Den tredje dag – det tredje årtusen

Den tredje dag – det tredje årtusen

Tidlig om morgenen den tredje dag sendte Gud en engel fra himmelen. Han trådte til, veltet stenen fra og satte seg på den. Matt. 28, 2.

Da ble også syndeskylden veltet bort fra alle som vender seg fra mørke til lys – fra Satans makt til Gud. På denne dag ble det evige lys tent i hjertene. Der på oppstandelsens morgen, den tredje dag, var natten forbi – håpløshetens natt! Døden var tilintetgjort og liv og uforgjengelighet kom fram for lyset ved evangeliet. Han døde for våre synder etter skriftene og han oppstod den tredje dag etter skriftene. 1. Kor. 15, 3-5.

Nå hadde det skjedd som Gud hadde talt om så mange ganger og på så mange måter til fedrene ved profetene. «At Messias skulle lide, og at han som den første av de dødes oppstandelse skulle forkynne lys for folket og for hedningene». Ap. gj. 26, 23. Uten at Jesus måtte lide var det umulig å gjennomføre denne frelse for oss. Dette kunne jo ikke skje i himmelen. Der var han den enbårne, men dette ønsket han ikke skulle være slik. Skulle han kunne dele denne herligheten med oss, så måtte han fødes inn i menneskeslekten der han fikk del i blod og kjød på samme måte som barna, for at han ved døden kunne gjøre til intet den som hadde dødens velde – det er djevelen. For derved at han selv har lidt og har vært fristet, kan han komme dem til hjelp som blir fristet. Hebr. 2, 18.

Den tredje dag stod Jesus opp, og graven var åpnet. Nå stod han uskadd og seirende på oppstandelsens grunn etter at han en kort tid hadde vært igjennom jordelivets mange prøvelser og fristelser. Nå var han ikke lenger den enbårne, men den førstefødte av mange brødre! Ved livets ånds lover hadde han løst syndens og dødens lenker. Han hadde gått inn i den sterkes hus og tilintetgjort den sterkes makt over menneskene. Nå var det Jesus Kristus som hadde nøklene til døden og dødsriket, og derved kunne løse de lenkene som bandt menneskene til synd og død.

Nå var morgenen på den første dag av disse siste dager kommet, da Herren selv skulle åpenbare seg for oss og tale fra himmelen. Hebr. 1, 1. Dette som åndens verden lenget etter å skue inn i, og var så interessert i. Denne frelse som profetene ransakte og gransket og spådde om den nåde som vi skulle få. 1. Pet. 1, 10-12.

Den første morgen – den tredje dag – brakte også med seg en ny tid, da Ånden ble sendt fra himmelen – evangeliet om den salige Guds herlighet – dette som englene også attrår å skue inn i – dette veldige frelsesverk som vi får del i som har et himmelsk kall. Denne tid brakte også med seg en ny pakt som Jesus er borgsmann for. Derfor vet vi også at det kommer til å lykkes når vi av hele vårt hjerte følger ham på den nye og levende vei.

De hadde vel ikke tenkt at det skulle gå så lang tid, disiplene – selv om Peter sier at i Herrens øyne er én dag som tusen år og tusen år som én dag – da Jesus førte dem ut imot Betania, velsignet dem, skiltes fra dem og ble opptatt til himmelen. Nå var frelsesverket fullført, og han hadde fått brødre, noe Jesus var veldig begeistret for. Dette broderskapet var også det første lys han forkynte etter at han hadde stått opp: «Gå til mine brødre og si til dem: Jeg farer opp til min Fader og eders Fader og til min Gud og eders Gud!» Joh. 20, 17. Ser vi dette like stort som Jesus, blir vår gjenkjærlighet til ham brennende og vi akter alt for skarn og tap slik at vi kan vinne Kristus.

Nå står vi ved avslutningen av denne tidshusholdningen og ved inngangen til et nytt millennium, som er det tredje årtusen etter Kristus. Som den tredje dag brakte en ny tid og en ny husholdning, vil også det tredje årtusen bringe oss inn i en ny tid. Det er den tiden vi venter Jesu gjenkomst og et Fredsrike der den Hellige Ånd vil være tidsånden på jorden. Det er klart at det i de troendes hjerter i en slik tid også vil melde seg et spørsmål: – Hvem blir med og hvem blir tilbake ved opprykkelsen? – Det er mye uklar tale om dette viktige område fra vår tids forkynnere. Mangel på klarhet i dette spørsmålet kommer av lunkenhet i kjærligheten til Kristus, i motsetning til apostlene der hjerteforholdet til Kristus var brennende, varmt og rent. Derfor var også deres forkynnelse krystallklar, slik Paulus skriver: «Men de som hører Kristus Jesus til, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer». Gal. 5, 24.

