Stevnereferat: Nyttår 1996/97

Nyttårsstevnet

«Det er godt at vi er her», sa Peter til Jesus på forklarelsens berg, der en røst kom ut av skyen og sa: Hør ham! Dette skriftsted henviste en broder til for å gi uttrykk for hvor godt det var at vi var samlet til nyttårsstevnet.

Stevnet var kort, men inderlig godt, og det var tydelig å høre Mesterens røst gjennom det som kom fram.

Her er et utdrag fra flere brødres taler:

Vandre i Guds hellighet og renhet

«Se, jeg kommer for å gjøre din vilje. Han tar det første bort for å innsette det annet.» Hebr. 10, 9. Det han tok bort, var alle de offer og gaver Gud ikke hadde lyst til, som var utenfor legemet og ikke kunne bortta synder. Det han innsatte var: - Å gjøre Guds vilje. - Derved blir vi Herrens tjenere og tjenerinner. Til å begynne med forstår vi lite av hva som er Guds vilje. Men ved troskap kommer vi skritt for skritt til mer åndelig forståelse, så vi kan leve og tjene til velsignelse.

«… vi har vandret i verden, og særlig hos eder, i Guds hellighet og renhet …» 2. Kor. 1, 12. Dette er vårt kall. Da får våre medmennesker ved vårt liv og vår tjeneste oppleve Jesu herlighet, de får smake at Herren er god. Her gjelder det å være våken og la seg veilede av sannhetens ånd, for når vi tjener hverandre, så vil vi nok få oppleve at vi gjør og sier ting som vi egentlig hater. De mennesker som kommer i forbindelse med oss, må få oppleve Guds nåde.

«For med megen trengsel og angst i hjertet skrev jeg til eder …» 2. Kor. 2, 4. Ja, når slik omsorg blir lagt for dagen, da blir det samfunn. «… for at I skulle kjenne den kjærlighet som jeg særlig har til eder.» Ja, slik kjærlighet virker dragende på våre medmennesker, de vil kjenne seg spesielt elsket og omsluttet med omsorg.

«Hvem voldes anstøt uten at det brenner i meg?» K. 11, 29. Dette er ekte kjærlighet. Egenkjærligheten gjør at dersom en selv voldes anstøt, da brenner det i en. Men den guddommelige kjærligheten brenner for andre.

«… og sammenknyttes ved hvert bånd som han gir.» Ef. 4, 15-16. Disse bånd er f.eks. gode ord, gode tanker, forbønner osv. Dette kan bare skje dersom vi lever i helliggjørelse. Da får man nåde til å knytte disse bånd som virker så godt i samfunnet med hverandre. Her skal vi vokse og tilta, først til manns modenhet, så til aldersmålet for Kristi fylde.

«Vandre i kjærlighet.» Ef. 5, 2. Det er det samme som å vandre i lyset og som å vandre i Ånden. Ved gjenfødelsen har vi fått kjærlighet i vårt hjerte og er satt i stand til å elske hverandre og ha omsorg for hverandre. Men da må vi vandre i lyset.

«Her er ikke greker og jøde, omskjærelse og forhud, barbar, skyter, træl, fri, men Kristus er alt og i alle.» Kol. 3, 11. Herav forstår vi at det er stor synd og skam å trekke seg bort fra en som er annerledes enn seg. Ja, til og med om noen skulle komme til å synde, er det bare mangel på kjærlighet som gjør at man trekker seg unna vedkommende. Derimot, den som hater seg selv etter kjødet, han vil se at her ligger muligheter til utvikling og vekst, nemlig når han i møte med sine medmennesker møter sin egen menneskelige natur. Den som trekker seg tilbake og ikke vil tjene sin neste, dårer seg selv, og sannheten er ikke i ham. Det er mangel på kjærlighet til sannheten som gjør at en tar det slik.

Det var hans kjærlighet til sannheten som gjorde at Paulus skrev som han gjorde i Rom. 7. Han tok her en stor «kjærlighetens risiko», og det han skrev, har vært til uvurderlig hjelp for oss. F.eks. vers 21: «Så finner jeg da den lov for meg …» Den lov, at det onde ligger en for hånden, finner de fleste hos de andre. Men Paulus fant den for seg selv. Den som mener at han har et større lys enn sin bror og som dømmer sin bror, må være våken for at dette «større lys» også innbefatter: - Døm ikke! - Dømmer man sin bror i dette «større lys», ja, da synder man storlig.

