Sigurd Bratlie, Minneskrift

SIGURD BRATLIE

Onsdag den 24. januar i år gikk vår høyt elskede og aktede bror Sigurd Bratlie hjem til Gud etter et langt og oppofrende liv i Herrens tjeneste. Begravelsen foregikk fra Brunstad Stevnested onsdag den 31. januar, der ca. 3300 venner var samlet, hvorav omkring en tredjedel kom fra utlandet. Bl. a. var en stor gruppe venner kommet fra USA og Canada. Pressefolk som var til stede, uttalte at det må ha vært en av Norges største begravelser.

Minnehøytideligheten

Br. Kåre J. Smith talte ved båren og uttrykte bl.a. hvor lett det var å tale ved en slik manns båre. Man kunne nærmest lese hvor en ville i Bibelen, og ville finne at det passet på br. Bratlie. Her er et utdrag fra hans tale:

Hebr. 13, 7-9: «Kom i hu eders veiledere, som har talt Guds ord til eder! gi akt på utgangen av deres ferd, og efterfølg så deres tro!» Br. Bratlie har i sannhet talt Guds ord til oss, ord han selv åpenbarte ved sitt liv, livets ord som vi kunne ta og føle på. Det var ord som hadde gjort ham selv lykkelig. Kristi herlighet strålte fram fra ham. Det var som en dyp, bred flod med en sterk understrøm av godhet. Denne strøm av godhet kunne man merke selv i de hårdeste stormer. Alltid hadde han et hjerte for menneskene, ja, for den mest forkomne. Han omvendte seg til Gud da han var ni år gammel og begynte tidlig å arbeide med menneskene. I en alder av femten år kom han til menigheten, og allerede da han var 25 år gammel kunne br. J. O. Smith sende ham til København som forstander for menigheten der.

Br. Bratlie har vært som et hvetekorn som legges i jorden. En frukt av hans liv og virke er bl.a. at menigheten i dag er som et kraftig tre med dype røtter, og alle stormer som er gått over dette tre, har bare bidratt til at røttene er blitt fastere og fastere forankret i broderkjærlighetens jordbunn. Ingen stormer kunne bringe br. Bratlie ut av godheten. Og det verk han har vært en så viktig medarbeider i, skal fullføres inntil Jesu Kristi dag! Det stanser ikke ved br. Bratlies bortgang. Hele hans liv og gjerning har vært å binde menigheten til Kristus.

Vi behøver ikke spørre som i Rom. 10, 6 flg.: «Hvem skal fare opp til himmelen - det vil si: for å hente Kristus ned -?» Nei, «Ordet er deg nær.» Br. Bratlie har talt ordet til oss og knyttet menigheten til hodet, som er Kristus. Dersom vi holder ordet fast i et vakkert og godt hjerte, da vil også vi bære frukt, likesom vi har sett vår kjære bror bære rikelig frukt til Guds ære.

Br. Bratlie var som en Paulus i vår tid. Det var en stor sorg for ham å legge merke til den lettferdige religiøse forkynnelse av nåden, en lettferdighet som nærmest gjør syndenes forlatelse til «syndenes tillatelse». Han fikk Bibelens lærdomsform fram så tydelig og klart, slik vi leser i Rom. 6, 17 flg. Hans apostelgjerning var som vi leser om Paulus: «for å virke troens lydighet blant alle hedningefolkene til hans navns ære.» Og troens lydighet fører til det vi leser i Rom. 6, 22: Frigjort fra synden! Et liv i Guds tjeneste! Frukt til helliggjørelse! Til utgang et evig liv! Dette er Guds evangelium til oss, og av dette var br. Bratlie mektig grepet og forkynte det til oss med stor begeistring.

