Stevnereferat: Nyttår 1994/95

Nyttårsstevnet

«Det kan ei forklares, det må blott erfares», heter det i en gammel sang. Det passer det også godt å si om stevnet vi hadde på Brunstad i nyttårshelgen. Og lykkelige er alle som gjør samme erfaring som den tyske broder som sa i sitt vitnesbyrd: «Aldri har jeg sett så klart som nå at det bare er sammen med alle de hellige jeg kan fatte bredden, lengden, dybden og høyden i Kristi kjærlighet.»

Her er et utdrag fra møtene:

Peters eksempel

Gud gjør under, han er mektig til å frelse. Esek. 36, 24 flg. Her ser vi at når Gud utvelger (henter oss fra folkene), så er det for at vi skal renses og bli helt igjennom rene. Vi kan ikke be Gud om kraft til å gå fram på hans veier dersom vi ikke renser oss fra all urettferdighet. Mika 4, 1-2. Høyt hevet over alle høyder befinner Herrens menighet seg, høyt hevet over hykleri og løgn, og på denne høye og hellige grunn gjør Herren sin gjerning med den enkelte. Han fører dem inn til full seier over all synd.

Av Matt. 16 kap. får vi et godt innblikk i hvilken ypperlig livskvalitet det var i Peter. Han var rask til å svare og handle, og i begynnelsen var det ikke alltid visdom i det han sa og gjorde. Men det var ikke svik i hans ånd, han var nidkjær og helhjertet og foraktet alt som ikke var i overensstemmelse med Mesterens ord. «Herre! hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord», sa han ved en anledning. På denne åpenbarings ånd ville Jesus bygge sin menighet, og Peter ble betrodd nøklene til himlenes rike. Det var vel heller ingen av disiplene som Jesus irettesatte så skarpt som Peter, men Peter hadde inderlig kjærlighet til sannheten og søkte ikke menneskers ære. Derfor var han også den rette til å få nøklene. Ingen som hadde urett fore, kunne slippe forbi Peter. Det var også en veldig ånd over ham til helbredelse, men når vi leser hans brev, så ser vi at han ikke skriver noe om det. Han skriver derimot begeistret om Jesu fotspor, han som ikke gjorde synd, og om å lide i kjødet og bli ferdig med synden. Denne helhjertede, radikale apostel skrev også med all ønskelig tydelighet om hva en helhjertet og ekte omvendelse består i: «Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse.» 1. Pet. 2, 1. Ja, dette er sann omvendelse. Da blir det bare én tanke igjen: At Kristus må bli æret ved vårt liv! Vi kan ikke leve det nye liv med det gamle sinn som kretser om oss selv, vårt navn og vår ære. Man lever heller ikke det nye liv dersom man baktaler sine brødre. Med et rent sinn er man ikke misfornøyd med noen. Rikdommen av det indre liv med Kristus er da så stor at man er trøstet og vederkveget for evig.

Peter kunne la seg si. Det ser vi da han f.eks. ble irettesatt av Paulus. Vi må kunne la oss si dersom vi skal oppta i oss det samme liv som var i hjørnestenen og bli oppbygget til et åndelig hus, et hellig presteskap. V. 5. I dette hellige presteskap er det ikke plass for storaktighet, ingen storaktig ånd som trellbinder andre under menneskelige prinsipper og krav. La oss hate all storaktighet og stige ned til heltene, der åpenbarings ånd og ild råder. Ja, all menneskelig stivhet og storhet og styrke må knuses!

Knusningen

Vi leser i Es. 53, 10 om Jesus at det behaget Herren å knuse ham. Jesu hjerte var jo hellig og rent, men i det kjød han hadde iført seg for vår skyld, var det mye som skulle knuses. For han skulle se avkom, og Herrens vilje skulle ha fremgang ved hans hånd. Det er ved å knuses at vi kan få åndelig avkom og at Herrens vilje får fremgang ved oss. Det er veien til å bli fruktbar. Det er veien for den som vil være til størst mulig nytte og velsignelse for sine medmennesker. Her nytter det ikke med «virksomhet» og talegaver. En må la seg knuse.

