Sommerstevnet 1998, husvalelsens tider

HUSVALELSENS TIDER

Kristi sinn

«Så fatt da et annet sinn og vend om, for at eders synder må bli utslettet, så husvalelsens tider kan komme fra Herrens åsyn.» Ap. gj. 3, 19.

Det var dette glade budskap som ble ledetråden gjennom hele det velsignede sommerstevnet på Brunstad: Kristi sinn og de derpå følgende husvalelsens tider. Og vi lever fremdeles i nådens tid, så dette bør bli ledetråden gjennom hele vårt liv inntil våre dagers ende, både i våre hjem og i hver menighet på hvert sted. Det var br. Kåre J. Smith som åpnet stevnet med dette velsignede budskap, som etterpå gikk som en rød trå gjennom de mange brødres vitnesbyrd. Her følger et utdrag:

Fatt et annet sinn! Det gamle sinn og sinnelag var å tenke på seg selv, på egne fordeler og egen ære. Det nye sinn, som er Kristi sinn, er å tenke på andres gagn og beste. Det er dette sinn som bringer husvalelsens tider over oss, tider fulle av glede og fred. I Kristi sinn lærer vi å fornedre oss, og husvalelsens tider kommer og gjør hjem og menighet til en «sommerøy» der djevelen ikke har noen makt, tross alle de åndsmakter som pisker opp folkehavet og skaper redsel og gru.

Fast forenet i samme sinn og i samme mening, samme tenkemåte og samme velsignede ånd! Ja, der er djevelen bundet, og freden blir som floden. Da kan vi si gode ord til hverandre og takke Gud for hverandre. Se 1. Kor. 1, 10. Vi er kalt til samfunn i ett legeme. Det er et veldig hovmot som ligger bak dersom en kun vil ha med en liten gruppe «likesinnede» å gjøre, en «elite» som mener seg å være bedre – mer «åndelige» – enn de andre, men ikke forstår å rekke en hånd ut til dem som en mener seg å vite at det er annerledes med. Da har man i alle fall ikke seier over synd, hva man enn tenker og mener, for da er det hovmotet som råder i ens tankeliv.

«Men vi har Kristi sinn», sier Paulus fast og bestemt. 1. Kor. 2, 16. I samme forbindelse sier han at den åndelige dømmer alt, men selv dømmes han av ingen. V. 15. Det er fordi den åndelige har en helt annen tenkemåte enn andre, den åndeliges tanker og motiver kan ingen andre utgrunne.

I beretningen om Jesus som stiller stormen på Genesaret-sjøen ser vi at Jesus refset disiplenes vantro. Mark. 4, 35-41. Slik er det godt og nødvendig også for oss å refse de vantrosånder som vil ta makten i vårt liv. «Du lite troende! Hvorfor tvilte du?» sa Jesus til Peter. Matt. 14, 31. Vi må leve i den ånd at vi kan refse vantroen. Vi skal leve i troens ånd og etterlate oss fred der vi kommer. Da må vi ha Kristi sinn, det nye tenkesett. Det er de fredsommelige som skal kalles Guds barn, det blir fred der slike kommer.

«Våkn opp, du som sover, og stå opp fra de døde, og Kristus skal lyse for deg.» Ef. 5, 14. En kunne gjerne også si: Våkn opp, og stå opp fra din jordiske måte å tenke på. Da blir Ordet en lykte for vår fot og et lys på vår sti. «Så I kjøper den beleilige tid, for dagene er onde.» V. 16. Det er prøvelser av alle slag, dagene kan nok i så måte være onde, men når Kristus lyser for oss, blir det ingen onde dager i vårt hjerte! Nei, da blir det som Paulus vitner når han nevner en lang rekke av sine trengsler: «Se, nå er en velbehagelig tid, se, nå er frelsens dag!» 2. Kor. 6, 2 flg. For en Jesu Kristi disippel er det intet som skjer tilfeldig. Ære eller vanære, godt rykte eller ondt rykte – det er intet å engstes for, det er frelsens dag! Tar vi det slik, blir det husvalelsens tider i hjerte og sinn, uansett hva som hender.