Når den som har lyst til Guds lov og lyst til å velsigne menneskene, oppdager at den annen lov i lemmene forårsaker at hans tjeneste ikke blir så vel mottatt, ja, da virker det knusende og ydmykende. Han har tatt parti for sannhetens ånd, dømmer seg selv og fortsetter å tjene Guds lov med sitt sinn. Om dette kan vi lese i Rom. 7, 21-25.

Når vi har fått det godt, da skal vi ikke bare tenke på oss selv, men la menneskene kjenne at vi har et hjerte for dem. «… for å føre oss fram til Gud!» Slik var Jesu sinnelag. Derfor led han en rettferdig for urettferdige. 1. Pet. 3, 18. Et slikt liv modnes fram i den som helliggjøres.

«Og hvor jeg går hen, dit vet I veien.» Joh. 14, 4. Det var veien til Faderens hus. Hvilken trøst under vandringen at vi kjenner veien til Faderens hus! «Vil noen komme etter meg, da må han fornekte seg selv og hver dag ta sitt kors opp og følge meg.» Luk. 9, 23. Dette er det bare Jesu disipler som gjør. Korset både skiller og forener mennnesker. Og de som forenes ved korset og er tro i å ta det opp daglig, de går den dag imøte da de skal rykkes opp, for alltid å være med Herren. Det gjelder derfor å skue fremover, være himmelvendte.

Vi kan ikke skille kjærligheten fra nidkjærheten. Nidkjærhetens ild må gå foran oss helt til siste slutt. 5. Mos. 9, 3. For den sanne kjærlighet er ikke den søtladne kjærlighet som lunkne mennesker roper på, men den kjærlighet som gjør ende på synden og som etterlater et velsignet dragsug etter seg. En kan gjennom et langt liv slite med det ene og det andre dersom en ikke slipper Guds nidkjærhet til i sitt liv. Ved Guds nidkjærhet skjer det i hast, det som ikke har lykkes på år og dag.

«Den må ikke slukne», står det om alterilden i 3. Mos. 6, 5-6. Derfor må vi stadig la det som vi får se av vårt selvliv, bli ildens bytte. Da vil også kjærlighetens flamme holdes brennende blant oss. Enda er det nådetid, «blåsebelgen» er enda i funksjon og er ikke som i Jer. 6, 29 «oppbrent av ilden». Ingen av oss behøver å bli «vraket sølv», v. 30. Vi kan, som det står i 1. Tess. 4, 1 «enn mere gjøre fremgang deri», nemlig i å vandre verdig for Herren, til velbehag i alt.

Vise seg som Guds tjenere

I Rom. 7 utleverer Paulus seg selv, han går ned for å utlegge veien til herligheten nøyere for oss. «Så finner jeg da den lov for meg …» sier han i vers 21. «Jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske.» V. 22. En kan leve et prektig «menighetsliv», men det store spørsmål er hva vårt innvortes menneske har lyst til. Paulus’ lyst var f.eks. i alt å vise seg som Guds tjener. 2. Kor. 6, 4. Og gjennom alt lød det i hans indre: «Jeg elendige menneske!» Han tjente Guds lov med sitt sinn, f.eks. «ved renhet, ved skjønnsomhet, ved langmodighet, ved godhet, ved den Hellige Ånd, ved uskrømtet kjærlighet.» V. 6. Men i alt var han seg bevisst: «Jeg elendige menneske!» Et slikt sinnelag bevarer oss i ydmykhet. Tenk, hvor mye vi kan finne her av den annen lov i lemmene. F.eks. i forholdet til barn og unge, som kanskje ikke alltid er så lette å ha med å gjøre. Guds Ånd har her mye å si oss. Vi skal jo få del i den godhet som driver andre til omvendelse! Rom. 2, 4. Da blir ens tjeneste samlende, en plukker ikke ut noen spesielle, men kan møte alle med godhet og varme.

Etter at Paulus i romerbrevet så tydelig har utlagt veien, så uttrykker han sitt ønske «at I skal være vise til det gode og rene for det onde.» Rom. 16, 19. Denne visdom til det gode får vi ikke uten «den aller største sinnsro og den aller største venten og lengten etter Guds lys i sakene», som broder J. O. Smith uttrykker det i et brev.

