva er da sindig tanke og tale? Da bør man ikke bry seg med andre menneskers gjøren og laten i det hele tatt, men heller tenke grundig over hvilken stakkar man er og rope til Gud om hjelp i sin egen nød. Maria lover Gud. «Hans miskunn er fra slekt til slekt over dem som frykter ham.» V. 50. Det betyr noe for vår etterslekt hva vi tenker om oss selv, ja, i større grad enn mange kanskje ønsker å vite.

Stormenn støtte han fra deres høyseter, synger Maria, og rikmenn lot han gå bort med tomme hender. V. 52-53. Men hungrige mettet han med gode gaver. Ja, det lønner seg å hungre og tørste etter rettferdighet. Da får man mat på våre møter også. Men er man rik og mett, da bør en gå i seg selv og omvende seg fra sitt hovmot. Tenk å våge å ha store tanker om seg selv! Vi har jo med den allmektige Gud å gjøre!

Den som har øre, han høre!

Det er forskjell på de som har øre. I det naturlige kan man f. eks. spille i et «skramleorkester» og synes det er helt utmerket. Men ved mer erkjennelse av egen ufullkommenhet, vil man nok oppdage at alt kan bli mer fullkomment. Så også i det åndelige. I det hele tatt må vi være innstilt på dypere selverkjennelse.

Det er underlig hvordan enkelte brødre har vanskelig for å motta noe fra en søster. Sannheten er at vi har mange søstre blant oss som er mer fremragende enn mang en bror og som har atskillig å tilføre menigheten, dersom man bare vil være ydmyk og lyttende når slike søstre sier noe eller formaner en.

«... han ved hvis sår I er lægt.» 1. Pet. 2, 24. Veien til fullkommenheten er veien til legedom. Synden er vår egentlige sykdom. Kjødet er det som har skylden for all elendighet i verden, og dette kjød bragte Jesus i døden. Det er ved å avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten at vi blir legt. Da blir vi helbredet fra selvgodhet, selvsikkerhet, menneskelig stahet osv. Tenk å bli frigjort fra alt dette som bandt oss og gjorde at vår «radius» ble så snever. Mange nådegaver er bundet på grunn av vantro og synd. Når vi frigjøres, kan vi leve for rettferdigheten og tjene av hjertens lyst. Vi får også en dypere forståelse og respekt for andres tjeneste, lærer å sette pris på ord som blir sagt, gjestfrihet som utøves osv., ja, vi forstår at vi trenger hverandre.

Paulus vitner i 2. Tess. 3, 8 om at han arbeidet natt og dag «for at vi ikke skulle være noen av eder til byrde». Ja, det må arbeide til! Det må også foregå et arbeid i vårt indre. Man kan være andre til byrde på mange vis. F. eks. ved sine krav, meninger og menneskelige tilbøyeligheter. En arbeider i Herrens vingård er først og fremst et forbilde til etterfølgelse.

I vers 11 leser vi om slike som gir seg av med ting som ikke vedkommer dem. Dersom en ikke arbeider på sin frelse med frykt og beven, driver en bort fra det en har hørt og begynner å gi seg av med slikt som ikke vedkommer en. – «Men I, brødre ...!» står det i vers 13. Men I, brødre! Tenk å være med der! «Bli ikke trette av å gjøre det som rett er!» Ja, la oss arbeide og i alt ha fullkommenhet som mål.

I 2. Kor. 4, 11 leser vi om stadig å overgis til døden for Jesu skyld. Ja, for hans skyld! For å tekkes ham! Da er det ikke slik at en fornekter seg selv fordi en synes en må, for ikke å miste noe ære osv. I dagliglivet kommer vi jo til mange situasjoner og forhold. Må det da alltid lyde: For Jesu skyld! Da blir intet tungt og vanskelig. Da kommer vi til et velsignet overskuddsliv i ham, til mer enn seier.