Vi må nære oss med troens ord og ikke tillate nedbrytende tanker å trykke oss ned. Tenk hvor styrkende det er å nære seg med ord om liv, om samfunn, om overflod av liv og samfunn! I Es. 63 leser vi profetisk om Jesus som trådte ned alle «fiendtlige folkeslag» – synden i kjødet – i sin vrede. Dette er hva vi har å gjøre i prøvens stund, ikke begynne å trampe på andre, men trede ned alle krav og all kritikk osv. som bor i vårt eget kjød. Når det gamle menneske og det gamle sinn og sinnelag virkelig avlegges, da fornyes vi i vårt sinns ånd (Ef. 4, 23) og kan bevare en sprudlende og frisk ånd gjennom alt som hender. Blant alle som har det på denne måte, råder det et himmelsk samfunn og sann enhet.

Omsorgen for alle

I Fil. 2, 1 ser vi at i Kristus er det rikelig med trøst, rikelig av kjærlighetens husvalelse, Åndens samfunn, medfølelse og barmhjertighet. Derfor formanes vi i v. 5: «La dette sinn være i eder, som og var i Kristus Jesus.» Det er det sinn som forstår å tjene. En ønsker å være en åndelig person. Ja, da må vi søke de andres beste. Det hjelper ikke å kjenne skriftstedene dersom man ikke har omsorg, forstår å lytte og å hjelpe. Den som i sannhet er åndelig, har sine medbrødre og -søstre innskrevet i sitt hjerte. 2. Kor. 3, 2. Har man et stenhjerte, så finner man fort ut at den eller den kan en ikke ha noe samfunn med, og ved bokstavens tjeneste slår en formelig i hjel sjeler som en skulle hatt omsorg for og gitt sitt liv for. Det er i sannhet husvalelse å være nær en person som bærer en i sitt hjerte.

I tiden som kommer, trengs det i økende grad slike som har hyrdesinnelag, som har omsorg og som kan skape samfunn omkring seg. En kan i den grad komme med bud og regler at samfunnet lider skade eller ødelegges. La oss lære av Paulus, der han vitner om «det daglige overløp, omsorgen for alle menighetene.» 2. Kor. 11, 28. I vers 29 sier han: «Hvem er skrøpelig uten at og jeg blir skrøpelig? hvem voldes anstøt uten at det brenner i meg?» Ja, her har vi muligheter til å utøve omsorg! Den som har Kristi sinn, blir aldri arbeidsledig. Dersom en slik hyrdesjel føler at det er noe som hindrer samfunnet med enkelte, setter han i gang å arbeide.

Mot synden, men for hverandre. Det gir en herlig husvalelse i venneflokken. Aron skulle bære navnene på Israels barn i doms-brystduken på sitt hjerte. «Og Aron løftet sine hender over folket og velsignet dem.» 3. Mos. 9, 22. Han løftet sine hender over hele folket, ikke bare over noen få.

«Det folk som satt i mørke, har sett et stort lys.» Matt. 4, 16. Når en hører korsets ord, evangeliet, og ikke i sitt liv går inn i det, kan man sitte i et stort mørke midt i menigheten. Det er et stort mørke som råder når en f. eks. opphøyer seg. Derimot er ydmykhetens og fornedrelsens vei et stort lys.

Visdommen (Jesus) hadde sin lyst i menneskenes barn. Måtte også vi få en fylde av denne lyst i vårt liv. «Så røktet jeg slaktefårene, endog de usleste av fårene.» Sak. 11, 7. Og denne omsorgsfulle gjerning foregikk ved hjelp av disse to staver: liflighet og bånd.

Elske først – og alltid!

Jesu fotspor drypper av velsignelse. Det er i disse fotspor vi er kalt til å vandre. Det var kjærlighet som drev ham da han veltet pengevekslernes bord og drev alle ut av templet, og det var kjærlighet som drev ham da han lik et lam ikke opplot sin munn. Vi ser av dette at det å være i Guds kjærlighet omfatter en veldig bredde, der salvelsen vil lære oss hvordan vi skal ta det i de forskjellige forhold.

I 1. Kor. 12 skriver Paulus om nådegavene, og i v. 31: «Og jeg vil vise eder en ennu bedre vei.» Så skriver han i kap. 13 om kjærligheten. Dette setter ikke nådegaver opp mot kjærligheten, men viser oss kjærlighetens vei til nådegavene. Når kjærlighet er veien til nådegavene, søker man ikke å gjøre seg stor på sine nådegaver. «Jag etter kjærligheten!» Kap. 14, 1. Først gjelder det å få den i sitt liv, og så gjelder det at den økes, ja stadig økes!

