Nyttårsstevne

NYTTÅRSSTEVNET

Det står skrevet om profetisk tale, at den er en tale til oppbyggelse og formaning og trøst. 1. Kor. 14, 3. Og stevnet vi hadde på Brunstad i nyttårshelgen var i overstrømmende grad rik på slik tale. Det var rikelig oppbyggelse, rikelig formaning og rikelig trøst. Ja, det var ord som kan mette hungriges «hjerter med føde og glede». Ap. gj. 14, 17.

Her er et utdrag:

Hans hvile

«... da et løfte om å komme inn til hans hvile ennå er for hånden.» Hebr. 4, 1. Både i 3. og 4. kapittel leser vi om Israel. Alle gikk ut fra Egypt, men de fleste døde i ørkenen uten å ha nådd det lovede land. «Løftets land» for oss i den nye pakt er å bli delaktig i guddommelig natur. Hvor mye av dette land har vi inntatt? Alle vi som har forlatt verden, trenger formaningen i Hebr. 4, 1 om å ta oss i vare, slik at vi ikke blir liggende etter. Det er lett å drive bort fra løftene og synke ned i det jordiske og i vantro.

Dersom noen av de synder som oppnevnes i Gal. 5, 19-21, kjødets åpenbare gjerninger, forekommer i vårt liv, lever vi kun et ørkenliv. All uro i ens indre kommer av synden i kjødet. Men ennå er løftet om hvile for hånden! Meningen er at vi skal ha ro og hvile i vårt indre når vår Herre Jesus åpenbares fra himmelen med sin makts engler. Det er den dypeste og rikeste hvile. 2. Tess. 1, 7. Da må Åndens frukt (Gal. 5, 22) komme fram i våre liv.

Alt som er skrevet om Israels folk, er formaninger til oss, slik at ikke vi blir «avgudsdyrkere, likesom noen av dem» (1. Kor. 10, 7), at vi ikke deler vårt hjerte mellom Gud og verden. Med et delt hjerte er man kraftesløs og lever et ørkenliv uten vekst og fremgang i Gud. Det trengs vekkelse til sann gudsfrykt! Å frykte og elske Gud betyr at vi ikke i noen grad ønsker å bedrøve Ham som vi elsker. Da vil liv, ja, overflod av liv strømme ut fra oss til hjelp og velsignelse for menneskene.

Hebreerne var blitt trege til å høre. Hebr. 5, 11. Det er særlig troens lydighet vi må gi akt på. Alt har med tro og lydighet å gjøre. Her må vi gå i tro, for Guds ord og bud vil ofte gå imot både fornuft og følelse. Da kommer vi til visdom.

Når brødre og søstre er i vanskeligheter og problemer oppstår, kommer det av at en søker sitt eget, f. eks. ære av mennesker. Når vi leser i 2. Tim. 3, 1-5 om de siste dager – de dager vi lever i – skulle en nesten tro at det dreier seg om kriminelle forbrytere. Men vi leser at midt i det hele har man «gudfryktighets skinn.» Man tror altså på syndenes forlatelse, men lever fortsatt etter kjødet. Slike er ikke arvinger til Guds rike.

Budskapet i den nye pakt er jo at vi kan seire over all bevisst synd, slik at vi kan leve etter den Hellige Ånds virkninger. Jesus kom med nåden og sannheten. Derfor må vi elske sannheten. Elsker vi ikke sannheten, blir vår forståelse av nåden falsk, ja, det blir en falsk nåde. Da «synder man på nåden» og kommer i selskap med disse som Judas skriver om (v. 4): «ugudelige, som forvender vår Guds nåde til skamløshet og nekter vår eneste hersker og herre, Jesus Kristus». Når Jesus blir vår eneste hersker og herre, da blir det i sannhet et nytt, seirende liv.

Mange har stivnet til i en falsk åndelighet. De er blitt fariseere, er sterke og egenrettferdige. Har man ikke kjærlighet til sannheten, finner man intet å dømme hos seg selv, intet å døde. Det er de som tar imot kjærlighet til sannheten, som blir frelst. 2. Tess. 2, 10. I vårt kjød bor det intet godt. Det kan man nok godta som en sannhet. Noe annet er det å leve i denne erkjennelsen når vi kommer i fristelse.

La oss ta ett eksempel: I 1. Tim. 2, 1 formanes vi til «takksigelser for alle mennesker». Altså takknemlighet for alle! Ja, skal dette bli sant i oss, er det nok atskillig å finne og atskillig som må dødes ved Ånden. La oss ikke bli liggende etter på veien, slik at vi utestenges fra «landet». Måtte hver enkelt ha en personlig gudsfrykt. Ingen må leve på kanten mellom Gud og verden, mellom seier og synd. Det må en radikal ånd til for å bli ferdig med «Egypt» – verden. Er ens liv et ørkenliv år etter år, betyr det at hjertet henger ved verden.

