Påskestevnet

Påskestevnet

Det er bare ett å si om påskestevnet på Brunstad: Gud velsignet stevnet fra først til sist – og det i overmåte rik grad. De mange venner reiste beriket hjem til sine hjemland og hjemsteder, og ved satellitoverføring fikk brødre og søstre verden over del i den rike oppbyggelsen. Menigheten i Australia opplevde stevnet som en direkte prøvesending – med stor suksess.

Utnytte fullt og helt de muligheter evangeliet gir

Av Fil. 3, 7 flg. ser vi hvor dypt grepet Paulus var av evangeliet. Så grepet at han aktet alt annet for skarn. Da han fikk kunnskap om det verk som skjedde i og ved Kristus og forstod evangeliets storhet, utnyttet han fullt og helt de muligheter evangeliet gir.

I hvor stor grad har vi gjort oss nytte av evangeliet? Hva er det vi er grepet av når vi kommer i livets prøver? Ser vi mulighetene evangeliet har gitt oss? Paulus løp mesterlig på det indre livs løpebane. Der lærte han å kjenne samfunnet med Kristi lidelser, der erfarte han Kristi død og Kristi liv. Samme død og samme liv.

Den som f. eks. lever i trette, baktalelse, avind eller i bitter strid med sine nærmeste, har jo på ingen måte forstått evangeliet. Saligprisningene i Jesu bergpreken viser oss at evangeliet gjør oss salige og ikke bitre.

Av Hebr. 5, 7 får vi et innblikk i den veldige kamp Jesus førte. La oss betenke at det var for vår skyld! Fordi han ville ha medbrødre. Han banet en vei ut av synden, en vei hvorpå vår ånd blir levendegjort, slik at vi blir i stand til å føre mennesker til Gud. Det er kun ved å lide døden i kjødet at vi kan bli Herrens tjenere. Denne død er en død over selvet, over «jeget», over selvlivet. Det er de som har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer som hører ham til og som kan leve et seirende liv.

Paulus skriver i Ef. 3, 3-7 om sin «innsikt i Kristi hemmelighet». Om denne hemmeligheten leser vi også i kap. 2, 13-18. Her leser vi at han nedrev «gjerdets skillevegg, fiendskapet» og frembragte forlikelsen i ett legeme ved korset, ja, frembragte «ett nytt menneske, idet han gjorde fred». Selvgode, selvrettferdige mennesker har ingen sans for å bli «ett nytt menneske». Loviskhet kan heller ikke føre til det. Bare ved den rettferdighet som fåes ved troen på Kristus, rettferdigheten av Gud på grunn av troen, er det mulig. Fil. 3, 9. Da kommer vi i forbindelse med den skaperkraft som er i Hans ord.

Den som tror på og elsker sannheten, har opphørt med å forsvare og unnskylde seg selv. En sannhetselskende sjel lar Guds ords hammer slå seg til støv. Og på støvet av vårt eget fremstår «ett nytt menneske», ja, guddommelig natur bryter fram.

At det fullt ut er mulig å følge Jesus på den nye og levende vei, ser vi også av 1. Pet. 4, 1: «... væbne og I eder med den samme tanke.» Nemlig den tanke å lide i kjødet. Resultatet av denne lidelse er: Ferdig med synden! Tenk for en glede! «I samme mon som I har del i Kristi lidelser, skal I glede eder.» V. 13. La oss av hele vårt hjerte gå inn i Kristi lidelser og i Kristi død. Derved kommer vi til hans liv, og Gud kan legge ned sin visdom i vår ånd, slik at vi kan være med å bygge Kristi legeme.

Den herlighet vi kan oppnå ved evangeliet er usigelig stor. Tenk bare på hva som ligger i dette: «... en evig fylde av herlighet i overmål på overmål». 2. Kor. 4, 17. Over alle kjente mål! Sprenger alle menneskelige grenser! Et eksempel fra Paulus’ liv: «Men jeg vil med glede ofre, ja bli ofret for eders sjeler, om jeg enn elskes dess mindre av eder jo mere jeg elsker eder.» 2. Kor. 12, 15.