Kjærlighet er å elske først! 1. Joh. 4, 19. Den som har fått kjærligheten utøst i sitt hjerte, har fått evnen til å elske først, – først og alltid. Det kan komme prøver, men den som elsker, svikter aldri. Kjærligheten utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt. I Guds kjærlighet kan kampen føres ut til enden. Alle som vil tjene Herren, kommer under tukten. En kan bli fristet til å vike tilbake, men da gjelder det å tenke på de andres beste og menighetens vel og sette livet til.

La oss nøye merke oss styrken i Guds ord, så vi kan bli kraftig styrket ved det. F. eks. ved Paulus’ vitnesbyrd i 2. Kor. 12, 15: «Men jeg vil med glede ofre, ja bli ofret for eders sjeler, om jeg enn elskes dess mindre av eder jo mere jeg elsker eder.» Ja, her ser vi en åpen dør like inn i helligdommen. Her er det ingen grenser. Her er man løst og fri og har en veldig bevegelsesfrihet. I denne brennende kjærlighet hadde Paulus også autoritet til å sette ting på plass, hvilket vi ser av kap. 13.

Paulus, som før sin omvendelse tvang de kristne til å spotte, fikk et helt nytt tenkesett da han fikk Kristi sinn. Vi får et innblikk i hans tanker i Fil. 1, 6-8: «Og jeg er fullt viss på ..., likesom det jo er rimelig for meg å tenke således om eder alle, eftersom jeg bærer eder i mitt hjerte, ... jeg lenges etter eder alle med Kristi Jesu hjertelag.» Ja, la oss tro på den samme forvandling i vårt liv som den vi ser hos Paulus!

«Varm nu hjerter, … la dem se i himlen inn», synger vi i H.V. nr. 383. Ja, når far og mor har Kristi sinn, får barna «se i himlen inn», når de f.eks. ser det inderlig gode forhold mellom sine foreldre. Likeså når det gjelder forholdet brødre imellom. Liv og fred og husvalelse uansett hvilke prøver man går igjennom.

«Og jeg vet at når jeg kommer til eder, skal jeg komme med en fylde av Kristi velsignelse.» Rom. 15, 29. Ja, slik kunne Paulus si det, og det bør vi også kunne si. Med deres ånd som i sannhet har Kristi sinn, følger det alltid en velsignelse, en velsignet fred.

Josef var en edel sjel som ikke ville gjøre den store ondskap å synde mot Gud. Da han var i Potifars hus, «velsignet Herren egypterens hus for Josefs skyld.» 1. Mos. 39, 5. Gjennom hele Josefs liv ser vi at Herrens velsignelse fulgte ham og fulgte med ham. Han måtte gjennomgå mange prøvelser, men Gud glemte ham ikke. Den som er tro, får åndelig mat å gi, likesom Josef hadde korn å gi i hungersnødens tid.

Seier over synd gir en herlig duft, en Kristi vellukt. 2. Kor. 2, 14-16. Det er en duft fra selve livet. Jo nærmere en kommer slike personer, jo bedre en lærer dem å kjenne, jo herligere dufter det. Slike er interessert i frelse, hva de enn blir prøvet i, om det går opp eller ned, er helt likegyldig. De lærer å leve av og være avhengige av «hvert ord som går ut av Herrens munn.» 5. Mos. 8, 1-3.

Utfylle

Kol. 1, 24 er et underlig ord. Her står det om å utfylle «det som ennu fattes i Kristi trengsler, for hans legeme, som er menigheten.» Fattes det noe? kan man spørre. Nei, ikke når det gjelder det fullbrakte verk. Men menigheten ble jo først en virkelighet på pinsefestens dag. Og her er det noe å utfylle, ja, inntil Kristus vinner skikkelse i den enkelte av oss. Gal. 4, 19.

Korinterne var småbarn i Kristus, men Paulus ydmyket seg og tjente dem. De hadde det rette sinnelag, men det måtte bare arbeides mer med dem. I Kol. 1, 27 skriver Paulus om en stor hemmelighet: «Kristus iblant eder, håpet om herlighet.» Vi kan også si: Kristus i oss, omkring oss, iblant oss, i broderskapet. I Kol. 1, 22 heter det: «… forlikt i hans jordiske legeme ved døden, for å fremstille eder hellige og ulastelige og ustraffelige for sitt åsyn.» Bare slike som er korsfestet med Kristus, kan være med å utfylle det som enda fattes i Kristi trengsler. De andre trekker seg tilbake, f. eks. fra slike de ikke riktig sympatiserer med. Men når man kommer til forståelse av at disse som en ikke søkte samfunn med, er Guds utvalgte, ja, da blir man ydmyket og takknemlig for at man får tjene slike. En Kristi tjener er villig til å lide for at Kristus kan vinne skikkelse også i slike som er veldig skrøpelige. Kristus led, en rettferdig for urettferdige, «for å føre oss fram til Gud.» 1. Pet. 3, 18. Vi skal fullkommengjøres til tjenestegjerning, så vi kan «utfylle» og bygge, plante og vanne for at det kan vokse og gro. De som ikke går inn i Kristi lidelsessamfunn, orker ikke å stå i et slikt arbeid.