«Rop med fryd, du ufruktbare», leser vi videre i Es. 54. De tørre, ufruktbare tider er forbi! Nå har vi funnet veien til fruktbarhet. Først fruktbarhet i eget liv. Dernest, når Kristi dyder mer og mer kommer til syne og herligheten begynner å stråle ut fra oss, da blir det fruktbarhet også rundt oss, i hjem og menighet. Ved at far og mor lar seg knuse, kommer denne åndelige fruktbarhet over familien. Ved at den enkelte bror og søster lar seg knuse, kommer den samme fruktbarhet over menigheten på hjemstedet. La oss følge denne «oppskrift», den eneste oppskrift til sann åndelig fruktbarhet: La seg knuse.

Paulus avlet menigheten i Korint ved evangeliet. 1. Kor. 4, 14 flg. Og vi leser jo tydelig hvorledes han lot seg knuse i forholdene, i liv og tjeneste. Derved ble han såre fruktbar, hans ord fikk kraft. Ja, må denne nåde komme rikelig over oss!

Drikker vi av den velsignede kilde i Guds ord, blir vi selv en kilde. Peter formaner til uskrømtet broderkjærlighet. Vi må bli nidkjære for å få utryddet all skrømt. Skrømtet er til hinder for å kunne elske hverandre inderlig av hjertet. 1. Pet. 1, 22. Det kan f.eks. skjule seg mye mistenksomhet i et menneskes «hjertelighet» overfor sin bror.

Det står mange ord i det gamle testamentet om nidkjærhet. Av alle disse ord om nidkjærhet var det ett ord disiplene ble minnet om da de opplevde hvordan Jesus renset tempelet: «Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg.» Joh. 2, 17. Det var noe ved Jesu person som gjorde at de kom på nettopp dette ord. De opplevde en knust manns nidkjærhet. Før sin omvendelse var Paulus nidkjær for sine fedres lærdommer og forfulgte og ødela Guds menighet. Gal. 1, 13-14. Men så fikk han sitt himmelske syn og ble nidkjær for dette med Guds nidkjærhet. Ap.gj. 22. Dermed kom det fram et liv som skapte samfunn omkring ham. Det at det blir samfunn ved ens liv og tjeneste, er bevis for at en er nidkjær med den nidkjærhet som fortærer en selv. Det er nemlig bare sammen med alle de hellige at vi kan fatte kjærlighetens sanne innhold. Ef. 3, 17-18. Og her er det ingen dypere frelse uten dypere selverkjennelse.

«Akt ikke Herrens tukt ringe.» Hebr. 12, 5. Nei, for dersom vi gjør det, vil vi forbli menneskelige og sjeliske helt til våre dagers ende.

Frukter som er omvendelsen verdig

I Ef. 5 leser vi om «djevelens listige angrep». Vi må være klar over at djevelen bruker list. I Kol. 2 leser vi om ydmykhet, selvvalgt dyrkelse og mishandling av legemet, som nok skulle ha til hensikt at kjødet skulle nedbrytes. Men enden på det var oppblåsthet og mettelse for kjødet. Her ser vi slangens list og slangens gift. Han kan f.eks. få erklærte motstandere av baktalelse til selv å baktale. Eller erklærte motstandere av anklage til selv å anklage. Han bruker list. Men Jesus viste seg som seierherre over alt dette på korset. Forbannelsens tre er det eneste sted hvor vi kan overvinne djevelens list.

Peter formaner i 1. Pet. 5 de eldste «som medeldste og vitne om Kristi lidelser, som den som og har del i den herlighet som skal åpenbares.» Peter hadde altså selv erfart Kristi lidelser i sitt liv. Dermed fikk han også del i herligheten. Dette var ikke en herlighet som han skuet i det fjerne, nei, han hadde allerede fått del i den. Det evangelium han forkynte, var til å ta og føle på i hans eget liv. Det er noe annet enn å ha en høy lærdomsform om Kristi lidelser og Kristi død uten at det stråler en herlighet fram fra ens liv. Kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal jo stråle fram fra oss. Kristi død fører jo til Kristi liv.

