Stevnereferat: Påske 1992

Påskestevnet

“Hvorfor ble du sittende mellom fehegnene og hørte på hyrdefløytene? Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger.” Dom. 5, 16.

Slik står det i Deboras og Baraks sang etter at de hadde vunnet seier i krigen. Ved Rubens bekker holdtes store rådslagninger. Der var det satt stevnemøte, og der var de ventet, alle som ville være med i krigen. Våre stevner er som rådslagninger ved Rubens bekker. Dårens vei er rett i hans egne øyne, men den som hører på råd, er vis. Ved “Rubens bekker” får man råd og hjelp til seier over synd og til helliggjørelse. “Mitt hjerte slår for Israels høvdinger og for dem som villig møtte fram blant folket. Pris Herren!” V. 9.

Et ekstra stort antall venner fra inn- og utland møtte villig fram. Det er vekkelsestider blant oss, og vekkelsen har grepet om seg blant vennene rundt omkring i de forskjellige land. Hva gikk vitnesbyrdene ut på, både de unges og de eldres? Det gjaldt kors, død og grav over all synd og alt selvliv. Hos hvem? Hos seg selv, i eget kjød, i eget liv! En vekkelse til å bli funnet “uten flekk og lyte for ham i fred” når Kristus kommer.

Bare noen glimt fra møtene kan tas med her:

Troens dør til et samfunn uten svik

Det ble først lest fra 2. Tim. 3, 13-17. Det er lærdom, overbevisning, rettledning, opptuktelse i rettferdighet vi skal ha som utbytte av Skriftens ord. Og det er bare når vi har fått en slik personlig hjelp av ordet at vi har noe av verdi å gi andre. Det er bare slike ord som vi selv har fått hjelp av, som vi bør dele med hverandre på møter og stevner. “For at det Guds menneske kan være fullkomment, duelig til all god gjerning.”

En troens dør åpnes for alle oppriktige. Ap.gj. 14, 27. Den er åpen inn til all den herlighet som den nye pakt gir løfter om. Tenk, hvilken adgang vi har ved troen til full seier over hovmot, mismot, avind, vrede osv. Her er adgang til gudsfrykt, troskap og samfunn, til et velsignet samfunn i lyset, i godhet, i kjærlighet, ja, til alle Kristi dyder. Men døren er stengt for onde arbeidere og alle som huser svik i sin barm. Det er en dør inn til “hans hus”. - Og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden. - Dette håp går ut på mer enn seier, det er håp om guddommelig natur. Herrens øyne farer over all jorden for at han ved sin kraft kan støtte dem hvis hjerte er helt med ham.

Natanael var en ekte israelitt, som det ikke var svik i. Et delt hjerte er et svikefullt hjerte. For svikefulle hjerter er troens dør stengt. Tenker man tanker i sitt hjerte som man helst vil skjule, er man i det skjulte slik som man ikke vil fremstå i det åpenbare, da er det svik både mot Kristus og menigheten.

Alvoret i dette forstår vi klart når vi ser hvilke formaninger Peter måtte skrive til slike som dog var Herrens utvalgte: “Avlegg derfor all ondskap og all svik og også hykleri og avind og all baktalelse.” 1. Pet. 2, 1. Det går an å tale vakkert om dydene og arbeide for evangeliets fremme og likevel ha svik i hjertet. Ja, Paulus skriver om svikefulle arbeidere, slike som ikke tjener i enfoldig troskap mot Kristus, men søker noe for seg selv. “Hennes urenhet hang ved hennes kjortelfliker, ... da sank hun på underlig vis.” Klag. 1, 9. Bare med et hjerte uten svik har vi en åpen dør inn til all himmelens herlighet.

Det første stykke som ble skrevet i “Skjulte Skatter” da bladet ble utgitt i 1912, var om Jesu Kristi brud. Brudelivet er det som har ligget våre forløpere på hjerte helt fra begynnelsen. Og Jesu Kristi brud har ikke et delt hjerte. Hun er våken for Åndens tale, og hun har lært å føre den samme tale som Ånden. Ånden og bruden sier begge: Kom!

Paulus levde i frykt for ikke å være på bølgelengde med Åndens virkninger og med de brødre som var før ham i Kristus. I Gal. 2 leser vi at han, enda han hadde vært en Herrens tjener i mange år allerede, reiste opp til Jerusalem for å forelegge for brødrene der hva han forkynte, “om jeg vel løp eller hadde løpt forgjeves.” Ja, han var i en slik frykts ånd at han så den mulighet i øynene at han som preket for andre, selv skulle finnes uverdig.