Det var ikke talegaver som var br. Bratlies styrke, men at ordet, som han selv tok til seg, ble kjød i ham. Det ligger nær til for et menneske å søke å få ære ved sin gjerning. Dette var langt fra br. Bratlies hjerte. Han ble et eksempel ved at ordet ble kjød i ham. Og det er dette som er Kristi legeme på jord, menigheten: mennesker i hvem Jesu liv blir åpenbart i kjød. «Min mat er å gjøre hans vilje som har sendt meg, og å fullføre hans gjerning.» Joh. 4, 34. Mennesker som har slik mat å ete (gjøre Faderens vilje), har også mat å gi andre. Dette har vi tydelig sett i br. Bratlies liv og tjeneste. Alene kjærligheten gjør et menneske skikket til en slik tjeneste. Og hvor er ikke alle kjærlighetens egenskaper (1. Kor. 13) kommet til syne i vår brors liv! Tro, håp og kjærlighet er hovedsøylene i menigheten. Blir disse søyler borte, faller det hele ned i menneskebud og regler. Ved nåden og sannheten kommer kjærligheten fram. Måtte det levende eksempel vi har hatt i vår bror, fortsette å tale mektig til oss, slik at Guds ord, som han så rikelig ga oss, må bli oss til nytte i den grad det ble ham til nytte!

Under minnehøytideligheten i salen på Brunstad var det anledning for familie og lokalmenighet til å nedlegge kranser. At dette måtte begrenses forstår vi jo godt, for dersom kransenedleggelse som symbol for vennenes takknemlighet verden over skulle skje ubegrenset, - hvilket hav av blomster ville ikke det ha blitt!

Br. Bratlies sønn, Sigurd Johan, nedla en krans fra seg og sin hustru med henvisning til 1. Kor. 9, 23 og med et enkelt og altomfattende «Takk for alt!» Han sa at hans far, fra han var barn hadde prentet dette ordet inn i ham: «Men alt gjør jeg for evangeliets skyld, for at også jeg kan få del i det» og formant ham ved å si at dersom han gjorde dette, ville han få gode venner i livet og del i den himmelske arv. «Alt gjør jeg for evangeliets skyld.» Med dette sinnelag betjente han menneskene, hvem de enn var. - Og br. Sigurd Johan mintes en barndom i denne ånd, han mintes turer i skog og mark sammen med sin far og i de senere år begge sine foreldre da de helhjertet trådte inn i sin oppgave som besteforeldre, til glede for hele familien.

Br. Bratlies barnebarn nedla en krans med innskriften: Ordspr. 20, 7: «Den rettferdige vandrer i ustraffelighet, lykkelige er hans barn efter ham.» De mintes farfar nettopp som en lykkelig og rettferdig mann.

Br. David Myhre la ned en krans fra menigheten i Oslo, med henvisning til 1. Pet. 5, 2-4, hvor det bl.a. står at de eldste som er mønster for hjorden, vil få ærens uvisnelige krans. Br. Myhre hadde personlig i 75 år lært br. Bratlie å kjenne som en slik omsorgsfull hyrde.

2. Kor. 4, 10: «Alltid bærende Jesu død med oss i legemet, for at også Jesu liv skal åpenbares i vårt legeme.» Med disse ord, som br. Bratlie så trofast har forkynt og innprentet, ble det ved br. Karsten Helgeland nedlagt en krans fra menigheten i Stavanger, hvor br. Bratlie har bodd den senere tid.

Br. Kåre J. Smith nedla krans på vegne av familiene Kristian, Aksel J. og Helge Smith. «Oppreist med Kristus - satt i Himmelen.» Br. Kåre J. Smith understreket særlig det inderlige og gode forhold og det usvikelige broderskap og medarbeiderskap som var mellom br. Bratlie og br. Aksel J. Smith, der de hadde gjensidig dyp respekt for hverandres liv og tjeneste. Et eksempel på et oppreist liv i godhet og kjærlighet.

Kransepåleggelse med hilsen fra utenriksminister Bjørn Tore Godal var det også fra Utenriksdepartementet ved ekspedisjonssjef Bjarne Lindstrøm.