Apostlene var utsendt av Mesteren, ikke bare for å døpe, men også for å lære menneskene å holde alt det han hadde befalt dem. De hadde Jesu klare ord å holde seg til: «Om noen kommer til meg og ikke hater far og mor og hustru og barn og brødre og søstre, ja endog sitt eget liv, han kan ikke være min disippel. … Således kan da ingen av eder være min disippel uten at han oppgir alt det han eier.» Luk. 14, 26 og 33.

Når vi leser hva apostlene forkynner er det entydig og helt på linje med den Mester de elsket helt inn til døden. Derfor er deres forkynnelse full av formaning til gudsfrykt. De hadde dette faste og urokkelige Åndens vitnesbyrd i sitt hjerte. All deres tjeneste utgikk ifra et rent og hellig hjerte. I denne indre renhet åpenbarte Herren seg klart for dem. Det ble et skarpt skille mellom lys og mørke slik at alle som hørte deres forkynnelse kom på valg og kunne gjøre seg rede. Vi kan enda høre de profetiske ord som roper til oss som nå står i denne strid. For eksempel skriver Johannes: Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden! Om noen elsker verden, da er kjærligheten til Faderen ikke i Ham. – Den som gjør synd, er av djevelen, for djevelen synder fra begynnelsen. Dertil er Guds Sønn åpenbart at han skal gjøre ende på djevelens gjerninger – Den som sier at han blir i ham er og skyldig å vandre således som han vandret. Se 1. Joh. 2, 6 og 15 og kap. 3, 8.

Jakob formaner: Dersom en mener at han er en gudsdyrker, og ikke holder sin tunge i tømme, men dårer sitt eget hjerte, hans gudsdyrkelse er forgjeves. Jak. 1, 26.

Paulus skriver: Eller vet I ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Verken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller bløtaktige eller de som synder mot naturen, eller tyver eller havesyke eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike. 1. Kor. 6, 9-10.

Peter er i samme ånd når han formaner: For dertil ble I og kalt, fordi også Kristus led for eder og etterlot eder et eksempel, for at I skal følge etter i hans fotspor, han som ikke gjorde synd, og i hvis munn det ikke ble funnet svik, han som ikke skjelte igjen når han ble utskjelt, ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig, han som bar våre synder på sitt legeme opp på treet, for at vi skal avdø fra våre synder og leve for rettferdigheten, han ved hvis sår I er legt. 1. Pet. 2, 21-24.

Det er klart at de som har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer hører ham til. De som vandrer slik at de er fiender av Kristi kors, alle disse lever etter kjødet og attrår de jordiske ting. Slike lever i mørket og hører ikke ham til. Det er bare dagens barn – lysets barn Jesus kommer for å hente. Da kan vi spørre: Hva blir da enden for de som ikke ville tro Guds evangelium? Alle disse går inn i den store trengsel. Det er Guds vredes-vin over dem som ikke har latt seg tukte av nåden, i motsetning til den ild som kommer over oss til prøvelse – Guds tukt ved nåden over de ekte sønner. Åp. 14, 9-13. Titus 2, 11-12. Hebr. 12, 5-8 og 11.

Det blir en forferdelig tid når menneskene får kjenne Guds vrede ublandet. Derfor må vi prøve det vi gjør nå under nådetiden – gi akt på oss selv og på læren – prøve om det er ærgjerrigheten som driver oss eller om det er kjærlighet til menneskene. 2. Kor. 5, 11. Slike tjenere kan Gud salve med sin Ånd. De dømmer seg selv og kommer inn i en god utvikling ved nåden. Slike skal ikke fordømmes sammen med verden. «For Gud bestemte oss ikke til vrede, men til å vinne frelse ved vår Herre Jesus Kristus.» 1. Tess. 5, 9-10. Vi ser jo i dag at det arbeides mot én verden. Da blir det fred, og ingen fare. Men da står det: Det skal komme en brå undergang og menneskene skal ingenlunde kunne unnfly. V. 1-3.

Som fuglen haster til snaren og vet ikke at det gjelder dens liv (Ordspr. 7, 23), slik haster menneskene imot en fred uten Gud fordi de lengter etter dette: Fred, fred og ingen fare! Men da kommer det ifølge skriftens ord en brå undergang over dem, likesom fuglen ikke forstår et den er fanget før den forsøker å unnfly. I den tiden vi nå går inn i er det viktig at vi ikke lar oss skremme som om det er Herrens dag som står for døren. For det er jo den dagen da Jesus kommer og skal fortære den lovløse. Hadde det vært den dagen, hadde det vært for sent å komme med i opprykkelsen og det ville jo vært skremmende. Men nå lever vi i den tiden da vi kan rette vårt hode oppad og forvente sommeren. Dersom vi lever i Ånden, da har vi korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer – vi er Guds barn og drives av Guds Ånd. Alle slike tilhører Guds rike og har arverett sammen med Kristus Jesus, vår første bror.

