Stevnereferat: Sommer 1993

Sommerstevnet

Ja, hva skal vi vel si om et slikt stevne som det vi opplevde på Brunstad i sommer? Salme 85, 11 ble rikelig oppfylt: “Nåde og sannhet skal møte hverandre, rettferd og fred kysse hverandre.” Og som det står i den norske bibelutgave i forordet til Salme 133: - David priser den broderlige enhet og den velsignelse den medfører for menigheten. -

Før stevnet fant det sted et usedvanlig velsignet brødresamvær på Torsteinslåtta, og en av brødrene sammenfattet det som der skjedde i en sang, der det bl.a. heter:

“Når slaget er vunnet
og fienden slått
i kraft av Guds evige Ånd.
Vi priser vår Gud
for den fred vi har fått
ved brødre med sverd i sin hånd.”

Og den sammensmeltende og velsignede ånd som var til stede på dette brødresamværet, hadde sine herlige ringvirkninger på Brunstad-stevnet og vil fortsatt få det i menigheten i land etter land verden rundt. En broder sa det slik: - På dette stevnet er det blitt lagt en retning for resten av mitt liv og min tjeneste. -

- Det anbefales å lese dette utdrag fra stevnet med stor aktpågivenhet:

Stig opp her

Åp. 4. “Se, det var en dør åpnet i himmelen.” Og Johannes hørte en røst som sa: “Stig opp her, og jeg vil vise deg det som skal skje heretter.” Ja, vi må stige opp for å få kjennskap til guddommelig liv og guddommelig enhet. Opp, høyt hevet over baktalelse, hykleri og løgn, opp fra mismot, bekymring og avind. Opp til den åpne dør, opp til seier og sammensmeltning og samfunn, der hvor godheten seirer. Ja, godheten er det som seirer og gir samfunn og enhet. Dette opplever vi i særlig grad i menigheten i disse dager. En sammensveiset broderflokk står fram, sammensveiset i ett håp og i én ånd. Renhet er et ufravikelig krav om en vil være med i denne oppbyggelsen. Ingen må bruke friheten til ondskaps skjul.

En Guds tjener har intet annet motiv enn å hjelpe menneskene ut fra synden. “For løftet hører eder til og eders barn og alle dem som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til.” Ap.gj. 2, 39 flg. Vi må tro på denne nådens utvelgelse for vår egen del. Og også når det gjelder våre medbrødre og medsøstre. Da forstår vi alt så mye bedre. “Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet.” V. 42. Vi må holde fast ved ordet om korset og ved lærdommene om samfunnet. En vil gjerne være ivrig og nidkjær for Gud, men tar en ikke lærdommene om samfunnet alvorlig, så bærer det galt avsted.

Ingen må bygge noe rundt seg selv. Og en kan bringe seg selv og andre i stor ulykke og komme utenfor broderskapets lover dersom en uten videre, etter å ha mottatt den Hellige Ånd, tror seg i stand til å bedømme ånder med den største letthet. Man er kanskje til og med en nybegynner og gir seg dog av med å bedømme nærmest alt og alle. - Nei, det må ydmykhet til. Åndens attrå er liv og fred. Åndens gjerning fører til liv og fred og samfunn.

Ser man at “muren” er lav noe sted, at fienden lett kan trenge inn gjennom en bror eller søster, må en straks være der med sin bønn, formaning og hjelp. Gud søker etter slike som vil stille seg i gapet. Og når en bror oppriktig omvender seg fra sin villfarelse, må en bygge opp en trosmur og ikke begynne å tvile på hans omvendelse. I Ef. 4, 1-3 leser vi om all ydmykhet og saktmodighet og langmodighet, “så I tåler hverandre i kjærlighet”. Da blir det slutt på alle lettvinte løsninger, der en ganske enkelt avskriver folk. Da legger man vinn på å bevare Åndens enhet i fredens sambånd, da kjemper man for hver eneste bror.

“I er vårt brev, innskrevet i våre hjerter.” 2. Kor. 3, 2. Det var mye som manglet i korintermenigheten, og heller ikke hadde de stor forståelse for hvem Paulus var. Men de var alle innskrevet i Paulus’ hjerte, der stod deres navn oppskrevet, og ikke én var utelukket. Dette er fedresinn og hyrdetjeneste. Alt i menigheten blir fremdrevet ved godhet og kjærlighet. “Gi oss rum!” skriver Paulus. Ja, med et slikt hyrdesinn som han hadde, kunne han trygt be om rum. “Be til Gud i hjertets enfold, be om fedresinn. Bli en hyrde nu i sjel og sinn. Bring dem inn! Bring dem nu i folden inn!” H.V. 135.

