Stevnereferat: Sommer 1994

Sommerstevnet

Det syttende kapittel i Johannes’ evangelium kan meget passende stå som overskrift over årets sommerstevne på Brunstad. Den enhet som Jesus her ber om for sine disipler til alle tider, var i en overmåte stor grad til å ta og føle på. Br. Sigurd Bratlie, som vi igjen fikk ha iblant oss, leste dette kapittelet på første møte. Og br. Aksel J. Smith fortsatte med inderlige formaninger til å bli befestet i godhet og til å stå fast og urokkelig i Jesu Kristi broderskap. Brødrene Kåre J. Smith, Bernt Stadven og mange andre brødre fortsatte i samme spor:

«Jeg har herliggjort deg på jorden idet jeg har fullbyrdet den gjerning som du har gitt meg å gjøre.» Joh. 17, 4. Den gjerning Gud hadde gitt Jesus å gjøre, leser vi bl.a. om i Hebr. 2, 14-15. Ved døden skulle han gjøre den til intet som hadde dødens velde og utfri alle som av frykt for døden var i trelldom all sin livstid. Jesus kom med en ny død, døden over lyster og begjæringer, og dermed innvidde han en ny og levende vei til guddommelig natur.

I Luk. 10 leser vi om de 70 disipler som fant sin glede i sine nådegaver og i hva de maktet å utrette. Jesus så den fare de stod i og ba dem glede seg over at deres navn stod oppskrevet i himmelen. Så lovpriser han Faderen, som har åpenbart livets hemmeligheter for de umyndige og ikke for de vise og forstandige. «For et barn er oss født, en sønn er oss gitt, og herredømmet er på hans skulder.» Es. 9, 6. På umyndiges skuldre legger Gud herredømme, på slike som ikke strever for eget navn og ikke søker sitt eget. Slike står skulder til skulder i broderskapet. «Den som gjør seg liten som dette barn ...», sa Jesus. Det gis anledninger i livet der en kan «gjøre seg stor» eller «gjøre seg liten». Den som gjør seg liten, kan Gud gi åpenbaringer. Slike har en hyrdestav i sin hånd, - ingen herskerstav. Den som kan tåle å se at urett blir gjort mot en bror fordi det gagner ens eget navn, er en forfører, en falsk profet. Joh. 5, 39-40. Det går an å ransake Skriftene av en ærgjerrig lyst til å vite og forstå. Men hos Jesus er det liv, hos ham får man visdoms og åpenbarings Ånd. Da kommer hyrdestaven fram, og formaning blir gitt i kjærlighet. Den som ingen formaning gir, beviser sin mangel på omsorg og fedresinn. Der herskerstaven råder, blir det ingen sammensmeltning.

Ved den gjerning Gud ga Jesus å fullføre på jorden, ble synden fordømt i kjødet. Dermed ble Faderen herliggjort. Og det er ved at synden blir fordømt i vårt kjød at vi kan herliggjøre Kristus. Skal dette skje, må vi skue inn i frihetens fullkomne lov og holde ved med det. Jak. 1, 25. Vi kommer ikke fram på helliggjørelsens vei ved å søke å skue inn i eller grave i synde-legemet. Nei, da graver vi oss ned i forsakthet og mørke. Det er Herrens lov vi skal grunne på og skue inn i. Det er det profetiske ord som opplyser vårt mørke. Det er ikke inn i syndens og Satans dybder vi skal skue, men i de dybder som opplyser oss. Da blir Herrens lover skrevet i vårt hjerte og i vårt sinn. «For jeg har lyst til Guds lov etter mitt innvortes menneske.» Rom. 7, 22. Det er dette som er utgangspunktet for den videre utvikling. Da blir «det elendige menneske» (v. 24) åpenbart for oss ved det profetiske ord, og vi får anledning til å bringe det i Kristi død.

