Stevnereferat: Nyttår 1993/94

Nyttårsstevnet

«Men ut av Juda tusen en liten skare kom», synger J.O. Smith i en av sine sanger (HV 195). At denne lille skare, som han gledet seg så over, er blitt til tusener, er det tydelig å se når vi har stevner. Nyttårsstevnet i år var meget kort, men kort eller langt, vennene kommer gjerne de lange veier, enten det er fra de forskjellige land i Europa eller andre kontinenter. Aldri har det vært så mange på et nyttårsstevne som denne gangen. Og om stevnet var kort, ble det dog usedvanlig kraftig.

Vi hadde fremdeles den nåde å ha brødrene Sigurd Bratlie og Aksel J. Smith iblant oss, tross deres legemers skrøpelighet. Deres legemer, som i så mange år er blitt fremstilt i en oppofrende tjeneste for Gud, brytes nå ned. Men som br. Aksel J. Smith sa: «Vi har en bolig evig hos Gud. Tenk, å ha i eie noe som er evig bestående!» - Ja, la oss alle følge etter!

Her er et utdrag fra stevnet:

Den første kjærlighet

Hos. 2, 19-20. Her leser vi om en trolovelse i rettferdighet og rett, i miskunnhet og barmhjertighet og trofasthet. Slik er trolovelsen mellom Kristus og menigheten. Men hvor godt når også en forlovelse mellom en ung mann og en ung kvinne er av samme slag. - Fremfor alt er det hver enkelt bror og søster som skal forenes med Kristus i gudsfrykt og renhet. Nå lever vi i våre trolovelsesdager og skal gjøre oss rede til å møte vår himmelske brudgom. «Lydighetsskaren samles en dag», synger vi i HV 368. Bruden skal være brudgommen verdig: «Den som ikke tar sitt kors opp og følger meg, er meg ikke verd.» Matt. 10, 37-39.

I Rom. 6, 6 skriver Paulus til slike som «vet dette at vårt gamle menneske ble korsfestet med ham for at syndelegemet skulle bli til intet». Ikke alle vet dette. Men når vi vet det, ja, da må vi være nidkjære og leve i dyp selverkjennelse når den iboende synd (syndelegemet) ved forhold og situasjoner kommer for vår bevissthet. Syndelegemet skal jo bli til intet. «... dersom I døder legemets gjerninger ved Ånden, da skal I leve.» Rom. 8, 13. Men hvor mange er i den grad våkne? Det er bare de som lever i den første kjærlighet, den som den prektige forstander for menigheten i Efesus hadde forlatt! Åp. 2. For bare de elsker å høre brudgommens røst, han som leder oss til sannheten om oss selv. Efesus-engelen var en mann som hadde tjent Gud og bestått mange prøver i livet, men den brennende kjærlighet til Jesus avtok hos ham, og kjærligheten til den gjerning han var satt til å gjøre, øket. I den tilstand hører man ikke lenger den røsten som forteller oss sannheten om oss selv, og det kan gå forferdelig ille.

Når man attrår noe annet enn å bli frelst og likedannet med Kristi bilde, har man falt ut av den første kjærlighet. Den enfoldige troskap mot Kristus består i å tjene ham fordi man elsker ham. Den som lever i den første kjærlighet, er lykkelig og har en veldig indre kraft, han har gitt alle sine tanker til Kristus. Herren står ved hans side, og han ser klart fordi han ser alt ovenifra. Faller en ut av den første kjærlighet, mister en synet for hva en selv har å rense seg fra, og en begynner å få syn for de andre og deres utilstrekkelighet og mangler.

Korintierne hadde mottatt Åndens dåp, men de var dog barn, ja, menneskelige og kjødelige. Likevel oppførte de seg som herrer! Slik går det når en slutter å fornedre seg. Da blir man «herre» i stedet for tjener.

Vi ser av 2. Kor. 11, 2-3 hvilket mål Paulus hadde for menigheten: fremstille en ren jomfru for Kristus. Og Rom. 6, 6: for at syndelegemet skulle bli til intet. Men Paulus fryktet for at den enkeltes tanker skulle forderves og vendes bort fra den enfoldige troskap mot Kristus. Det er nok av krefter både i og utenfor et menneske som vil forderve tankene. Er en ikke tro her, så blir det lett både et tåket syn og en tåket dom, en ser ikke lenger klart og begynner å felle dom over andre, en blir forført ved djevelens list. Ja, litt etter litt åpner en seg for en annen ånd og et annet «evangelium». Se 2. Kor. 11, 4. Her må det først og fremst utvises troskap i tankelivet. Ikke tillate noe blanding, noe urent, noe som ikke fører til gudsfrykt. Her trenges en skikkelig «oppfyring» til troskap i tankelivet. Og alle lærdommer som fører ut i delthet og skjøgedom, må vi sky som pesten.

