Sommerstevnet

SOMMERSTEVNET

Igjen var vi samlet til sommerstevne på Brunstad, venner fra alle verdensdeler. Brunstad er et misjonssenter av uvurderlig betydning. Mange av oss kommer år etter år som til et dekket bord, både i åndelig og timelig betydning. Hva det rent praktiske angår, så er det så mange skjulte og mindre skjulte tjenester som utføres både før og under stevnet, ja, hele året rundt, at det sømmer seg å rette en hjertelig takk til alle som ofrer seg i de forskjellige tjenestene for vennenes beste. Et av de mange tjenesteområdene er f. eks. lyd og bilde, der mange stiller sin faglige innsikt til rådighet for de venner som er samlet til stevne og likeså for de mange venner som i mange forskjellige land følger stevnet via satellitoverføring. Dette er helt overveldende, i alle fall for alle som ikke er fagfolk på området, ja, også for fagfolk, skulle vi tro. For hva den digitale teknologien angår, ligger Brunstad Stevnested langt fremme, ja, svært langt fremme, noe som kommer oss alle til gode.

Nå har styret for Brunstad Stevnested en plan for utbygging med tanke på fremtiden, for oss og våre barn og barnebarn, og det arbeid disse brødre har nedlagt og nedlegger fortjener vår største respekt. Vi er dem stor takk skyldige for deres utrettelige arbeid. Derfor bør vi alle, venner fra alle land, føle ansvar for at Brunstad Stevnested skal bli et bedre sted for alle som kommer og for at evangeliet også ved hjelp av ny, moderne teknologi kan nå ut til så mange folkeslag som mulig i hele verden.

Her er et utdrag fra møtene:

For at vi ikke skal drive bort

Broder Kåre J. Smith leste på stevnets åpningsmøte fra Hebr. 2, 1: «Derfor må vi så meget mere gi akt på det vi har hørt, for at vi ikke skal drive bort derfra.» Det er lett å komme i drift og drive bort fra det vi hørte fra begynnelsen, nemlig livets ord. (1. Joh. 1,1 og 2, 24) Mye forandres i tiden, og mange forandringer virker også inn på oss. Vi tar f. eks. i bruk ny teknologi. Men budskapet om Kristus og veien i hans fotspor forandrer seg aldri. Budskapet om å lide i kjødet og bli ferdig med synden (1. Pet. 4, 1) forandrer seg ikke. Dersom vi driver bort fra dette, da driver vi bort fra frelsen. Da kommer vi i drift, inn i et liv uten mening og mål.

Dersom man f. eks. får en formaning som man ikke riktig forstår er berettiget, blir man kanskje litt fornærmet, og så driver man bort. Ved ulydighet mot Åndens virkninger blir man treg til å høre, slik vi leser at hebreerne ble. Hebr. 5, 11. Ja, det kan lett inntre en forherdelse i hjertet. De derimot som ved hørsomhet og lydighet får sine sanser oppøvd til i stadig dypere grad å skille mellom godt og ondt, blir veivisere til det gode, gode rådgivere i alt som godt er.

På våre hjemsteder trengs det i menigheten brødre og søstre som med sitt liv stadfester det Ord som blir forkynt. Hebr. 2, 3. Hos slike får Ordet «ben å gå på», det blir kjød i dem, og de får en utstråling av liv som virker kraftig på menneskene. De bærer Kristi dyder i sitt vesen. Kunnskap alene har ikke denne utstråling og kan ikke få hjertene til å brenne. Det må en nidkjærhet til i vår ånd, en nidkjærhet som skaper fortløpende omvendelse i vårt liv. Når vi i Åp. 2 og 3 leser om de menighetsengler som blir bedt om å omvende seg, så var ikke dette en omvendelse fra verden og synden, men en omvendelse innen frelsen. De holdt nemlig på å gli bort fra det Ord de hadde hørt. Og når en blir treg til å høre, begynner en å tørste etter andre kilder og har ikke lenger alle sine kilder i Gud.

Av Hebr. 5, 7 får vi forståelse av det bønneliv, det alvor og den gudsfrykt som Jesus hadde i sitt kjøds dager. Det kostet ham livet å innvie veien. Det vil også koste oss vårt eget liv å gå den. La oss trede fram med frimodighet for nådens trone, så vi kan seire i fristelsens stund, rense oss selv, likesom han er ren. Jesus aktet det ikke for et rov å være Gud lik, men ga, for å frelse oss, avkall på det. Fil. 2, 6-7. Hvor mye har vi gitt avkall på for hans skyld og for å være til større velsignelse for andre? Jesus smakte ved Guds nåde døden for oss alle (Hebr. 2, 9) for å få brødre. Hans etterfølgere gir sitt hjerteblod for at enhet og samfunn kan vedbli og vokse.