«For det skjer alt sammen for eders skyld», skriver Paulus i 2. Kor. 4, 15. Ja, dette er det edle tankeliv hos en som i sannhet er hvetekorn og viser seg som Guds tjener i forholdene.

«Vær gode mot hverandre!» Ef. 4, 32. En skulle nesten tro at dette var en overflødig formaning til en Guds menighet, men det er det aldeles ikke. Vær gode mot hverandre! I ekteskapet, i hjemmet og i menigheten.

Sann guddommelig nidkjærhet finner fram til det gode, velbehagelige og fullkomne. Jesus var såre nidkjær for Guds vilje og lys våken for Åndens røst. Han tok ikke ett skritt uten at det var i overensstemmelse med Ånden og Ordet. Hvordan er det med vår nød etter å finne fram til det gode og fullkomne i vår tjeneste? Hvor mange bønnerop om å få gjort sin tjeneste bedre? Her gjelder det å fylles med en nidkjær ånd. «Se, hvor nidkjær jeg er for Herren!» sa Jehu. 2. Kong. 10, 16. Gud hadde talt til Elias, og Jehu var nidkjær for å gjennomføre det som Gud hadde talt til profeten.

I alt det gode vi gjør, må vi ha den erkjennelsen: «Så finner jeg da den lov for meg, jeg som vil gjøre det gode, at det onde ligger meg for hånden.» Og noe av det som aller mest ligger en for hånden, det er å søke ære eller ta ære av mennesker. Her lurer farer og ødeleggende krefter for den som vil tjene Herren. Og er man ikke våken, så forstår en ikke selv at slike krefter er i bevegelse. Her gjelder det å elske rettferd og hate urett. Hebr. 1, 9. Det er rettferdig å ære Gud og himmelskrikende urett selv å ta ære. Selv Paulus måtte ha en torn i kjødet til hjelp for å holde seg ydmyk. Det første møte med nåden gjør at en skammer seg, en gir Gud æren og akter sine brødre store. Det gjelder å forbli i denne stilling.

Herrens seere

«For Jesu vitnesbyrd er profetordets ånd.» Åp. 19, 10. Vi er kalt til å være «seere i Guds ord», leve i Jesu vitnesbyrd og profet-ordets ånd. Jesu vitnesbyrd er et vitnesbyrd om død. Død for synden, levende for Gud. «Og jeg så himmelen åpnet.» V. 11. Det er herlig å leve med en åpen himmel. Herrens befalinger er rette, de gleder hjertet og opplyser øynene. Salme 19, 9.

Det er seere i menigheten. Det er seerne som kan redde menigheten. Paulus hadde mer opplyste øyne enn efeser-menigheten og ba for den at de også måtte få se det som han så. Hvor sørgelig det er når en ikke kan glede seg når Guds ord forklares for en og himlen åpnes. Menighetsengelen i Laodikea var nok en prektig mann, men sløvhetens ånd var kommet inn i hans hjerte. Med opplyste øyne kan vi gjøre Guds ord og menigheten store for våre barn, så deres hjerter har tillit og brenner når de hører brødrene.

«Fordi du sier: Jeg er rik og har overflod og fattes intet,…» heter det om Laodikea-engelen. Det er ikke sikkert han sa det med sin munn, men hans holdning overfor Guds ord fortalte at han hadde det slik. Når da en Guds seer kommer med Ord fra himmelen, så smiler man nok og nikker, men fortsetter akkurat som før. Ja, en kan til og med være så dåraktig at man sier, eller tenker, som presten Amasja sa til profeten Amos: «Gå din vei, du seer!» Amos 7, 12. Det er til ens egen skade å gå av veien for den som har et ord til en fra Herren.

«Da du var ringe i dine egne øyne, ble du hode for Israels stammer.» 1. Sam. 15, 17. Saul forble ikke i denne ringhet. Mange kan ha vært ringe i egne øyne og fått stor velsignelse fra Gud, men når Gud opphøyer dem, blir de store i egne øyne og mister sitt profetiske syn. Gud hater slik storhet.