Et uttrykk fra 2. Kong. 19 lyder slik: barnet er kommet til modermunnen, men det er ingen kraft til å føde. Det ble ikke noe gjennombrudd, det ble bare et “nesten”. Men nesten seier er ingen seier. Nesten hvile i Gud er ikke hvile osv. Hvor ligger kraften til å “føde”, så det blir seier og helliggjørelse? I villigheten til å lide i kjødet, i Kristi lidelser, for den som har lidt i kjødet, er ferdig med synden.

“I hans fornedrelse ble dommen over ham borttatt.” Ap.gj. 8, 33. Når Guds dommer går over ens liv på en eller annen måte, må en forstå å ydmyke seg, fornedre seg. Da blir dommen borttatt. Hvis ikke, slukner ens lampe og lysestaken blir flyttet. Det er da ikke olje igjen til veken, intet blir dømt og går til grunne i ens liv, og dermed slukner lampen. I broder J.O. Smiths siste tale advarte han kraftig mot avind og sa: - Kains vei går like ved siden av oss, og vi må vokte oss vel for å komme på den. - Her gjelder det ikke bare å fornekte seg selv til en viss grad, nei, David sier i Salme 18, 38: Jeg forfølger mine fiender og når dem, og jeg vender ikke tilbake før jeg har gjort ende på dem. Dengang gjaldt det ytre fiender, nå gjelder det fiendene i vårt kjød. David var i den rette ånd. I en slik nidkjær ånd blir man fri fra avind. Da kan man glede seg når yngre brødre vokser til og tjener til velsignelse i menigheten.

Det er alltid håp for den som erkjenner sin tilstand. Denne gikk rettferdiggjort ned til sitt hus, står det om tolleren.

Gud attrår med nidkjærhet den ånd han lot bo i oss. Det medfører lidelse, men det Gud vil, er å få vår ånd helt i sin besittelse. Derfor er Kristi lidelsers vei også herlighetsveien.

Renhet i hjertets dyp

Ananias og Safira løy, og de falt begge død om. Stor frykt kom over alle som hørte det, står det. Men man kan spørre: Hvor lenge varte denne frykten? Hvor ofte kan man ikke være vitne til at også troende mennesker lyver. Av 1. Joh. 3, 1 flg. ser vi hvor alvorlig det er med synden, men også at det er frelse å få fra all synd og fra alle nederlag.

I Matt. 24, 12 leser vi at kjærligheten blir kald hos de fleste når urettferdigheten tar overhånd. Alle blir vi jo utsatt for ting som vi ikke synes er rettferdig og godt, men går kjærligheten hos oss tapt, da går vi jo selv fortapt. “Men den som holder ut inntil enden, han skal bli frelst”, står det i v. 13.

“Du, Herre, som kjenner alles hjerter! vis oss hvem du har utvalgt av disse to.” Ap.gj. 1, 24. Begge disse to som det her gjelder, var prektige brødre. Men Gud kjenner hjertene, og han så forskjellen hos dem. Det gjelder derfor at det er rent der inne i hjertet hvor alene Gud kan følge med. De rene av hjertet ser Gud. De ser bl.a. Gud i den vekkelse som nå går over menigheten. Gud vet hva som bor i vårt hjerte, men vi er heller ikke uvitende om det. 1. Kor. 2, 11.

Derfor sier Jakob: Lyv ikke mot sannheten! Dersom man bærer avind i hjertet, er dette ikke skjult for Gud. Og selv vet man om det. Det eneste som hjelper, er å erkjenne sannheten, ydmyke seg og rense seg grundig i lydighet mot sannheten. La oss bevare vårt hjerte rent for hverandre i brodersamfunnet, så han som ser til hjertet, kan få se renhet, takknemlighet, godhet, ydmykhet!

I 1. Pet. 4, 15 står det om å lide som en som blander seg i andres saker. Ja, slike pådrar seg mange lidelser. Ussa (2. Sam. 6) ville tilsynelatende gjøre det beste, han var “snill” og “omsorgsfull”, men Gud, som ser til hjertet, så at det var noe annet som drev ham, og han ble slått ned. Han grep fatt i “rattet” som ikke han var satt til å styre med.

De fromme har et tveegget sverd i sin hånd. Salme 149. Man regner ofte med at fromhet betyr “snillhet” og “forsiktighet”. Men her ser vi at de fromme, ja nettopp de, har sverd i sin hånd.

