Referat fra Påskestevnet

PÅSKESTEVNET

“Hva skal vi da si til dette? Er Gud for oss, hvem er da imot oss?” Rom. 8, 31. Dette er et ord som vi ganske passende kan komme i hu med tanke på påskestevnet på Brunstad. Ja, hva skal vi si? Det er ikke annet å si enn at Gud er overmåte god mot menigheten, velsigner den, styrker den, bevarer den og gir den fremgang og vekst og usedvanlig rike møter og stevner. Her er et utdrag fra møtene under påskestevnet:

Guds hus og himmelens port

“Her er visselig Guds hus, her er himmelens port”, utbrøt Jakob da han våknet av sin søvn i Betel. Da hadde Herren åpenbart seg for ham og gjentatt sine løfter om ikke å forlate ham, men til fulle innfri det han hadde lovt ham. “Hvor forferdelig er ikke dette sted”, sa han. 1. Mos. 28, 15 flg.

Når vi får se oss selv i Guds lys, da vekker det forferdelse, men der, I erkjennelsens og ydmykhetens ånd, er visselig Guds hus og himmelens port. I dette hus skjer frigjørelsen fra synden, og de som lar seg sette i denne frihet fra synd, blir i huset til evig tid. Joh. 8, 32-36. Så lenge man ikke er frigjort fra bevisst synd, er man trellbundet av syndens lenker. Virkelig fri! det er evangeliets budskap. Slike som har denne lengsel og som er fattige i ånden, de er løftets arvinger. Gud, som ikke kan lyve, har svoret at det skal lykkes for dem. Hebr. 6, 17-20. Det som skal lykkes i oss og for oss, det er det verk som skjedde i Jesus i hans kjøds dager, da synden ble fordømt og beseiret i kjødet.

Dette håp, å bli fremstilt hellig og ulastelig og ustraffelig for Guds åsyn (Kol. 1, 21-29) hadde ikke Paulus bare for seg selv, nei, “Kristus iblant eder, håpet om herlighet”, utbryter han. I all hans tjeneste for sine brødre og søstre var det alltid en understrøm av håp for de andre og kjærlighet til dem. Vi merker aldri noen irritasjon over at det ikke var bedre stell med den enkelte, aldri noen tuktemestertone. Når man slår med Ordet, når det skinner igjennom at man er misfornøyd med enkelte, da er man svært umoden og bør heller gi akt på seg selv og på læren i stedet for å prøve å rette på andre.

“Kristus iblant eder.” “Og ham forkynner vi, idet vi formaner hvert menneske og lærer hvert menneske med all visdom …” V. 28. Menigheten er visdommens hus. Der er det glade hjerter, stemt til fest. Frigjort fra synden og et liv i helliggjørelse, det gir glede og fest! Og all denne herligheten er kommet i stand ved “kunnskapen om ham som kalte oss ved sin egen herlighet og kraft.” 2. Pet. 1, 3-4. Han innvidde veien gjennom død til liv, gjennom lidelse til herlighet. Det er en veldig forskjell på å lide med en lukket himmel over seg og å lide med himmelen åpen. Den som ikke er fattig i ånden, opplever i livets forhold en lukket himmel.

Det profetiske ord inneholder oppbyggelse, formaning og trøst. Det er fast og urokkelig, 2. Pet. 1, 19, og skinner inn i den dystre villmark (svensk oversettelse), som er vårt kjød. Ja, det lyser inntil dagen bryter fram og morgenstjernen går opp i våre hjerter. Derfor må vi holde fast på det profetiske ord. Ja, la oss holde uryggelig fast!

For å ha del i det hus som ikke er gjort med hender, det evige, uforgjengelige, må det en avkledning til. 2. Kor. 5, 1 flg. Vi må erkjenne sannheten både dypt og drøyt og tåle den behandling som må til for at det som skal gå til grunne, virkelig går til grunne.

“Herren er på dette sted, og jeg visste det ikke”, sa Jakob. 1. Mos. 28, 16. “Sion sa: Herren har forlatt meg, Herren har glemt meg.” Es. 49, 14. Slik kan det kjennes når følelsene svikter og kampen står på. Men det er aldeles ikke tilfelle. “Se, i begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for meg.” V. 16. Den som erkjenner sin fattigdom og hjelpeløshet, er aldri overlatt til seg selv, uansett hvorledes det føles.