Timoteus ble sendt for å formane tessalonikerne om deres tro. 1. Tess. 3. Tro uten gjerninger er en død tro. En slik tro er ikke annet enn læresetninger og tomme fraser. Med en levende tro er vi grepet og begeistret når vi kommer i livets forhold. Tenk f.eks. å ha en levende tro på å være ulastelig i hellighet for vår Guds og Faders åsyn! V. 13. Ja, her trenger vi å formanes og atter formanes. Se 1. Tess. 5, 11-15. «Legg alltid vinn på det som godt er, mot hverandre og mot alle!» V. 15. Ja, dette liv er resultatet av Kristi død. Denne herlighet er resultat av Kristi lidelser. Disse frukter er omvendelsen verdig. Paulus ber Titus om å formane og atter formane, «idet du i alle måter ter deg selv som et forbilde i gode gjerninger.» Tit. 2.

Vi leser i 2. Tim. 4 om slike som vender øret bort fra sannheten og vender seg til eventyr. Ja, det gjør man når man omgås med sannheten som noe «de andre trenger å høre». «Men vær du edru i alle ting!» V. 5. Ja, da forstår man å anvende sannheten på seg selv. Da må jeg finne det i mitt eget liv som skal dødes ved Ånden. Da må jeg dø på forbannelsens tre. Den edrue har denne nød: Måtte det bli sannhet i meg, så det kan gjøre sin velsignede virkning på min familie og mine omgivelser ellers.

Kol. 3. Her ser vi at til slike som er oppreist med Kristus, lyder formaningen: Søk det som er der oppe! En skulle nesten tro at dette var en overflødig formaning til slike som er oppreist med Kristus. Men det ligger så nær, dette å søke det som er her nede. Vi ser av de følgende vers at livet med Kristus i Gud er et bevisst liv. Det går ikke an å bringe noe i Kristi død uten at en virkelig kjenner at en har fornedret seg selv. Da foregår virkelig den knusning som bringer fram Kristi vellukt. Ens liv og ens forhold til ens neste blir, som det står i v. 16: yndig. Når vi fornedrer oss selv, blir vi takknemlige for våre brødre, og det blir velsignet å møtes.

Av 1. Kor. 1, 26 flg. ser vi to tanker som ligger til grunn for utvelgelsen: 1) Gud utvalgte det som ingenting er, 2) for å gjøre det sterke til skamme. Gud er mektig vred på alt hovmot og all storaktighet, og denne nidkjærhets ild må også brenne i våre hjerter. Jesus oppsummerte det slik: «Det som er høyt i menneskers øyne, er en vederstyggelighet for Gud.» Et menneske som opphøyer seg, skal fornedres. Her er ingen unntak. «Og mennesket blir bøyet, og mannen ydmyket.» Es. 2, 9. Antikrists ånd, hovmotets ånd, ruinerer hjem og folk. La oss brenne av nidkjærhet mot denne drepende åndsmakt. Av Es. 2. kap. ser vi at Herren har satt en dag til dom over alt stolt og høyt og over alt opphøyet, så det blir ydmyket. Ja, vi leser her at hans vrede er så stor at den også går ut over saker og ting som det i seg selv ikke er noe galt med, men som beundres og dermed avleder oppmerksomheten fra Gud.

«Fårene ligger ham ikke på hjerte», står det i Joh. 10, 13 om leiesvennen. Nei, «jeget», egen ære, eget navn ligger en nok da på hjerte. Da blir en stående igjen ved Jesu gjenkomst, med forkynnelsen om korset, men likevel bedratt.

