Lære Guds vei nøyere å kjenne

Lære Guds vei nøyere å kjenne

Vi forstår av Ap.gj. 18, 26 at Apollos hadde behov for å få Guds vei nøyere utlagt for sin egen del. Og av det vi leser om ham forstår vi at det var stor mottagelighet hos ham for slik undervisning. Han var sterk i Skriftene. V. 24. Altså hadde han en levende interesse for Guds ord. Han hadde latt seg opplære i Herrens vei (v. 25) og var brennende i ånden, altså våken, ivrig og levende interessert. Og når han talte til andre, “lærte han grundig om Jesus”. Denne grundighet og våkenhet gir oss et bilde av en mann som var alt annet enn overfladisk og likegyldig. Ikke minst i den tid vi lever i, en tid som preges av utadvendthet og overfladiskhet, der så mange ting vil fange våre sinn, trenger vi å ha for oss et slikt forbilde som Apollos.

Priskilla og Akvilas la Guds vei nøyere ut for ham. Apollos var nok levende interessert i å lære Guds vei nøyere å kjenne, ja, nøyere og nøyere. Vi vet at veien i Jesu fotspor er en vei i fornedrelse, den går i det lave. Har vi stor lyst til å lære fornedrelsens vei nøyere å kjenne, gå den nøyere og erfare den nøyere?

Veien inn i helligdommen går gjennom kjødet. Vi har alle et skrikende behov for å kjenne den nøyere, ja, stadig nøyere. Den nye pakt er Guds lover skrevet i hjerte og sinn. Hebr. 10, 16. Skulle vi ikke ha levende interesse av å kjenne dem nøyere? De er lover som bringer fred og harmoni i hele tilværelsen, i alle slags forhold. Ja, tenk for et utbytte vi får av å kjenne dem nøyere!

Den gamle pakt hadde forskrifter som var pålagt inntil tiden kom til å sette alt i rette skikk. Hebr. 9, 10. Et menneske kan ha stor sans for “forskrifter”, uten å ha den ringeste forståelse av Guds vei, der alt settes i rette skikk. Det var ikke nøyere kjennskap til kjødelige forskrifter Apollos hadde behov for og lengtet etter, men nøyere kjennskap til Guds vei. Det vil jo si det samme som å lære de enkelte Jesu Kristi fotspor nøye å kjenne. Og hans fotspor “drypper av fedme” (Salme 65, 12), de drypper av velsignelse! – Salig hver som kjenner seg kalt til, og har øre for, noe så opphøyet! Skulle ikke enhver som kjenner seg draget til dette, ha en inderlig trang til å kjenne Guds vei nøyere?

“Fest da blikket på ham som har gått der en gang”, synger vi i HV 82. Ja, fest blikket på de fotspor han har etterlatt på den nye og levende vei. Veien han banet, er full av fotspor. Her kommer vi bl.a. til “at troskap i det lille, det er helters vei.” HV 369. Skulle vi ikke ha en levende interesse av å lære hans fotspor nøyere å kjenne? Det er fotsporene av ham som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik og som når han led, overlot saken til Gud. 1. Pet. 2, 21 flg. Han lærte lydighet av det han led, lydighet mot alle de guddommelige bud som Faderen åpenbarte for ham. At han lærte lydighet betyr selvsagt ikke at han noen gang hadde vært ulydig og derfor måtte lære lydighet. Langt derifra! Men han lærte å være lydig på stadig nye områder, veien gikk dypere og dypere, livets Ånds velsignede lover trådte klarere og klarere fram for hans bevissthet. Jo, i sannhet har vi behov av å lære Guds vei nøyere å kjenne. Det hadde Apollos, og det hadde Priskilla og Akvilas, og det har vi.

Nå er tiden for vår utdannelse. Og når den dag kommer da jorden skal bli full av Herrens kunnskap, likesom vannet dekker havets bunn (Es. 11, 9), da vil det bli bruk for disse som har lært Guds vei nøyere å kjenne, som har lært å etterlate seg fotspor som drypper av velsignelse.