Br. Bratlie ble jo kjent av Utenriksdepartementets folk da han i 1978 sammen med flere kristne venner ble arrestert og fengslet i Irak. Dette kom også til uttrykk ved at tidligere utenriksminister og nåværende København-ambassadør Thorvald Stoltenberg og tidligere næringsminister Finn Kristensen var tilstede ved minnehøytideligheten på Brunstad. Likeså ved de blomster som ble lagt ned ved båren som hilsen fra Grete Frydenlund, enken etter daværende utenriksminister Knut Frydenlund og fra fru Yvonne Huslid i Bryssel, som reiste til Bagdad og der gjorde en utrolig innsats for å få br. Bratlie løslatt fra fengslet.

Under minnehøytideligheten ble br. Bratlies egne sanger sunget.

Bilen fra begravelsesbyrået som skulle bringe båren til Grefsen kirkegård i Oslo, stod parkert ved utkjørselen fra Brunstad. Br. Arild Tombre sa i sin tale der på plassen at det i denne stund passet å rope ut det som br. Bratlie roper ut i en av sine sanger og gjennom hele sitt liv og tjeneste: «Nu i troens fulle visshet skal vi kraftig rope ut: Det går an til Jesu likhet å forvandles ved hans bud!» Ja, dette rop må aldri forstumme iblant oss. Og denne tro må vi leve og tjene i. «Da nå Kristus har lidt i kjødet, så væbne og I eder med den samme tanke, at den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.» 1. Pet. 4, 1. Den samme tanke! Den som Kristus hadde! Dette var br. Bratlie grepet av og forkynte med stor begeistring og fullmakt, for han hadde også den samme tanke. Og hvilken kraft det vil være i menigheten når alle vi som lever videre har den samme tanke, samme sinn og samme troskap, som fører til samme seier over synden, ja, over døden. Det er i sannhet et liv på oppstandelsens grunn, selve oppstandelseslivet.

En av de siste ganger br. Bratlie stod på talerstolen på Brunstad, leste han med ettertrykk Jesu ord i Joh. 17. Han la oss særlig vers 4 på hjertet: «Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre.» Og nå har br. Bratlie fullbyrdet sitt løp og sin gjerning. Til Guds ære!

Da begravelsesbilen langsomt forlot Brunstad, stod over 3000 venner som i «giv akt» i dyp takknemlighet for alt det Gud fikk utrettet ved vår kjære eldstebror, hyrde og tilsynsmann gjennom så mange år.

Minnefesten

Til minnefesten i lokalet var det dekket til 1720 personer. Og de som ikke hadde plass ved bordene, fortrinnsvis de yngre under 35 år, tok plass i amfiet, hvor det også var servering. De eldstebrødre som vanligvis samles til brødresamværene på Torsteinslåtta, sang til å begynne med en sang som var diktet av br. Elihu Pedersen i anledning br. Sigurd Bratlies bortgang. Der heter det til slutt: «Lovsang stiger opp mot himlen fra et mektig lovsangskor. De fikk lys og liv på ferden ved din gjerning, kjære bror!»

Br. Bernt Stadven leste fra 1. Kor. 9, 23-27. «Alt for evangeliets skyld!» Og: «Jeg fekter ikke som en som slår i været.» Videre: «Jeg undertvinger mitt legeme og holder det i trelldom, for at ikke jeg som preker for andre, selv skal finnes uverdig.» Ja, i alt dette ser vi br. Bratlie. Det er ingen som med rette kan stå opp og si at br. Bratlie er funnet uverdig. Han har etterlatt seg velsignede fotspor i nøysomhet, selvfornektelse, troskap, i å finnes under vanærens dekke og trives der.

