Hva vil du?

Hva vil du?

Vi kan prise Gud for våre herlige stevner og samvær og for Guds virkninger i vårt indre.

La oss se på et ord i Es. 43, 18: «Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden. Se, jeg gjør noe nytt, nu skal det spire fram. Skal vi ikke oppleve det? Ja, jeg vil gjøre vei i ørkenen, strømmer i ødemarken.» Det er herlig å se fremover. Hvis vi har gjort opp vår sak med Gud og også med mennesker når det er nødvendig, da skal vi ikke la oss plage av det som har vært bak. Da skal vi ikke akte på fortiden, eller på de forrige ting. «Se, jeg gjør noe nytt», står det.

Mange mennesker kommer ikke helt fri fra fortiden. Men straffen lå jo på ham for at vi skulle ha fred. Når man plages og er motløs – stadig motløs, forsakt og mismodig osv. – så kommer det ganske enkelt av én ting: at en har ikke en levende tro på syndenes forlatelse. Hvordan kan man være motløs hvis man tror på det at slik som østen er fra vesten slik er dine synder borte fra deg? Har du en levende tro på det? Ja, da er det slutt på motløshet. Takk og lov og pris! Har du en levende tro på at han har kastet våre synder i forglemmelsens hav, og aldri ser dem mer? Tenk over dette, du som leser! Ha en levende tro på det! Hvor blir det da av motløsheten? Helt borte!

Vi må komme til levende tro. Det er selve grunnlaget, selve begynnelsesgrunnen. Det er at vi tror på syndenes forlatelse. Det er innledningen til hovedsaken, som er et seirende, herlig liv i Jesus Kristus. Vi skal fylles til all Guds fylde av visdom, av godhet, barmhjertighet, slik at denne visdoms saktmodighet skal komme fram ifra vårt legeme. Det er et herlig liv! Det er et indre liv vi taler om i menigheten! Vi er ikke loviske. Vi forkynner ikke Moses og budene på stentavler. Men vi forkynner Jesu bud, skrevet i vårt hjerte og sinn, og den kraft vi får til å lyde dem ved nåden i Jesus Kristus. Dette blir et nådends verk.

Vi gjør som det står: Vi avholder oss ifra hor og det som det er blod i. Alle de loviske tingene ble ikke lagt på hedningene! Ap. gj. 15, 28-29. Vi tror på et indre liv. «Vi forkynner eder», sa apostlene. Det var livet, det evige som var hos Faderen og ble åpenbaret ved Sønnen. Herrens ord ved evangeliet er det vi forkynner. V. 35. Hvis man ikke har livet i Gud, men vil være ivrig for ham, og begynner å legge i vei med – ta ikke, smak ikke, rør ikke – og holder på med disse ytre ting, har man ikke forstått hva menigheten står for! Og driver man slik, så ødelegger man seg selv, og man skaper et trykk over andre mennesker. Bare tenk etter! Bare les i Skjulte Skatter og menighetens skrifter. Det er ikke mye snakk om ytre ting, nei! Absolutt ikke!

Dersom det må rettes noe inn, så er det fedrenes oppgave i Kristus å gjøre det. Ikke barnas. Og på våre stevner er det selvfølgelig de aller eldste som skal gjøre slike ting. Ikke hvem som helst kan komme fram og «ordne opp».

Og enkelte taler jo også imot ytre ting. – Jeg har hørt talt mot kjøleskap i sin tid, og mot fryseboks. Man harselerer og sier: «Hvordan kan man leve i tro når man har fryseboks?» Og det er blitt talt mot slips, og jeg vet ikke hva det ikke er blitt talt imot av slike ting av forskjellige folk. Vi skal ikke tale imot slike ting! Det er ikke talen fra himmelen alt det der. Det er jo mange blant oss som har radio. Broder Sigurd Bratlie sa for en del år siden på Torsteinslåtta at brødrene måtte slutte å tale om slike ytre ting, som f. eks. radio. Og så la han oss på hjerte å forkynne menneskene Guds ord.

Og nå ser vi at også fjernsynet blir til en stor velsignelse når evangeliet skal forkynnes over hele jorden. Det er jo ikke noe galt i disse tekniske nyvinninger, men når vi ved dem søker å leve ut våre lyster, kommer forbannelsen. Informasjonsteknologien vil tjene oss til det gode ved overføring av stevner og samvær.

