Stevnereferat: Nyttår 1998/99

NYTTÅRSSTEVNET

«Vi har alle fått én Ånd å drikke.» 1. Kor. 12, 13. Rett ofte hører vi i vitnesbyrdene at det blir uttrykt takknemlighet for den velsignede Ånd man har fått lov til å sitte og drikke av under møter og samvær. Dette må i rikelig grad kunne sies om nyttårsstevnet på Brunstad. Det var en rikdom på god og sindig tale i en velsignet ånd, til styrke og vederkvegelse for alle de fremmøtte venner fra mange land verden over og for de venneflokker som rundt om i Europa kunne følge stevnet via satellitt-overføring. Jeg gleder meg til å komme hjem igjen, uttalte en bror, for å holde nærmere ettertanke og lytte til Åndens undervisning. Selv om dette referat fra stevnet omfatter flere sider, så er det kun et kortfattet utdrag fra stevnets innhold.

Lys for de oppriktige

Blant de oppriktige råder Guds velbehag. De oppriktiges telt skal blomstre. Ordspr. 14, 9 og 11. Gud hater løgn og hyklerisk fromhet, all forestillelse og alt bedrag. Når man f. eks. taler godt om rettferdighet og det helst er de andre det gjelder og ikke en selv, da er det i høy grad mangel på oppriktighet i ens liv. Et tvers igjennom oppriktig hjerte er helt fritt for krav til andre fordi alle krav fra kjødet går til grunne i Kristi død. Bare de oppriktige kan komme til en slik rettferdighet. Da er man i stand til å lide for å føre andre til Gud. 1. Pet. 3, 18. Ja, ingen dyd er en sann dyd uten at den springer ut fra hjertets oppriktighet.

«Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag, hør ham!» Matt. 17, 5. De som har et oppriktig hyrdesinn, fører menneskene til Kristus. Fårene kan høre hvem som har sann omsorg. Er det derimot splid, personsanseelse, sympati og antipati som råder, så er det tydelige bevis på manglende oppriktighet, tross alle håndtrykk og forsikringer om at man elsker. Må all uoppriktighet forsvinne fra vår midte! Gud mener det oppriktig med oss, og derfor bør det også fra vår side være helhjertet oppriktighet.

«Det går opp et lys i mørket for de oppriktige, for den som er nådig og barmhjertig og rettferdig.» Salme 112, 4. Skal vi komme videre fram på den nye og levende vei, trenger vi mer lys. Og lys går det bare opp for de oppriktige. All uoppriktighet stenger veien for videre fremgang. Den oppriktige søker ikke sitt eget, derfor er den oppriktige nådig, barmhjertig og rettferdig.

Lys for den oppriktige er f. eks. det som står i Rom. 7. I dette kapittelet får vi bl. a. det lys og den forståelse at selv den oppriktige gjør det han hater. Til å begynne med erfarer vi at vi ikke har kraft til å seire, men så setter den Hellige Ånd oss i stand til det. Likevel oppdager vi at vi gjør det vi hater. Rom. 7, 15-17. Man kunne nok ha ønsket at alt en gjør og sier ville vært godt og upåklanderlig helt igjennom. En er fullt oppriktig i sitt sinn, men likevel gjør og sier en ting en hater, noe en ikke hadde full kontroll over. Men når en får se det og får anledning til å dømme det, se, det er jo for den oppriktige en stor hjelp og en veldig nåde. Da opplever han Rom. 8, 1-2, og det er ingen fordømmelse for ham, for han følger ikke begjæret i sitt kjød. Tvert om, han drives av Ånden og døder legemets gjerninger (det som han får se) ved Ånden.

Den som drives av Ånden, vil oppdage at kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. Men hos den oppriktige skjer det ingen «unnfangelse». Dog erkjenner han å ha gjort legemets gjerninger og døder dem ved Ånden. «Da skal I leve!» står det så velsignet i denne forbindelse i Rom. 8, 13.