Be for oss, skriver Hebreerbrevets forfatter. Han sier også: “og vi vil gjerne fare rett fram i alle stykker.” Ja, tenk når man har denne ydmyke innstilling! Gud gir den ydmyke nåde. I Es. 22 leser vi om Eljakim som skulle bli en ære og støtte for hele sin ætt, men også han skulle i sin tid miste sin høye stilling, fordi han misbrukte den og tok mer hensyn til sin familie enn til hele Jerusalems og Judas ve og vel. “Derfor, vær ikke dårer, men forstå hva Herrens vilje er!” Ef. 5, 17. Min vilje er så ubetydelig i det store univers! Ja, hva betyr min smak og vilje mot Herrens gode, velbehagelige og fullkomne vilje? Han sender forholdene vi står i - snart det ene og snart det andre. La oss forstå hva Herrens vilje er! Alene den har betydning og vekt.

Enhet

I Salme 133 priser David den broderlige enhet og den velsignelse den medfører for menigheten. I det sanne broderskap, der en kan se hverandre i øynene med frimodighet, uten avinds-ånd, flyter den olje som gjør at alt går så mye lettere. En går kanskje med noen tanker som er besværlige for en, men det er jo bare å rense seg, så forblir man i broderkjærligheten.

Vi har to spesielle sanger i vår sangbok om broderskapet, og i begge disse sangene står det at broderskapet ikke tåler svik. Når Gud sender ild i broderskapet, så er det ting som skal renses bort. Når Gud renser sin låve, så sørger han for at den blir virkelig ren. Da blir det trygt og godt i menigheten. - Og alle som lar ilden gjøre sin gjerning i seg, smelter sammen i vekkelsen til én solid blokk, til et uplettet broderskap.

I 1. Kor. 1, 10 formaner Paulus til å være fast forenet i samme sinn og samme mening. Man kan synes og mene så mangt, men blir vi fast forenet i det ene sinn, Kristi sinn, så blir man også av samme mening. Og Kristi sinn er å gå fornedrelsens vei. Er det ikke samme mening i broderskapet med hverandre, får en ransake seg om det ikke er mangel på å være fast forenet i det ene sinn, nemlig i å fornedre seg.

Hvor jeg er, der skal også min tjener være, sa Jesus. Hvor var han? På fornedrelsens vei, hvor han ikke søkte ære av mennesker, men døde som hvetekorn. Joh. 12, 24 flg. “Hvem vil være hvetekorn?” synger vi i HV nr. 93. Videre: “Kun én tanke: Bære frukt!” Kun én tanke. Dersom en kjenner en indre uro i et forhold, bør en spørre seg selv: Er det ære jeg søker? All uro kommer av at det ikke bare er én tanke: Å bære frukt!

I samfunnet med hverandre vil den enkeltes oppførsel virke som en “pumpe” som pumper opp i dagens lys det i oss som skal renses bort. Alt og alle blir Guds redskaper til vår helliggjørelse. “Alle ting er dine tjenere.” Salme 119, 91. Og renser vi oss i disse forhold, blir vi sveiset sammen som når stålplater sveises sammen, der må det nemlig også være rent, dersom sveisen skal holde. - Men da holder det også!

Derfor må vi vokte oss for å dra slutninger etter det vi “av naturen skjønner”. Med det ødelegger man seg, skriver Judas i sitt brev.

“Vi er av Gud, den som kjenner Gud, hører oss, den som ikke er av Gud, hører oss ikke.” 1. Joh. 4, 6. Johannes var klar i sin tale. Han ville nok ikke, om han hadde levd i dag, blitt betraktet som særlig ydmyk ved å si slikt. Men han visste at han var av Gud, at han elsket menneskene og ville deres beste for tid og evighet.

“Han har gitt oss skjønn til å kjenne den Sanne, og vi er i den Sanne.” 5, 20. Skal vi være i denne Sanne, må også vi være sanne og la oss drive av sannhetens ånd. Alle som skuer Herrens herlighet, finner noe å rense seg fra. De får se sin naturs dystre villmark og er villige til å la alt korsfestes. Det er noe annet enn å mene om seg selv at man er rik, har overflod og ingen mangel slik som engelen i Laodikea mente om seg selv. Men også han var elsket av Herren og fikk denne formaning: Vær derfor nidkjær og omvend deg!

Kjenner en seg som “mislykket”, er det hjelp å få i den vekkelse Gud har sendt over menigheten. Ja, der er også hjelp til å komme ut av all innbildning om å være “vel etablert”, ut fra all falsk trygghet.

Dengang Moses skulle tale til klippen for å skaffe vann, slo han klippen i stedet og sa: - Nå, I gjenstridige! - Han var jo en saktmodig mann, men her forgikk han seg og hadde de andres gjenstridighet for øye i stedet for sin egen frelse. Dermed fikk han ikke komme inn i landet. “Vær derfor sindige og edrue så I kan be.” 1. Pet. 4, 7. Åndelig beruselse gjør at man holder på med alle andre og alt annet enn å arbeide på sin egen frelse.

