Midt på rettens stier

Midt på rettens stier

«Far ikke vill, mine elskede brødre!» Jak. 1, 16. Slik formaner Jakob elskede brødre, etter å ha gjort det tindrende klart at fristelse er å bli draget og lokket av egen lyst. Far ikke vill! Tro ikke at fristelser har en annen årsak. Vil vi fly fordervelsen i verden, så skal vi vite at den kommer av lysten. Og den har vi i vårt eget kjød. Der kan vi holde storoppgjør med fordervelsen i verden. Far ikke vill! Ta ikke feil! Tro ikke at det er noe annet sted enn der fordervelsen har sin rot, at der skal slaget stå og seieren vinnes. Ja, far ikke vill!

I Matt. 24 taler Jesus om sin gjenkomst og advarer gang på gang mot villfarelse. Ja, det er krefter i sving som prøver på «at endog de utvalgte skulle føres vill, om det var mulig.» Og det er god anledning til å se for sine øyne hvor lett det er å fare vill, ta feil, trede feil, bedømme feil og dømme feil. Ja, mange tar grundig feil endog etter å ha vært under påvirkning av sannhetens ord en menneskealder. Villfarelsen kan også ligge så nær som det står uttrykt i Esek. 43, 8: «... deres terskel ved min terskel og deres dørstolpe ved siden av min dørstolpe.» Da ligger villfarelsen ikke langt unna. Tar man feil av terskelen, så går man med en gang i gal retning. Og den som bygger på den rette grunnvoll, men som til slutt ser hele sitt byggverk oppbrent av ilden og lønnen gå tapt fordi han bygde med brennbart materiale - det menneskelige i stedet for det guddommelige - ja, mon han regnet med at det skulle ta en slik ende? 1. Kor. 3, 14-15.

Alt dette bør mane oss til gudsfrykt. «På rettferds vei vandrer jeg, midt på rettens stier», sier visdommen. Ordspr. 8, 20. Ja, den er jo først og fremst ren. Det er altså mulig å vandre midt på rettens stier! Ved gudsfrykt er det mulig å holde seg midt på rettens stier og bli bevart der, bevart fra å fare vill. «Derfor må vi så meget mer gi akt på det vi har hørt, for at vi ikke skal drive bort derfra.» Hebr. 2, 1. Det er når lidelsen kommer, når det gjelder å ydmyke seg, at det er lett å drive bort fra det en har hørt og det en selv med stor frimodighet har talt om.

«Fremdeles så jeg under solen at det ikke er visst at de som er lette på foten, vinner i løpet, eller at heltene vinner i krigen ...», sier Predikeren (kap. 9, 11). «For tid og hendelse møter dem alle.» Ja, det er nettopp det. Det er når «tid og hendelse» kommer at faren for å drive bort fra det en har hørt, melder seg. Det store spørsmål er hvordan man tar det da. Det er da det gjelder å ha blikket rettet på veien (gjennom kjødet) og målet. Da gjelder det å se hen til troens opphavsmann og fullender, han som for den glede som ventet ham, led tålmodig. Ellers vil vi bli hengende fast i «tid og hendelse», miste veien av syne og drive bort som en som er tatt av strømmen.

«For den glede som ventet ham.» Det var ingen selvisk glede han så fram til. Det var den uselviske glede over å få brødre og gleden over å se skapningen frigjort fra forgjengelighetens trelldom til Guds barns herlighets frihet. Med et slikt uselvisk siktemål befant han seg alltid midt på rettens stier. Dette bevarte ham i lidelsens stund og førte ham helt fram til å sitte på høyre side av Guds trone. Han drev aldri av. Ingen villfarelse der. Ingen avvikelse der. Hebr. 12, 1-3. All selviskhet og all søken av sitt eget fører uvilkårlig på avveier. Visdommen er først og fremst ren. Den er ren fra å søke sitt eget. Den har et rent og uselvisk siktemål. Og ved denne renhet kan vi holde oss midt på rettens stier. Og hvor går rettens stier i den nye pakts lys og forståelse? Gjennom selvlivets død!

«Før jeg ble ydmyket, fór jeg vill, men nå holder jeg ditt ord.» Salme 119, 67.