«Men vi er ikke av dem som unndrar seg ...» Hebr. 10, 39. I samfunnet med de hellige brenner det en ild, en ild som fortærer vårt selvliv. Det er dåraktig å unndra seg denne ild. Det står så betegnende om fariseeren at han «stod for seg selv» og ba den hykleriske bønn: «Gud! Jeg takker deg fordi jeg ikke er som andre mennesker.» Luk. 18, 11.

I 2. Kor. 4, 3 leser vi at evangeliet er skjult blant dem som går fortapt. Tenk hvor skjebnesvangert ikke å se evangeliet i sin storhet. Det er lett å bli opptatt med uvesentlige ting. Det står så betegnende om Peter, der han får inntrengende formaninger av Jesus om å vokte og fø hans lam og får: «Da Peter vender seg om, ser han den disippel ...» Joh. 21, 20. Han fikk se Johannes og ble opptatt med hvordan det skulle gå ham. «Hva kommer det deg ved? Følg du meg!» sa Jesus til ham. Ved erkjennelse og ydmykhet blir våre øyne opplatt for evangeliet og for dets herlighet.

Et bevisst arbeid, et bevisst liv

Av Kol. 1, 28-29 og kap. 2, 1 flg. ser vi hvilket arbeid og hvilken strid Paulus hadde for menigheten for at hjertene måtte bli trøstet og knyttet sammen og nå fram til hele rikdommen av den fullvisse innsikt, til kunnskap om Guds hemmelighet, Kristus. Det arbeides også kraftig i menigheten i dag, det er et bevisst og målbevisst arbeid. Det er stort behov for slike arbeidere som strider ved Guds kraft og i hvem Guds kraft virker med styrke (kap. 1, 29), slik at de kan komme til menighetssamlingene med oppbyggelse, formaning og trøst.

Resultatet av det bevisste arbeid Paulus gjorde, var sammenknytning, sammensmeltning. Dette bevisste arbeid fører til et bevisst liv, der den enkelte lærer hver dag å ta sitt kors opp og fornekte seg selv og derved følge i Jesu fotspor. I vers 8 leser vi om tomt bedrag og verdens barnelærdom. «Verdens barnelærdom» og lærdomsformen vi er overgitt til, er uforenlige. Urett og rett kan aldri forenes. Og mennesker som f. eks. elsker å tale godt om hverandre og slike som nærmest gremmes når noen blir hedret og velsignet, er også uforenlige.

I 1. Tess. 3, 12-13 ser vi også hvilket velsignet liv evangeliet har gjort mulig: Rikdom og overflod av kjærlighet til hverandre og til alle og hjerter som blir ulastelige i hellighet for vår Guds og Faders åsyn. Tenk, ulastelige for Hans åsyn, i det skjulte, der ingen uten Han ser våre tanker, våre beveggrunner, våre valg. En blir kanskje oversett og upåaktet av mennesker, men er fullt tilfreds og lykkelig for vår Guds og Faders åsyn.

Et særlig aktuelt område i våre dager er det vi leser om i Ef. 5, 3-7: Utukt, urenhet, havesyke, skamløs ferd, dårlig snakk, lettferdig tale. Mange ødelegger sitt liv i disse synder. Men den som flyr fordervelsen i verden, som kommer av lysten, har en strålende vei og fremtid foran seg.

Av Fil. 2. kap. ser vi at å arbeide på sin frelse med frykt og beven (v. 12) først og fremst består i å ydmyke seg. Etter et arbeid ser man jo alltid et resultat. I dette tilfelle ser vi bl. a. det resultat at vi selv blir mindre og ringere i egne øyne, og derved blir de andre desto større for oss.

I en av Elihu Pedersens sanger heter det: «Jeg fryder meg i frelsen, jeg fryder meg i Gud.» Dersom vi virkelig har forstått evangeliet, passer det å synge nettopp dette når anledningene og prøvene kommer. Vi formanes til ikke å være uvirksomme eller ufruktbare i kunnskapen om Kristus. 2. Pet. 1, 8. Dersom vi anvender vår kunnskap på de andre og ikke på oss selv, blir vi ensomme. Men er vi virksomme i kunnskapen på den rette måte, vokser broderkjærligheten og samfunnet oss i mellom. Og dersom vi har noe som helst å beklage oss over, har ikke evangeliets hemmelighet gått opp for oss.

