1. Kor. 10, 33-34

For ikke å være til anstøt strebet han etter å tekkes alle de andre lemmene på Kristi legeme, og til en viss grad også andre personer. På svensk står det: Vær som jeg, jeg føyer meg etter alle! Det eneste man ikke kan føye seg etter er åpenbar synd, det å gjøre synd. Dette betyr i praksis at man kan gå med på det som er ufullkomment for å unngå strid og uenighet. Det siste er jo fullkomment forkastelig, og av kolossalt mye større betydning enn hva som helst av det som er ufullkomment.

Kjærligheten og ydmykheten og langmodigheten og at man holder ut i lidelsene, gjør at man kan bevare åndens enhet i fredens bånd. Man kan jo ikke fremtvinge vekst og fremgang hos andre. Her passer også ordet. Ingen er jeg gått for nær. Vi må omgås alle slik at de kjenner seg fri og elsket og anerkjent, så de kan trives, og derved vokse en sunn vekst, eller forbli iblant oss inntil det kan bli slik.

Den såre store apostel ydmyket seg blant korintierne, og formaner oss til å etterfølge ham også just i dette. Fredsommelighet og fullkommenhet og åndens samfunn er svært mye mer verd enn alt det man kan bli uenig om i forskjellige situasjoner.

Når det står at de yngre skal underordne seg under de eldre, og disse ikke har fått nåde til å gjøre dette, da gjelder jo neste setning - nettopp for å bevare fredsommeligheten og enheten - og I alle skal ikle eder ydmykhet mot hverandre, slik at da den eldre føyer seg etter de som er yngre. Det er Peters ord. Og Paulus sier et annet sted: akte hverandre høyere enn eder selv. Dette er noe fenomenalt noe, som Paulus var kommet til! Man bør gjøre hva som helst - unntatt å synde - for å bevare ett samfunn og den enhet som Jesus ba om i Joh. 17! Intet krav til noen, bare elske, tjene og gi, og være ettergivende, gjerne la seg si, for slik er Guds visdom. Jak. 3, 17. Det motsatte er altså dårskap! Gud fri oss ganske og aldeles fra alt slikt noe!