“Salige er de som sørger, for de skal trøstes.” Matt. 5, 4. Når man oppdager syndens rot i eget kjød, blir det nødrop til Gud, og man blir i stand til å elske sin neste. Det er det samme hvor langt man er kommet på helliggjørelsens vei, så har Herren enda mange hellige bud å gi oss. Derfor kan man på den vei aldri bli rik og mett.

En prøvet tro

En kunne tenke at i Jesu Kristi åpenbarelse, dreier det seg bare om han som skal åpenbares. Men Guds ord sier at også vår prøvede tro på den dag skal finnes til lov og pris og ære. 1. Pet. 1, 7. Vår tro må jo prøves, og da må vi gjennom mange trengsler. Det å seire i allehånde fristelser blir til ære for ham som har frelst oss.

Broderskapets ekthet skal også prøves. Derfor kommer det også her en ild over oss til prøvelse. Elsk broderskapet! 1. Pet. 2, 17. En kan også si: Elsk ilden! Det oppstår atskillige anledninger til å bli fornærmet, men den som elsker ilden, blir frelst fra antipati og sympati og får nye øyne å se med, broderskapet blir som nytt.

“Se ikke med skadefryd på din brors dag, på hans ulykkes dag.” Obadias 12. Skadefryd har sitt opphav i det sanselige, djevelske. Det må vi være kjemisk fri for.

“Hvem vil anklage Guds utvalgte? Gud er den som rettferdiggjør.” Rom. 8, 33. Det er farlig å være mot den som Gud er for. Gir man anklageånder rom, begynner man å tro løgn. Og hvordan man tar det i tankelivet, er av avgjørende betydning. Skal det være renhet i hjertets innerste, må det være et dødsens hat til alle storhetstanker om ære, posisjon, navn osv. Og hvor hvilefullt det er, i sitt indre ikke å ha noen konto med oversikt over hva andre har gjort mot en eller sagt om en. I den grad man har betalt noe for broderskapet, elsker man broderskapet. Her har vi anledning til å oppgi egne meninger, alt som skaper skillevegger mellom oss og våre brødre. Når vi gir “gjerdets skillevegg” i døden (Ef. 2, 14), da blir det samfunn i Ånden.

I denne vekkelsestid er det som om alle blir virvlet opp i luften for deretter å falle på plass igjen. Da gjelder det at en ikke er misfornøyd med sin plass i samfunnet. Hvor bør man ikke glede seg over at f. eks. yngre brødre har vokst fram og fått en tjeneste til velsignelse! Det er legemet, Kristi legeme, som skal fram. Fra det å ha noe imot en bror til å elske ham, er det en lang vei.

I et brev der broder J.O. Smith redegjør for det arbeid han begynte i all enkelthet, sier han gjentatte ganger: - Vi ba og leste i Bibelen. Vi kom sammen om kveldene og ba til Gud og leste i skriftene. Vi ba og ransaket skriftene. - Ja, dette er vekkelse. Slik begynte det, og slik må det fortsette. Vekkelsen virker hunger og tørst etter gudslivet. Kun “rikmenn” går bort med tomme hender.

Menigheten er beskyttet av en ildmur. “En stor og virksom dør er opplatt for meg, og det er mange motstandere”, skriver Paulus i 1. Kor. 16, 9. Over alt hvor Gud tenner sin ild, dukker motstandere opp, slike som vil diskutere og forkynne en lettere vei. Diskusjonslystne mennesker må vi holde oss vekk fra, og vi må holde våre barn og unge vekk fra dem. Vår oppgave er å bygge samfunn, der vi lærer å gå under hverandre, be for hverandre og hjelpe hverandre. La oss ha omsorg for hverandre. Guds herlighet ligger i godheten. Hold fast ved det gode! Ingen skal få frarøve oss godheten.

I 1. Tim. 2 formanes vi til å gjøre forbønner for alle mennesker, for Gud vil at alle skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. Ingen må tenke at den og den er så vanskelig og umulig at det ikke nytter å be for vedkommende.

Og særlig må vi i denne vekkelsestid merke oss vers 8, der det står om å opprekke hellige hender, uten vrede og trette. Opprekker vi våre hender, så la oss vokte oss for å hykle og lyve! Har man noe imot noen, da må man ikke ved å opprekke sine hender late som om alt er i orden. Men hvor velsignet når alt er sant og til Guds ære! Ja, da kan vi med frimodighet løfte våre hender!

Ja, dette var et utdrag fra mange brødres vitnesbyrd under påskestevnet, et stevne som nok vil få velsignede ringvirkninger langt fremover i tiden.