Stevnereferat: Påske 1997, forts.

Forts. fra april nr., referat fra påskestevnet:

Guds veldige hånd

«Ydmyk eder derfor under Guds veldige hånd, for at han kan opphøye eder i sin tid.» 1. Pet. 5, 6. Gud vil opphøye oss. Men ingen blir opphøyet til noe man ikke har lært. Derfor vil han gi oss en utdannelse. Under denne utdannelsen gjelder det at vi ikke akter Herrens tukt ringe eller blir motløs når vi refses av ham. Hebr. 12, 5. Under Herrens tukt kommer man i fristelser. Men her gjelder det å forbli i Herren. Han vil i alt dette hjelpe oss fram til livslovene, så vi kan bli veivisere til det gode. Når vi er i lidelser, må vi vokte vår munn. Det er Guds hånd som er over oss i livets forhold, og det må vi bare være glad for. Det er godt å ydmyke seg under Guds veldige hånd, for han handler med oss som med sønner, og da er det ingen grunn til motløshet.

På korset, i svakhet og ydmykhet og lidelse, gjelder det kun å gi akt på hva Herren taler i ens indre. Det er kanskje mye å si om det forhold man er oppe i, men ikke på korset. Her lærer man Gud å kjenne og kommer til visdom i forholdene.

Når vi kommer til vår offerplass, der Gud vil gjøre en gjerning i oss, da gjelder det å stå synden imot like til blodet. La oss være glad for vår utdannelsesplass. Vi har f.eks. en tapper skare av mødre iblant oss, som i sine forhold lar seg frelse og som utstråler Kristi liv og dyder for den oppvoksende slekt. Det er verdifulle kvinner. Gud vil opphøye slike.

La oss stå vår motstander djevelen imot, faste i troen. Stolthet gir onde ånder makt. Men ved ydmykhet under Guds veldige hånd får vi makt i åndeverdenen.

Det er bare disse to veier: ydmykhetens vei nedover, som fører til opphøyelse, og hovmodets vei oppover, som fører til fornedrelse. Den vei Jesus gikk, står velsignet beskrevet i Ap. gj. 8, 32-33. Her leser vi om å bli slaktet, om ikke å åpne sin munn, om fornedrelse og om hans død. Dette er et vitnesbyrd om fred, en salig fred og hvile. Tenk hvor fredfullt det blir i forholdet til hverandre i hjem og menighet. Det meste dreier seg om det innbyrdes forhold, og det er der det meste av ydmykelsen finner sted.

I Es. 14, 11 flg. kan vi lese om hvordan det går når en streber oppover: «til dødsriket skal du støtes ned.» Motsetningen finner vi i Fil. 2, 8, hvor vi leser om ham som fornedret seg selv og ble høyt opphøyet av Faderen.

Kristi legemes lemmer blir hjulpet og sammenføyet når de bare er ydmyke og holder fast ved hodet. Kol. 2, 19. Dersom man i livets forhold heller holder fast ved sin egen rettferdighetssans, da får man ikke oppleve denne hjelp og sammenføyning og heller ingen vekst. Den ydmyke tror på våre sjelers hyrde og tilsynsmann og hans styrelse i livet. Det er så trygt og godt. For han leder oss en vei som passer nøyaktig for hver enkelt av oss.

«Jesus, ham ser vi, fordi han led døden, kronet med herlighet og ære.» Hebr. 2, 9. Han led døden, men oppstod og bragte fram oppstandelseskraften, som nå kan bringe oss liv på oppstandelsens grunn. «For både den som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én.» V. 11. Salige er alle som er ett med ham som helliggjør. De har et alter å ete av som gjør dem i stand til å gi andre mat i rette tid, slik som det står om den tro og kloke husholder. Vi må aldri bruke kunnskapen til å hugge og slå, slik som den dårlige tjener i Luk. 12, 45. Den som helliggjør, er ikke ett med en som gjør slikt.

«Gled eder over at eders navn er oppskrevet i himmelen!» Luk. 10, 20. Mange sliter med navn og ære og er bekymret for å få sitt navn knyttet til alt det gode de gjør. Men det er dette som må være vår glede: at vårt navn er oppskrevet i himmelen. Da kan menneskene gjøre med vårt navn hva de vil.

«Men da Jesus så deres hjertes tanke, tok han et lite barn og stilte det ved siden av seg.» Luk. 9, 47. Det var et passende selskap: barnet som måtte ledes av sine foreldre, og Jesus som måtte ledes av Faderen. Som slike passer vi inn i himlenes rike!

Det rikholdige og velsignede stevnet var mat i rette tid for de mange som var tilstede på stevnet. Under dette påskestevnet var det også flere hundre venner samlet på lokalet i Terwolde i Holland. På grunn av video-overføring til en stor skjerm dit, kunne vennene der følge med på alle møtene under stevnet, nærmest som om de satt på første rad i salen på Brunstad.