Engelen for menigheten i Efesus hadde kommet bort fra førstekjærligheten. Det er i førstekjærligheten man går til angrep på synden i kjødet. Han hadde dermed ikke fullbyrdet den gjerning han var satt til å utføre, på tross av alt annet prisverdig ved hans tjeneste. En må regne med at han fant lite å dømme seg selv for.

I Rom. 8 nevner Paulus en rekke forskjellige livsforhold og sier at intet «skal kunne skille oss fra Guds kjærlighet i Kristus Jesus, vår Herre.» Førstekjærlighet i praksis er å gi sitt liv for sine brødre. Da blir man ikke så lett opptatt med omtale av andre, heller ikke vrir man til det ugjenkjennelige det andre brødre har sagt. Og man holder seg heller ikke til den ene eller til den andre i broderskapet.

Åndens åpenbaringer gis kun i et «vakkert og godt hjerte og bærer frukt i tålmodighet». Luk. 8. I slike hjerter skriver Gud sine lover. Alle stener, all hardhet i hjertets jordbunn må renses vekk. Vakre og gode hjerter smelter sammen i et ubrytelig brodersamfunn! Mellom hellige brødre som lærer å gå under hverandre, «blir det ikke så mye gnisning som det man kan få plass til på spissen av en synål», slik br. Aslaksen en gang uttrykte det for å beskrive det forholdet som var mellom han, br. Sigurd Bratlie og br. Aksel J. Smith. Slike kjemper for Sion, skjønnhetens krone. Alle oppriktige skal kjenne seg trygge innenfor Jerusalems murer. «For jeg vet at i meg, det er i mitt kjød, bor intet godt.» Rom. 7, 18. Når dette blir en åpenbaring for oss, slutter vi å forvente noe fra oss selv. Dette åpner for Guds åpenbaring og lys i vårt liv. Det er utallige grunner til å ha ringe tanker om seg selv. Paulus anså seg selv som den ringeste av alle hellige, og da Gud ville få fram hemmeligheten vedrørende Kristi legeme, menigheten, da brukte han nettopp en som hadde et slik syn på seg selv!

Ikke uten å lide i kjødet

«For det er nå tiden da dommen skal begynne med Guds hus, men begynner det med oss ...» 1. Pet. 4, 17. Dette skriver jo Peter til mange, men for den enkelte av oss bør det jo lyde: - Begynner med meg! Begynner med meg! - Det gir trygghet å være i slike personers nærhet. Det er trygghet å være i slike personers nærhet i hvem Jesu død er virksom. Slike taler fordi de tror (2. Kor. 4, 12 flg.), ikke fordi de f.eks. har sett seg lei på noe. Ja, de taler fordi de har tro for dem de taler til. Likesom Paulus, som hadde den forvissning at Gud skulle oppvekke han og hans medarbeidere og stille dem fram sammen med korintierne. Korintierne syntes nok de kunne klare seg uten Paulus, men Paulus ønsket ikke å være uten dem. Ja, disse som gir akt på seg selv og på læren, skaper trygghet i menigheten. Ikke trygghet for kjød, men for hver oppriktig sjel. For de skal frelse både seg selv og dem som hører dem.

Da den oppstandne Frelser opplot Skriftene for de to disipler på veien til Emmaus, brente deres hjerter i dem. Luk. 24. Jesus lot dem her få skue inn i det viktigste i hans gjerning, hemmeligheten til all herlighet: «Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Han ga dem Ordet, og Ordet ble dem til hjelp. Slik må også vi gi menneskene og hverandre Ordet, og det på en slik måte at Ordet blir levende. Vi og vårt navn kan gjerne glemmes.

