Stevnereferat: Påske 1997

Påskestevnet

Det ble på påskestevnet bl.a. talt om dobbeltbekken (Esek. 47), som blir dypere og dypere og fremkaller liv og velsignelse hvor den kommer. Selve stevnet var også en slik rikholdig strøm, og av all denne rikholdigheten kan det her kun gis et lite utdrag. «Og han førte meg tilbake igjen langs bekkens bredd», står det i v. 6. Og det er det dette referatet også vil gjøre, i noe monn:

Åndens tjeneste

«Vi er jo alle døpt med én Ånd til å være ett legeme ... og vi har alle fått én Ånd å drikke.» 1. Kor. 12, 13. I denne Ånd kan vi ikke leve oss selv, vi får omsorg for hverandre og kraft til å leve et nytt liv. Dette er det krystallklare vann vi leser om i Åp. 22, 1, det overflodsliv som Gud taler om når han sier: «Se, jeg gjør alle ting nye.» K. 21, 5. Fra pinsefestens dag er denne livskildes vann tilgjengelig for enhver som vil.

I 2. Kor. 3 leser vi om den gamle pakts tjeneste, som også er kalt bokstavens tjeneste og dødens tjeneste. Dens prestetjeneste hadde nok en ytre glans, men denne svant. Den nye pakts tjeneste, som er Åndens og rettferdighetens tjeneste, bringer en rikdom av herlighet inn i våre liv, en herlighet som aldri svinner. «Du er prest til evig tid!» Hebr. 7, 17.

«Hvor Herrens Ånd er, der er frihet.» 2. Kor. 3, 17. Dette er ikke frihet til å synde, for hver den som gjør synd, er syndens trell. Her er det tale om frihet fra synd, forvandling til likedannelse med Sønnens bilde. Et nytt liv, en kilde med livsens vann. Det gamle er å synde. Menneskene har tråkket opp syndens stier, men Jesus kom med et helt nytt liv. Og hver den som ordner opp i sitt liv ved en sann og ekte omvendelse, kan nå få dette liv i eie. Ikke ved gjerningenes lov, men ved troen på Ham.

Når en ikke kan se herligheten i dette evangelium, da er det en ubeskrivelig alvorlig tilstand å være i. For det er «skjult blant dem som går fortapt.» K. 4, 3.

Jesus taler om «en kilde med vann som veller fram til evig liv.» Joh. 4, 10-14. Det er det nye liv som veller fram og bringer legedom i våre omgivelser. Tenk å komme i forbindelse med en slik kilde og å få den i seg! Tenk når visdommen blir en kilde som veller fram i oss! Det er skjebnesvangert å lukke sitt øre for det som har sitt utspring i kilden ovenfra. Derimot må korset stenge kraftig for alle kilder nedenfra. Visdommen ovenfra er først og fremst ren, den er ikke beregnende og svikaktig. Den er avhengig av å få alt der ovenfra. Men når en vil være stor og påtar seg en myndighet som Gud ikke har gitt en, da kommer en i forbindelse med de grumsete og giftige kilder der nedenfra. Visdommen er ren fra å søke sitt eget.

«Om noen tørster, han komme til meg og drikke!», ropte Jesus ut. Joh. 7, 37-38. Alt kan komme i rette skikk etter Guds vilje. Det kan lykkes for enhver, når vi bare tror på Åndens tale. De første frukter er glede og fred. Og i troens Ånd smelter vi sammen til et ubrytelig samfunn i menigheten, som blir fostret fram ved korset. Her får vi kjenne den kommende verdens krefter, og mørke og tørke må fly. Israel sang i den gamle pakt ved en anledning: «Vell opp, du brønn! Hils den med sang!» Den nye pakts livgivende kilde har vi enda større grunn til «å hilse med sang».

I 1. Kor. 11, 23 flg. leser vi at Jesus, da han brøt brødet ved nattverden, først takket. Her ser vi inn i Åndens tjeneste. Med bokstaven følger krav, men i Åndens tjeneste kommer takknemligheten fram. Da kan vi glede oss midt i trengselen, takke for sollyse dager og for prøvelsens mørke natt. Takke og gi vårt liv. Det gir tyngde i vår ånd.

«... så la oss være takknemlige og derved tjene Gud til hans velbehag.» Da er det slutt på det trege og tunge. Og i broderskapet har vi, fordi vi er så forskjellige, rikelig anledning til å finne vårt liv og miste det. Derfor skal vi jage etter fred med alle og etter helliggjørelse. Hebr. 12, 14.