Ja, den oppriktige vet at han har det slik, og han vet at slik har også hans bror og søster det! Derfor avholder de oppriktige seg fra å dømme! – Det er forferdelig at han eller hun kunne gjøre og si slikt –, sier man kanskje når noe skjer. Den oppriktige, som kjenner seg selv, er slett ikke så overrasket og er slett ikke så snar til å tillegge sin bror noen dårlighet i hans sinnelag.

Den oppriktige unngår stridsspørsmål som skaper uro om ting som til og med kan være helt uvesentlige. «Alle disse krigsmenn kom i ordnet fylking til Hebron med oppriktig hjerte for å gjøre David til konge.» 1. Krøn. 12, 38. For et vakkert syn! Med oppriktig hjerte! Der var det ingen som ønsket å falle David i ryggen om anledningen bød seg. Det er kraft i en slik fylking.

«Idet I blir rike i alle ting til all oppriktig kjærlighet, som ved oss virker takksigelse til Gud.» 2. Kor. 9, 11. V. 13: «... oppriktigheten i eders samfunn.» En kan være dyktig til å tale og ha mange nådegaver, men er det mangel på oppriktig kjærlighet og oppriktighet i samfunnet, så bygger en ikke menigheten. Da har man mistet det oppriktige disippeløre. Paulus sier om Timoteus at han hadde oppriktig omsorg, han tjente altså ut fra hjertets oppriktighet.

Enda er det nådens tid. Derfor kan vi trygt ta til oss ordene i Job 8, 5-7. «… hvis du er ren og oppriktig, da ... og din forrige lykke vil bli ringe mot din senere lykke, for den skal være overmåte stor.» Her ser vi hvordan Gud ser på oppriktighet. Dersom vi erkjenner vår dårlighet, vil vi oppleve renselse i Jesu blod, og vi vil bli forvandlet fra å være menneskelige til å bli guddommelige.

Vi bør ta til oss formaningen i Hebr. 2, 1 om ikke å drive bort fra det vi har hørt, for det er sterke tilbøyeligheter i et menneske til det. Til f. eks. å havne i den ene eller den andre grøften, enten det nå er loviskhet eller overfladiskhet i falsk frihet. I begge tilfeller er man drevet bort fra hjertets oppriktighet og fra oppbyggelsen i Kristi legeme. En er ytterliggående i en eller annen retning og dømmer da gjerne de andre.

«Heller ikke forfalsker vi Guds ord», skriver Paulus i 2. Kor. 4, 2. Når man bruker Guds ord som et krav til sine medbrødre og -søstre, da er det å forfalske Guds ord, for Ordet var ikke tenkt til den slags bruk. I livets trengsler settes vår oppriktighet på prøve. Der står en på valg. Vil en ha menneskers vitnesbyrd, ære av mennesker og samtidig ønsker seg Guds ære, da er dette en uoppriktighet som gjør at en ikke får nåde til å se klart så en kan velge rett i livets prøver. Ananias og Saffira var opptatt med at det skulle se bra ut i menneskers øyne og gikk til grunne i sitt svik. La oss ta imot dommen som ligger i lyset! Oppriktighet skal holde vakt over oss, så vi kan treffe de rette valg i alle livets forhold.

Et arbeidsår med helliggjørelse av Ånden

Timoteus blir formant til å være «en arbeider som ikke har noe å skamme seg over.» 2. Tim. 2, 15. Et kjennetegn på en helt igjennom oppriktig sjel er at vedkommende er en arbeider. Slike er villige til å tåle og bære, ikke etter hva man får igjen i form av anerkjennelse, men ene og alene for at dem man betjener «skal vinne frelsen i Kristus Jesus med evig herlighet.» V. 10. Jesus kom for å tjene og gi sitt liv. La seg tjene, det ligger til mennesket, og i den trangen er det ingen oppriktighet. Nei, da kommer krav og kritikk fram.

Må det nye året bli et arbeidsår for oss, i våre hjem og i menigheten på våre respektive hjemsteder. Da må vi fremstille våre legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer. Slike er sanne arbeidere. De løfter og oppbygger forsamlingen i stedet for å kritisere og klandre. De som arbeider i oppriktighet, får også se herligheten i de andre. Gud være takk for alle de unge arbeiderne som vokser opp iblant oss, slike som arbeider med og ofrer seg for de yngre og ubefestede.