Når vi skal leve Ordet, da kommer vi nødvendigvis i mange slags forhold der Ordet skal gjøre sin gjerning med oss. Dette skjer gjennom lidelse, slik som Jesus forklarte de to Emmaus-vandrere: «Måtte ikke Messias lide dette ...» Gjennom lidelse til herlighet! De som trofaste lider seg igjennom til herlighet, gir ikke seg selv skussmål, roser seg ikke av sine «bragder». Nei, Herren gir dem sitt skussmål, at de holder prøve, og da er menneskers skussmål uinteressant for dem. 2. Kor. 10, 17-18. Det er denne vei Ordet viser oss. På denne vei gjelder det ikke å komme fort unna her og fort unna der, nei, Gud kommer oss til hjelp med råds og styrkes Ånd for at vi kan gå veien. Den går gjennom lidelse til herlighet. En kommer ikke til helliggjørelse ved en kvelds velsignelse, men ved troens lydighet når Guds Ånd bringer dom over kjødet. «Og dette er dommen, at lyset er kommet til verden.» Joh. 3, 19. Ordet i sin fulle skarphet er sann utfrielse for den som har en disippels sinnelag. «La broderkjærligheten bli ved!» Hebr. 13, 1. Dette er vårt alles ansvar. Å fremheve den ene bror på en annen brors bekostning hører ikke med til broderkjærligheten. Det har fra apostlenes dager og inntil i dag vært slik at de forskjellige lemmer på Kristi legeme har hatt forskjellige tjenester. Der hvor denne forskjell finnes, vil Satan søke å sette inn en kile. Det skal ikke lykkes ham!

«For hver den seg selv opphøyer, skal fornedres, og den seg selv fornedrer, skal opphøyes.» Luk. 14, 11. Dette skjer først og fremst i tankelivet, og her er det ingen grenser for hvor dypt vi kan gå. Paulus vitner og sier at Guds nåde mot ham ikke hadde vært forgjeves. 1. Kor. 15, 10. Dette viser at han fornedret seg i stadig økende grad. Hadde han begynt å opphøye seg, hadde nåden blitt forgjeves. Veien går i fornedrelsen. Veien er én, men avveiene er mange. Hvorledes kan vi holde vår sti ren? Jo, ved å holde oss etter Herrens ord. Salme 119, 9. La oss holde uryggelig fast ved den ene ånd og den ene vei. Skal vi i sannhet lære Kristus å kjenne, må vi følge ham i fornedrelsen. Forførelsen begynner når en begynner å spare sitt liv og unndra seg Kristi lidelser.

«Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet.» 1. Pet. 1, 22. F.eks. i lydighet mot den sannhet at vi skjønner stykkevis og taler profetisk stykkevis, hvilket nødvendigvis innebærer at vi trenger de stykker de andre kommer med.

De dårlige jomfruer var fornøyd med å få bort syndens utslag, mens de kloke arbeidet videre og fant fram til skyldofferet hos seg selv.

«Hver etter sin del», står det i 1. Kor. 12 om Kristi legemes lemmer. Hva er vår del? Jo, at synden blir fordømt i eget kjød. Hvor velsignet når man er tro her, hver etter sin del. Dermed er all avind og kritikk utelukket. Men viker vi tilbake fra Guds nåde, kommer vi over på den jordbunn der de bitre røtter vokser.

Når brødre som selv står i vekkelsens ånd og ild retter venneflokken inn etter Guds ords «blylodd», da vekkes en lyst til å rette seg etter de formaninger som blir gitt. Vil man imidlertid «rette inn» uten selv å stå i personlig vekkelse, blir ens tjeneste «uspiselig».

«For disse ting kommer Guds vrede over vantroens barn», står det i Kol. 3. Dette står spesielt i forbindelse med utukt og all urenhet på det kjønnslige område. Jesu tale om dette i Matt. 5, 27-30 er tindrende klar. Hemmeligheten til full seier på dette område ligger i det avgjorte sinn. Det vil si at når en kommer til fristelsens stund, så er det på forhånd avgjort: Ikke tale om å synde - verken i tanker, blikk, ord eller gjerning. Her gjelder det å stå i troens gode kampånd, så full hvile kan inntre på dette så viktige område.