Vi må lære å oppgløde og styrke våre barn. Hvor nedbrytende det er for barna når de “hakkes” på og får tilsnakk så snart de gjør noe som ikke er så bra. Far og mor bør være i stand til å overlevere troens brennende fakkel til sine barn. “For løftet hører eder til og eders barn.” Ap. gj. 2, 39. Gudfryktige foreldre kan overlevere kolossale verdier til sine barn. Gud var så begeistret for Abrahams tro og gudsfrykt at han lovte å ta seg av hans ætt for all fremtid.

Da Jesus renset templet, kom disiplene dette ord i hu: “Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg.” Joh. 2, 17. Vi må også komme inn i denne nidkjærhet for Herrens hus, nidkjærhet for at det skal være renhet til bunns i hjertets tempel. Ved denne nidkjærhet blir det stille i hjertets tempel, en blir uttømt for menneskelige meninger, det gamle menneskes tanker og syn på tingene.

All åndelig visdom og forstand

Paulus ga Israels folk det vitnesbyrd at de var nidkjære for Gud, men ikke med skjønnsomhet. Rom. 10, 1-2. Det går altså an å være nidkjær og samtidig mangle skjønnsomhet. Skjønnsomhet må vi bli frelst til. Det kan føre svært galt avsted om en i nidkjærhet skal gjennomføre ting i sitt hjem eller i menigheten når skjønnsomheten mangler. I 2. Pet. 1, 5 formanes vi til i vår tro å vise dyd og i dyden skjønnsomhet. En skulle jo tro at i dyden lå også skjønnsomheten, men spørsmålet er om vi, idet vi viser dyd, også forstår at vi trenger til dypere frelse. En kan være tilfreds med at en har seier, men være blind for at midt i det vi gjør det gode, ligger det onde oss for hånden. Dermed arbeider man ikke på sin frelse, og det en sier og gjør blir ikke tekkelig verken for Gud eller mennesker, det mangler skjønnsomhet eller, som det står i Kol. 1, 9, “all åndelig visdom og forstand”.

For å kunne vise skjønnsomhet når vi viser dyd, må vi arbeide på vår frelse og alltid være mottagelige for formaning. En kan kanskje oppleve at en som gir en formaning, er oppbragt og kjødelig, og så er en så oppmerksom på dette at en ikke har øre for formaningen. Eller når f.eks. barna i irritasjon smeller i dørene, så hører far og mor ikke det signal som de kanskje ved det burde ha oppfanget. Far eller mor har kunnskap om Guds vilje (Kol. 1, 9), men kanskje både barn og ektefelle lider fordi det er total mangel på åndelig visdom og forstand når Guds vilje skal gjennomføres. Derfor må vi alltid være interessert i en dypere frelse. Det er ikke nok å ha godt vitnesbyrd. En skjeller f. eks. ikke igjen når en blir utskjelt, men den dypere frelse som en i situasjonen skulle få del i, går en kanskje fullstendig forbi.

Be også for meg! skriver Paulus. Ef. 6, 19. Han var sterk (v. 10), men ikke i mannens styrke. Det går en velsignet duft ut fra slike som har det på denne måten. Når f. eks. en ungdom gir en formaning, så er det godt når den eldre tar det slik at det ligger i ånden: be også for meg!

Alle som arbeider på sin frelse, får samfunn. Det står så betegnende i Nehemias’ bok om arbeidet på Jerusalems murer: “ved siden av dem bygget …, og ved siden av dem bygget …” Skulder ved skulder. Det er noe annet enn kritikk og dømmesyke. Et avskrekkende eksempel på kritikk og dømmesyke er da jødene sa til den mann som hadde vært syk i 38 år og som var blitt helbredet av Jesus: “Det er sabbat, og det er deg ikke tillatt å bære sengen.”

Vi formanes i Skriften til å prøve oss selv. 2. Kor. 13, 5. Det å prøve seg selv er skjønnsomhet. Vi må prøve oss i forhold til hans ord om rettferdighet, kjærlighet, mildhet, barmhjertighet. Derfor må vi være glade for alle livets forhold som virker som “tentamener”, for det kommer en endelig “eksamen” for oss alle. Paulus kunne avlegge dette vitnesbyrd: “… at Kristus, som alltid, så og nå, med all frimodighet skal bli forherliget ved mitt legeme.” Fil. 1, 20. “Som alltid, så og nå!” Ja, la oss prøve oss selv i forhold til dette vitnesbyrd av Paulus. Ordet er som “blyloddet i Serubabels hånd”. Når vi ser noe i vårt livs bygning som ikke helt stemmer med “blyloddet”, har vi enda anledning til å få rettet på det.