Det er ved lydighet vi blir fylt med Ånden. Da kan vi lære og formane hverandre med lovsanger og synge yndig i våre hjerter for Gud. Kol. 3, 15 flg. Det blir slutt på det hårde og kritiske. Lykke og takknemlighet preger den gudfryktige. Og som vi leser videre i Kol. 3, skal takknemlighet, lydighet og glede prege hjemmet, forholdet mellom ektefeller, foreldre og barn osv. Ja, over hele linjen er Åndens tjeneste en salvet tjeneste, og også våre jordiske gjøremål blir overgytt med denne salve. Det blir takksigelse når vi møter de forskjellige forhold i livet og takksigelse når prøven er bestått. «Herren ga, og Herren tok, Herrens navn være lovet!» Slik sa Job det i de hårdeste prøver. Job 1, 21.

Grunnlaget for å prise Gud midt i prøvelsens mørke natt er en levende tro på Rom. 8, 28-29. Det tjener til det gode! Det tjener til likedannelse med Sønnens bilde! Eller som det står i 2. Kor. 4, 17: En evig fylde av herlighet i overmål på overmål.

«Og han førte meg i ånden bort på et stort og høyt fjell og viste meg den hellige stad Jerusalem.» Åp. 21, 10. Det er på «åpenbaringsfjellet» vi må befinne oss, vekk fra egne tanker og meninger. Derfra får vi se Jerusalem. Og dersom vi vil vise menneskene noe av evig verdi, da må vi befinne oss på dette åpenbaringens fjell. Der kommer vi i forbindelse med den profetiske ånd og får profetiske ord å gi. Det er «friske varer», ingen «hermetikk». Da kan vi vise menneskene menigheten, sannheten, veien og livet.

Har vi del i lidelsene, så skal vi og ha del i trøsten. Den som har del i arbeidet, får også del i samfunnet. «Ta dette og del det mellom eder», sa Jesus om kalken da han innstiftet nattverden. Luk. 22, 15 flg. Ja, når vi deler kalken mellom oss, da blir det samfunn. La oss alltid ta del - og dele med hverandre - i livets forhold. Det er kjærligheten til brødrene som viser om vi er gått over fra døden til livet eller ei. 1. Joh. 3, 14. Når man tross all forkynnelse tror at det er de andre som har feil, som skal forandres osv., da har man likevel ikke funnet veien til livet.

I tillit til Gud

«Men en sådan tillit har vi til Gud ...» 2. Kor. 3, 4. I tillit til Gud! Ikke til navn, posisjon, nådegaver osv. Bare i tillit til Gud. Alt i Guds rike foregår etter guddommelige lover. F.eks. v. 6: «Bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.» Dette er en livslov. Dersom man tjener i menigheten med noe av seg selv, kommer med egne prinsipper og tanker som en ønsker gjennomført, da må en ikke forundres dersom resultatet verken blir ånd eller liv eller salvelse.

«Tal så og gjør så som de som skal dømmes etter frihetens lov!» Jak. 2, 12. Og i neste vers leser vi om barmhjertighet, som skal råde både i hjem og i menighet. La oss tjene i barmhjertighet slik at vi kommer inn i de gode lover som gjelder i Guds rike.

«Men søk først Guds rike og hans rettferdighet.» Matt. 6, 33. Det må være sant for oss at vi ikke søker tilgiften, men Guds rike, rettferdighet, fred og glede i den Hellige Ånd, renhet og alle Kristi dyder. Da blir Gud æret i alt. Vi blir forbilder i gode gjerninger. For å leve et slikt liv behøver man jo ikke være «innsatt» verken til ungdomsleder eller musikkleder eller noe som helst, men i alt det en gjør strebe etter det som tjener til fred og til innbyrdes oppbyggelse. På denne måte kommer en inn i Guds bearbeidelse med sitt liv, og dømmes etter frihetens fullkomne lov.

Den rike yngling hadde holdt budene. Dog manglet noe vesentlig. Jesus viste ham veien til fullkommenheten: «... og gi det til de fattige.» Han trengte å få åpne øyne for andre og deres behov, slik at han ikke bare gikk inn til livet, men at livet utgikk fra ham, ja, strømmet ut som levende vannstrømmer fra ham selv. «Bær hverandres byrder». Gal. 6, 2. På den måten oppfylles Kristi lov.

