Stevnereferat: Påske 1993

Påskestevnet

Aldri har det vært samlet så mange venner til påskestevne på Brunstad som denne gang. Det passet i så måte godt å lese Ap.gj. 6, 7, som br. Aksel J. Smith begynte stevnet med, der det bl.a. står at tallet på disiplene økte sterkt.

Disippeløre og disippeltunge

Den første disippel vi leser om, er Jesus Kristus selv. I Es. 50, 4 står det at Gud ga ham en disippeltunge, så han kunne kvege den trette med sitt ord, og at han hørte som disipler hører. Han hørte godt etter, og Gud kunne legge verdifulle og livssalige ord på hans tunge. Det er stort behov for slike tunger i dag, tunger som kan kvege den trette og tale tro og mot i andre.

“Han vekker mitt øre hver morgen.” Helt fra dagens begynnelse var han lyttende, han var fattig i ånden. Derfor er det også det første han sier i bergprekenen: “Salige er de fattige i ånden.” Slik hadde han det som var den første disippel, og slik har alle hans etterfølgere det. Nettopp denne fattigdom i ånden åpner for store skattkammere.

“Kan I drikke den kalk jeg skal drikke?” spurte Jesus Sebedeus’ sønner. Matt. 20, 22. “Det kan vi”, svarte de. Ja, det er troens tale: - Det kan vi! - Kan vi få seier over all bevisst synd? Kan vi få del i Kristi lidelsessamfunn? Kan vi bli fullkomment til ett? Alle ekte Jesu disipler kan si: - Det kan vi! - Ved troens lydighet kan vi!

Når Kristi dyder finnes hos oss og får vokse, da er vi ikke ufruktbare i kunnskapen om Kristus. 2. Pet. 1, 8. Det går an å ha nådegaver og kunnskap som blir til hjelp for andre, uten at man for sin egen del forstår frelsen i Kristi legeme. En er kanskje til og med ganske nyfrelst og mener seg å ha nådegave til å bedømme ånder og gir seg kanskje i sitt overmot av med å ville bedømme mennesker som har vist troskap på korsets vei i mange år og baktaler og stempler trofaste sjeler som at de tilhører den åndelige skjøge. Nei, vil vi befeste vårt kall og vår utvelgelse som Kristi brud, må vi følge Jesus i hans fornedrelse. Vi leser tydelig om dette i Fil. 2.

I Matt. 20, 25 står det om slike som hersker og bruker makt. Det ligger ikke langt borte fra et menneske når anledningen er der. Men Jesus viser veien: - Tjene og gi sitt liv. - Ikke bare tjene, men i tjenesten også gi sitt liv. Det var en brennende nidkjærhet i Jesus for at dette skulle skje. I beretningen om Jesus som renser templet, ser vi den nidkjærhet som var i ham da han nedkjempet alt som bodde i kjødet. Og så lenge det er disipler på jorden, vil den samme nidkjærhet fullbyrde dom og død over alt som er stort i mennesker øyne, over all stolthet, æresyke og øyentjeneste.

En som har et disippeløre, hører ikke for å få tekster som passer på andre. “Jeg var ikke gjenstridig, jeg vek ikke tilbake.” Es. 50, 5. Det er når det går nedover i fornedrelsen at fristelsen melder seg til å vike tilbake. Men en disippel elsker formaning og blir hjulpet ved ordet. Den Guds mann Timoteus blir formant til å fly pengekjærhet. Han ringeaktet ikke apostelens formaning og tenkte ikke at formaningen angående pengekjærhet ikke var “åndelig” nok. “Se til at I ikke avviser ham som taler!” Hebr. 12, 25.

I Hebr. 12, 18 flg. leser vi om forskjellen på Sinai og Sion. Det er ild på de to fjell. Den nidkjærhet som ikke avføder omsorg for menneskene, er ikke fra Sion. Ved den nidkjærhets ild som brenner på Sion, blir man mindre og mindre i egne øyne, en fortæres selv. “Sinai’s ild” derimot fortærer andre, snart den ene og snart den andre.

I 2. Kor. 2, 4 ser vi med hvilken ild i hjertet Paulus kunne formane. Den var så stor at han skrev til menigheten med megen trengsel og angst i hjertet og under mange tårer. Ja, dette er ild som fortærer en selv. “… fulle av godhet, fylt med all kunnskap, i stand til også å formane hverandre.” Rom. 15, 14. Hvis ens formaninger ikke blir mottatt, bør en ta hardere i. I hva? Jo, i å dømme seg selv, så fylden av godhet kan bli større.