Av 1. Kor. 1, 26 flg. ser vi at ingen i Guds rike har noen verdi ifølge arv, slekt eller menneskelig prektighet. Ingen får noen makt eller tillit i menigheten ved det man er etter kjødet. Det dreier seg ikke om hva vi er etter kjødet, men om hva Kristus er blitt oss til (v. 30). Kristus er blitt mange mennesker til syndenes forlatelse. Men få er dem som han er blitt til helliggjørelse for. Dette er en veldig frelse.

I 2. Tess. 2, 13 leser vi om denne frelse: «… frelse ved helliggjørelse av Ånden og tro på sannheten.» Som billedhuggeren arbeider med stenen, arbeider Ånden med oss. Vi er til å begynne med menneskelige i våre tanker, strid og avind er ikke ukjent for oss. Men nå skal vi frelses fra å være menneskelige til å bli åndelige. Det er helliggjørelse, som skjer ved Ånden. Ånden arbeider natt og dag. Vi får ved dette arbeidet se oss selv, vi får se oss slik vi er etter kjødet. Det vi ser i Kristus Jesus er så herlig at vi hater det vi ser hos oss selv, og ved oppriktig troskap i våre liv får vi del i forvandlingen til Sønnens bilde.

«... for at I skal vinne vår Herre Jesu Kristi herlighet.» V. 14. Denne herlighet er hans liv, hans dyder, hans vesen. Vi kjenner jo det i livets forhold, når vi f. eks. skal gripe inn i saker og ting, at det mangler noe, ja, det mangler som oftest mye, av hans vesen og hans visdom. Jesus opptok i seg hele Faderens fylde. Da han på korset ropte: «Fader! I dine hender overgir jeg min ånd!» så var dette en ånd som ikke var besmittet av kjødet. Han kunne bli fristet, for han var kommet i kjød. Men han ga aldri etter i noen fristelse. Og nå har han sendt Ånden, som arbeider med oss, for at også vi skal stå synden imot like til blodet. La oss med glede lide døden i kjødet så vi kan bli levendegjort i vår ånd. La det rystes som rystes kan, slik at vi kan få del i det rike som ikke rystes. Vi ser av 1. Pet. 1, 9 flg. hvor herlig denne frelse er. Og midt i en urolig verden kan vi da stå som en «molo» der det bakom er en stille og fredfull havn. «Rett eder opp og løft eders hoder! For eders forløsning stunder til.» Luk. 21, 28. Så kommer dagen da vi har fått vår utdannelse og vi er blitt i stand til å tørke bort alle de tårer som er kommet inn i menneskeheten ved synden og forbannelsen.

«Vis meg fordervelsens avgrunn i meg» heter det i en sang. Når det gjelder å søke sitt eget, ja, da er det i sannhet en fordervelsens avgrunn i oss. Alle de oppriktige av hjertet gir dommen medhold, leser vi i Salme 94, 15. F. eks. dommen over all selviskhet. O, hvor det lønner seg å gi dommene medhold! Da vender dommen tilbake til rettferdighet! Da får vi sann hjelp å gi menneskene, oppriktig omsorg. Da kan vi bære menneskene i vårt hjerte i medgang og motgang.

I Kol. 3, 18-22 leser vi flere formaninger: «I hustruer! ... I menn! ... I barn! ... I fedre! ... I tjenere! ...» Hvor velsignet når hver enkelt hører den formaningen som gjelder for seg og så holder seg til den!

«Jeg vet at dette skal bli meg til frelse.» Slik hadde Paulus det da han var i lenker, i fangehullet. Dette må også vi ha for øye i livets mange situasjoner. Da kan vi «øse vann med glede av frelsens kilder.» Hvor finner vi disse kilder? I trengsler og prøvelser av alle slag!

I Josvas og Kalebs ånd

Vi har alle nok erfaring i livet til at vi i oppriktighet kan si med Paulus: «I meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Da blir det som med Israel da de var kommet over Jordan. De stod foran en kamp for å innta landet. Man kan ikke sove seg til den herlighet som vi er kalt til. Vi blir tvert imot formant til å rive himlenes rike til oss med makt!