Jesus viste da han renset templet, med hvilken nidkjærhet vi bør rense oss selv i lydighet mot sannheten. Det skal være hvile og ro i vårt indre, ja, en stille andakt for Guds åsyn. Det er ikke meningen vi skal plages av de samme fristelser år etter år. Fiendene i vårt kjød skal nedkjempes, en etter en, til de ikke mere reiser seg.

Jesus elsket rettferd og hatet urett. Han hatet den urett som det er å leve etter egenviljen. I denne kjærlighet til rettferd og i dette hatet mot all urett blir også vi salvet med gledens olje. Og vi får kjenne kjærlighetens husvalelse i Kristi legeme, den husvalelse som består i å elske og bli elsket igjen.

Vi har mange eksempler fra det gamle testamente på avvikelser, stagnasjon og forherdelse. Etter seieren ved Jeriko var det forbi med fremgangen fordi Akan tok noe av det bannlyste gods. Urenhet hang ved Jerusalems «kjortelfliker», derfor sank hun på underlig vis. Klag. 1, 9. I 1. Tim. 2, 8 formanes vi derfor til å «oppløfte hellige hender», hender som ingen urenhet og selviskhet henger ved.

Fast og urokkelig

Når vi i Hebr. 2, 1 leser: «Derfor må vi så meget mere gi akt ...», så viser det tilbake til siste vers i kap. 1, der vi ser at vårt kall er å arve frelse! Og i Rom. 8, 17 leser vi at vi er Guds arvinger og Kristi medarvinger, «såfremt vi lider med ham». Det er i lidelsen at fristelsen kan komme til å drive bort fra det vi har hørt. Dersom ikke tanker og sinn er i det himmelske, vil man miste veien til frelse av syne. Også i 1. Kor. 15, 50 leser vi om å arve Guds rike og i vers 58: «Derfor, mine elskede brødre, vær faste, urokkelige, alltid rike i Herrens gjerning.» Dette er noe annet enn å drive bort. Faste og urokkelige må vi være f. eks. i det å velsigne. La ikke egenkjærlighet og æresyke få oss til å drive bort fra dette.

Vi er kalt til et liv i lydighet, «i eders hjertes enfold». Ef. 6, 5. I dette hjertets enfold hungrer man ikke etter et anerkjennende klapp på skulderen eller etter å bli hilst på på en spesiell, respektfull måte osv. Nei, det gjelder «bare tro, virksom ved kjærlighet». Gal. 5, 6. Bare tro, virksom ved broderkjærlighet og kjærlighet til alle. Alltid og i alle forhold. Det ligger en veldig inkluderende kraft i kjærligheten. «Stå derfor fast!» Gal. 5, 1. Nemlig fast i godheten. I denne fasthet og urokkelighet vokser Åndens frukt i våre liv.

I 2. Kor. 2, 14 leser vi om seier og Kristi kunnskaps duft. Her har vi i sannhet noe å stille opp med i kampen for våre barn. Våre barn må alltid finne oss i seierens ånd, slik at de kjenner den Kristi vellukt som utgår fra et liv i seier. De får da aldri den minste smak av baktalelse, anklage eller kritikk, og far og mor har kraft i sine formaninger.

«Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter ...» Hebr. 3, 7-8. Vi trenger, som det står i vers 13, å formane hverandre hver dag, så vi holder oss våkne og ikke driver bort i noen grad. «Vær derfor nidkjær og omvend deg!» Åp. 3, 19. Ja, er denne nidkjærhet til stede, da utsettes intet. Da begynner man straks. Og det blir straks forandring!

Hebreerne var blitt trege til å høre. Hebr. 5, 11. Denslags treghet bor det rikelig av i vårt kjød, derfor bør vi ikke så snart mene at «dette gjelder ikke meg». Og dersom man f.eks. veier fram og tilbake om man skal gå på møtet eller ei, ja, da har man adskillig til felles med ovennevnte hebreere og deres treghet.

«Eders hjerte forferdes ikke! Tro på Gud, og tro på meg!» Joh. 14, 1. Man kan under livets vandring, når sannheten åpenbares for en, lett forferdes. Men da må vi holde uryggelig fast i tro på Gud. Selv om disiplene var aldri så skrøpelige, hadde Jesus den tro og tillit at Gud skulle gjøre store ting for dem og i dem.