Guddommelig godhet og guddommelig trøst

Br. Aksel J. Smith, som br. Stadven sa med rette kunne kalles «godhetens apostel», formante igjen inderlig til godhet. Det var formaninger gitt ut fra en personlig fylde av godhet, fra en fylde av godhet i liv og lære. Hvilken herlighet i hjem og menighet der guddommelig godhet får råde, der f.eks. mann og hustru aldri veksler et ondt ord. Alle har vi behov for et større forråd av godhet enn det vi har i dag. Et godt menneske bærer fram gode ting av sitt gode forråd. Intet godt tre bærer dårlig frukt. Ja, ingen av oss kan til fulle utsi hvilken kraft og herlighet som ligger i godhet, den guddommelige godheten. 1. Tess. 5, 15 flg. Legg alltid vinn på det som godt er! Vær alltid glade! Be uavlatelig! Takk for alt! Hold fast på det gode! Avhold eder fra allslags ondt! Intet av dette dreier seg om noe «utenpåklint», men om godhet, glede, bønn osv. fra hjertets dyp.

2. Kor. 1, 3 flg. Gud er all trøsts Gud, og de som sørger, skal trøstes. En disippels sorg er ensbetydende med lengsel etter seier over synd. Og slike kan ikke trøstes på annen måte enn ved at de blir ferdig med synden. Da blir de trøstet, og da får de et budskap, og da kan de i sannhet selv trøste andre. Av v. 5 ser vi at det er når Kristi lidelser kommer rikelig over oss at også vår trøst blir rikelig. Å lide i kjødet er derfor ikke tungt. Det fører rett inn i trøstens rike, inn til lykke og fred.

Vi ser av Kol. 1, 28-29 og 2, 1 flg. hvilken stor strid apostelen hadde for å fremstille den enkelte fullkommen i Kristus, for at deres hjerter måtte bli trøstet, det vil si ferdig med synden, og knyttet sammen i kjærlighet. Ja, da kommer synden bort, gjerdets skillevegg blir revet ned, og vi smelter sammen i én ånd. Det nytter ikke med noen sammenknytting uten dette arbeid og denne strid og uten lidelse i kjød.

«Er det da noen trøst i Kristus ...» Fil. 2, 1. Ja! kan vi av hele hjertet svare. Kristus møter oss på det trinn vi står, og også vi bør komme enhver til hjelp som oppriktig vil ut av synden. Slike ønsker ikke å benytte menigheten som en sosial base for sosialt samkvem, men har nød over seg selv. De finner trøst i Kristus.

For slike, derimot som ikke søker hjelp til å komme ut fra synden, finnes det utallige andre plasser å gå der de kan finne trøst for sitt kjød så de kan fortsette å leve i synd.

Det er Kristi dyder som er det sentrale i menighetens forkynnelse. La oss stride for menigheten. La oss be for den og for dem som bærer ansvar. Og la oss i ydmykhet akte hverandre høyere enn oss selv. Man har ikke noe budskap, intet å innby til, dersom det eneste man er opptatt med, stort sett, er at det er dårlig med denne og hin av dem man er satt sammen med. Prester etter Melkisedeks vis tjener ifølge et uforgjengelig livs kraft. Hebr. 7, 14-17. Slike konkurrerer ikke med hverandre. De søker ikke nådegaver for å bli store ved dem. Kjærligheten er deres vei til nådegaver. På denne vei ble Melkisedek prest. Da dufter det seier av ens ånd, og man har intet krav til noe menneske. Slike kommer til disippelsukket: Jeg elendige menneske! F.eks. en far i sitt hjem: Jeg elendige far! Da finner man ofrene i sitt eget legeme og blir av Ånden drevet fremover til stadig mer herlighet.

«Nidkjærhet for ditt hus skal fortære meg.» Hvor dåraktig å være nidkjær på andre. Når jeg blir fortært, vil det kunne gå bedre med de andre. «De andre» er gjerne brødre og søstre som Gud har tatt seg av og som hellige brødre har arbeidet med i årevis. Da må jeg jo forstå at jeg må vandre i frykt. Det beste jeg kan gjøre for andre, er å dømme meg selv. Dersom jeg dømmer meg selv, får jeg noe å gi andre, og da kjenner de andre i sitt hjerte: Hør ham! Og når vi dømmer oss selv, er vi trygge i broderskapet. Når man ønsker at andre skal fortæres og dømmer dem, ja, da har man ikke funnet noen trygg bolig i broderskapet.