Menigheten renses nå ved vannbadet i det ord som er skarpere enn noe tveegget sverd, «for at han selv kunne fremstille menigheten for seg i herlighet, uten plett eller rynke eller noe sådant, men at den kunne være hellig og ulastelig.» Ef. 5, 25-27.

I menigheten må vi alle drikke av denne ene ånd. Når alle, både barn, unge og fedre i Kristus drikker av samme ånd, hvilket velsignet broderskap opplever vi ikke da! Men hvis f.eks. en som er eldre av år og burde ha vært blant fedrene i Kristus, ikke selv er tro i å dømme seg selv i forholdene, hvorledes kan en slik styrke de unge som står i kampen? Vår oppgave som menighet er at Guds mangfoldige visdom ved den skal bli kunngjort for maktene og myndighetene i himmelen. Ef. 3, 9 flg. Blant korintierne fantes det ikke én vis mann, tross alle nådegaver. Da var det ikke mye å kunngjøre for maktene og myndighetene. Tenk, Guds mangfoldige visdom skal komme til syne ved menigheten! Ett legeme, én Ånd, ett håp ... én, én, én og ett, ett, ett! Ja, her kommer virkelig enfoldet fram!

Mirjam og Aron våget å tale ille om den Guds mann Moses. Spedalskhet ble følgen. Og spedalskhet smitter. En må holde seg langt vekk fra alle som forsøker å få en kile inn i broderskapet. Mange har mer sans for snusfornuft enn for ånd. Også taushet kan skjule en mengde snusfornuft og hovmot og kritiske tanker i hopetall.

Da Gud bød Moses å føre Israels folk ut fra Egypten, sa Moses: «Hvem er jeg?» Dette var så velbehagelig for Gud at han svarte: «Sannelig, jeg vil være med deg.» Men slipper en inn en hovmotsånd, så kommer en på villspor. «Vokt eder at I ikke må finnes stridende mot Gud», sa Gamaliel til det høye råd. Ja, la oss vandre varlig i menigheten, så ingen av oss på noen måte og i noe område må finnes stridende mot Gud. Litt oppblåsthet, litt utålmodighet og fremfusenhet er nok til å ødelegge enheten for lange tider. Derfor må vi vandre i frykt og kjærlighet. Når vi har et hellig hat til synden, vil vår frelse gå fram som et brennende bluss. Es. 62, 1.

Broderskapets år

Det bør vekke oss til stort alvor når vi leser det vitnesbyrd Paulus måtte gi mange av dem som stod ham nær: de søker alle sitt eget, ikke det som hører Kristus til. Når Jesus skal hente sin brud, vil han jo ikke hente noen som ikke søker det som hører ham til. Brudeskaren består ikke av noen Timoteus’er her og der og forøvrig av slike som søker sitt eget. Nei, bare av «Timoteus’er». Han fikk det vitnesbyrd at han hadde oppriktig omsorg! Han søkte ikke sitt eget! Hans troskap i dette var blitt stilt på prøve mangfoldige ganger, og han beviste gang på gang at han ikke søkte sitt eget. «Hans prøvede troskap kjenner I.» Fil. 2, 19-22. Ja, må vi alle bli likesinnet (v. 20), få det sinn vi leser om i hele kap. 2, fornedrelsessinnet, tjenersinnet. Hvorledes kan omsorgen fylle vårt hjerte dersom vårt sinn ikke står til å tjene? Fyrstene hersker. Stormennene bruker makt. «Så skal det ikke være blant eder.» Matt. 20, 25-28. Som tjener og trell er man i sannhet stor. Dette var jo Mesterens sinn: tjene og gi sitt liv! Ja, la oss bli likesinnet med Mesteren, og likesinnet med Paulus og Timoteus. Må 1994 være broderskapets år, hvor vi tjener hverandre i oppriktig, ublandet omsorg.

«Rens eders sjeler i lydighet mot sannheten til uskrømtet broderkjærlighet, og elsk hverandre inderlig av hjertet.» 1. Pet. 1, 22. Det må inderlig kjærlighet til for å bygge menigheten. Denne inderlig broderkjærlighet må være ledestjernen vår like til opprykkelsens dag. Der hvor uskrømtet broderkjærlighet råder, står stjernen i senit. Broderkjærligheten utvirker at man renser seg. Og med dypere renselse kommer inderligere broderkjærlighet. Der hvor brødre bor sammen, har Herren satt velsignelsen, liv inntil evig tid. Så den som vil ha liv, må inn der. Velsignelsen har sitt sete der hvor man renser seg.

«Men har I besk avind og trettesyke i eders hjerter, ...» Jak. 3, 14. Det står ikke her noe om at man tretter. Det er nok å ha trettesyke i sitt hjerte. Med den slags «visdom» kommer en ingen vei i Jesu Kristi broderskap.

Når den Hellige Ånd kommer inn i et menneske, går den øyeblikkelig til angrep på kjødet. Ånden angriper alle innbilte høyder, alt skrømt, og resultatet blir ekthet over hele linjen. Ekte, uskrømtet broderskap.