«Men hvem tenkte i hans tid …?»

«Men hvem tenkte i hans tid …?»

Alt som tidligere var skrevet profetisk om Jesus, gikk også i oppfyllelse på ham til minste detalj. Da han f.eks. ble forrådt og pågrepet i Getsemane hage, sa han til sine disipler at dette måtte skje for at skriftene skulle oppfylles. Matt. 26, 54. Og til de to Emmaus-vandrerne sa han: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Luk. 24, 26. Da de to forsto dette, brente det i deres hjerter! Det vi leser om Jesus, f.eks. i Es. 53, bør altså få våre hjerter til å brenne! Vi leser jo her om vår forløper, ham vi er kalt til å følge etter! – Vi leser bl.a. at han ikke hadde noen jordisk skikkelse og herlighet. Han var lik et får som tier når de klipper det. Det var ikke svik i hans munn. Det behaget Herren å knuse ham. Hans sjel bar fram skyldofferet. Herrens vilje hadde fremgang ved hans hånd. Han ba for overtrederne.

Og så leser vi så betegnende i vers 8: «Hvem tenkte i hans tid …?» Ja, hvem tenkte i hans tid at dette var verdens frelser? Hvem tenkte at dette var veien til evigvarende herlighet? Hvem tenkte at dette var et stort og attrådverdig kall? «For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor.» 1. Pet. 2, 21. Det er sørgelig når man først i ettertid må konstatere: – Jeg skjønte det ikke, jeg tenkte ikke over det, jeg benyttet meg ikke av det. – Anledningen var der, men jeg forstod det ikke. Eller jeg forstod det, men benyttet ikke anledningen. Dette og hint skjedde, det var Guds veldige hånd som jeg skulle ydmyke meg under, men anledningen lot jeg gå forbi. Denne verdens herrer korsfestet herlighetens herre. Emmaus-disiplene gjorde jo ikke det, men de forstod nok heller ikke at når de leste Es. 53, så var det herlighetens herre de leste om. Da de ved hjelp forstod det, da bant det i deres hjerter. De ble begeistret og glade. De ble grepet, for nå forstod de den underfulle sammenheng mellom lidelse og herlighet. Mellom ydmykelsen under Guds veldige hånd og opphøyelsen i sin tid. Nå hadde de muligheten til i sin tid å forstå og oppleve at alle ting tjener dem til gode som elsker Gud. I stedet for i ettertid å måtte si: – Hvem tenkte på det? – Nå kunne de synge at «Jesus for meg er åpenbart. Gåten er løst! Herlige trøst!» HV 272.

Paulus skriver i Fil. 3, 12 at han enda ikke hadde grepet det, men jagde etter det, for han var grepet av Jesus Kristus. Han var grepet av ham som var lik et får som tier når de klipper det, i hvis munn det ikke var svik og som så stille og skjult bar fram skyldofferet. Skal vi kunne gripe det vi enda ikke har grepet, må vi først være grepet av det. Grepet av Jesus Kristus. Grepet av at det er vår frelser og forløper og herlighetens herre vi leser om i Es. 53. Ja, Gud vil i mye større grad enn hittil opplate vår forstand, så vi kan forstå skriftene. Luk. 24,45.