Da Israels folk kom til Jerikos murer, ga Herren befaling om at de skulle gå omkring byen i syv dager, og den syvende dag gikk de syv ganger rundt den inntil murene falt. En slik kampånd må også vi ha, slik at vi ikke «går noen dager», for så å gi opp. Vi formanes til å løpe med tålmodighet i den kamp som er oss foresatt. Hebr. 12, 1.

Men da Israels barn bar seg troløst at med det bannlyste gods, ble de slått da de ville innta byen Ai. I 1. Kor. 10, 13 leser vi om seier. Men i v. 14 ser vi at det er en kraftig formaning knyttet til seieren: «Fly fra avgudsdyrkelsen!» Man kan få seier, men så vokser det kanskje fram noe storhet, noe selvsikkert, og man synes man er noe til kar. Da blir det slutt med fremgangen. Om det skal lykkes eller ei, det avhenger av om vi er ydmyke. Jak. 4, 6. Mange har opplevd at det gikk godt til en tid, men så ble de store i seg selv og det gikk galt. «Avindsfjellet» f. eks., la oss gå rundt det i Josvas og Kalebs ånd inntil det faller. Likedan med motløshet osv.

I Josva 5, 13 ser vi at Josva fikk se en mann som stod foran ham, og det var helt naturlig for Josva å stille spørsmålet: «Hører du til oss eller til våre fiender?» Kampen for å «innta landet» må være en bevisst kamp også for oss. Når det, idet vi har å gjøre med hverandre, kommer en tanke opp i oss, f. eks. noe mistenksomhet, ja, da må det være like naturlig for oss som det var for Josva å spørre: – hører du til oss eller til våre fiender? – Er tanken som kommer opp i en, en god tanke eller er den en fiende som bør slås ned? Er det f. eks. baktalelse jeg driver med eller er det omsorg og kjærlighet som driver meg? – Ja, slik må vi leve et bevisst liv og føre en bevisst kamp når de forskjellige tanker melder seg.

Og midt i denne kampen, midt i at vi finner noe å dømme og avstå fra i vårt liv, så er det ingen fordømmelse, anklageren har ingen makt over oss, men vi kan forvente Herrens gjenkomst med glede. «Trøst da hverandre med disse ord!» 1. Tess. 4, 18. La oss gå de rundene som er nødvendige for en fullkommen seier. Vår Gud er en fortærende ild. Hebr. 12, 29. Og når vi merker denne ild i Kristi legeme, så la oss adlyde formaningen i neste vers: «La broderkjærligheten bli ved!»

Mistanke og mistenksomhet er en dødelig snare, og mange er gått til grunne ved den. Man har da sluppet noe ondt inn i sitt hjerte. Man akter kanskje noe som et rov, og da kommer det lett tanker opp om at noen er ute etter en, og så opplever man kjære brødre som om de var ens motstandere. Mistenksomhet er å felle dom uten lys. La oss sørge for at slike dommer blir totalt utryddet fra våre liv slik at disse «Jerikos murer» faller i grus.

Når vi får åpenbaring, får vi se tingene slik Gud ser dem. Vi får f. eks. se våre brødre og søstre slik Gud ser dem – som Guds utvalgte, hellige og elskede. I dette lys og med denne åpenbaring får vi nåde av Gud til å si de rette ord og til å være Guds utvalgte til oppbyggelse, formaning og trøst.

Legemet dødt – men ånden er liv

Rom. 8, 10-11

Vi må alltid sørge for at det er oppbyggelse på våre møter og sammenkomster. Også på våre bryllupsfester og andre fester må oppbyggelsen stå i sentrum. Vi skal ikke lage til så mye underholdende «finnpåmakeri» at f. eks. en bryllupsfest gjør gudfryktige venner helt forlegne. Brudeparet går jo inn i et offerliv og bør styrkes og oppbygges med dette for øye. Heller ikke passer det å tillate «religiøst finnpåmakeri» i våre lokaler, noe som lett kan forekomme om personer, selv om de har vigselsrett, i kjødelig forfengelighet benytter anledningen til en like forfengelig «seremoni». Generelt bør slike offentlige seremonier foregå utenfor menighetens lokaler eller eiendommer.