“Hva ser du, Jeremias?” Jeremias så en stav av det våkne tre. Ja, ser du broderskapet som vokser fram? De rene av hjertet skal se Gud. De ser ikke feil og mangler hos de andre, nei, de ser Gud og de ser broderskapet. Har en noe urent i sitt hjerte, så åpnes ikke denne dør i himmelen. Da famler man om i mørke, og anklage og avind får innpass.

“Jag etter fred med alle og etter helliggjørelse, for uten helliggjørelse skal ingen se Herren.” Hebr. 12, 14. Hver som har et rent hjerte, står i helliggjørelsen og går på veien inn i helligdommen. På denne veien heter det stadig: “Kors, død og grav for alle de ting som fra kjødet nå vil komme fram!” H.V. 182.

I Dom. 7 leser vi om byggbrødet som kom rullende mot fiendens leir. Enhver som vil være med i dette seirende “byggbrød”, må la seg knuse.

Når ens tjeneste i menigheten kun er en reaksjon på de andres tjeneste, da blir det ingen oppbyggelse. Jesus kom ovenfra, han var ikke av jorden og talte ikke av jorden, talte ikke på grunnlag av det hans naturlige øyne så og hans naturlige ører hørte. Nei, han vitnet det han hadde sett og hørt hos Faderen. Joh. 3, 31-32. La oss lære av Mesteren å gjøre likedan.

“Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved min Ånd, sier Herren ... Han skal føre toppstenen fram under høye rop: Nåde, nåde være med den!” Sak. 4. Det er en overveldende stor nåde over hver den som vil. Alle som ydmyker seg, omvender seg og fornedrer seg, får nåde, og enhver som har hyrdesinn, kan være med i dette ropet: Nåde, nåde! Slike går ikke til verks i mannens styrke. Styrke hører Gud til.

Enkelte ivrige sjeler lager kanskje i sin iver i tjenesten partier både her og der. Men når bare de som har ansvar, forstår å være ydmyke og bevare enheten, vil alt komme i rette skikk. Og om noen angripes, la oss være deres forsvarer. Moses stilte seg i gapet for Israels folk. Og om Jesus stor det: “Straffen lå på ham, for at vi skulle ha fred.” I Åp. 15 leser vi om Moses’ og Lammets sang. Begge har stilt seg i gapet, “for at vi skulle ha fred.” - Og alle menneskelige innstillinger til hverandre, alle gamle tankebaner, la oss i Guds kjærlighet legge dem tilside og åpne våre øyne for de veldige dimensjoner i gudslivet, der hovedsaken er menneskenes frelse.

Jesu Kristi broderskap

Ved omskjærelsen i Gilgal ble “skammen fra Egypten” veltet av Israels folk. Noe av denne “skammen fra Egypten” består i å interessere seg for og ha samfunn i det negative, i kritiske tanker og bemerkninger. Denne skammen må alle nå få veltet av seg! La oss tale vel om hverandre og velsigne hverandre. Når man er omskåret på hjertet fra alle forbindelseslinjer til kjødet, kan Gud åpenbare sitt ord for en.

Jesus kom til verden for å vitne for sannheten. La oss være vitner! Snakkernes tid er forbi. Ord er ikke hovedsaken. Enten vi får besøk eller går på besøk, - la oss være vitner!

Når hjertet er rent, faller det lett å se sin bror i øynene og si det som oppbygger. Jo mer vi blir renset og tvettet og prøvd (Dan. 12), vil vi kjenne at gleden over hver bror tiltar. Og når Gud gir en bror nåde, så la oss ikke dra det i tvil. Når man i broderskapet kjenner seg avhengig av de andre, er det ikke vanskelig å takke Gud for dem. 2. Tess. 2, 13. Gud behandler oss ikke etter noe fortjenesteprinsipp. Heller ikke vi må gjøre det i vårt forhold til vår bror. Dette er ekte broderskap: “Den ene hjelper den andre, og til sin bror sier han: Vær frimodig!” Es. 41,6.