Vi ser etter hva som tilflyter hjemmet vårt. Salme 89, 26. Her må vi våke med nidkjærhet! Vi verner hjemmet vårt imot all den forferdelige innflytelse som kommer fra ugudelige kilder. Ingen slike stinkende elver må få lov å renne inn i vårt hjem! Og her vil vi ha rett til å velge! Og det er dette som det tales om. Her er det den enkelte selv, og far og mor i et hjem, som har ansvaret for det som hjemmet fylles med. Dette ansvaret bør enhver ta alvorlig. Det er klart at sinnet vårt blir påvirket av alle de bilder som graveres inn på vårt hjertes vegger. Vi må våke med nidkjærhet slik at vi ikke tjener alle slags motbydelige avguder, men Herren alene. Esek. 8, 8-12 og 2. Mos. 22, 20. Ansvaret for barna i denne alvorlige saken ligger hos foreldrene. Les i denne forbindelsen det viktige stykket «Dyret og TV» av Sigurd Bratlie i Skjulte Skatter nr. 4/61, som også er gjengitt i dette nummeret.

Vi er ikke imot verken det ene eller det andre, men hva slags ånd som kommer inn i hjemmet vårt er vi våkne for! På dette området må vi vokte oss. En kan få tid til mange ting. Men vi må ha tid til å oppbygges med Guds ord slik at det blir en oppbyggelig og herlig ånd med oss. Her må vi kjøpe den beleilige tid, så vi ikke kaster bort vår dyrebare nådetid. Ef. 5, 10-17. For en som søker å følge Jesus burde dette være klart.

Er det noen som er iblant oss fordi de er veldig begeistret f. eks. for at hustruen skal være underordnet mannen, så kan du gå et annet sted og være begeistret for det der! Det du skal være begeistret for er at du ikke skal bli bitter på kona di! Det andre budet er til kvinnen. Vi har hatt nok av slike rørekopper som flyr rundt og rører og preker og tøyser. Gå et annet sted til du har omvendt deg! Kom til et liv i Gud! Det er selve saken.

Vi kan lese i 2. Tim. Det menigheten står for, det er seier over synd. Vi har ikke en lære om f.eks. barneoppdragelse. Vi har hatt slike spesialister iblant oss som har lagt et trykk over andre mennesker. I dag er stort sett alle sammen utenfor menigheten, med hele den «fine læren» sin. Hva er det blitt av det? Bare tenk etter! De har ikke kommet til ydmykhet, de ville være spesialister og kunne legge ut om alle slags teorier og vise fram en flott familie – og på det ville de bli store! Slikt hykleri er og blir en stor skam! Så har man kanskje ikke seier over vrede, men egger sine barn. Men utad skal det være fint. Vi står ikke for noe av dette i menigheten. Det er en privatsak hvordan den enkelte oppdrar sine barn.

Det menigheten lærer, det er livets ord, det glade budskap, slik at kjærligheten kan komme fram i hjemmet. Godheten, mildheten, og det sentrale i alt som var i apostlenes lære, det er i vår lære og det er Kristi dyder. Er man motstander av kjærligheten, ja, da kan de være motstandere av oss. Og hvis det er en falsk lære, slik menigheten beskyldes for å ha, at kjærligheten og godheten kommer fram, så la det være falskt! For «sådan falskhet» er ekte, samme hva menneskene sier om det. Og her står det i kap. 1, 8: «Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange.» Det kunne jo hende at de kloke korintierne følte litt skam over Paulus som satt i fengsel. Han hadde «jo ikke så mye» visdom, denne Paulus, så han ble puttet inn av og til. Men korintierne hadde jo «selvfølgelig mye mer» forståelse. Men Paulus var ydmyk, og det var ved Guds vilje han satt i fengsel. Det var vel ingen som var så vis som han. Og når det skal sies noe visdomsfullt like til denne dag, sier menneskene: «Vi får si et Pauli ord». Paulus var en mann full av visdom. Kan du åpne Bibelen nå, nesten 2000 år etter at mannen levde, uten å være grepet av Paulus? Tenk at vi har broder Paulus midt iblant oss! Og hadde broder Paulus vært her, ja, så skulle han få lov til å få taletid iblant oss! Å, vi skulle glede oss sammen med broder Paulus! En mann full av glede, full av fred, full av herlighet.