La oss sørge for at den endelige oppgjørsdag – for den kommer for oss alle – blir en god dag. “Men enhver prøve sin egen gjerning.” Gal. 6, 4. Det ligger en tilbøyelighet i oss til å ville greie opp med alt og alle, og midt i det hele skjønner man kanskje absolutt ikke å prøve sin egen gjerning. På denne måten blir man aldri mer enn en kalket grav som holder det gående i bokstavens vesen og som kan komme til å si til en stakkar: “Det er sabbat, og det er deg ikke tillatt å bære sengen.”

“Og når de skammer seg, … da skal du kunngjøre dem husets skikkelse.” Esek. 43, 11. En får alltid noe å skamme seg over når man skuer Herrens herlighet (2. Kor. 3, 18), men da har vi løfte om forvandling fra herlighet til herlighet.

“For jeg vet at dette skal bli meg til frelse.” Når vi leser hva Paulus skriver i denne sammenheng (Fil. 1, 15-20), så ser vi at hans tanke ikke var å ordne opp i forholdene og i det som angikk andre, men at alt skulle bli ham til frelse, slik at Kristus kunne blir forherliget ved ham.

Guds skaperkraft er virksom den dag i dag. Likesom han i begynnelsen skapte lyset, så jorden etterhvert kunne bære fram frukt, så har han latt det skinne i våre hjerter, for at vi skal bære frukt for Gud. 2. Kor. 4, 6. I Ef. 2 leser vi også om Skaperens planer med oss. Av vers 2 forstår vi at det må være et klart “fordum” i vårt liv ved at det gamle menneske er avlagt, og det må være et kraftig og klart skille mellom lys og mørke. I vårt kjød bor det intet godt. “Være etter kjødet” og “være etter Ånden” er helt forskjellige tilstander. Leve etter kjødet og leve etter Ånden er vidt forskjellig fra hverandre. Vi kan ikke ha del i Herrens bord og i onde ånders bord. Det må være et radikalt skille. Intet urent må få innpass. Særlig overfor det annet kjønn må det vises renhet. Dersom det ikke utvises troskap her, vil en ikke kunne høre Åndens tale. Se Esek. 14, 3-4.

Bli fylt av Ånden

Av Ef. 5, 17-21 ser vi hvilke velsignede, velgjørende frukter som kommer ved å bli fylt av Ånden. Da er en opplagt til å si noe godt til andre, alltid kommer det noe godt og vederkvegende ut av ens munn. Mika kunne allerede i den gamle pakt vitne og si: “Men jeg, jeg er full av kraft ved Herrens Ånd.” Mika 3,8. Han forstod å drikke av de rette kilder og var brennende nidkjær for Herren til å vitne for folket om dets synd. Denne nidkjærhet ligger i den første kjærlighet. Der den mangler, blir man så forsiktig og “visdomsfull” at en tolererer synd og utroskap. Det står så betegnende i Nehemias’ bok om “Møkkporten” som ble satt i stand, og deretter leser vi om “Kildeporten”. Det Gud har forbannet, er forbannet og skal ut gjennom møkkporten, så intet kan forurense våre kilder i Gud, men at vi alltid har adgang til de krystallklare kilder og får drikke av dem. De trofaste Guds menn som har bygget menigheten, har talt Guds Ord som en krystallklar kilde som vi har fått drikke av, en livsens kilde, slik som Skriften har lovt, ”strømmer av levende vann.” Joh. 7, 37-39.

“Dette sa han om den Ånd som de skulle få som trodde på ham.” V. 39. Nå er Ånden kommet, og det er helt unødvendig å gå der og kjenne på sin tørrhet. Stefanus var full av den Hellige Ånd og skuet rett inn i himmelen. En føler kanskje at det knirker litt i broderskapet. Da trengs olje, da må vi drikke av livsens kildevell. Ved Ånden blir det lekende lett å omgås hverandre. Det er håp for det tørre land, slik vi leser i Es. 41, 17-18, men betingelsen er at vi erkjenner vår nød for Gud og drikker dypt og drøyt av frelsens kilder, som er et kildevell mot synd og ugudelighet. Verdens brønner er sprukne, og mange har forgiftet sitt sinn og blitt forkrøblet i sin ånd ved disse. Vi må ikke tillate noe tilsig fra dette vann.

En kan lett komme inn i en bakevje, der en som tømmerstokken går rundt og rundt og ikke kommer videre. Nei, la oss komme ut i strømmen! Drikk av Ånden! Drikk ånden i Ordet! Drikk ånden i gudfryktige brødres skrift og tale! Les f. eks. br. E. Aslaksens hefte “Hvile i Gud” og drikk av den ånd som der er tilgjengelig, det er en ånd som gir styrke, kraft og … hvile! Drikk, og la andre få drikke, så lenge du lever!