“Vær ikke lunkne i eders iver, vær brennende i ånden, tjen Herren!” Rom. 12, 11. La oss legge merke til sammenhengen denne formaningen står i: “Vær ømhjertede mot hverandre i broderkjærlighet, kappes om å hedre hverandre!” Ja, la oss være ivrige og brennende i broderkjærlighet og i å hedre hverandre! Vekkelsen bringer helliggjørelse. Da blir en fattig i seg selv og får se de andre store. Da får en syn for det verk Gud gjør og har gjort i ens medbrødre og medsøstre. “For øvrig, brødre, alt som er sant, alt som er ære verdt ... gi akt på det!” Fil. 4, 8. Man gir akt på det gode hos den man har omsorg for.

“Enhver av oss være sin neste til behag, til hans gagn, til oppbyggelse!” Rom. 15, 2. Dette er vår sak fra nå av! En mektig troens ånd råder i menigheten, en sammensmeltningens ånd. En fylde av godhet, ømhet og omsorg skal nå bygge opp, og alt som ødelegger og river ned, må vi hate som pesten. Vi skal stå som én blokk mot alle Satans anslag. Og ingen som av hjertet vil være innenfor, skal stå utenfor. Kjærligheten gjemmer ikke på det onde, den har ingen skjulte gjemmesteder for slikt, ingen “skuff”, ingen “lomme”.

I Jer. 29, 11 får vi se inn i Guds “tankeliv”. “For jeg vet de tanker jeg tenker om eder, sier Herren, fredstanker og ikke tanker til ulykke, å gi eder fremtid og håp.” Her ser vi hva det er å tenke guddommelig. Tanker til fred og fremgang. Tanker til velsignelse over vår brors liv og tjeneste. Uten å tenke slik, får vi ingen vekst selv. - Broderskap må elskes fram.

Fyll vårt hjerte ...

“Fyll vårt hjerte med barmhjertighet.” H.V. 261. Jesus gir oss et enestående eksempel på barmhjertighet bl.a. i hans behandling av kvinnen som var grepet i hor. Joh. 8. “I elskede! har Gud elsket oss så, da er og vi skyldige å elske hverandre.” 1. Joh. 4, 11. Vår neste - og ofte er det vår motsetning etter naturen - har behov for vår kjærlighet.

Ved en anledning sa David til Saul: “Hvorfor hører du på folk som sier: David søker din ulykke?” David var ren, men i Sauls hjerte lå det noe urent, og det gjorde at han lånte øre til løgn. Slik er det og i dag. Urenhet i hjertet gjør at en hører på folk som farer med løgn.

“Dette er mitt bud at I skal elske hverandre, likesom jeg har elsket eder.” Joh. 15, 12. Man kan gjøre mye godt mot menneskene uten å komme til dette å elske likesom han har elsket oss. Den store hindringen heter: vårt selvliv. Der ligger stoltheten og hovmodet. Men nå skal dette liv settes til for våre brødre!

I Fil. 2, 1 ser vi at trøst, kjærlighetens husvalelse, Åndens samfunn og medfølelse og barmhjertighet er tilstede i Kristus. Men nå skal det også komme fram i hver enkelt av oss! Vi skal salve, trøste og husvale våre brødre og søstre. “Varm nå hjerter, kjære broder. Varm dem nå med Kristi sinn.” H.V. 383.

“Den som ikke samler med meg, han spreder.” Matt. 12, 30. Hvordan er det med våre bemerkninger om dette og hint eller om denne og hin? Samler de? Eller kanskje spreder de? I Joh. 10 leser vi om den gode hyrde, som setter sitt liv til for fårene. Fårene ligger ham på hjerte. Leiesvennen har ikke fårene i sitt hjerte. Han er rask til å avskrive folk og ser ubekymret på at fårene jages fra hverandre. Ja, han setter fort og lettvint et ufordelaktig stempel på sine brødre. Br. J.O. Smith skriver i et stykke fra 1919: “Føl deg fram i frykts ånd før du bruker dine krefter, og vil du føre krig, da har du dobbelt grunn til å gjøre det.”

Når vi får skue dypere inn i Guds råd med oss, hans fredstanker, hans omsorg, da har dette en sønderknusende virkning på vår ånd.

I broderkjærligheten er det ingen fordommer, ingen forutfattede meninger. “... ta vare på dette uten fordom.” 1. Tim. 5, 21. I broderskapet har vi med Gud å gjøre, han som kan tenne håpets flamme for den mest elendige, dersom oppriktighet er tilstede. Paulus hadde et hjerte som rommet alle. “Ta imot ham, det er mitt eget hjerte”, skriver han til Filemon om Onesimus.