Profeten Esaias roper et ve over seg selv fordi han hadde urene lepper. Urenheten henger såre fast ved menneskenes lepper. Men om Job heter det: Under alt dette syndet Job ikke med sine lepper. Job 2, 10.

Rene hjerter og et godt forråd

Matt. 12, 35 flg. Et godt menneske bærer fram gode ting av sitt gode forråd. Det er kun på korsets vei, ved kamp og strid, vi kan tilegne oss et godt forråd. Er hjertet fullt av ondskap, f.eks. avind, så vil det flyte over, en vil “mumle” det fram en dag, ja, selv om en “hadde munnkurv”.

De rene av hjertet skal se Gud. Hjertet må være helt og rent, og bevares helt og rent. “Vandre den stund I har lyset.” Joh. 12, 35. Ja, når vi får lys over det som bor i vår natur, så la oss vandre i det lyset. Rene hjerter får lys, og rene, hele hjerter får mer lys. Da blir avind, motløshet, bekymring, æresyke osv. dødet i kjødet, og et forråd av godhet kommer i stedet. En kommer ikke da så fort til sine grenser, det blir strømmer av levende vann, en blir salvet og kan forkynne et godt budskap.

Det kraftigste bevis på ydmykhet er ikke at en står og gråter over sin elendighet, men at kraft og nåde kommer over en. La oss stå fast i kjærlighet, midt i Jesu Kristi broderskap, så vil vi bli salvet med gledens olje.

Dette med å søke sitt eget må være et meget alvorlig og vanskelig område, hvor vi må være nidkjære, siden Paulus i Fil. 2 sier at han kun hadde Timoteus som hadde oppriktig omsorg. Alle de andre søkte sitt eget. Kan vi finne noe her? Lønner det seg ikke å bruke all nidkjærhet på dette område? Dersom vi ikke har kjærlighet til sannheten på dette felt, blir dette bare et “tema” for oss, og sann forvandling uteblir. Det er sannheten som frigjør oss, også fra å søke vårt eget.

I Es. 50 leser vi hvordan vi får en disippeltunge som kan styrke de andre. “Min rygg bød jeg fram til dem som slo”. Det er ved troskap i alle livets forhold vi får et godt forråd å øse av. - I v. 8 står uttrykket: La oss stå fram sammen! Dette passer det godt å si om Jesu sanne disipler. De står fram sammen. Den ene disippel har øre for hva den andre disippel har å si. Disipler elsker å høre Herrens ord fra en annen disippels munn. Disipler arbeider for at det halte må bli helbredet (Hebr. 12, 13), de forkaster ikke den haltende. “Jag etter fred med alle.” V. 14. Men det kan vi ikke gjøre uten helliggjørelse. Derfor står det videre: “og etter helliggjørelse”.

“La oss holde uryggelig fast ved bekjennelsen av vårt håp.” Hebr. 10, 23. Håpet om å bli Mesteren lik må være levende i oss. Da taler vi om det med begeistring og begynner ikke å “sutre” så snart vi får se mer av vårt selvliv, som skal i døden. I Salme 18, 38 står det om å forfølge sine fiender og gjøre ende på dem. Dette er nidkjærhet i kampen mot synden: Forfølge fienden, i stedet for å ha ham “i helene”.

Under Jesu påskemåltid sammen med disiplene var disse helt uvitende om hvem det var som skulle forråde ham. Jesus hadde aldri ved noen som helst uttalelse gitt anledning til noen mistanke. Hvilken troskap! Han sa: “Et nytt bud gir jeg eder, at I skal elske hverandre, likesom jeg har elsket eder, skal også I elske hverandre.” Joh. 13, 34. Ja, dette var nytt. Nå kan lovens krav oppfylles i oss, alt ondt kan bringes i Kristi død. Enkelte nærer kanskje et lønnlig håp om at vekkelsestiden skal feie bort både vanskeligheter og vanskelige personer, så en selv kan gå sin triumf-marsj uten vanskeligheter av noe slag. Nei, Gud sørger for at de prøver kommer i vår vei som vi trenger til vår frelse.

Gudsfrykt

Ved br. Bratlies velsignede og ettertrykkelige opplesning av Skriften og hans formaninger fikk vi en sterk påskynnelse til gudsfrykt i livets detaljer. Han leste særlig 1. Tim. 6, hvor det bl.a. står: “Ja, gudsfrykt med nøysomhet er en stor vinning.” Slike som har sitt liv, sine tanker og sin interesse i å tjene mest mulig penger, får ingen åndelig utvikling. Nei, pengekjærhet er en rot til alt ondt. - I alt må vi ha Guds ære for øye: “… for at Guds navn og læren ikke skal bli spottet.” V. 1.