1. Pet. 5, 1-4. Her er det alvorlige formaninger til de eldste. Også i dette ser vi br. Bratlie. Det manglet ikke sverd i hans forkynnelse, men det var frihet i Ånden, vi følte aldri at han hersket over oss. Slike trofaste Herrens tjenere skal få ærens uvisnelige krans. Det er ikke nå vi skal ha ære. Ærens uvisnelige krans får den som i sin tjeneste har gitt æresyken i døden.

«Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus: å vitne om Guds nådes evangelium.» Ap. gj. 20, 24. Dette er midt i blinken. Disse to ting opptok også br. Bratlie helt og fullt: hans personlige løp i helliggjørelse og hans løp i Herrens tjeneste. Derfor var 1. Tim. 4, 16 et ekstra kjært ord for ham, et ord han også foreslo oppslått på veggen i lokalet på Ryen i Oslo: «Gi akt på deg selv og på læren, hold ved med det! for når du det gjør, da skal du frelse både deg selv og dem som hører deg.»

Br. Bratlie hadde et ekstra klart syn når det gjaldt religiøsitet og åndelig skjøgedom, og ikke minst med tanke på den oppvoksende slekt slo han et kraftig slag for å få utryddet sanger med utvannet religiøst innhold. Alt for evangeliets skyld. Og ungdommen samlet seg rundt ham. «Hvor åtselet er, der skal ørnene samles.»

Br. Stadven formante oss alle til å våkne kraftig opp for det løp våre brødre har stått i og den kamp de har ført og til å følge etter i fornedrelsen, dypere og dypere ned!

Br. Bratlies mangeårige medarbeider og medeldste iblant oss, br. Aksel J. Smith, var også tilstede under denne minnehøytid, tross skrøpelig helse. Han uttrykte sin store takknemlighet for all den herlighet som er fremkommet ved br. Bratlies tjeneste og formante til at alt hos oss og iblant oss må være helhjertet, sant og nytt, et nytt levnet, et nytt menneske. «Da vi jo vet dette at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli til intet, så vi ikke mer skal tjene synden.» Rom. 6, 6.

Kåre J. Smith: «Det er fattigdom i ånden som danner det bekkeleie der velsignelsens strømmer flyter. Dette er br. Bratlie et veldig eksempel på. Både fra talerstolen og på tomannshånd var br. Bratlies forkynnelse som en elv med krystallklart vann. Han hadde en egen evne til å spørre på en god og ærbødig måte. Og den sæd han har sådd i så manges hjerter, bærer nå frukt i mange land verden over. Det var hans hjertelag å gjøre det godt for menneskene. Derfor kunne han, når han besøkte et sted, leke med barna, hjelpe til med oppvasken osv. I Job 29, 13-25 leser vi en beskrivelse av et liv som også passer på br. Bratlie. De ringes sak tok han seg av. Hans tale var som vårregn på sæden. Hans åsyns lys kunne ingen formørke. Ja, virkelig har vi her fotspor vi kan vandre i!»

Sigurd Johan Bratlie: «Min far har aldri arbeidet med det mål for øye å få tilhengere. Søk aldri å bli noe i menneskers øyne, for det har ingen verdi, formante han. Han fortalte en gang at da han i en alder av 25 år betjente menigheten i København, hendte det at når han og vennene fra København kom til stevner i Norge, da samlet de danske venner seg gjerne rundt ham. Men jeg forstod at på den måten kunne jeg ikke bygge menigheten, sa han, og dermed sørget han for at en slik samling omkring ham opphørte. Det er menigheten, Kristi legeme, som skal oppbygges. Blir man selv et sentrum, da mister man kontakten med hodet, som er Kristus.

I Kol. 1, 22 flg. forteller Paulus at han er en tjener for evangeliet. Skal vi føre noen til det liv som ikke kan rystes, da må vi gi menneskene evangeliet. Far talte mye om Kol. 1, 9 flg. og la oss på hjertet at det ikke er nok å ha kunnskap om Guds vilje, men at vi måtte få del i all åndelig visdom og forstand. Her kommer barmhjertigheten inn, langmodigheten og alle Kristi dyder. Det var en sorg for ham når han merket at noen begynte å herske ved at de uten å vise Kristi dyder ville få «Guds vilje gjennomført i forsamlingen». Ja, la oss legge oss Kol. 1, 9 flg. på hjertet! La oss vandre i de fotspor der kunnskapen om Guds vilje resulterer i gode gjerninger!»