Gideon følte seg ringe og svak, men Herren ba ham gå avsted og sa: “Har jeg ikke sendt deg?” Se, det var det enkle svar på Gideons spørsmål. Dom. 6, 14. Vi lærer av dette at vi ikke kan lete i følelseslivet etter styrke, men tro fullt og fast på ham som har kalt oss. Guds Ånd frigjør oss fra all motløshet og fra å være bundet av og opptatt med forhold og personer. Den gir oss å skue det himmelske, så vi som Mesteren kan lære å “komme fra himmelen og tale fra himmelen”, høyt hevet over forhold og vanskeligheter av alle slag. Joh. 3, 31.

“Så kommer da troen av forkynnelsen.” Rom. 10, 17. Derfor er det så viktig hvilken forkynnelse vi åpner vårt sinn for. På møter og samvær drikker vi av troens Ånd, men dersom vi mellom møtene, i dagliglivets forhold, sitter under “forkynnelsen” av egoistiske tanker, meninger, følelser og fornuft, så rives det ned igjen som tidligere ble bygd opp.

Korinterne var rike på all lære og all kunnskap (1. Kor. 1, 5), og denne rikdom på lære og kunnskap burde ha gjort dem fattige i ånden. Men vi ser av kap. 4, 8 at de var blitt mette og rike. Kunnskapen gjorde dem oppblåste. Kunnskapens tre kan man også ete av med sin menneskeforstand, men veien til livsens tre voktes av kjeruber med blinkende sverd. Her må sverdet få gjøre sin gjerning, og “skjult manna alle får som prøvens ild består. Og livsens tre i deg vi ser. Du bærer frukt for Gud.” HV 341, v. 2.

“Så sant jeg lever, sier Herren: Som I har talt for mine ører, således vil jeg gjøre med eder.” 4. Mos. 14, 28. Ja, måtte det være troens ord og troens tanker som når Guds ører. Alt begynner i tankelivet. Troens tanker fører til troens gjerninger.

“Og jeg vil gjøre meg enda ringere enn så og bli liten i mine egne øyne.” 2. Sam. 6,22. Hvor blir det av vanskelighetene når en er opptatt med å bli enda ringere i egne øyne?

Et mål av nåde

“Men hver og en av oss er nåden gitt etter det mål som Kristi gave tilmåles med.” Ef. 4, 7. Hver og en av oss har fått et mål av nåde. Hvilken rikdom for menigheten på våre hjemsteder! Hvilken rikdom på oppbyggelse blir det ikke når alt er “etter den virksomhet som er tilmålt hver del især”? V. 16. Vi er nok takknemlige for den nåde og den virksomhet vi selv har fått, men kan vi verdsette den nåde andre har fått og gi plass til deres virksomhet? Vi bør jo være levende interessert i hva de andre har å tilføre. Dersom vi ikke har øyne for andres virksomhet på legemet, blir vi som Laodikeaengelen rik og mett, uvitende om egen usselhet og fattigdom. Da må vi få tak i øyensalve til å salve våre øyne med, for at vi kan se.

Skal det bli utvikling og vekst i ens liv, så ser vi av Ef. 1, 15 at betingelsen for det første er tro på den Herre Jesus og kjærlighet til alle de hellige. Deretter ber Paulus at de enkelte måtte få opplyste øyne til å se hvor rik på herlighet arven er blant de hellige. Ja, med hjertets opplyste øyne på dette område blir det takknemlighet for hverandre og samfunn.

Vi finner hva dette angår meget nødvendige formaninger i 1. Tim. 5, 19 flg. Gjør ikke noe av tilbøyelighet. Vær ikke snar til å legge hendene på noen. Vi kunne også si: Søk ikke å få noen priviligerte fram eller skyve noen andre unna. La den enkelte få lov å vokse fram. Ja, la også barna få slippe til. Må de bånd som Herren gir, få sammenføye og sammenknytte både unge og eldre til glede for oss alle. Vi må få salvede øyne så vi kan velsigne dem Gud velsigner. Ingen av oss må være som en “patriark” verken i vårt hjem eller i menigheten, nei, alle må oppleve oss som brødre, som er glad for hverandres tjeneste. Det er sørgelig når enkelte får inntrykk av at de ikke verdsettes, men heller får hugg og kritikk for sin tjeneste. Våre barn må også føres til vekst i Kristi legeme, sammen med de andre.