I Kol. 3 leser vi om jøde, greker, trell og fri osv. En kan tale varmt om korset, men er man med på å utelukke noen, noen man ikke søker samfunn med, da er man fiende av Kristi kors. En oppfordrer kanskje sine barn til ikke å søke selskap med den eller den familie. Barna, som har tillit til mor og far, blir forvillet, de blir forvillet ved fars og mors trange hjerte. Det har hendt at barn er blitt skjøvet ut i kulden på denne måten, da de ikke har orket å leve under et slikt press. Man er langt fra å utfylle i sitt kjød det som enda fattes i Kristi trengsler for hans legeme, som er menigheten. Saken er at når man selv har en «bjelke» i sitt øye, så ser man ikke Kristi legeme. Fra slik hårdhet må man omvende seg radikalt, så en heller kan få et godt, ømt og barmhjertig hjerte og bli i stand til å hjelpe der hjelp trenges.

Hvor velsignet derimot med slike som har fått kjærligheten utøst i sitt hjerte ved den Hellige Ånd og som bærer byrder. Enten det er som mor, hustru, far, som gift eller ugift, – vi kan alle løpe og fullføre vårt løp i Kristi etterfølgelse, iført den velsignede tjenerdrakt vi leser om i Kol. 3, 12: «… inderlig barmhjertighet, godhet, ydmykhet, saktmodighet, langmodighet.» Man kan på en selvopptatt måte ha sin egen utvikling for øye, og det blir meg selv opp og meg selv i mente. Det er det gamle sinnelag. Med det nye sinn finner vi vår glede i å se de andre vokse fram.

Hvem vil anklage?

Vekkelsens tider fører til husvalelsens tider. Det betyr ikke at vekkelsen opphører. Nei, nå skal vi som aldri før fylles med kunnskap om Herrens vilje i all åndelig visdom og forstand.

«Er Gud for oss, hvem er da imot oss?» Rom. 8, 31. Dette er jo et velsignet ord når vi tenker på oss selv, men tenk hvor velsignet det også er med tanke på alle de brødre og søstre som Gud har satt oss sammen med! «Hvem vil anklage Guds utvalgte?» V. 33. Da må det selvfølgelig lyde klart fra vårt hjerte: «Det vil i alle fall ikke jeg!» De brødre og søstre f. eks. som arbeider blant barna og de unge, mangler kanskje visdom i et og annet, men hvem vil anklage? Der anklage kommer inn, er husvalelsens tid forbi. Noen kommer ikke skikkelig inn i samfunnet og broderskapet. De bør se til om ikke anklage er årsaken.

Det er en takknemlig bønn Gud hører. I Fil. 4, 6 står det om bønn med takksigelse. Uten denne takksigelse kan en be seg inn i mørke. La oss ikke glemme hva Gud har gjort for oss. Det sømmer seg med lovprisning natt og dag. Men lovsang og synd hører ikke sammen.

«Fred etterlater jeg eder», sa Jesus. Dette er også vårt kall. Fred må en etterlate seg når en går ut av døren der hjemme. Og fred bør en bringe med seg når en kommer hjem igjen etter endt arbeidsdag.

«Lovsang for Gud er i deres munn og et tveegget sverd i deres hånd.» Salme 149, 6. Ja, det er en herlig og nødvendig kombinasjon: lovsang i munnen og sverdet i hånden. Videre leser vi i samme kapittel om å fullbyrde det som er foreskrevet.

Ja, det er mye som skal fullbyrdes i vårt liv og i vår tjeneste. Etter et slikt gedigent stevne som vi opplevde på Brunstad i sommer, bør vi ta til oss den formaning som Moses en gang fikk: «Se nu til at du gjør alt etter det bilde som ble vist deg på fjellet!» 2. Mos. 25, 40. For dette er jo målet og meningen med våre stevner og samvær.