Br. Sigurd J. Bratlies hustru Ingrid leste fra Salme 133 og uttrykte hvor liflig det har vært «at brødre også bor sammen», nemlig med tanke på den velsignelse som kom over hjemmet den tid hennes svigerfar bodde der. Hun hadde daglig opplevd den velsignede utstråling fra hans liv, daglig vært vitne til den store takknemlighet som kommer fra ringe tanker om seg selv, der man synes at alt som blir gjort for en, er for mye og for godt.

Minnefesten fortsatte med mange korte innlegg. Det måtte jo begrenses i tid og antall, for hadde alle fått tømme sitt hjerte og uttrykke sin takknemlighet, så hadde vi måttet ha mange dager til rådighet.

Br. Bratlie ble fra sin tidlige ungdom av et forbilde for de troende, slik som Timoteus ble formant til. Han var tro i det lille og ble derfor satt over mer. Han fulgte interessert med den enkelte. En broder opplevde under en reise med ham i 1992, altså da han var 87 år, hvorledes han kunne minne brødre om formaninger han hadde gitt dem for 15 - 17 år siden og at han takket dem hjertelig for at de hadde rettet seg etter formaningene.

En kjente ikke på noen avstand når en var sammen med ham, selv om en selv var en nybegynner. Han forstod hvilke offer som måtte til for den innbyrdes oppbyggelse. Og der hvor det var problemer, kom han og pekte på de offer som var nødvendig å gi for å komme til samfunn. Den veien viste han ved selv å gå inn i fornedrelsen. Han levde i en himmelsk atmosfære, men var samtidig så jordnær at han så den enkeltes små behov og strødde ut rundt seg.

Som forstander i Oslo menighet f.eks. opplevde vennene ham som en som skjøv de andre foran seg. Han var et mønster for hjorden. Og når det gjaldt avgjørelser i praktiske ting, som f.eks. utbyggingen av Brunstad stevnested, kunne han lytte til alt som ble sagt under drøftelsene, og da han selv tok til orde, da var det med et slikt klarsyn at det «fra Dan til Be’erseba» ingen tvil var om at en profet hadde talt. Det etterlater en kraftig formaning til oss alle om å søke et slikt åndelig klarsyn i livets forhold.

«Et legeme laget du for meg.» Dette var br. Bratlie begeistret for, og han har virkelig brukt sitt legeme på gudelig vis, ja, han har slitt det ut i Herrens tjeneste.

«Det er det samme hvor vanskelig det er på et sted, dersom en har mat å gi, så løses alle problemer.» Slik mintes en bror en formaning han en gang fikk av broder Bratlie. Og: «Når du blir irettesatt eller formant, da må du høre godt etter!»

En broder fra utlandet, som for mange år siden stod foran en viktig avgjørelse i sitt liv, fikk dengang et skriftsted: «Dette er ikke den rette vei ... følg meg, så skal jeg føre eder til den mann I leter etter.» 2. Kong. 6, 19. Da han seks år senere møtte br. Bratlie, forstod han: Her er denne mann!

Br. Bratlie talte med like stor begeistring i en stue der 3 - 4 personer var samlet, som på de store stevner på Brunstad. Til en ung bror som han oppmuntret til å reise ut med evangeliet, sa han: «Vi skal møtes sammen foran nådens trone hver dag.» Dette ga den unge bror mot.

Br. Stadven sa til slutt med tanke på alt vi har mottatt ved br. Bratlies liv og tjeneste: «Vi flytter ikke de gamle grenseskjell. Dem lar vi stå!»