Hyrdestaven

«Og Ånden og bruden sier: Kom!» Åp. 22, 17. Ja, de innbyr til den største herlighet som finnes. «Se, jeg kommer snart, og min lønn er med meg, til å gi enhver igjen etter som hans gjerning er.» V. 12. Da vil det gå rettferdig for seg. - Ja, la oss ha dette himmelske «Kom!» i oss. Vi må selv bli et «Kom!» Alle herskerstaver må nedlegges, og hyrdestaven må fram. Herskerstaven slår man med, mens hyrdestaven gir trygghet.

«Jeg er den gode hyrde, den gode hyrde setter sitt liv til for fårene.» Joh. 10, 11. Leiesvennen eier ikke fårene, fårene ligger ham ikke på hjerte. Jesus eier fårene, for han ga sitt liv for dem. Han bortførte fanger og ga menneskene gaver. Ef. 4, 8. Ved døden over alt som bodde i menneskenaturen utfridde han fanger, han løste dem ut fra synden og kunne dermed gi dem som gaver til menigheten, til å utføre en velsignet hyrdetjeneste.

Paulus skriver om ti tusen læremestre. Hos dem kommer herskerstaven fort fram. Fedrene bruker hyrdestaven. De er et «Kom!». I Norge ble kristendommen i sin tid innført ved vold og makt. Menigheten kan naturligvis ikke bygges på den måten. Jesus viser oss den rette vei i Matt. 20, 25 flg. Fyrstene hersker og bruker makt. Men den gode hyrde tjener og gir sitt liv «til en løsepenge for mange». Den som i sannhet har avlet barn i Kristus, har «betalt» noe for sine brødre. Slike går foran, de går veien nedover og bærer og løfter menigheten.

Makt, rikdom, visdom, styrke, ære, pris og velsignelse var Lammet verdig til. For det lot seg slakte. Åp. 5, 12. Alle som følger i Lammets spor, lar seg slakte. Paulus plantet, Apollos vannet, og fordi de var intet i egne øyne, var de fullkomment ett. 1. Kor. 3, 6-8. Der nede, hvor vi er «intet», der blir vi til ett. Når vi kommer i forhold hvor vi må fornedre oss for samfunnets skyld, da er en stor nåde kommet over oss. Viker vi der tilbake, vil en bitter rot vokse opp og volde mén. Hebr. 12, 15. «Den hele Skrift er innblest av Gud og nyttig ...» 2. Tim. 3, 16. Alt som er «innblest» av oss selv, er ikke nyttig til noe som helst. Den som går i døden med alt sitt eget, blir i broderskapet oppslukt i det hele, og det oppstår et velsignet dragsug til etterfølgelse i alt han sier og gjør. Han virker samlende. Hans tale er samlende, han virker i en samlende ånd og rekker en samlende hånd. «Hvor åtselet er, der skal ørnene samles.» Vi ser av dette at der Kristi død er virksom, der blir det mat for vennene. Døden har en samlende virkning. En sann hyrde vet at hjorden har rett til en god og nærende beitemark. «Vi arbeider med på eders glede», sier Paulus. Dette er en hyrdes gjerning. «Men vi har denne skatt i lerkar.» 2. Kor. 4, 7. Hos de brødre som i sannhet har Guds ord, merker man ikke noe mannens styrke. Er en ikke en tjener i ånd og sannhet, kommer mannens styrke, «herremannen», fram.

Kamp i åndeverdenen

Av Ef. 6, 12 ser vi at det er en kamp å føre i åndeverdenen, slik at når en kommer til slagmarken, så er kampen allerede vunnet. Tenk, hvilken kamp vi kan stride i våre bønner. For mennesker som Jesus har gitt sitt hjerteblod. Her må vi være villige til å lide, likesom Kristus led for å føre oss fram til Gud. 1. Pet. 3, 18.