Gud står de stolte imot, men de ydmyke gir han nåde. Ja, dette er løseord for alle forhold, ja, absolutt alle. En kan tenke seg de menneskelig talt umuligste forhold. Er en ydmyk, er det utvei, ja, en herlig utvei. Hvis vi bare er så ydmyke at vi forener oss med sannhetens ånd, da er det utgang fra alt som ellers gjør livet tungt og vanskelig. Da kommer vi i forbindelse med visdommens kilde og blir formidlere av de levende vannstrømmer. Og det blir vann nok for alle, slik som f.eks. i 1. Tess. 5, 14: for uskikkelige, mismodige, skrøpelige, ja, alle!

Når vi har fått et øre så vi kan høre vårt himmelske kall, da har vi også fått et ansvar, et veldig ansvar. Å høre som disipler hører, er å høre for å gjøre allting bedre enn man har gjort det hittil. I denne forbindelse står det om Jesus i Es. 50 at han «vek ikke tilbake». V. 5. Det er Gud som virker. Og når han virker fornedrelse, da har man lett for å vike tilbake. Men gjør man det, da forherder man seg overfor røsten fra himlen. Ja, det står om å forherdes ved syndens svik. Det er ikke sikkert forherdelsen er så stor til å begynne med, men en blir utsatt for «syndens svik». Derfor skal vi formane hverandre hver dag, så lenge det heter idag. Hebr. 3, 13.

Den åpne kilde fra helligdommen er «mot synd og urenhet». Sak. 13, 1. Og så krystallklart som dette vann kommer fra Guds trone, så krystallklart må det også strømme ut fra oss. Vi må ikke tillate at det blir forurenset ved noe bitterhet el. lign. I Salme 23 leser vi om å ligge i grønne enger og ledes til hvilens vann. Når vi f.eks. av hjertet kan synge: «Takk! du som kjemper med kraft «der fremme». O så godt! Takk! du som strider i tro «der hjemme». O så godt. Såre godt.» (HV 395) Ja, hva er det annet enn å ligge i takknemlighetens grønne enger! Alt Gud gir, skal mottas med takk.

Også jeg arbeider

«Min Fader arbeider inntil nå, også jeg arbeider.» Joh. 5,17. Dette bør også være vårt vitnesbyrd. Alltid virksomme i det gode. Men da må vi ha en inderlig forbindelse med Ham som er hodet, for det er han som virker til å ville og å utrette. Og enhver må begynne nettopp der han/hun er. Gud har gitt hver eneste en av oss en gjerning å utføre. Derfor må vi med nidkjærhet utrydde all latskap fra vårt liv, enten det gjelder det åndelige eller det timelige. Det er bare forfengelighet og hovmod som gjør at en f.eks. har stor interesse for den nød som er på den andre siden av jordkloden, mens man ikke enser oppgavene på sitt eget hjemsted. Det er nok å gjøre og arbeid å utføre blant barn og unge osv. Og ikke minst, så er det et viktig arbeid å utføre i bønn på kne.

I Neh. 13 leser vi om nidkjærhet for å utrydde alt fremmed av Israel og at Nehemias kastet Tobias’ saker ut av det kammer som var blitt innredet for ham i Guds hus. Alt i menigheten skal gjøres med nidkjærhet og kraft for å velsigne menneskene, ikke for å bygge seg et minnesmerke for seg selv. Og i dette arbeid må vi komme inn i Guds husholdning og vilje. Det er f.eks. ingen mening i å gi økonomisk støtte til personer som er late og ikke vil arbeide, uansett hvor i verden det er. La oss bruke våre penger på rette måte. Og la gjerrigheten være forbannet. «For den gjerrige har selve djevlen til far», skriver br. Aslaksen i sang nr. 304, HV. La oss sette alt vi har inn i Guds hus, i arbeidet for Guds rike, idet vi aldri mister troen på vår utvelgelse og heller ikke på vår brors utvelgelse: «... for at vi skulle være hellige og ulastelige for hans åsyn.» Ef. 1, 4.

Saul slapp mørke inn i sitt liv. Tenk hva David og Saul kunne ha utrettet sammen for Israel dersom han ikke hadde gjort det. De som arbeider, får åpenbaringer. De som har mye kunnskap, men som ikke arbeider, utvikler seg til kritikere og har midt i sin kunnskap ingen omsorg for sjelene. De vil heller selv bli store ved sin tjeneste. Vi formanes til ikke å gjøre noe av lyst til tom ære. Ikke noe!