Knusning

“Det behaget Herren å knuse ham.” Es. 53. Alle Guds ord og formaninger er i stand til å knuse oss som mennesker. Og vi må knuses, for fra mennesket kommer intet godt. I broderskapet er det særlig anledning til å knuses. Og jo mer vi knuses, desto større får vi se broderskapet. - “Vi så hans herlighet,” skriver Johannes om Jesus. De så jo ikke knusningen, den foregikk i det skjulte. Men de fikk se den herligheten som da strålte fram fra ham: full av nåde og sannhet. Hvis det ikke foregår en knusning i vårt indre, kan vi ikke leve dette herlige liv. “Bli med her! Åndens sverd gjør av kjødet et offer av verd. Bli kun med, bli ei vred når din storhet i grus styrtes ned.” H.V. 362. Knusning betyr død, tilintetgjørelse. Og ved denne knusningen blir en i stand til å hjelpe andre.

Den som seirer blir til en støtte i Guds tempel, menigheten. Åp. 3, 12. En søyle står der døgnet rundt, ikke bare når menigheten kommer sammen, den er til å stole på både i det skjulte og i det åpenbare, i tanker, ord og gjerning. Og barna kan da med god grunn synge: “Hvor finnes det fred på jord? I menigheten. Hvor finnes det glede stor? I menigheten. Hvor finnes et samfunn skjønt? I menigheten. Og ingen blir der forsømt. I menigheten.” M.B. 94. Ja, må de alltid kunne synge dette av hjertet og i sannhet!

Som mennesker har vi tilbøyelighet til å gradere synden i “grovt og fint” og til å verdsette mennesker deretter. Men saken er at enhver som vil bli frelst, som vil renses fra den iboende synd, hører broderskapet til. I broderskapet råder én ånd. Det nytter ikke der å si: “Jeg er enig med den og den.” Nei, det er én ånd og én mening, og sjelen renses fra antipati og sympati. Her råder hyrdesinn og fedresinn. Ingen harde og brutale “lettvinte løsninger”, intet “over - og ut!” Den som har fedresinn, rommer alle i sitt hjerte. Både den som det hittil har gått dårlig med, men også den som det går godt med, for at det skal gå enda bedre med ham og dermed med hele menigheten.

“Lever du nå ei for andre, er du intet her på jord. Du kan lære, kreve, klandre, men kun kjærlighet gjør stor.” H.V. 269. “Dine øyne skal se Jerusalem som en trygg bolig.” Es. 33, 20. Alle som lar seg knuse, føler seg trygge i menigheten. I Høys. 2 leser vi: “nå er vinteren omme, ... blomstene kommer til syne i landet, sangens tid er inne.” Ja, dette gjør Herren i disse dager. Tenk, vinter og kulde borte for bestandig! Åndens sans er liv og fred, evig liv og evig fred. Vår egen menneskelige sans kan ikke frembringe noe av dette.

Den som kommer overgydt med frisk olje, gjør ikke møtet til en slagmark, nei, han kommer seirende fra sin egen slagmark i dagliglivet og kan i menigheten bidra til liv og fred. “Tjen, gi ditt liv for å styrke de andre! Tjen midt i fristelsens bitreste kval.” H.V. 343. Her er et godt eksempel på nidkjærhet på sin egen personlige slagmark: “Jeg forfølger mine fiender (æresyke, avind, storaktighet f.eks.) og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem.” Salme 18, 38.

“Da vi altså kjenner frykten for Herren, søker vi å vinne mennesker.” 2. Kor. 5, 11. Jesus vant menigheten med sitt eget blod. Hvor stort det er å kunne vinne f.eks. ektefelle, barn, brødre og søstre, ved å gi sitt liv for dem. Den som elsker først, vinner.

Nidkjær til gode gjerninger

Vekkelsens ånd fører til enhet og broderskap. Det ser vi tydelig for våre øyne. De som har tvilt på vekkelsens ånd, er blitt til skamme. Kristus renser seg selv et eiendomsfolk, nidkjært til gode gjerninger. Og uskrømtet broderkjærlighet kommer fram. 1. Pet. 1, 22. Ja, dette er det som skjer i disse dager. Og det skal fortsette, det skal bli større dimensjoner over det hele. Jo mer nidkjær en er, jo mer renselse, og desto mer inderlig broderkjærlighet!