Når det gamle menneske blir korsfestet med Kristus, slik at man ikke lenger lar seg påvirke av de «dårende lyster», da er man en ny skapning. Det gamle er forganget, se, alt er blitt nytt. 2. Kor. 5, 17. Da er man aldri mer på kollisjonskurs med sin egen samvittighet, og en kan gå inn til hvilen, som Jesus innbyr til i Matt. 11, 28-30.

Den gode bekjennelse som vi leser om i 1. Tim. 6, 12-13, er: – Mitt rike er ikke av denne verden. – I denne gode bekjennelse må vi bli grunnfestet dersom vi vil komme inn til Hans hvile. Her er et velsignet eksempel på hvile: «Jeg er i min Fader, og I i meg, og jeg i eder.» Joh. 14, 20. I en slik tilstand blir livet enkelt og hvilefullt.

Guddommelig ro og virksomhet i troen

I 2. Tess. 1, 7 leser vi om «ro sammen med oss, når vår Herre Jesus åpenbares». Videre leser vi også om å bli mektig fylt med all lyst til det gode og virksomhet i troen. Dette hører sammen: guddommelig hvile og virksomhet i troen, likesom Gud er i hvile, mens det samtidig utgår kraftige virkninger fra ham. Når vi har stor lyst til at «vår Herre Jesu navn må bli herliggjort i oss» (v. 12), da blir det iver, da gjør en seg flid, da blir det virksomhet i troen. Da er vi f. eks. interessert i å hedre andre i stedet for å tale nedsettende. Da får vi mer og mer lys over det onde i vår natur, over det som ikke forherliger vår Herre, ja, da blir det en stor og velsignet virksomhet i troen.

Vi formanes i Fil. 2, 5 til å la Kristi sinn være i oss, det sinn som «ikke ser hver på sitt eget, men enhver også på andres beste». V. 4. Andres beste! Ja, hvordan er det med dette i vårt liv? Kunne ikke dette kallet bli mer levende for oss? Når vi våkner opp for dette herlige kall, får vi nok se at i vårt kjød bor det intet godt. Da blir det virksomhet i troen, der vi lærer å ha de andres beste for øye. Den eneste veien til å finne det onde som ligger oss for hånden, er å være ivrig til å gjøre det gode. Rom. 7, 21. Da blir det, som vi leser i Fil. 2, 12, arbeid på vår frelse med frykt og beven. Da får vi se hvor herlig veien i fornedrelsen er, herligheten ved å ha en tjeners skikkelse. Gudfryktighets «skinn» kan nok stråle, men midt i dette falske skinn kan man både baktale og heve seg over de andre.

Den som i sannhet er født på ny, har en inderlig lengsel etter Gud og etter alt som bor i Gud. Denne lengsel driver oss langt bort fra anklage, bebreidelser og krav til andre. Det må kunne smakes av vår ånd at vi er takknemlige for alle. F. eks. må det kjennes at menighetens forstander på et sted er for alle, og alle for forstanderen.

Til møtene våre bør vi komme som slike som har opplevd frelse i dagliglivet, slik at vi kan løfte seiersmerket i vår Guds navn! Salme 20, 6. Det er mye nød omkring oss. Verdifulle er de som ser nøden, bærer den og kan bære den fram for Gud. Og sørgelig er det når en går der og er blind både for egen og andres nød.

De som er av verden, taler av verden. 1. Joh. 4, 5. Det er mye «tale av verden». Skal vi ikke heller tale om «løftets land»? «Dette er den seier som har seiret over verden: vår tro.» 1. Joh. 5, 4. Vi kan ikke seire over verden med en ånd som er av verden eller besmittet av verden.

«Alt som skjelver og seg rører, har ei plass i Sions stad», synger vi i HV nr. 352. Forfengelighet, æresyke og havesyke er veldige kilder til uro. «Begjærlighets uro omskaper et uskyldig sinn», heter det i en av de apokryfiske bøker. Hvor nødvendig det er å ta et bevisst oppgjør med f. eks. det å søke sitt eget! Vi bør øve oss i å prøve våre tanker i forhold til Guds ord. Ordet skal få lov å dømme hjertets tanker og råd, slik at det – Ordet – blir vårt råd.