«For øvrig bli sterke i Herren og i hans veldes kraft!» Ef. 6, 10. Styrke i Herren må til dersom ikke avdriftskreftene skal overmanne oss. Vi kan ikke ta det for gitt at vi står faste og urokkelige. Vi må bli sterke i Herren, da lykkes det å bli stående «etter å ha overvunnet alt», v. 13.

Villfarelse og avdrift bunner i hovmotet. Det ser vi tydelig av Salme 119, 67: «Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill.» Videre heter det: «Det var meg godt at jeg ble ydmyket.» V. 71. Ikke noe selvforsvar, ingen bitterhet, «hår-sårhet» eller fornærmelse, bare takknemlighet for ydmykelsen.

Nidkjærhet og omvendelse må til. Gudsfrykt og alvor må råde. Ikke minst i barne- og ungdomsarbeidet er det viktig at det er de gudfryktige som arbeider med barna og de unge. Slike som selv trekkes mot verden og trekker andre i samme retning, skal ikke ha noe med det viktige barne- og ungdomsarbeidet å gjøre. «Eders nidkjærhet tilskyndte så mange.» 2. Kor. 9, 2. Det er altså noe dragende i guddommelig nidkjærhet. Og i denne nidkjærhet må man arbeide i menigheten. «Så tror vi og, derfor taler vi og.» 2. Kor. 4, 13. All tale og alt arbeid i denne troens ånd etterlater et dragsug inn i Gud.

Visdoms saktmodighet

«Ta med saktmodighet imot det ord som er innplantet i eder.» Jak. 1, 21. Når vi hører Guds ord, kommer det først inn i vår forstand som kunnskap. Vi vil gjerne leve Ordet og regner med at det kan vi. Men vi er nok ikke til å begynne med klar over hvor sterke vi er i oss selv. Dette er ikke styrke i Gud, og så blir det fall og nederlag midt i all kunnskapen. Det er mange som er sterke midt i sin kunnskap, og i denne styrke har man en slags fred, for andre kvier seg for å si noe til en slik sterk person. Den sterkes fred er nok ikke ensbetydende med Jesu fred. Jesu fred er den fred vi kommer til ved at Ordet blir kjød. Da har vi fred i godt rykte og i ondt rykte, i ære og i vanære.

«Så er da loven blitt vår tuktemester til Kristus.» Gal. 3, 24. Her tuktes den sterke, fordi han i sin styrke mislykkes. «På din lange ferd ble du trett, allikevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny kraft i din hånd, derfor ble du ikke svak.» Es. 57, 10. Men når prøven har vist oss hvor svake og udugelige vi er, kan vi komme til sann saktmodighet. Da treder vi fram for nådens trone, idet vi tror på Hans styrke og ikke vår egen. Da lærer vi visdoms saktmodighet. Jak. 3, 13. Nå kommer visdommen, Kristi dyder fram. Saktmodighet er en sjelden dyd, den er noe av det fineste og mest dyrebare blant Kristi dyder. «Lær av meg! For jeg er saktmodig og ydmyk av hjertet», sa Jesus. Matt. 11, 29. Saktmodighet og ydmykhet kan ikke adskilles.

Det er kun ved å være Ordets gjørere i livets prøver at vi får tyngde i vår ånd. Gjerningens gjører er salig i sin gjerning. Jak. 1, 25. En mor som er gjerningens gjører, er en lykkelig mor for sine barn. Hun skuer inn i frihetens fullkomne lov og er ikke i trelldom.

Mange vil gjerne gjøre noe for Gud, men samtidig leve selv og høste ære. «Jeget» er veldig til stede i alt en gjør. «Jeg vil, jeg kan, jeg mener ...» Slike tjener ikke i Åndens nye vesen, der synden blir fordømt i kjødet. Er det ikke Ånden som styrer, da styrer en selv, og resultatet blir deretter. Når Paulus sier at legemet er dødt på grunn av synd (Rom. 8, 10), da er det som når f. eks. en øks ligger der død og verdiløs og bare får verdi når mannen svinger øksen og bruker den. Når vi kommer til tro på at vi er død med Kristus, blir vårt legeme et våpen for rettferdigheten. Legemet har fått en ny «arbeidsgiver» og kan fremstilles som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer. «For Kristi kjærlighet tvinger oss.» 2. Kor. 5, 14. Ja, dette er den sanne kraft.

«De ga seg selv først til Herren og til oss ved Guds vilje.» 2. Kor. 8, 5. Når vi lever for Herren, da lever vi også for menigheten. Hvis vi gir oss til mennesker uten først å gi oss til Herren, blir vi mennesketreller. Derfor skal vi først gi oss helt til Ham.