1. Joh. 1, 7: Vandre i lyset og ha samfunn med hverandre. Å vandre i lyset innebærer at en døder f.eks. all avind, all mistanke, all motløshet osv. Da har man samfunn med hverandre. Da blir man ikke ensom. Men er en ikke tro i det skjulte, får en ikke oppleve sant broderskap.

Vingårdsmannen renser enhver gren som bærer frukt, han beskjærer og bruker kniven. Og alt i oss som “stenger for solen”, alt som står i veien for nytt liv, må renses bort. Den kommende generasjon må ved oss få hjelp og velsignelse. Unge og gamle blir forenet i Jesu Kristi ånd.

“Avsted, avsted! Dra ut derfra! Rør ikke ved noe urent! Dra ut derfra! Rens eder, I som bærer Herrens kar!” Es. 52, 11. Likesom det fordres 100% renhet i matkarene, må den som vil være Herrens tjener også være ren i hjertes innerste. Der må det være rent for tvil og vantro, avind og mistanke.

“For hvor din skatt er, der vil også ditt hjerte være.” Matt. 6, 21. Ja, hvor går våre tanker? De går dit hvor vår skatt er. Lykkelig enhver som gir sine tanker til Jesus, de har en skatt i himmelen. Så lenge en har sin skatt på jorden, hva det enn måtte være, da er det mye som skaper uro, mye som bekymrer en. Men den som søker Guds rike og hans rettferdighet, har ingen ting å bekymre seg for. En kan ikke leve noe rikere liv enn det skjulte liv med Kristus i Gud. Alt i den nye pakt har med det indre liv å gjøre. Da får vi en skatt i oss, og det ytre betyr ikke noe mer. Da kan ingen ytre forhold frarøve oss vår glede. Og penger og jordiske verdier er intet verd, dersom de ikke kan tjene kjærligheten.

Vi synger i en sang: “Det går an! Det går an! Å bli fylt med en nidkjærhets brann. Du og jeg - du og jeg, vi kan seire i alt på vår vei.” H.V. 334. Tenk, hvor velsignet når det lyder slik i hjertets dyp: du og jeg! Det er broderskap. - David kvad en klagesang over Saul og Jonatan og sa: “Din pryd, Israel, ligger ihjelslått på dine hauger.” Israel var i hans tanker, og når han tenkte på Saul og Jonatan, tenkte han på dem som Israels pryd. La oss ha respekt og ærefrykt for hverandre!

Paulus så fram til rettferdighetens krans, som Herren skulle gi ham og “alle som har elsket hans åpenbarelse”. 2. Tim. 4, 8. Elske hans åpenbarelse er betingelsen. Elske dette at Kristus blir åpenbart i kjød, åpenbart i oss. Elsker vi dette, vil vi ikke gå med knurr og klage inn i knusningen. Må storheten i vårt kall lyse for oss som aldri før: Frigjort fra synden, stå i Guds tjeneste, ha frukt til helliggjørelse, og til utgang et evig liv! Rom. 6, 22. Og det evige liv, det er Jesu liv, guddommelig natur.

Når vi har fått lys over sannheten, kan vi ha trang til å “Si sannheten for enhver pris”. Større kraft ligger det imidlertid i å være et hvetekorn som ligger i jorden og dør for å bære megen frukt. La din neste få tid. Gud virker på ham. Og forhold forandres. - Ja, la oss være med å velsigne den Gud velsigner, da kommer velsignelse også over vårt eget hode. Og all avind får sitt dødsstøt.

Br. Sigurd Bratlie leste og formante bl.a. ut fra 1. Peters brev. Vi ble formant til å prøve oss selv, om vi virkelig er i stand til å hjelpe menneskene fram til et slikt liv som vi leser om her. Og i kap. 3. ble det spesielt lagt vekt på v. 7: “... for at eders bønner ikke skal hindres”. Blir det noe vondt mellom mann og hustru, kommer det opp i tankene både det ene og det andre som hindrer bønn.

Og apostelen Paulus’ brev til Titus ble særlig lagt oss på hjerte. Vi får i disse kapitler virkelig i detaljer grei beskjed om hvordan vårt liv skal leves. Det er i sannhet den sunne lære. La oss lese disse kapitler på nytt og prøve oss selv, la Ånden tale til oss og arbeide med oss, så dette ord og alt Guds ord kan bli kjød i oss.