«Er det da hos ham en engel, en tolk ...» Job 33, 23-26. Ja, hvilken velsignet tjeneste! Slike kjemper for sine brødre, mens andre gjør som det står i Salme 50, 20: «Du sitter og taler imot din bror, du baktaler din mors sønn.» Med slike ting tar Gud det nøye, uten å gjøre forskjell på folk. David sier derimot i Salme 101, 2: «Jeg vil vandre i mitt hjertes uskyld i mitt hus.» Ja, da blir det ingen baktalelse. Salme 101 kan vi gjerne kalle Davids regjeringskonsept. Vi ser her hans oppriktighet og hvordan han hatet oppblåsthet og stolthet. Han var også veldig nøye med hva slags folk han omga seg med: «Det skal ikke i mitt hus bo noen som farer med svik.» Da ble det trygge forhold. La oss ta det nøye i våre hus. De som i sine hjem gjør de gudfryktige store, de gjør sine barn den aller beste tjeneste.

«For den som vil elske livet og se gode dager, han holde sin tunge fra ondt ...» 1. Pet. 3, 10. En korsfestet tunge må til. Ikke minst må kvinnene ta dette til hjerte og pryde seg med en stille og saktmodig ånd, som er kostelig for Gud. 1. Pet. 3, 3-4. Ja, er det ikke for å tekkes Gud at vi skal være ivrige? Også i vekkelsen har enkelte vanskelig for å styre tungen og går f.eks. freidig til gudfryktige brødre for å stille dem til regnskap for deres taler. Slike er ikke velbehagelige for Gud. Det er det gamle menneske i ny forkledning. Kvinner med en stille og saktmodig ånd har en salvet tunge og kan lære de unge kvinner å elske sine menn og sine barn, og være sindige, rene, huslige, lydige mot sine egne menn, for at Guds ord ikke skal bli spottet! Titus 2.

«For dersom en er ordets hører og ikke dets gjører, da ligner han en mann som ser på sitt naturlige åsyn i et speil: han så på seg selv og gikk bort, og glemte straks hvordan han så ut.» Jak. 1, 23-24. Under Ordets skarpe forkynnelse får vi se vårt naturlige menneske, f.eks. det naturlige menneskes forståelse av kjærlighet, gudsfrykt, nidkjærhet, osv. Når vi har fått sett det, så må vi ta opp et arbeid på vår frelse, ellers dårer vi oss selv.

Det er Guds Ord som er nyttig til lærdom, overbevisning, rettledning og opptuktelse i rettferdighet. Vi kan ikke bygge menigheten med «siste nytt». Det var atenerne på Areopagus-høyden som drev med slikt. Heller ikke kan kloke tankebygninger tjene til menighetens oppbyggelse.

Hjelp

Med utgangspunkt i at han på grunn av legemlig skrøpelighet fikk en broders håndsrekning på vei fram til talerstolen, ga br. Aksel J. Smith uttrykk for hvor godt det er å få hjelp. Den som tror han ikke trenger hjelp på noe område, er dåraktig og bedrar seg selv. Når en bare lar seg hjelpe, kan en oppnå de største herligheter. «Og han drog meg opp av fordervelsens grav, av det dype dynd, og han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste.» Salme 40, 3. Lykkelig er hver den som er dratt opp av det skitne dynd. Baktalelse f.eks. er et skittent dynd, en fordervelsens grav. «En gang har Gud talt, ja to ganger har jeg hørt det, at styrke hører Gud til.» Salme 62, 12. Gjentatte ganger må Gud tale. Så vanskelig er det for et menneske å høre og å lyde. Men salige er de som hører hans røst og får satt sine føtter på klippegrunn. De kommer til en klippefast enhet som ingen og intet skal kunne ødelegge.