“Men nå er det mange lemmer, men ett legeme.” 1. Kor. 12, 20. En må ha salvede øyne for å se de mange i det ene legeme. Paulus gir oss her en veldig lærdom hva dette angår. Og er det vanskeligheter i samfunnet på et sted, så er det gjerne fordi man ved sin måte å ta det på, opponerer mot legemets sammensetning, mot den måte Gud etter sin vilje har satt lemmene sammen på.

“Tenk på din skaper!” formanes det til i Pred. 12, 1. Ja, dette er en aktuell formaning i en gudløs tid, der djevelen søker å myrde, stjele og ødelegge så mye han kan. Enkelte mennesker kommer opp i situasjoner som synes dem så innviklede at det utvikler seg til en livskrise der de blir livstrette. Slike må formanes til å tenke på sin skaper, som har en plan med deres liv, og han, Skaperen, vil ingen synders død. Det er djevelen som inngir menneskene dødstanker. Guds ord derimot er sunt og livskraftig. Legemet blir riktignok en dag til støv, men ikke vår ånd. Den vender tilbake til Gud, som ga den. V. 7. Gud vil gi oss fremtid og håp. Og Skaperen vil gjøre sitt skapende verk i oss også i dag. “Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! Se, jeg gjør noe nytt!” Es. 43, 18-19.

Minnemøte

Siden det i påskehelgen var tyve år siden br. Sigurd Bratlie vendte hjem igjen etter 5 måneders uforskyldt opphold i irakske fengsler, ble det holdt et minnemøte i anledningen.

Br. Sigurd Johan Bratlie priste Gud for Guds undergjerninger, hans lange linjer og langsiktige planer med den enkelte og med menigheten. Således var hans fars ufrivillige opphold i Irak også med i Guds plan. Vi vet jo at det dreide seg om noe ganske annet enn et ferieopphold, men det var en tid uten telefoner, henvendelser, brevskrivning og reiser. En tid som også var med å forberede ham for det Gud kunne bruke ham til i hans høye alder, nemlig til å lose menigheten videre gjennom vanskelige år. Br. Sigurd Johan Bratlie formante vennene til å lese boken “Temataler”, der en får en grundig undervisning om hva menigheten er og står for og også om den kraft som holdt Sigurd Bratlie oppe i denne vanskelige tiden og som skal bære menigheten inn i det neste årtusen.

Det ble lest fra Salme 22, som ble betegnet som søster Rakel Bratlies salme. “Til deg satte våre fedre sin lit; de satte sin lit til deg, og du utfridde dem.” V. 5. Søster Bratlie hadde en urokkelig og klippefast tro på dette og ble ikke til skamme. – I takknemlighet ble også Yvonne Huslid minnet. Hun var et viktig redskap som Gud brukte til br. Bratlies løslatelse. Menigheten ønsker også å hedre henne ved å kalle en planlagt lekeplass på Brunstad for “Yvonne’s Plass”.

Vi er også takknemlige for at forfatter og journalist Kjell Arne Bratli kunne være tilstede på dette minnemøte. Han satt i denne tiden politisk svært sentralt som gruppesekretær for Arbeiderpartiet på Stortinget. Han fortalte godt og levende om alle de begivenhetene som førte til Sigurd Bratlies og mange andre kristnes arrestasjon i Irak den gang. Vi fikk innblikk i politiske begivenheter og bakenforliggende politiske forhold. Det ble sagt dengang at Sigurd Bratlie ble en liten brikke i et stort spill. Nei, sa Kjell Arne Bratli, Sigurd Bratlie var en brikke i en stor plan. Han fikk tydelig fram hvordan vi kunne se Guds finger i det hele.

Br. Kåre J. Smith fortalte bl. a. at man alltid fikk noe verdifullt å tenke på når man hadde hatt en samtale med Sigurd Bratlie. Også her kan vi prøve oss selv, hvordan det er med oss i så henseende. Og hans trofasthet til å innprente Ordet i samvær etter samvær var stor. Særlig var det verdifullt med alle de brødremøter han har holdt, der han som ingen annen kunne få lagt evangeliets sannheter tydelig fram. Og i sitt liv anskueliggjorde han hvem Kristus er og hva evangeliet er. Derfor kunne han på en slik klar og overbevisende måte formidle det glade budskapet til andre.

Påskestevnet ble på alle vis et overmåte velsignet samvær. Seks av møtene ble satellitoverført til mange venneflokker rundt om i Europa. Og på ungdomsmøtene om kvelden var det mange unge som søkte frelse.

Må Gud velsigne og bevare dem alle!