«Og hvem er det som kan gjøre eder ondt såfremt I legger vinn på det gode?» 1. Pet. 3, 13. Av dette fremgår det jo med stor tydelig at dersom man huser bitterhet mot personer som en mener har gjort en noe ondt, så har man ikke selv lagt vinn på det gode.

Veien nedad

Åp. 19, 1-3. Her leser vi om hallelujaropet over Babylons fall. Skal vi på hin dag være med å istemme dette Halleluja, må vi ha det slik i våre hjerter i dag at vi hater Antikrists hovmotsånd som har bortforklart nødvendigheten av å fornedre seg. Og så må vi selv elske å fornedre oss. Man kan nok ha en forståelse av hva skjøgedom er, men fører vi ikke en bevisst kamp i vårt personlig liv på dette område, så blir vi forført ved djevelens list.

«Den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» Matt. 23, 12. Vi må se det skrikende behov av å fornedre oss. Jesus advarer mot fariseerne. De satt på Mose stol, de likte å bli invitert og sitert og å ha et navn. De hatet ikke sitt eget liv. Jesus gjennomskuet dem. Han viser oss veien nedover. Sørg for at retningspilen viser nedover, da blir du ikke bedratt av Antikrists ånd. Det går av seg selv å fare opp, men å komme ned, det krever arbeid og nidkjærhet. Og det er ingen fare for å gå for dypt ned. Jo dypere ned vi kommer, desto mer velsignet blir det å leve. Det er samme vei, nemlig nedover, for den nyomvendte såvel som for den viderekomne. Dersom man midt i sin iver og nidkjærhet for sannheten ikke kjenner Åndens samfunn med sine brødre, hva bør man da gjøre? Finne veien nedover!

Ingen loviskhet i menigheten

«Kom ikke i hu de forrige ting, akt ikke på fortiden! Se, jeg gjør noe nytt, nå skal det spire fram.» Es. 43, 18-19. Har vi gjort opp vår sak med Gud og mennesker, skal vi ikke la fortiden plage oss. En levende tro på syndenes forlatelse, at alle våre synder er kastet i forglemmelsens hav, gjør slutt på all motløshet for all tid. Og så kan vi gå inn til seier og til helliggjørelse.

Vi tror på et indre liv, ikke på loviskhet. Dersom man ikke lever det skjulte liv med Kristus i Gud og likevel vil være ivrig for Gud, så ødelegger man seg selv og skaper et uhyggelig trykk over andre mennesker. Når vi leser alle årganger av «Skjulte Skatter» fra 1912 og til i dag, vil vi ikke finne mye omtale av ytre ting, ingen regler og forskrifter som trellbinder folk. Det er seier over synd det dreier seg om.

Enkelte kan utvikle seg til å bli rene spesialister på visse områder. F.eks. når det gjelder barneoppdragelse. Utad ønsker slike gjerne å skilte med en prektig familie, men i hjemmets hverdag tar man det kanskje ikke så nøye med i vrede å egge sine barn til vrede. Slike har ikke noe budskap å oppbygge menigheten med!

Paulus var full av visdom og full av glede. Han var ingen stram lærer som ga lover og regler for f.eks. barneoppdragelse. Det er simpelt å legge trykk på andre ved sin loviskhet. Vi kan ikke ved press få våre medmennesker inn på helliggjørelsens vei. I Gud er det dragende krefter. Det er en dragende kraft i kjærligheten, intet press og ingen tvang.

Herren bor hos den som er sønderknust og nedbøyet i ånden for å gjenopplive de nedbøyedes ånd og gjøre de sønderknustes hjerte levende. Es. 57, 15. Ja, når Gud bor i den sønderknuste, så kan ingen motløshets ånd bo der. Derfor kan den som er villig til å la seg knuse i dagliglivets forhold, være ved godt mot, lykkelig og glad. Se, dine fiender, Herre, forgår! leser vi i Salme 92, 10 flg. «Mitt øye ser med fryd på mine motstandere.» Altså kan vi se med fryd på de fiender vi oppdager i vårt kjød. De skal bli til intet. Vi kan stride og seire som villoksen, og bli overgytt med frisk olje. Ja, må det nye år bli rikt på frisk olje!