«Men for meg har det lite å si å dømmes av eder.» 1. Kor. 4, 3. Når vår kjærlighet til Kristus er sann og ekte, da elsker vi å hjelpes, da tar vi Guds dom over oss, da erkjenner vi gjerne at vi har tatt feil, om så er tilfelle. Ja, da har vi frimodighet på dommens dag, blir ikke motløse, og det har lite å si for oss hva andre sier om oss.

Når man hører om «herskerstaven», da går kanskje tankene lett til personer som man selv synes man er blitt behersket av. Mon det ikke er klokere å spørre som disiplene ved påskemåltidet: - Det er da vel ikke meg? - Da skal vi selv finne noe å rense oss fra. Ja, hører vi med en disippels øre f.eks. under et stevne som på Brunstad i sommer, så vil lydighetsområdet i vårt liv bli betraktelig utvidet.

«Vi som er sterke, er skyldige til å bære de svakes skrøpeligheter.» Rom. 15, 1. Det er lett å forestille seg de svake som slike som bare er «tafatte». Men det kan like gjerne dreie seg om ivrige sjeler som på visse områder har noe de ikke riktig har funnet ut av enda, slik at de ikke alltid forstår å akte sine medbrødre som de skal. Her har vi jo rikelig anledning til å være gode hyrder for hverandre, til å bære, vise omsorg og langmodighet.

Hebr. 12, 1: «... avlegge alt som tynger, og synden som henger så fast ved oss.» F.eks. gamle syndevaner, snakkesalighet, lettvint og lettferdig omtale av andre. Røttene må til livs, begjæret må dødes.

En kan tenke om seg selv at en får adskillige åpenbaringer, men dersom den åpenbaring mangler at en trenger hjelp, da er det nok spørsmål om det er Åndens åpenbaringer en har fått. Og det er ikke ydmykhet selv å ville bestemme hvor hjelpen skal komme fra.

Det står om Jesus at han ikke truet når han led, men overlot det til ham som dømmer rettferdig. Dette er overmåte viktig å ta til hjerte. For når vi står i et forhold som medfører lidelse, fordi vi blir fristet, da er ikke vi i stand til å dømme rettferdig. Derfor må vi overlate det til han som kan dømme rettferdig.

Det er når livets Ånds lover blir levende for oss at vi finner det som skal bringes i Kristi død. Derfor, salig er den som har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt. Salme 1. Da vandrer man ikke i ugudeliges råd. En kan lett komme til å vandre i ugudeliges råd dersom man lytter til klager, eller enda farligere, anklager. Det kan være rykter og «opplysninger» som kanskje er gått fra den ene til den andre og blitt forvrengt til det ugjenkjennelige. Da kan en lett komme til å stå på synderes vei og sitte i spotteres sete. Spott kan ligge nærmere enn en tenker. «Overengelen Mikael vågde dog ikke å uttale en spottende dom.» Judas 9. «Ikke å spotte noen.» Tit. 3, 2. Det er farlig å ringeakte sin neste, da håner man hans skaper.

De to Emmaus-vandrernes hjerte brente da Jesus opplot Skriftene for dem. Slik er det når det er omsorgen for menneskene som driver Ordet fram. Da kommer Jesu Kristi mildhet fram også når man må formane eller irettesette, det kommer salvelse over tjenesten. Derfor må våre tanker være festet i Gud og ikke i «sinnets tomhet». Fordi manges sinn og tanker ikke har feste i Ordet, blir de lett oppbrakte i livets forhold og blander seg i andres saker. Velsignet har den det som lar det profetiske ord opplyse sitt mørke. Om det da i forskjellige forhold kjennes som en ikke vet verken ut eller inn, så kommer Ordet og angir retningen. Det er ved de ord vi får fra himmelen at vi kan stride troens gode strid, og da blir en i stand til, av kjærlighet til menneskene, å hjelpe dem med det Ord en selv er blitt hjulpet ved.

«Og så mange som går fram etter denne rettesnor, fred og miskunn være over dem og over Guds Israel!» Gal. 6, 16.