I 2. Kor. 5, 15 står en formaning om ikke lenger å leve selv, men for ham som er død og oppstanden for oss. Ja, skulle vi ikke ha så stor gjenkjærlighet til ham at han kan si om oss: «Dette er endelig ben av mine ben og kjøtt av mitt kjøtt»! (1. Mos. 2, 23) – Gud har utvalgt det som er dårlig i verden, men etter ånden og sinnelaget det ypperste. Slik må vi også betrakte våre brødre og søstre. Etter sinnelaget er de de ypperste av menneskenes barn.

«Eders saktmodighet bli vitterlig for alle mennesker!» Fil. 4, 5. Saktmodighet er å være stille og bie på Herren. Vi er ikke handlingslammet når vi er saktmodige, men vi tar ikke «skjeen i vår egen hånd», men venter på Gud, så vi kan gjøre hans vilje i hans kraft.

På jorden og likevel i himmelen

«Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd.» Joh. 3, 6. Det er en himmelvid forskjell på den tale som kommer fra jorden (selv om den er «kristelig») og talen fra himmelen. Tale fra jorden kan ikke få gudfryktiges hjerte til å juble.

Trosheltene, som vi leser om i Hebr. 11, hadde alle sans for å høre Guds tale fra himmelen. Guds profeter taler klart og tydelig, deres tale er fra himmelen og vil redde menneskene fra løgn og villfarelse.

I Joh. 3, 12-13 leser vi om Jesus som steg ned fra himmelen og dog var i himmelen. Faderen talte til Sønnen, og Sønnen utførte Faderens vilje. Dette er også vårt kall. De som er oppreist med Kristus og satt i himmelen, de er ferdige med jorden, og de har ikke sine tanker og sitt liv i det jordiske. De kan høre røsten fra himmelen.

Det står om Jesus i Ap. gj. 8, 33 at hans liv blir tatt bort fra jorden. Og i Hebr. 8, 4: «Var han nå altså på jorden, da var han ikke engang prest.» Men vi vet at han er prest til evig tid etter Melkisedeks vis. Og skal vi være prester etter Melkisedeks vis, må også vi «tas bort fra jorden». Da har vi bare én lengsel, nemlig å åpenbare Jesu liv her på jord.

Melkisedek (Hebr. 7, 1 flg.) kom på et vis ut av evigheten og trådte inn i tiden med velsignelse. Han velsignet f. eks. Abraham. Abraham søkte ikke sitt eget, men kjempet for sin bror. Derfor var det rettferdig av Melkisedek å velsigne ham. Melkisedek var både prest og konge, rettferds og freds konge. Både offerpresten og kongen må komme fram i våre liv. Kongeverdigheten tilsier at vi er stenhårde mot synd i enhver form. Hvor velsignet f. eks. med mødre og hustruer som har denne kongeverdighet kombinert med et prestelig liv. Slike kvinner er en kraft i sitt hjem.

Gud bød Moses å sørge for at det alltid var ren olje av støtt oliven til lysestaken i tabernaklet. 2. Mos. 27, 20-21. Ren olje, fremkommet ved knust egenvilje, må også i dag alltid skaffes til veie i menigheten, som er den nye pakts lysestake. Mange er opptatt med lysestakens form og glemmer det viktigste, nemlig olje. Mennesker som kommer i forbindelse med menigheten, vil selvsagt legge merke til den ytre form, men er de av sannheten, vil deres sans bli vekket for oljen til lyset, det indre liv med Kristus i Gud.

Paulus sier i Ef. 6, 15 at fredens evangelium gir oss ferdighet til kamp. Og i Jak. 3, 18 skriver Jakob om å så rettferdighets frukt i fred og om å holde fred. Deretter skriver han: «Hvorfra kommer all ufreden?» Og svaret er: Av kjødets lyster. Fredens evangelium gir den ferdighet til kamp vi trenger for å kjempe mot våre lyster. Dette må være en daglig og bevisst kamp for oss. Ja, det må mangt et «Harmageddonslag» til for at hvile kan inntre i vårt sinn. Jakob skriver videre om vennskap med verden. Er man verdens venn, vil man aldri få øynene opplatt for herligheten i evangeliet og forstå visdommen som ligger i å være korsfestet med Kristus.

Kristi sinn (1. Kor. 2, 16) er tjener-sinnelaget. Det er når vi går inn i tjenerstanden at livet blir herlig og fruktbart.

Ja, stevnet var overmåte rikt på sannhets ord, sann hjelp for enhver som lengter etter fremgang i Gud. La oss følge formaningen i 1. Tim. 4, 15: «Tenk på dette, lev i dette, for at din fremgang kan bli åpenbar for alle!»