Likeså 1. Kor. 9. kapittel, som enhver kan prøve seg etter, om en søker Gud i sannhet. Paulus utnyttet aldri noen situasjon til egen fordel. Selv der han hadde soleklare rettigheter, avstod han fra disse, for at det ikke skulle oppstå noen vanskeligheter i den sak. “Men denne rett har vi ikke brukt”, sier han i v. 12. Det er så lett, når anledningen bys, å utnytte den til egen fordel. Ingen søke sitt eget! Og igjen: “… hva I gjør, så gjør alt til Guds ære!” Kap. 10, 31. “Vær uten anstøt.” V. 32. - Paulus kunne i disse ting si: “Bli mine etterfølgere, likesom jeg etterfølger Kristus!” Kap. 11. 1.

I 1. Kor. 9, 5 skriver Paulus også om retten til å “føre en søster med seg som hustru.” Ja, hustruen er mannens medhjelp. Om en bror er sammen med sin hustru når han reiser og besøker en menighet, kan jo det være til velsignelse og hun kan være en hjelp for sin mann. Men for en bror som reiser med Guds ord å reise med en annen søster enn sin hustru, er usømmelig for en Herrens tjener, og må ikke forekomme i Menigheten.

Ja, det er virkningsfullt når ordet innprentes av slike Guds menn som har et langt liv bak seg i det de formaner til. Et slikt liv kan man ikke velsignes til, nei, det er ved offer og troens lydighet man kommer til det.

Det står så betegnende om Saul, den gang han var ringe i egne øyne: Gud ga ham et annet hjerte. Deretter kom han i profetisk henrykkelse. Og “da den profetiske henrykkelse hadde hørt opp, kom han til offerhaugen.” 1. Sam. 10, 9-13. Det er mye en kan velsignes til og velsignes med, men alt dette skal være en hjelp for oss når vi kommer til “offerhaugen”. Vi må bruke all denne velsignelse til selv å bli et offer. Et offer søker aldri sitt eget!

De jordiske ting må ikke oppta vårt sinn, da tar vi skade på vår sjel. Den rike yngling hadde fått jordiske velsignelser ved sin lovlydighet, men Jesus formante ham til å oppgi alt. Paulus viser det rette disippelsinnelag: “Men for meg selv akter jeg ikke mitt liv et ord verdt, når jeg bare kan fullende mitt løp og den tjeneste som jeg fikk av den Herre Jesus.” Ap.gj. 20, 24.

Noe av det alvorligste og mest tankevekkende ved engelen for menigheten i Laodikea er: Han var lunken, og visste ikke om det selv!!! “Er ditt øye friskt, da blir hele ditt legeme lyst.” Matt. 6, 22. Da er det ingen del som er mørk. F.eks. dersom det er ett navn, én av Herrens utvalgte som en ikke kan tåle, da blir lyset i en mørke, mørket overtar plassen til det lys man en gang hadde.

“Lyst til tom ære” (Fil. 2, 3) kleber veldig til vår natur. Menneskers ære er i sannhet tom, og søker vi den, vil vi en dag oppdage at vi har levd på en “livsløgn”.

Gud har ved sine bud gjort veien enkel for oss. F.eks. bergprekenens formaning: Døm ikke! Tenk, hvor mye dom, anklage, kritikk, bitterhet og mistanke bare dette ord frigjør fra. Eller formaningen: Vær ikke bekymret for noe! Enkle, herlige, frigjørende livslover! - En åndelig person finner alltid noe å dømme hos seg selv. De som ikke finner noe hos seg selv, begynner å “bite og ete hverandre”. Gal. 5, 15.

Godhet

David lovpriser Gud i Salme 23 og sier: “Herren er min hyrde”. Videre står det om grønne enger, hvilens vann, vederkvegelse, rettferdighets stier osv. Det er veldig å lese dette i lys av den nye pakt og vite at vi kan oppleve dette i en langt rikere og dypere grad enn David i den gamle pakt kunne oppleve det.

De fleste menneskers hjerte er fullt av krav. Disippelhjerter er ikke slik. De kan utvides og huser ikke krav, men offersinn. Ja, senteret i kristenlivet er: Gi og ofre. Guds herlighet kommer tilsyne ved godhet. Se 2. Mos. 33, 18-19. Det går an helt fra barneårene å samle seg et forråd av det gode. Guds godhet er det som driver oss til omvendelse.

En søster som hadde en uomvendt og vanskelig mann, ba på sine knær til Gud om selv å bli god. Dette smeltet mannens hjerte, han omvendte seg og de fikk et velsignet ekteskap. Det ligger kraft i godheten.