Jesus skjellte ikke igjen når han ble utskjelt, men han overlot det til ham som dømmer rettferdig. 1. Pet. 2, 23. En ting er å seire over lysten til å skjelle igjen. Men hva med å overlate det til ham som dømmer rettferdig? En begynner kanskje å snakke om det og feller dermed likevel en dom. Ja, når en sitter i samtale i fortrolig krets, kan det lett falle ord som både blir baktalelse og dom.

Vår sjels hyrde og tilsynsmann

Vi var alle «av naturen vredens barn likesom de andre». Ef. 2, 3. Og når vi har mottatt syndenes forlatelse, forløsningen i Jesus Kristus, og fått legedom ved hans sår som tok vår synd på seg, er det meningen at vi skal «avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten». 1. Pet. 2, 24. Dette er sjelens frelse, der vi blir likedannet med Sønnens bilde.

Vi var villfarne som får. V. 25. Tenk at vi også har vært villfarne som «får», etter å ha mottatt syndenes forlatelse. Underlige tanker har nok noen og hver huset i sitt indre. Derfor, dersom vi vil oppleve full oppreisning fra alt som kom inn i menneskeheten ved fallet, må vi omvende oss til vår sjels hyrde og tilsynsmann.

Når en er ung, er det mange røster som kaller på en. Mange vil utnytte deg, din kraft, din ungdom, ja, din skjønnhet også. Slike har ingen omsorg for din sjel, nei, de vil kun utnytte deg. Den dag du trenger hjelp, er det ingen som hjelper.

Men én hadde omsorg for oss og ville dø for oss da vi var urettferdige og syndere. Jesus døde for oss da vi var i vår forkomne tilstand. Han kom med liv og overflod av liv. Tenk å få ham som vår sjels hyrde og tilsynsmann! Han vil gi vår sjel et nytt og evig innhold. I stedet for forkrøblede tanker, kommer visdom, Kristi dyder.

Korintierne hadde store nådegaver, men det var ikke én vis mann blant dem. Mange av dem aktet Paulus for intet. De var blitt oppblåste, selv om de ved Paulus’ tjeneste hadde fått alt det som de hadde. Derfor formaner han i 1. Kor. 3, 18: «Ingen dåre seg selv! Om noen iblant eder tykkes seg å være vis i denne verden, han bli en dåre, for at han kan bli vis.» «Derfor, den som tykkes seg å stå, han se til at han ikke faller!» 1. Kor. 10, 12. Slike som tenker om seg selv at de er noe og både kan og vet det meste, kan ikke være til oppbyggelse. Kjærligheten oppbygger, men kunnskapen oppblåser. Den som har en enfoldig tro, får åpenbaringer og kan være til oppbyggelse.

Nei, la oss komme helt bort fra dette «å tykke seg å vite noe», men la oss heller ledes av vår sjels hyrde og tilsynsmann. Ordet vil da kløve sjel og ånd og ikke minst dømme hjertets tanker og råd.

Vi formanes i Gal. 6, 2 til å bære byrder. Og i vers 3 står det: «For dersom noen tykkes seg å være noe og er dog intet, da dårer han seg selv.» Yngre brødre og søstre mener kanskje om de eldre på hjemstedet at de er gamle og gammeldagse, men selv har de kanskje aldri båret en eneste byrde. Det er klokt å spørre seg selv: Hvor mye bærer jeg? Og hvor mye har jeg lidd for å føre andre til Gud? La oss prøve vår egen gjerning, så får vi nok grunn til å fornedre oss, slik at vi kan få nåde og miskunn. La oss ikke være selvkloke, men høre på og ta imot formaning. Den som lever et korsfestet liv, får oppleve sjelens hyrde og tilsynsmann. På korset er det utfrielse fra all sjelens uro, og man får del i trøsten, hjelpen og husvalelsen i Kristus.