Om en person som ellers er respektert og ære verd, gjør noe uviselig og dumt, da har det lett for å oppstå uro. Likeså hvis en som ikke har noe «ærefullt navn» gjør noe dumt.

Her bør vi ta Fil. 4, 8 kraftig til hjerte, hvor det bl. a. står at vi skal gi akt på alt som priselig er. Dersom den som ellers er ære verd, gjør noe som en synes er anstøtelig, da skal vi ifølge dette ord fortsette å gi akt på det hos ham som priselig er! Da får vi hvile i vår sjel, og så kan vi heller be for vedkommende, «med takksigelse». V. 6. På den annen side har vi «de lemmer på legemet som vi synes er mindre ære verd» (1. Kor. 12, 23). Kanskje de gjør ting som vi finner lite sympatisk. Hva gjør vi da? Det står at vi skal ære dem, ikke bebreide og dytte dem enda lenger ned. Vi kan på den måten arbeide med dem, slik at de også blir mer ære verd. Dette skjer ved visdoms saktmodighet.

Hellig ferd og gudsfrykt

«... hvor må I da strebe etter hellig ferd og gudsfrykt.» 2. Pet. 3, 10-11. Hellig ferd har den som er utskilt fra synden og syndere og som lever for Gud. Vi formanes i v. 17 til ikke å falle ut av vår «egen faste stand». Vår faste stand må være å «øve oss i gudsfrykt», slik som Timoteus blir formant til i 1. Tim. 4, 7-8. Timoteus var jo en helhjertet Herrens tjener, men likevel fikk han en slik formaning. Gudsfrykt er å vandre for Herrens åsyn. «Vandre for mitt åsyn og vær ustraffelig!» sa Gud til Abraham.

Mange forbinder gudsfrykt kun med ytre ting og forsøker å få kjødet til å se gudfryktig ut. Da lever man for menneskers åsyn og har det synlige for øye. Det er for Hans åsyn vi skal leve, det er Hans velbehag som må være gjenstand for våre tanker. Vi ser av Matt. 6 hvordan Jesus advarer mot å utøve sin rettferdighet for menneskenes øyne. Her får vi alle rikelig anledning til å arbeide på vår frelse. La oss si at to personer utfører et arbeid eller gjør en tjeneste. Alle tror at det er den ene som er drivkraften og roser vedkommende. Kanskje er det den andre, som ikke blir omtalt i det hele tatt, som har gjort det meste. Det ikke å bli nevnt eller tatt hensyn til, utløser hos mange stor uro i sjelen. Men for en sann Jesu disippel gis det her rikelig anledning til en dypere frelse.

«... for hans øyne som vi har å gjøre med», leser vi i Hebr. 4, 13. Herren hater alt hovmot, og i vår ånd må vi være forenet med ham i det hatet. Da tillater vi ikke slike urotanker å leve, slike tanker som kretser om vår innbilte storhet. Ingen av oss er «stor» for Hans øyne. Vår «storhet» er kun løgn.

En blir ikke nevnt, en får ikke beskjed, en blir ikke underrettet osv. Skjer dette, så er det bare å øve seg videre i gudsfrykt og leve det skjulte liv med Kristus i Gud. Kol. 3, 1-4. Da får en nåde til å være til hjelp for andre. Paulus skjønte at Timoteus vandret for Guds åsyn uten å søke sitt eget. Han merket nok ikke noen nervøs uro hos Timoteus hvis f. eks. noen skulle komme til å tråkke litt inn på «hans område».

Videre i Kol. 3 leser vi om alt det i vårt kjød som vi skal døde. Vandrer man for menneskers åsyn og ønsker å ha et godt navn, kan nok alt dette «undertrykkes». Men det skjer ingen død, en stivner til i sin ånd og går ikke fra lys til lys. Kristi død er en virkelig død over lyster og begjæringer i vårt kjød. Og alle som lengter etter frigjørelse fra sin kjødelighet og menneskelighet, er glade for denne død.

«Det I gjør, gjør det av hjertet, som for Herren og ikke for mennesker.» V. 23. Da får vi et velsignet liv i hvile og fred. Og så dyrebart som samfunnet blir! Det blir så dyrebart å ha hverandre og å høre hverandre.

I 1. Kor. 1, 17 ser vi at Paulus ikke forkynte evangeliet med menneskelig sett «vise ord». I livets forhold vil nok fornuft og følelse frembringe mange «vise ord» som er på kollisjonskurs med «ordet om korset». V. 18. Det er klokt å forstå hvilke ord man her bør lytte til. Det er korsets ord som har hjelpen og kraften i seg.