Ef. 2, 10. Vi er skapt til gode gjerninger, «som Gud forut har lagt ferdige, at vi skulle vandre i dem.» Det er urenhet i hjertet som er årsaken, dersom man ikke ser de gjerninger Gud har lagt ferdige for en. Det er kanskje gjerninger som en skulle ha utført for lenge siden, men en ser dem ikke. Kristus er vårt påskelam, han er Ordet som ble kjød. Dersom en har urenhet i hjertet, får man ikke rett til å ete av dette påskelam.

I 2. Tim. 2, 20 leser vi om de forskjellige kar, «noen til ære, andre til vanære.» Det er ikke materialet karet er laget av, som bestemmer om det er til ære eller vanære. Spørsmålet er hva det brukes til. Hva lar du deg bruke til?

Tit. 2, 14: «... nidkjært til gode gjerninger.» Da blir det gjort. Da blir det arbeidet. Da finner man de ferdiglagte gjerninger, og gjør dem. Slike blander seg ikke i andres saker, de utfører kun det Gud virker i deres eget hjerte.

I Joh. 5, 4 leser vi om vannet i Betesda dam, som var til helbredelse når først en engel hadde opprørt vannet. Slik er også vi avhengige av at Gud opprører det livets vann som er i oss, vi er avhengige av øyeblikkets nåde. Og når vi der er tro, innenfor våre grenser, gir Gud nåde til alltid å ha overskudd og overflod av liv.

Dragelsen etter Jesus

«Og når jeg blir opphøyet fra jorden, skal jeg drage alle til meg.» Joh. 12, 32. I disse kalte og utvalgte, som drages til ham, oppstår det et skrik etter Gud, som en hjort skriker etter rinnende bekker. Salme 42, 1-3. Disse hører hyrdens røst i livets forhold. De kjenner denne dragelse etter Jesus inn i hans død og inn i hans liv. Det er en stor trøst å ha i livet at vi kjenner hyrderøsten og drages etter ham. Da vet vi at vi er blant hans utvalgte. Da kan vi ledes ved hans råd (Salme 73, 24), og alle råd som kommer fra kjød og fornuft avvises. Og når vårt håp er som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når innenfor forhenget, så kan vi følge denne «ankerkjetting» inn i helligdommen. Vi kommer til liv og fred, for det er Åndens attrå. Hvis man ender opp i strid og ufred, har man fulgt en helt annen røst enn hyrderøsten.

«Om dine veier jeg synge vil, for Herre, din ære er stor», synger vi i den første sangen i sangboka vår. Disse veier fører nedover i fornedrelsen. La oss synge om dem, ja, hilse dem med sang, som det het om den oppvellende brønn. Da er vi blant de sanne tilbedere, som tilber Ham i ånd og sannhet. Den usanne, hyklerske tilbedelse er å synge om disse velsignede veier samtidig som man snur ryggen til disse veier når man f.eks. skulle gå den veistrekning som fører ned i fornedrelsen.

Men for å kunne hilse disse veier med sang, må vi ha Guds ære for øye. «Fylt med rettferdighets frukt, som virkes ved Jesus Kristus, Gud til ære og lov.» Fil. 1, 11. Gud til ære og lov! Det må være vårt siktemål i alt.

«Rens derfor ut den gamle surdeig.» Det er betegnende at det heter sur deig på enkelte språk. Hvor herlig det blir når alt det sure kommer bort fra våre liv. Da kan vi holde høytid med renhets og sannhets usyrede brød, ja, det blir fest og festlig! 1. Kor. 5, 7-8.

Saul var seg bevisst Israels nød. Men han var seg også bevisst at han hadde mulighet til å bli stor i Israel, og dette ble hans bane. David var av et annet sinnelag. Dersom han hadde sett en annen enn han selv tre ut av rekkene og slå Goliat, så hadde han gledet seg over det. Davids ansvar og oppgaver i Israel var store og betydningsfulle, men midt i det hele aktet han på dette: «Jeg vil vandre i mitt hjertes uskyld i mitt hus.» Salme 101, 2.

Dersom man blir rik og mett og stanser opp i sitt løp, da blir man som de dårlige jomfruer, uansett hvor langt man er kommet på veien.

Forts. i mai-nr.