Det er absolutt nødvendig for enhver av oss å bli forenet i den profetiske ånd med de brødre som en kan forstå i særlig grad har forbindelse med Gud. Mange kan være skarpe iakttagere, ha en skarp tunge og sette tingene på plass. Men en god, salvet tunge er mild og varmende. Vi skal ikke opptre som herrer, men som tjenere, slike som bare vil hjelpe og redde menneskesjeler.

Det er nødvendig å elske formaning. Det er lett å avfeie formaninger en får ved å si eller tenke: - Det er så mange misforståelser ute og går. - Nei, vi må legge øret til, gjerne la oss si, gjerne la oss innrette. Og kan vi ikke gå under vår neste, kan vi heller ikke være hans tjener. Alles tjener! Ikke bare en gruppes eller noen enkeltes tjener.

«Alt er nakent og bart for hans øyne som vi har å gjøre med.» Hebr. 4, 13. Og hans øyne farer over all jorden for at han med sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham. Støtte dem! Ikke straffe, anklage og fordømme dem. Det er trygt å vandre for hans åsyn, og å ha kun med hans øyne å gjøre.

Pantet på vår arv

Kjenne Herren. Kjenne kraften av hans oppstandelse. Kjenne samfunnet med ham i hans lidelser. Ja, hvordan kan det skje? Jo, «idet jeg blir gjort lik med ham i hans død.» Fil. 3, 10. Og anledningene i vårt daglige liv er mange. Men da må vi også benytte dem. Og alltid ha oppstandelsen for øye, hele fylden av guddommelig liv og herlighet, slik at vi ikke akter vårt liv et ord verdt.

«For jeg holder for at den nærværende tids lidelser ikke er å akte mot den herlighet som skal åpenbares på oss.» Rom. 8, 18. Vi bør spørre oss selv om vi virkelig har det slik. Er det virkelig slik at vi bare har dette ene ønske: Å se Gud! Uten helliggjørelse skal nemlig ingen se Herren. Alle som gjør motstand like til blodet i sin kamp mot synden, får en livskraft i sitt indre. Hebreerne manglet denne kraften, nettopp fordi de ikke hadde gjort motstand like til blodet. Hebr. 12, 4-5.

Når vi er kommet til levende tro på vår utvelgelse, at vi skal fremstilles hellige og ulastelige for hans åsyn, da glemmer vi ikke å gjøre motstand like til blodet. I Ef. 1, 13-14 leser vi om den Hellige Ånd, pantet på vår arv til eiendomsfolkets forløsning. Å eie dette pant er en kolossal trøst i livets forhold. Da drages vi mot det himmelske hjem. Ånden minner oss om vår utvelgelse. Men dersom vi er trege og har vårt sinn i det jordiske, da gjør vi den Hellige Ånd sorg. Da trekker den seg tilbake, og etter en tid mister en også Åndens minnelser, denne dragning mot Gud. Ånden er talsmannen, den minner oss, og da må vi tro på disse minnelser, for det har med vår helliggjørelse å gjøre.

Det er ikke et «fyrverkeri» som vi skal oppleve ved Ånden. Dersom vi lever og vandrer i Ånden, kommer vi til korset og korsets lidelser. Ånden er Jesu Kristi offerånd. Den gir fred selv i de vanskeligste forhold. Joh. 14, 25-27. Ved trengslene åpnes vårt indre øre, slik at vi kan høre mer av Åndens veiledning til vår helliggjørelse. Derfor gjelder det å være tro, så vi ikke mister pantet vårt. La oss være oss dette pant bevisst. Det er pantet på vår arv til eiendomsfolkets forløsning, hans herlighet til pris.

«… ikke at vi av oss selv duer …, men vår duelighet er av Gud.» 2. Kor. 3, 5. Ja, ved den Hellige Ånd kommer denne duelighet inn i vårt liv. Uten Ånden blir det kun et nederlagsliv. Ånden er kjent på veien like fram til Faderens trone. I 2. Tim. 3, 1-5 står det om slike som har gudfryktighets skinn, men fornekter dens kraft. Det er gudfryktighets kraft som kommer til oss ved Ånden. Og meningen er at denne kraften skal øke, ikke avta i våre liv. Ja, må denne kraften bare øke og øke i dette nye år, så ingen synker ned i likegyldighet, slapphet, treghet eller lunkenhet.

Må vi løfte våre hoder, vår forløsning stunder til!