«Men er Kristus i eder, da er vel legemet dødt på grunn av synd, men ånden er liv på grunn av rettferdighet.» Rom. 8, 10. Dersom vår ånd er levende for alt som er i verden, da synker vår ånd ned i det verdslige. Hvor fattig det er f. eks. å ha sin ånd og interesse begravd i alt mulig som tilbys på denne verdens «forfengelighetens marked». Da er ikke legemet «dødt» og ånden levendegjort. Det legeme som har levd for denne verden, har ikke noe evighetshåp. Det er når «legemet er dødt på grunn av synd» at det er håp.

Midt i det at vi har det så godt i menigheten, er det en fare for å bli jordisk sinnet. Derfor formaner Johannes både unge og gamle: «Elsk ikke verden, heller ikke de ting som er i verden!» 1. Joh. 2, 15. Og i Rom. 12, 1-2 formanes vi til ikke å skikke oss lik med denne verden. Da tenker man ofte kun på ytre ting, men det første verset gir oss en tydelig pekepinn: «... at I fremstiller eders legemer som et levende, hellig, Gud velbehagelig offer.» Når det går en død over lyster og begjæringer, blir det åndsfylte møter der slike oppriktige sjeler kommer sammen og priser Gud. Og hvem er det som har dette løftet at han «skal forvandle vårt fornedrelses-legeme, så det blir likt med hans herlighets-legeme»? Fil. 3, 21. Jo, de hvis legeme er den Hellige Ånds tempel, de som lar seg drive av Ånden og ikke av sine lyster. Slike opplever at ånden er liv på grunn av rettferdighet. Da blir ikke våre sammenkomster en oppvisning med tørr lære, men Ånden virker i den enkelte til alt som kan være til oppbyggelse – det blir herlige og salvelsesfylte møter. Men vi må leve det offerliv som må til.

Et fornedrelses-legeme har løfter om et herlighets-legeme. Det betyr jo da at man ikke fornedrer seg en gang i mellom, men at man stadig befinner seg på fornedrelsens vei. Det å fornedre seg er jo vanligvis den store vanskeligheten for et menneske. I 2. Kong. 5 leser vi om Na’aman, som var spedalsk og som etter mange om og men gikk med på å dukke seg syv ganger i Jordan, så han kunne blir helbredet. Man kan også åndelig talt bli spedalsk, man har sine egne tanker og meninger om denne og hin eller dette og hint og smelter ikke helt sammen med sine brødre, ja, mange har til og med gått bort. Løsningen er billedlig talt ganske enkel: Dukk deg syv ganger i Jordan!

Vi har et godt eksempel også i Daniel, som frembar ydmyke bønner til Gud, ja, han gjorde også stedfortredende bot på folkets vegne. Og da kom engelen og talte til ham. Den som ydmyker seg, skal få oppleve at Gud kommer til ham med åpenbaring. Da kommer man ikke på møtet som en tomtønne. Møtene blir salvet med ord fra Herren ved at en bringer fram de ord en selv er blitt trøstet ved.

Jesus bar seg selv fram som et ulastelig offer, han var den første som ofret seg selv. Ofte er ytre «offer» bare en erstatning for de offer en skulle ha gitt i sitt indre.

Når en kommer noe opp i årene, kan en kanskje synes at «heten» er noe stor i broderskapet, og så holder man seg noe på avstand som tilskuer, ja, kanskje blir man også en kritiker. Nei, alle må delta – ta del – i Åndens arbeide og i samfunnet.

Stevnet ble avsluttet med en formaning om at 1999 – det siste året i dette århundre og årtusen – for oss alle måtte bli et arbeidsår. Haggai 2, 4: «Men vær nå frimodig ... og arbeid! For jeg er med eder, sier Herren.» Det er en veldig forskjell på å arbeide der Herren er med og der han ikke er med. La oss være ydmyke og erkjennende og fornedre oss selv, for da vil Herren være med.