«Mine får hører min røst, og jeg kjenner dem, og de følger meg.» Joh. 10, 27 og Gal. 4, 9: «Men nå, da I kjenner Gud, ja det som mere er, er kjent av Gud,...» Dette er den største herlighet, nemlig å følge Kristus og være kjent av Gud. Slike hører hyrdens røst og kan skille mellom hans røst og de røster som kommer fra kjødet og det sjeliske og mennskelige. Det kan nok være forholdsvis enkelt å forkaste den røst som taler fra det kjødelige plan, men det må et hørsomt og våkent øre til å skille ut det som kommer fra det menneskelige, sjeliske plan og som søker å få oss bort fra Kristi etterfølgelse.

Når Ordet forkynnes skarpt og klart i menigheten, så hører de sanne Jesu etterfølgere hyrderøsten og blir trøstet, formant og oppbygget. Andre tar ofte anstøt. «Et naturlig menneske tar ikke imot det som hører Guds Ånd til», står det i 1. Kor. 2, 14. Ånden ransaker dybdene i Gud og vil føre oss inn i disse. La oss se til at vi ikke forblir på overflaten, på det sjeliske og menneskelige plan, men at vi lærer å kjenne det som er gitt oss av Gud. V. 12.

«Når jeg er skrøpelig, da er jeg sterk.»

2. Kor. 12, 9-10

Paulus forteller om en «torn i kjødet», noe som hjalp ham til å bevares i skrøpelighet. Han kjente sin skrøpelighet, sin begrensning og lærte at Guds nåde var ham nok. Derfor var han vel til mote i skrøpelighet, mishandling og nød.

Vanlig religiøs forståelse er at man er så skrøpelig at man ikke kan seire over synden. Dersom man ikke seirer, er sannheten heller den at man er sterk, sterk i seg selv, så sterk at man ikke tar seg i vare. Den skrøpelige tar seg i vare, og den onde rører ham ikke.

Paulus hadde tidligere forfulgt Guds menighet. 1. Kor. 15, 9-10. Tanken på dette var nok ydmykende for ham som siden ble en fintfølende Åndens mann. Og han kunne vitne med tanke på alt det han hadde utrettet i sin velsignede aposteltjeneste: «Dog ikke, jeg, men Guds nåde som er med meg.» I denne skrøpelighet, ved at Guds kraft alltid var tilstedeværende i ham, fikk han utrettet usigelig mye i Guds rike. Ved Guds nåde kan vi føres til det samme liv som Paulus levde.

Det var en veldig nåde over Jesus i hans kjøds dager. Ved Guds nåde smakte han døden for oss alle. Hebr. 2, 9. Han levde i den skrøpelighet hvori Guds kraft fullendes. «Som en som kan bære over med de vankundige og villfarende, fordi han også selv er skrøpelighet underlagt.» Hebr. 5, 2. Han lærte vår skrøpelighet å kjenne. Han ble fristet. Når man fristes, får man kjenne hvor skrøpelig man er. Jesus var så gudfryktig at han var seg sin skrøpelighet bevisst. Vi ser jo i vers 5, 7 hvordan han kjempet og bad og ble bønnhørt for sin gudsfrykt. Han døde for vår skyld, men ble spart for den død som kommer av synden. Han tok skammen på seg, han naglet skyldbrevet til korset og ble vår yppersteprest som kan bære over med de villfarne. La oss gi vårt liv for ham, vår frelser og forløser!

Les om vår himmelske yppersteprest i Hebr. 4, 14-16. La oss holde fast ved bekjennelsen, som vi formanes til her. Bekjennelsen om seier over synden. Og la oss med frimodighet trede fram for nådens trone. Hvor mye har vi oppholdt oss foran denne nådetrone? La oss leve der for nådens trone. Det ligger så snublende nær å gjøre våre gjerninger for menneskers åsyn. Men der, for nådens trone, får vi med Ham å gjøre i all vår gjøren og laten.

Ja, la oss være vår skrøpelighet bevisst, slik at vi vandrer for Hans åsyn og er ustraffelige, slik som Gud formante Abraham å gjøre.