Det er noe annet enn en stiv lærer som skal fortelle hvordan en skal tukte sine barn. Huttemegtu! På skraphaugen med tuktemesterne! Fy og fy! En elsker ikke livet i Gud, en elsker ikke det gode, en skal ha form, en skal ha skikk, en skal ha noe som lyser for menneskene, og innenfor der er det ikke kjærlighet og godhet, men dødningeben!

Jeg har lagt merke til dette fra min barndom av og gitt nøye akt på det gjennom mange år. Det ender som regel med at de blir utenfor – disse som folk sitter og gaper etter og synes er veldig svære karer. De er ikke store karer slike som skal trykke andre. De er småbarn.

Jeg priser Gud for menigheten, sannhetens støtte og grunnvoll. Der lærer Gud oss hvordan vi skal ta det så vi får menigheten i vårt hjem. Rom. 16, 5. Det står om kvinners visdom som bygger sitt hus. For en herlighet! En mor full av Guds visdom, full av seierens ånd, og som har tro og håp i sitt hjerte. Det bygger huset, det! «For Gud ga oss ikke motløshets ånd, men krafts og kjærlighets og sindighets ånd. Skam deg derfor ikke ved vår Herres vitnesbyrd eller ved meg, hans fange, men lid ondt med meg for evangeliet i Guds kraft.»

Det er stor forskjell på å lide ondt i egen kraft og på å lide ondt i Guds kraft. Det kan du jo se ved hendelsen med Paulus og Silas når de satt i fangehullet og de var skikkelig hudstrøket. Du kan tro, der lå stripene ganske tett. Og så sang de lovsanger! Der ser du litt av Guds kraft. «Lid ondt med meg i Guds kraft!» Og den Guds kraft, den får vi inn i oss ved troen, først og fremst på syndenes forlatelse, og så på alt det herlige som kommer etter. Alt sammen skjer ved Guds kraft. En kan ikke få menneskene inn i helliggjørelse ved press! «Drag meg», sier bruden, «etter deg vil jeg løpe.» Det er ikke noe press der. Det er en dragende kraft i kjærligheten, i alt det som hører lyset til. Du ser sola som drar livet opp av bakken. Det vokser og trives og gror. Det er de dragende krefter i Gud vi kommer i forbindelse med ved den Hellige Ånd! Ikke ved ta ikke, smak ikke, rør ikke og alt dette loviske. Disse budene er gitt til dem som lever i verden. Slike tuktes til Kristus ved loven, men etter at troen er kommet, er vi ikke lenger under tuktemesteren. Gal. 3, 23-25 og Kol. 2, 20-23.

«Han som frelste oss og kalte oss med et hellig kall, ikke etter våre gjerninger, men etter sitt eget forsett og den nåde som er oss gitt i Jesus Kristus ifra evige tider.» Det er godt å komme til erkjennelse av saken, slik at en ser en trenger nåde, og denne nåde er gitt akkurat deg i Jesus Kristus ifra evige tider. Men du kan ikke motta den før du erkjenner at du har nådens behov. Da opplever du denne kraften, denne velsignede strøm fra himmelen som setter deg fri, som gjør deg til et lykkelig menneske! Som gjør at du kan rette ditt hode oppad! Da er du ikke bekymret, men du ser sommeren – du ser inn i Guds rike!

Der har vi menighetens ånd! Og ut ifra den ånd kommer Kristi lære. Full av kraft, full av nåde og sannhet. Og vi opplever i liv, hjem og menighet at der hvor synden er stor er nåden enda større. Rom. 5, 20. Dette ordet slår kraftig og virkningsfullt ihjel alle tanker om å trekke seg tilbake eller «reversere» for å finne «den gudfryktige tiden» da det var lett og enkelt å leve som kristen.

Jesus takket for at Gud ikke tok disiplene ut av verden, men bevarte dem i verden. Det er denne Jesu Ånd som også vil bevare oss og våre barn og føre oss seirende fram i vår tid.

Ja, jeg priser Gud for et slikt liv. Må Gud mektig styrke hver eneste en til å gå fram på livets vei full av troens ånd! Slik at det skikkelig synger i ditt hjerte: – Det skal lykkes for meg, det skal lykkes for meg! – Og så kjenner du at hele himmelen sier: Amen! Det er sant! For en herlig framtid!

Amen.