Vi har en oppbyggelig beretning i 2. Sam. 12, 27 om Joab, som oppfordret David til selv å innta en fiendeby, for at ikke Joabs navn skulle bli nevnt i den anledning. Hovedsaken var jo at Israel vant seier, mens navn og berømmelse ikke hadde noen betydning. Slik er det også i dag en hovedsak at vennene kan trøstes og komme til samfunn. Eget navn er i den sammenheng helt uinteressant. Menneskers vitnesbyrd legger ikke noe til eller trekker noe fra. Innfor Gud er vi i alle fall den vi er.

Jesus kom, full av nåde og sannhet. Joh. 1, 14. Det blir et helt nytt liv når vi får med ham å gjøre og med nåden og sannheten. Sannhetens lys belyser oss og det som bor i oss, og hadde vi ikke hatt nåden, ville vi ha vært i en hjelpeløs situasjon. Men nå kan vi få nåde til hjelp i rette tid, nåde til å seire over all synd og selv få en fylde av nåde og sannhet i vårt liv. Hans navn er «under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste.» Es. 9, 6. Han kan i sannhet gjøre under i vårt liv.

En bønnemur

På midnattsmøtet den 31. desember holdt br. Kåre J. Smith en nyttårstale med formaninger som bør følge oss i det nye år, ja, resten av vårt liv. Det ble lest fra Esek. 22, 30 om å bygge opp en mur og stille seg i gapet for Herrens åsyn til vern for landet. Det vi trenger i dag, er brødre og søstre som tar sitt bønneansvar alvorlig, slike som roper til Herren om hjelp for land og folk og familie. Det må bygges en bønnemur rundt både hjem og menighet.

Vi må passe oss for den holdning av likegyldighet som tenker: det som skjer, det skjer. Ved våre bønner gjør Gud oss til sine medarbeidere. Bønn er arbeid, bønn er strid. Og det er bønnen som gir kraft til Ordets tjeneste. Vi bør alle ha noen vi minner Gud om. La oss i det nye året slå ring om menigheten, våre hjem, ja, også vår konge, vårt land og vår regjering med en bønnemur. Menigheten er blitt bevart til i dag ved de helliges bønner.

Jesus lærte disiplene å be: «... skje din vilje, som i himmelen, så og på jorden.» Luk. 11, 2. Når vi ber denne bønn i bønnens ånd, utløses himmelske krefter over vårt liv. I Kap. 11, 5 flg. ser vi hvor inntrengende og ublu vi bør være i bønn. Hvorfor lever man ikke et seirende liv? Hvorfor har man ikke visdom? Fordi man ikke ber, fordi det er mangel på erkjennelse av egen nød. Gud bønnhører på nødens dag! Et hjerte som elsker, lar seg røre også av andres nød. Det blir da naturlig å leve i bønnens ånd. Det skjer noe med vårt hjerte når vi ber. Vi påvirkes av andres nød og hjertet blir mykt.

Av lignelsen om den urettferdige dommer (Luk. 18, 1 flg.) ser vi hvor ublu vi bør være. Mye bønn blir forsømt ved overfladiskhet og latskap. Vi leser om Epafras (Kol. 4, 12) at han stred for menigheten i sine bønner. La oss leve i denne bønnens ånd!

Paulus kaller menigheten en «menighet i Gud Fader og den Herre Jesus Kristus». 1. Tess. 1, 1. Han sier videre i samme brev at han alltid takket Gud for dem og ba for dem. «Da vi er visse på at I er utvalgt, brødre, I som er elsket av Gud.» V. 4.

Jesus elsket sine disipler enda de en tid var så menneskelige at de trettet om hvem som var den største. Han visste at i deres hjerte og sinn var det et sinnelag han kunne bygge på. «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget eders Fader å gi eder riket.» Luk. 12, 32. Til slike dyrebare mennesker talte han det herligste som noen kunne tale. I hans «bergpreken» strømmer saligprisningene ut fra hans indre. Og så innbyr han dem til å gå inn gjennom den trange port og gå den smale vei, for det er nettopp veien til den salighet han hadde og som han forkynte.

Ved en levende tro på at vi er utvalgt i ham før verdens grunnvoll ble lagt, blir vi virkelig glade. «... for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.» Ef. 1, 4. Det er til dette vi er utvalgt! La oss ha en levende tro på utvelgelsen, og glede oss i frelsen. De som har gått gjennom den trange port og er blitt Jesu Kristi disipler, de er Guds kjærlighetsgave til Sønnen. Disse er arvinger. La oss glede oss i håpet og styrkes i vår tro til Gud. «Han er trofast som har kalt eder, han skal og gjøre det.» 1. Tess. 5, 24.