Kristi dyder er ikke noe svakt og veikt, nei, de er sann styrke. Gal. 5, 22. Sann kjærlighet kommer fram ved kors, lidelse og død, ved vandring i troens lydighet. Slik også med glede, fred, langmodighet, mildhet osv. Mildhet er en styrke så stor at den “knuser ben”. Ordspr. 25, 15. “Vær gode mot hverandre.” Ef. 4, 31-32. Det er det klokeste vi kan gjøre. Når vi utvider vårt hjerte og tjener hverandre i godhet, vil alle behov bli fylt.

Og denne guddommelige godhet har intet å gjøre med den “humane” godhet, som snarere utvisker grensene mellom godt og ondt og til og med bidrar til å styrke ondskapen. Guddommelig godhet er ren. En kan kanskje ha en ytre beskjeden og stille oppførsel, mens det indre på ingen måte svarer til den ytre fremferd. Derfor sier Jesus: Rens først begeret og fatet innvendig, for at det også kan bli rent utvendig! Ellers blir livet som et stort skuespill, som et “utskåret bilde”, som er en vederstyggelighet for Herren.

Et utvidet lydighetsområde

I Hebr. 5 leser vi om Jesu bønnekamp. Og om at han lærte lydighet av det han led. Hans lydighetsområde ble stadig utvidet, det var stadig nye områder han kunne utvise lydighet på. Det gjelder også for oss, slik at vi kan få et stort forråd i oss av det gode. Leser vi Fil. 2 om Jesu vei i fornedrelsen og ser det i sammenheng med Hebr. 5, 7, så kan vi få forståelse av hvilken kamp han førte. Det dreiet seg om å få brakt hele menneskenaturen i døden. Når en får øye på den annen lov i lemmene, må det kamp til. Det må bringes noe i Kristi død, dersom vi skal få del i et slikt innhold som vi får forkynt ved evangeliet.

Vi leser i Hebreerbrevet om en evig frelse og en evig forløsning. “Ferdig med synden”, heter det i 1. Pet. 4, 1. Tenk, ferdig for evig!

Vår himmelske yppersteprest har medynk med våre skrøpeligheter. Ikke medynk med vår “stribukk-natur”, men medynk med det faktum at vi så lett blir fristet. Det er hjelp å få ved nådens trone, så vi ikke faller i fristelsens stund. Ikke minst på områder hvor en vet en er svak, må en med frimodighet trede fram for nådens trone for å få hjelp i rette tid.

Når en blir treg til å høre om lydighet (Hebr. 5, 11), begynner en å lukke Guds rike ut fra livet sitt. Og når en søker sitt eget, utelukker en seg fra Kristi legeme. I 1. Kor. 12 får vi en herlig undervisning om legemet og dets sammensetning. Det er den samme ånd i alle legemets lemmer. Alt går ut på syndelegemets tilintetgjørelse. Nådegavene blir til velsignelse når de utøves i denne ene ånd, når ingen søker sitt eget. En er da glad for å høre hverandre, og en er takknemlig for at det den ene ikke kan gjøre, det utfyller den andre. Dersom noen holder seg til den ene av Herrens medarbeidere og noen til en annen, slik som korintierne, da er slike å betegne som småbarn og kjødelige. Guds sanne tjenere befinner seg innenfor en ildmur av troskap i et ubrytelig samfunn. Slike som ønsker å “manøvrere” som i politikkens verden, har ingen tjeneste på Kristi legeme.

Menneskefiskere

På et ungdomsmøte ble de unge særlig styrket i å være sterke i Herren. Av 1. Joh. 2, 14 forstår vi at Guds ord gir styrke. Hvis en ikke er lydig mot ordet, vil kunnskapen kun gjøre en oppblåst, men den som lyder ordet, blir ydmyk - og sterk. Det hører sammen. Sanne fedre i Kristus gleder seg når de unge er sterke i Gud. Der er nå mange unge som har en dyp lengsel etter å følge Jesus i fornedrelsen. Da må en ikke bli motløs når en kjenner at en ved Guds nidkjærhets ild blir “redusert”. Det er bare å gå lenger ned, der er kraft og seier.

Ovenstående er et sammendrag av mange brødres vitnesbyrd og formaninger. Og på stevnets siste møte formante br. Sigurd Bratlie ut fra Tit. 3 til å bli menneskefiskere, til å ha håp og tro for menneskene og vise all saktmodighet mot alle mennesker. Br. Aksel J. Smith formante til å få mer forståelse for hva som er til nødvendig oppbyggelse, slik at enhver kommer til møtene med en indre trang til å oppbygge menigheten. Likeså leste han formaningene fra 1. Tim. 2, 1 flg. om å be og takke for alle mennesker. Og at vi må oppløfte hellige hender, forenet i inderlig broderkjærlighet.