Jesus er hovedhjørnestenen i Guds tempel av levende stener. Enda lever vi i nådens tid og har mulighet til å bli tilhugget og bearbeidet til å passe inn i Guds bygning. Men når tempelet skal føyes sammen, vil vi ikke høre lyd av hammerslag, slik det også var når Salomo bygde tempelet. «For Herren selv skal komme ned fra himmelen med et bydende rop, med over-engels røst og med Guds basun, og de døde i Kristus skal først oppstå.» 1. Tess. 4, 16. Dette er den herligste samling som noen gang har funnet sted. Dette er førstegrøden av Guds skaperverk. Vår herlige trøst er at vi som nå lever kan være med i dette evige skaperverk i vår tid. V. 17-18.

Hver eneste en av disse levende stener har aktet verden som skarn for å få en plass i dette tempel – Guds evige byggverk. Når Herren kommer med overengels røst og gravene åpnes slik at de hellige gjennom to tusen år står opp fra de døde og møter de levende i Kristus, da legges toppstenen i dette veldige Guds tempel på plass og byggverket er fullført. Da er også nådetiden på jorden over og de som blir tilbake går inn i den store trengsel. Disse har ikke forstått å bruke sin dyrebare nådetid til frelse. Må dette mane oss til alvor slik at vi kan være i den flokk – den menneskesky – som rykkes opp for å være med Herren. Slik som på Jesu tid er det heller ikke i vår tid mange som tror disse herlige løfter. Denne troens tale volder de fleste anstøt, men Jesus sa til sine disipler: «Enn når I får se Menneskesønnen fare opp dit hvor han var før?» Joh. 6, 62. Det opplevde disiplene å få se. Derfor taler og skriver de også med stort alvor og mange formaninger for å påskynde oss til troskap slik at vi også kan oppleve dette. Derfor må vi også leve gudfryktig i den tiden vi nå går inn i.

Når Jesus kommer igjen – på samme måten som disiplene så han fare opp – går vi inn i en ny tid. Da feirer vi bryllup mens trengselen går over jorden og vi skal få være sammen med Jesus når han kommer tilbake for å innstifte Fredsriket. Den Ånd som har vært virksom i Menigheten, Kristi legeme, siden den første morgen og fram til i dag, vil da strømme som sollys ut over jorden og det blir en velsignet tid for menneskene som det aldri før har vært på jorden. I vers 63 sier Jesus: «De ord som jeg har talt til eder er ånd og liv.» Når vi nå går inn i det tredje årtusen må vi våke, slik at det er Jesu ord som taler til oss og taler ved oss. Bare hans ord er ånd og liv. Det har vel aldri tidligere vært så mange ord til menneskene – gjennom aviser, radio, fjernsyn og ikke minst alle slags kanaler via satellitt. Ord som hører vinden til, da de ikke er talt ut fra Guds evige «bliv» – han som talte og det sto der. Vi erfarer at både hav og brenninger bruser – det er åndsmakter som pisker opp menneskehavet så det koker. Det skjer tegn i både sol og måne og himmelens krefter rokkes. «Men når dette begynner å skje, da rett eder opp og løft eders hoder! For eders forløsning stunder til.» Luk. 21, 28.

Vi som har en levende tro på Jesu ord behøver ikke å frykte. «Frykt ikke, du lille hjord! For det har behaget eders Fader å gi eder riket.» Luk. 12, 32. Hvilket rike er det? Jo, da blir vi for evig overgitt det riket som nå er inneni oss. «Heller ikke skal de si: Se her eller se der er det! For se, Guds rike er inneni eder.» Luk. 17, 21. Det er det rike som ikke består i mat eller drikke – i lov og bokstav, men som består i rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd. Alle som heri tjener Kristus blir velbehagelig for Gud og tekkelig for mennesker. Rom. 14, 17-18. Slike tjener for en ny pakt – en evig tidshusholdning!

«Vet I ikke at I er Guds tempel, og at Guds Ånd bor i eder?» 1. Kor. 3, 16. Alle som vet det, og lar seg lede av Guds Ånd, har korsfestet kjødet med dets lyster og begjæringer. Alle disse vet at de tilhører Kristus og at Kristus hører Gud til. V. 23.

La oss nå, idet vi går inn i det tredje årtusen – inn i et nytt millennium – våke hver tid og stund, og be, slik at vi kan være i stand til å unnfly alt dette som skal komme, og til å bli stående for Menneskesønnen! Luk. 21, 36.

Dette er vårt herlige kall for vår egen personlige del, og vårt herlige budskap – Guds evangelium – som på alle måter og med alle virkemidler skal forkynnes til alle folkeslag også i det neste årtusen! Da har Mesteren selv, vår første bror, lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende!