Pinseilden (1938)

Pinseilden

De som nå tok imot hans ord, ble døpt, og det ble på den dag lagt til omkring tre tusen sjeler. Og de holdt trolig fast ved apostlenes lære og ved samfunnet, ved brødsbrytelsen og ved bønnene. Ap.gj. 2, 41-42.

Den første menighet søkte samdrektig hver dag tempelet. De stod samlet i én ånd mot all ondskapens åndehær. Det var den første kjærlighet som brant i deres hjerter. I århundreder hadde menneskene vært et rov for Satan, men for pinseilden måtte han vike.

Når man i urskogen skal verne seg mot rovdyrene, så tenner man opp ild. Rovdyrene ligger da på vakt i jungelen på passende avstand. Flammer ilden opp, trekker de noen skritt tilbake. Avtar ildens flamme, så smyger de seg noen skritt fram, og slik nærmer de seg skritt for skritt etter som ilden avtar. De som da er lengst ute i periferien, blir først et bytte for rovdyrene. Slukner ilden helt, er alle sammen i dyrenes vold. - Slik blir det også med den levende Guds menighet.

I Ap.gj. 6, 1 står det at når disiplenes tall økte, ga de gresktalende jøder seg til å knurre mot hebreerne. Her ser vi hvor hurtig man kunne høre rovdyrenes knurr blant de som var i periferien av den første menighet. I kap. 20, 28-29 sier Paulus: “Så gi da akt på eder selv, og på hele den hjord som den Hellige Ånd satte eder til tilsynsmenn i, for å vokte Guds menighet, som han vant seg ved sitt eget blod! Jeg vet at etter min bortgang skal det komme glupende ulver inn blant eder, som ikke skåner hjorden.”

Paulus formaner her skarpt de eldste til å vokte hjorden for disse glupende ulver. Her kan ikke spares. Det er nemlig Guds hjord som står på spill, den hjord som Jesus vant seg ved sitt eget blod. Her må man elske Kristus mer enn disse. Joh. 21, 15-17.

Kjernetroppen i den første menighet var uovervinnelig for Satan, for der brant pinseilden i den enkelte like til deres dødsdag. - Også i dag ligger rovdyrene på lur rundt den levende Guds menighet, og av og til kan man høre knurr og brøl ute i periferien. Men også i dag er det en kjernetropp i hvis hjerter pinseilden brenner lystelig, og der har Satan ingen makt. Derfor må enhver skynde seg innover mot sentrum, hvor ilden brenner mest.

Når korintierne hadde saker mot hverandre, så valgtes de mest kjødelige til dommere. I Hos. 5, 13 og 15 står det: “Da Efra’im så sin sykdom og Juda sitt sår, da gikk Efra’im til Assur og sendte bud til kong Jareb, men han skal ikke kunne helbrede eder, og eders sår skal ikke blir lægt. Jeg vil gå min vei, jeg vil vende tilbake til mitt sted, inntil de erkjenner seg skyldige og søker mitt åsyn, i sin trengsel skal de lete etter meg.”

Lik korintierne og Efra’im er det også i dag mange som går rundt i periferien for å søke trøst og få plaster på sine sår. Men det er dårskap å kaste bort sin kostbare tid med slikt. Trøst for såret “egenvilje” finnes ikke!! Herren har trukket seg tilbake fra slike, inntil de erkjenner seg skyldige og søker Guds åsyn. Det lønner seg alltid å gå den korteste vei og bli stående for Guds åsyn sammen med de mest gudfryktige. Det er ytterst farlig å bevege seg i periferien. Ondskapen trenger seg alltid fram utenfra og innover, og det gode alltid innenfra og utover.

Så lenge apostlene stod i den første menighet, satte de en stopper for ondskapen. Men etter deres bortgang kom rovdyrene inn og fikk makten, og den katolske kirke blomstret opp etter Satans snedige mønster.

Skal ilden brenne, må den alltid ha næring fra selvlivet. Pinseilden er derfor sluknet i deres hjerter hvor den stadig dypere erkjennelse av selvet mangler. De har kun minner om en herlig åndsdåp tilbake, og rovdyrene, om enn i fåreklær, herjer slike forsamlinger.

Pinseilden må brenne. Inderlige bønnemøter må til. All ondskap må stoppe ved oss. La oss vokte oss vel for brudd på samfunnet med de hellige, for da er det ute med oss. Kun som lem på legemet, i inderlig samfunn med de øvrige lemmer, kan vi vokse legemets vekst opp til ham som er hodet. Kun i legemet er Kristi fylde. La oss være som kjernetroppen i den første menighet, de som heller gikk på bålet enn å synde.