Stevnereferat: Nyttår 1997/98

NYTTÅRSSTEVNET

Hengivelse

Kort, men inderlig godt var stevnet på Brunstad i nyttårshelgen. Det er Guds ord og Guds Ånd som gjør alt så velsignet. Broder Kåre J. Smith minnet i den forbindelse om profetens rop: «Land! land! land! Hør Herrens ord!» Og Herrens ord ble i sannhet rikelig forkynt. Her er et utdrag fra møtene:

«Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren.» Sak. 4, 6. Ja, ved Herrens Ånd er det frelse. Ved den åndsretning som fremkommer ved livets Ånds lov, som frigjør fra syndens og dødens lov. Ved den Ånd som fostrer fram Kristi brud, disse som er lovbundet for Kristus og lemmer på hans legeme. «Med glede ser de syv øyne blyloddet i Serubabels hånd.» v. 10. Her måles det og rettes inn, ikke etter våre meninger og tanker, men etter Guds Ånd og Guds Ord. Må derfor vår hengivelse til Ånden og Ordet i det nye år bli stor og inderlig! For ved hengivelse åpnes vårt øre, så vi lærer livets Ånds lover å kjenne. Uten denne hengivelse blir «landet» liggende øde og tomt og vi er i mørke der vi burde hatt lys.

Budet skal holdes rent og ulastelig inntil vår Herre Jesu Kristi åpenbarelse. 1. Tim. 6, 14. Og Jesus ber disiplene om å gjøre alle folkeslag til disipler og han ber dem om å lære dem å «holde alt det jeg har befalt eder». Matt. 28, 19-20. I denne ånd må vi arbeide. Mange sjeler som en gang var tent i brann for Gud, er blitt fanget av en sløvhetsånd, en ånd som er svikaktig mot Jesu Kristi offerånd. Når det er mangel på en fylde av herlighet i ens liv, så kommer det av mangel på selverkjennelse, mangel på iver etter å finne noe av ens selvliv å hengi i døden. Vekst i helliggjørelsen går nok ikke fort, men farten påskynnes der det er stor hengivelse og nidkjærhet. Jakob skriver om slike som har «tro uten gjerninger» og kaller dem «du dårlige menneske». Man er altså et dårlig menneske dersom man blir stående der uten å komme til seier over synd. Det er da store områder i ens liv som rett og slett blir liggende øde på grunn av en skrikende mangel på selverkjennelse. Det skal virkelig noe til å ha en så dyp erkjennelse som Skriftene tilsier.

«Døpt med én Ånd til å være ett legeme.» 1. Kor. 12, 13. Alle lemmer på Kristi legeme er i virksomhet, i en god og velsignet virksomhet. Dersom en fremhever seg selv og setter andre ned, er en ikke i virksomhet på Kristi legeme. Vi må tjene slik at alle de andre også får tro til å være med og tid til å utvikles i sin virksomhet. Og all virksomhet må skje i samfunn med de tjenere som Gud har satt i menigheten, også all misjonsvirksomhet, alt etter det mål en har fått nåde til.

Gode tanker om hverandre er bånd som knytter oss sammen. Ef. 4, 16. Og etter den virksomhet som er tilmålt hver del især, kan vi vokse vår vekst som legeme. Her er det virksomhet til oss alle, både brødre og søstre, unge og eldre, dersom vi bare er så hengivne at vi hører. Det er alltid behov for trøst, oppmuntring, formaning osv. Er vi så hengivne i Ånden at vi kan ledes av den til å gjøre nettopp den nødvendige tjeneste? Alle velsignede virkninger og all god virksomhet utgår fra ham som er hode for legemet. «Men til eder som hører, sier jeg: ...» Luk. 6, 27. Og i fortsettelsen taler Jesus bl.a. om å elske sine fiender, gjøre vel mot dem som hater oss osv. Ja, vi kan lese f. eks. i Matt. 5 og Luk. 6 og prøve oss etter den målestokken vi finner der. Da blir det nok bønn og nødrop etter å få del i en slik vekst og et slikt liv.

Enhver bør «legge linjalen» på sin virksomhet. Fører den til enhet og samfunn? Herrens Ånd samler til ett legeme. La oss vokte oss for alle splittende ånder. Da Israel skulle inn i Kanaans land, prøvde motløshets ånd å trenge seg inn. Gud gjorde mange under for folkets øyne, men de glemte Herrens velgjerninger. De som hadde forlatt trellehuset Egypten i troens ånd, kom i forbindelse med andre åndskrefter og lagde seg til og med en gullkalv som de danset rundt. Dette er for oss et eksempel til skrekk og advarsel. Og vi formanes: «Se til, brødre, at det ikke i noen av eder er et ondt, vantro hjerte». Hebr. 3, 12. Til å begynne med kan en nesten ikke merke avvikelsen, men legges linjalen på, ser man at det bærer galt avsted. Josva og Kaleb avvek ikke fra troens ånd, men de hadde tvert imot et troens budskap å forkynne. La oss ta lærdom av dette og være tro i vår hengivelse i Ånden. Ved å «døde legemets gjerninger ved Ånden» får Ånden gjort en gjerning i oss. Rom. 8, 13.

Fordi Israels barn ikke i troens ånd hadde sitt sinn i løftets land, ble de vantro når Gud satte prøver på dem. Det ligger en bevarende makt i å ha sine tanker i det himmelske. «For jeg er nidkjær for eder med Guds nidkjærhet.» 2. Kor. 11, 2. Denne nidkjærhet er til stede i Guds Ånd, og der nidkjærheten blir borte, der er heller ikke Ånden. Når tankene forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap, da kommer det inn en frekkhet og freidighet som setter spørsmålstegn ved Herrens bud. Det er tankebygninger som reiser seg mot kunnskapen om Gud, en innbilt storhet utenfor Åndens virkninger. – «Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør,...» Joh. 12, 24. Dette er i sannhet den enfoldige troskap mot Kristus: å falle i jorden og dø! La dette være vårt livsprogram. Da er vi i stand til å være arbeidere i Herrens vingård.

«Å Herre, frels dog! Å Herre, la det dog lykkes!» Salme 118, 25. Slik lyder ropet fra dens hjerte som i sannhet tørster etter Gud. Det er veldige løfter for den som tørster. «Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden!» Es. 43, 18. Mange lar det som har vært i fortiden ødelegge det som skal skje i framtiden. «Se, jeg gjør noe nytt, nå skal det spire fram.» V. 19. Det er troens ånd.

Bevares i Herrens Ånd

I Herrens Ånd ligger skaperkraften. Der den er til stede, blir det utrettet noe av evighetsverdi. Vi leser i Es. 11, 2 om visdoms og forstands Ånd. Å, hvor vi trenger denne Ånd i f.eks. arbeidet med barna og de unge! Vi trenger å hengi oss til den råds Ånd vi leser om i v. 2. Da blir vi i stand til å gi råd fra Herren. Det er ikke mange som har sans for dette, men det er et overmåte stort behov for å kunne gi guddommelig pålitelige råd, ikke minst i den tiden vi lever i.

Messias hadde omsorg for de ringe og saktmodige, leser vi i v. 4. Ja, hvordan er det med vår omsorg for de ringe? Det står så betegnende om tilstandene i tusenårsriket at en liten gutt skal være gjeter for både løve og gjøfe. Den lille guttens oppgave og gjerning blir ikke glemt og oversett her. Og jorden skal bli full av Herrens kunnskap. V. 9. Når Herrens Ånd kommer over oss og hviler over oss, da får vi de rette ord. F.eks. i arbeidet med å bevare barna våre og de unge fra synden og verden. Det er ikke nok å sette grenser. Nei, innenfor de grenser vi setter, må Ånden ha ledelsen. Dersom det er vår egen ånd og våre egne prinsipper som råder der, vil før eller senere grensesprengende krefter komme til syne. Ja, la oss kjenne vårt ansvar overfor barna som vokser opp. I første rekke bør jo enhver far og mor lære sine barn god oppførsel. Det er ikke et arbeid som skal overlates barne- og ungdomsarbeiderne.

Jesus tok en tjeners skikkelse på seg. Fil. 2, 7. Ja, når Ånden får råde, får vi sans for å være tjenere. Her blir det ikke spørsmål om å være «formann i komiteen» el. lign., nei, det er bare et oppriktig ønske om å få være med å tjene. Slik virker den velsignede Herrens Ånd. Den virker til å arbeide og fortsatt arbeide på sin frelse og til å tjene og gi sitt liv. Dersom dette arbeid i ens eget liv stopper opp, da er man ingen Herrens tjener, selv om en kan påberope seg mange års «ansiennitet». Stanser en opp i helliggjørelsen, vil en fullende i kjød, selv om en begynte i ånd.

«Men søk først Guds rike og hans rettferdighet». Matt. 6, 33. Det gjelder i alle livets situasjoner å forstå hva som gjelder først. Engelen for menigheten i Efesus hadde forlatt sin første kjærlighet, han fortsatte ikke å arbeide på sin frelse. Forbindelsen med det som gjalt først, var brutt. Når vi lever i selverkjennelse, finner vi hver dag noe å rense bort.

Det er livets Ånds lov som frigjør oss fra syndens og dødens lov og som kan føre oss videre fram på veien. «De som nå holder igjen», som vi leser om i 2. Tess. 2, 7, de holder ikke igjen ved loviskhet, men ved de livets Ånds lover som Herren skriver i hjerte og sinn. Vi må jo være levende interessert i hva livets Ånds lov tillater og ikke tillater i våre liv. Frihetens fullkomne lov, skriver Jakob om. Det er den herlige lov som frigjør fra synden. «Får da Sønnen frigjort eder, da blir I virkelig fri.» Joh. 8, 36. Vår ånd blir levendegjort når vi taler så og gjør så som de som skal dømmes etter frihetens lov. Jak. 2, 12. Når vi handler utenom denne lov, blir det ingen åndelig tyngde i vårt liv, og forførende ånder vil da føre oss på avveie. Allerede på Paulus’ tid var lovløshetens hemmelighet virksom.

Alvor og gudsfrykt

Det trengs alvor og gudsfrykt dersom vi skal oppnå den herlighet vi er kalt til, nemlig å bli delaktig i guddommelig natur. 2. Pet. 1, 3 flg. Dersom vi kjenner at det vekkes en lengsel i hjertet når vi hører om et slikt kall, ja, da beviser det at vi har dette kallet. Det er ved å fly bort fra fordervelsen i verden, som kommer av lysten, at vi får del i guddommelig natur. «... alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» 2. Kor. 4, 10. Skue inn i frihetens fullkomne lov, livets Ånds lov, ja, det er frihet for en sann Jesu disippel. De som er grepet i sitt hjerte av et slikt kall, de elsker ikke verden, heller ikke de ting som er i verden. Den som elsker verden, har ikke kjærlighet til Faderen. 1. Joh. 2, 15.

I Esek. 1, 8 ser vi at kjerubene hadde menneskehender under vingene. Våre menneskehender vil så gjerne strekke seg ut mot verden og de ting som er i verden. La oss holde hendene i ro «under vingene» og ikke gripe etter noe utenom Kristi legeme, da disse ting kun er aske, forgjengelig og forfengelig. Bare det guddommelige liv som en har tilkjempet seg ved troskap og personlig gudsfrykt, blir vår eiendom i evigheten.

I Rom. 7, 6 leser vi om å tjene i Åndens nye vesen, og ikke i bokstavens gamle vesen. Å være lovisk er å tjene i bokstavens gamle vesen. Da har man ikke hjertet sitt i det som hører Ånden til. Det er nesten utrolig hva en lovisk person kan prestere i egen kraft, men det er ikke forbundet med glede og fred. En tjener ikke da den levende Gud. For haddde en gjort det, da hadde en vært helt igjennom lykkelig i sine forhold. Alle som tjener i Åndens nye vesen er glade, f.eks. glade givere, slike som Gud elsker. 2. Kor. 9, 7.

Hvor Herrens Ånd er, der er frihet. 2. Kor. 3, 17. Ja, frihet til å være god og barmhjertig, til å gi sitt liv for sine venner osv. Det passer ikke å si «Ta ikke! Smak ikke! Rør ikke!» til slike som har Kristi sinn, slike som hungrer og tørster etter det som er av Gud. Loviske mennesker derimot, attrår egentlig det som hører kjødet til og vil gjøre seg store og viktige midt i sin loviskhet. Vi er kalt til å bli forvandlet. Det dreier seg ikke om en «oppgradering» av det gamle menneske. Det er herlig å bli forvandlet. Da strekker en ikke hendene ut etter å etterligne verden.

Vi gjør f.eks. mange ting for barna våre for å bevare dem, for å dra dem inn i arken. Vi ønsker ikke at barna skal bli et bytte for de mange «ulver» i verden. Men så er det enkelte brødre og søstre som ikke kjenner grenser og som etteraper verden og dens tomhet. Menneskefornuft og menneskekunst kan ikke brukes i Herrens tjeneste. Alt det Gud hater, alt som er stort i menneskers øyne, skal også være forbannet for oss, ja, det må ligge en skikkelig forbannelse i vår ånd over alt som er synd. Da har vi samfunn med de fullendte rettferdiges ånder, de som er med oss i kampen og som ber for menigheten at det skal lykkes å bli fremstilt uten flekk og lyte for Herren.

Sjelenes frelse

Utviklingen i tiden gjør at verdslig innflytelse kommer en innpå livet i større grad enn før. Derfor gjelder det å være brennende i vår ånd, så vi kan beseire verdensånden. I 2. Tess. 2, 11 leser vi om «kraftig villfarelse, så de tror løgnen». Som ung er man lett mottagelig for påvirkning, og man har nok ingen planer om å fare vill. Men har en ikke den Hellige Ånd som kompass, så kommer en snart ut av kurs. Da forstår vi hvor viktig det er å hengi seg til Ånden. I menigheten blir vi påvirket av den ånd som har overvunnet verden. Er man i den ånd, så er man ikke beskjeftiget med spørsmål om hvor mye en kan tillate seg av det ene og det andre. Nei, da synger vi: «O, hør nu Åndens røst! Den gir ditt hjerte trøst.» Og: «Frem disippelflokk! Hør nu ropet, brødre: Frem, frem, frem!» (HV 341) For vår interesse er å bli «helt igjennom frelst».

«Ta med saktmodighet imot det ord ... som er mektig til å frelse eders sjeler!» Jak. 1, 21. Først gjelder det å få et rent hjerte. Dernest kan denne sjelens frelse skride fram. I livets situasjoner kjenner vi jo at vi har en sjel som lett kan settes i bevegelse av fornuft og følelse. Det er lett å tale og handle ut fra sjelens uro. Da gjelder det å grave seg ned til Ordets klippe og holde seg der i all ydmykhet, så vi kan ta til oss det Ord som gjør sjelen stille og bringer hvile.

Og skal broderkjærligheten bli inderlig og uten skrømt, må vi rense våre sjeler. 1. Pet. 1, 22. Det skal kanskje så lite til som at en ikke blir hilst på, så settes følelser av mange slag i virksomhet. Vi kan selvsagt ikke stole på våre følelser. Nei, nå gjelder det å rense seg, så en får hvile og kommer til uskrømtet broderkjærlighet. Da kan andre personer gjerne fortsette å være som de er, selv har en hvile og en uskrømtet broderkjærlighet.

I forbindelse med denne frelse står det skrevet: «og derfor fryder I eder med en usigelig og herliggjort glede.» 1. Pet. 1, 8. Vi kommer jo i mange slags forhold. I stedet for bare å se forholdene, så bør dette stå levende for vårt indre blikk: «... han som I nu ikke ser og dog tror på.» Denne troen bringer glede. La oss bevare denne tro og denne glede!

Vi har et kjød som skal forbli på korset, en sjel som skal renses og en ånd som skal levendegjøres. «Likesom feet som går ned i dalen, førte Herrens Ånd dem til hvile.» Es. 63, 14. Herrens Ånd leder oss ned i dalen, der vi, om det kjennes aldri så pinlig, lærer å erkjenne sannheten og ydmyke oss. Må vi alltid følge med der, nedover. Da får vi i sannhet hvile. Til å begynne med skulle det så lite til før sjelen erfarte uro. Men ved Jesu Kristi tro føres vi til hvile – større og større hvile. Og endemålet for vår tro er sjelenes frelse.

La oss ta til hjerte et sitat fra br. J. O. Smith, som en bror minnet om på stevnets siste møte: – Ånden tar av det som gjærer i Kristus og beskjeftiger oss med det. – Da forstår vi at vi har behov for å hengi oss til Ånden og dens virkninger!