I Luk. 18, 7 leser vi at Guds utvalgte roper til ham dag og natt. Ja, det er et stadig rop i deres indre etter dybdene i Gud. Dette ropet kommer jo bl. a. tydelig fram i Rom. 7, der Paulus beskriver hva han opplever i helliggjørelsen nettopp fordi han hadde lyst til Guds lov etter sitt innvortes menneske. V. 22.

I Gal. 5, 11 leser vi om korsets anstøt. «Jeg derimot er kjødelig, solgt under synden», vitnet Paulus i Rom. 7, 14. Ja, denne radikale erkjennelse bringer fram korsets anstøt. Og når Paulus i Rom. 3 forklarer at vi alle er avveket, ikke én er rettferdig osv., ja da merker vi korsets anstøt. Men alle som kommer til sann erkjennelse og opplever forlikelsen ved hans Sønns død, vil også få erfare frelsen ved hans liv. Rom. 5, 10. Det er ved erkjennelsen av vår dårlighet og tro på ham som rettferdiggjør den ugudelige at vi får oppleve frelsen ved hans liv. Så kan «nåden herske ved rettferdighet». Og når nåden hersker, kan jo ikke synden herske. Rom. 5, 21. I den Hellige Ånd ligger det hatet som bringer synden i døden. La oss be til Gud om å bli fylt med den Hellige Ånds hat til synd og selvliv, slik at syndelegemet blir gjort til intet.

Vårt legeme som rettferdighets våpen for Gud

Det var vekkelse og bønn på ungdomsmøtene under stevnet, omvendelse og fornyelse i mange unges hjerter. Må derfor alle unge ta til hjerte de formaninger som især brødrene Kåre J. Smith og Sigurd Johan Bratlie ga på stevnets avslutningsmøte:

I Rom. 6, 12-13 leser vi om å by våre legemer fram som rettferdighets våpen for Gud. Her ser vi hvor nådig Gud er. Tenk at han vil ha slike legemer som har stått i syndens tjeneste og gjøre dem til rettferdighets våpen!

Når vi fristes, da drages og lokkes vi av vår egen lyst. Det er som når en ild tennes, en må gjøre noe med det før alt er overtent. I vers 11 heter det: «Således skal også I akte eder som døde for synden, men levende for Gud i Kristus Jesus.» Når vi gjør dette, fyller vi våre tanker med det som er av Gud og fremstiller legemet som et rettferdighets våpen. Da får vi en velsignet utvikling i Gud.

Gud holder sin pakt og bevarer sin miskunnhet mot sine tjenere, når de vandrer for hans åsyn av alt sitt hjerte. 2. Krøn. 6, 14. Når det ikke lykkes for en, så er det fordi man ikke har gitt hele sitt hjerte, men har reservasjoner på visse områder. Enkelte kan ha slike reservasjoner når det f. eks. gjelder spørsmål om ekteskap, og velger kanskje å gifte seg med en vantro. Slike er ikke disipler og lever ikke i tro. Den som legger hele sitt liv og sin fremtid i Skaperens hender, hviler trygt der. Lykkelig er nemlig den som frykter Herren og vandrer på hans veier. Salme 128, 1. Det er mange unge i dag som er engstelige med tanke på fremtiden. Men på Herrens veier er det fremtid. Se vers 2: «... lykksalig er du, og det går deg vel.» Ja, det går slike vel, og Gud velsigner, generasjon etter generasjon. Les Salme 1. Måtte enhver ung bror og søster legge seg denne salme på hjerte!

Det står så betegnende i 2. Kor. 5, 14-15: «... idet vi har oppgjort dette med oss selv ...» Ja, til et slikt «oppgjør» må vi komme i vårt liv. Oppgjøre med oss selv at vi vil akte oss som døde for synden, men levende for Gud. Det må være opp- og avgjort. Avgjort at vi ikke lenger skal leve for oss selv, men for ham som er død og oppstanden for oss. Da fyller vi våre tanker med alt som er sant, som er ære verdt, alt som er rent osv. Fil. 4, 8. Og så tvinger Kristi kjærlighet oss inn i omsorg og tjeneste for andre.